Rainer Barzel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Rainer Barzel
Bundesarchiv Bild 175-Z02-00786, Rainer Barzel.jpg
Født 20. juni 1924
Braniewo
Død 26. august 2006 (82 år)
München
Gravlagt Bad Godesberg sentrale gravlund
Utdannet ved Universität zu Köln
Yrke Jurist, politiker
Parti Christlich Demokratische Union
Nasjonalitet Tyskland
Språk tysk
Livssyn Katolisisme
Medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling
Utmerkelser Den bayerske fortjenstorden, kommandør med stjerne av Sankt Gregor den stores orden

Rainer Candidus Barzel (født 20. juni 1924 i Braunsberg i Østpreussen i Tyskland, død 26. august 2006 i München) var en tysk konservativ politiker (CDU). Barzel var fra 1962 til 1963 minister for fellestyske saker. Ved det tyske valget i 1972, var han CDU/CSUs kanslerkandidat, men tapte for Willy Brandts SPD.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Rainer Barzel kom fra Braunsberg i Ermland, som var den katolsk-pregede del av det ellers lutherske tyske Østpreussen, og var det femte av syv bar til oberstudienrat Candidus Barzel og hans hustru Maria. Han var bare unggutten da faren ble forflyttet til Berlin, og der fikk Rainer sin skolegang. Etter ett år ved det jesuittiske Canisius-Kolleg Berlin, tok han i 1941 nød-abitur ved et humanistisk gymnasium. I skoletiden engasjerte han seg i det katolske ungdomsverband Bund Neudeutschland.

Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under annen verdenskrig var han soldat i fra 1941 til 1945 i sjøflytjenesten i Luftwaffe i Flensburg, Trondheim og ved Svartehavet. Han foretok flere evakueringsflyvninger fra Sevastopol, og kunne slik redde 40 tyske soldater fra døden eller sovjetisk krigsfangenskap. I de siste krigsukene var han lufttaktikklærer ved marineskolen i Kiel. I 1944 ble han dekorert med Goldene Frontflugspange; hans siste tjenestegrad var løytnant i reserven.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Rett etter den tyske betingelsesløse kapitulasjon, var Barzel i noen dager i mai 1945 krigsfange i Rendsburg. Den britiske øverstkommