Carlo Schmid
| Carlo Schmid | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 3. des. 1896[1][2][3][4] Perpignan[5] | ||
| Død | 11. des. 1979[1][2][3][4] (83 år) Bad Honnef | ||
| Beskjeftigelse | Dommer, politiker, universitetslærer, jurist, skribent, oversetter, lyriker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Eberhard-Karls-Universität Tübingen Karls-Gymnasium Stuttgart | ||
| Parti | Sozialdemokratische Partei Deutschlands | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Tübingen | ||
| Utmerkelser | 7 oppføringer
Baden-Württembergs fortjenstorden (1976)
Orden wider den tierischen Ernst (1958)[6] Goetheprisen (1967) Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1955) Æresdoktor ved Université Sorbonne-Nouvelle (1973)[7] Storkors av Republikken Italias fortjenstorden Storkors av Den islandske falkeorden | ||
Carlo Schmid (født 3. desember 1896 i Perpignan, død 11. desember 1979 i Bonn) var en tysk jurist og politiker (SPD). Schmid var en av forfatterne av den tyske grunnloven av 1949 og av SPDs Godesberg-program. Han var sterkt involvert i tysk-franske forbindelser, og var medlem av den føderale regjeringen som minister for forbindelser med Forbundsrådet og delstatene fra 1966 til 1969. Han var SPDs presidentkandidat ved valget i 1959. Schmid var oversetter av fransk litteratur og skrev selv poesi.
Bakgrunn, utdannelse og yrke[rediger | rediger kilde]
Han ble født som Karl Johann Martin Heinrich (også Charles Jean Martin Henri)[8] Schmid i Perpignan i det sydlige Frankrike, som sønn av en tysk far og en fransk mor. Familien bodde der i fem år før den flyttet til Tyskland. I 1908 slo familien seg ned i Stuttgart, og Schmid gikk på det prestisjefulle humanistiske Karlsgymnasiet hvor han tok abitur (artium) i 1914.[9]
Under første verdenskrig tjenestegjorde han frivillig i den tyske hæren, og studerte deretter jus ved universitetet i Tübingen. Han tok den første juridiske statseksamen i 1921 og den andre i 1924. I 1923 fullførte han også sin doktoravhandling under veiledning av den kjente juristen Hugo Sinzheimer.[9]
Etter å først ha arbeidet som advokat ble han dommer i delstaten Württemberg i 1927. Fra 1927 til 1928 arbeidet han også som forskningsassistent i utenlandsk offentlig rett ved Kaiser-Wilhelm-Institut. Her var han en kollega av Hermann Heller. Schmid habiliterte seg i 1929 med et arbeide om internasjonal rett, og fra 1930 til 1940 arbeidet han som privatdosent ved universitetet i Tübingen. Han ble nektet et fast professorat av det nasjonalsosialistiske regimet av politiske grunner. I 1940 ble han juridisk rådgiver for overfeltkommandanturet i Lille.[9]
ISchmid ble i 1945 utnevnt til professor i offentlig rett i Tübingen. I 1953 ble han professor i statsvitenskap ved Johann Wolfgang Goethe-Universität i Frankfurt am Main.[8]
Schmid skapte seg også et navn som oversetter, blant annet av Dante, Baudelairs Fleurs du mal, komedier av Calderón, Rostand og Lope de Vegas. På forfatterens anmodning oversatte han også verker av André Malraux. I sin egen poesi avslørte Schmid seg som et menneske av melankoli, og med stor mangel på selvtillit.[8]
Politisk virke[rediger | rediger kilde]
Parti[rediger | rediger kilde]
Etter krigen ble Schmid medlem av SPD og deltok i gjenopprettelsen av partiet i Württemberg. Han var formann for SPD i Württemberg-Hohenzollern fra 1946 til 1950 og medlem av SPDs føderale styre fra 1947 til 1970. Han var også medlem av presidiet (sentralstyret) i SPD fra 1958 til 1970.
Schmid var en av de ledende krefter for reform i partiet, og en av de viktigste forfatterne av Godesberg-programmet, som innebar et brudd med alle rester av marxistisk tankegang, og som definerte SPD som pragmatisk folkeparti istedenfor som sosialistisk parti.
Fra 1961 til 1965 tilhørte han Willy Brandts skyggekabinett, som påtenkt utenriksminister.
Parlamentsmedlem[rediger | rediger kilde]
I 1947 ble Schmid innvalgt i landdagen i Württemberg-Hohenzollern, som han tilhørte frem til delstaten ble slått sammen med andre stater til Baden-Württemberg den 17. mai 1952.
Fra 1948 til 1949 tilhørte Schmid Det parlamentariske rådet som vedtok den nye tyske grunnloven. Her var han leder for SPDs fraksjon og formann for den viktigste komitéen. Schmids viktigste bidrag til den tyske grunnloven var det konstruktive mistillitsforslag, som går ut på at kansleren bare kan avsettes gjennom et mistillitsforslag i parlamentet dersom parlamentet samtidig velger en ny kansler. Dette skulle forhindre at regjeringen ble handlingslammet gjennom stadige mistillitsforslag slik det skjedde på 1920-tallet.
Schmid var fra 1949 til 1972 medlem av det tyske parlamentet, og satt i en rekke av parlamentets komitéer, blant annet utenrikskomitéen der han var leder og nestleder. Det var som nestleder i utenrikskomiteen at han deltok i Konrad Adenauers reise til Moskva i 1955, om opprettelse av diplomatiske forbindelser mellom de to landene og for å få frigitt de tyske krigsfangene i Russland. Han var parlamentets visepresident fra 1949 til 1966 og igjen fra 1969 til 1972. Dessuten var han viseformann for SPDs fraksjon. I samtlige valgperioder representerte han valgkretsen Mannheim I.[8]
Offentlige verv[rediger | rediger kilde]
I 1945 ble Schmid utnevnt av den franske okkupasjonsmakten til regjeringssjef «president for statssekretariatet» (den provisoriske regjeringen) i Württemberg-Hohenzollern. Han fikk også ansvar for utdannelses- og kulturpolitikk frem til det første valget fant sted i 1947. Schmid var deretter frem til 1. mai 1950 justisminister og stedfortredende statspresident i Württemberg-Hohenzollern. Han representerte i 1948 delstaten ved forfatningskonventet på Herrenchiemsee hvor et utkast til den føderale grunnloven ble laget.[8]
Carlo Schmid var SPDs kandidat ved presidentvalget i Tyskland i 1959, men ble slått av den konservative kandidaten Heinrich Lübke i andre valgomgang.
Han var minister for forbindelser med Forbundsrådet og delstatene i den føderale regjeringen under Kurt Georg Kiesinger fra 1966 til 1969.
Internasjonal politikk[rediger | rediger kilde]
Carlo Schmid var gjennom hele sitt politiske virke opptatt av forsoningen og samarbeidet mellom Frankrike og Tyskland. Han var medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling fra 1950 til 1960 og igjen fra 1969 til 1973. Dessuten var han president for Den vesteuropeiske unionens forsamling fra 1963 til 1966, etter å ha vært visepresident siden 1956.
Schmid mottok storkorset av Tysklands fortjenstorden og den prestisjefulle Hansischer Goethe-Preis.
Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte å være blant de 100 viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[10]
Publikasjoner[rediger | rediger kilde]
- Regierung und Parlament, i: Hermann Wandersleb, Recht, Staat, Wirtschaft, bd. 3, Düsseldorf 1951.
- Vier Jahre Erfahrungen mit dem Grundgesetz, i: Die Öffentliche Verwaltung, 1954, hefte 1, pp. 1 – 3.
- Die Opposition als Staatseinrichtung, i: Der Wähler, 1955, hefte 11, pp. 498 – 506.
- Der Abgeordnete zwischen Partei und Parlament, i: Die Neue Gesellschaft, 1959, hefte 6, pp. 439 – 444.
- Der Deutsche Bundestag in der Verfassungswirklichkeit, i: Friedrich Schäfer, Finanzwissenschaft und Finanzpolitik, Festschrift für Erwin Schoettle, Tübingen 1964, pp. 269 – 284.
- (med Horst Ehmke und Hans Scharoun), Festschrift für Adolf Arndt zum 65. Geburtstag, Frankfurt am Main 1969.
- Der Deutsche Bundestag. Ein Essay, i: Der Deutsche Bundestag. Portrait eines Parlaments, Pfullingen 1974, pp. 12 – 17.
- Das Fundament unserer staatlichen Ordnung, i: Bekenntnis zur Demokratie, Wiesbaden 1974, pp. 11 – 20.
- Demokratie – Die Chance, den Staat zu verwirklichen, i: Forum Heute, Mannheim 1975, pp. 319 – 325.
- Erinnerungen, Bern 1979.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001129, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id schmid-carlo[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118608606, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.akv.de, besøkt 6. april 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.univ-paris3.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Biographie, Deutsche. «Schmid, Carlo - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 1. september 2022.
- ^ a b c «Schmid Carlo Karl - Detailseite - LEO-BW». www.leo-bw.de. Besøkt 31. august 2022.
- ^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Eschenburg, Theodor, Theodor Heuss og Georg-August Zinn: Festgabe für Carlo Schmid zum 65. Geburtstag, Tübingen 1962.
- Petra Weber: Carlo Schmid (1896–1979). Eine Biographie. München 1996
- Petra Weber: Carlo Schmid. Demokrat und Europäer. Mannheim 1996
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Carlo Schmid (German politician) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Carlo Schmid på Discogs
- (en) Carlo Schmid på MusicBrainz
- (en) Carlo Schmid hos Europarådets parlamentarikerforsamling
- (de) Verk av og om Carlo Schmid i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Hjemmeside til Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland Besøkt 6. august 2012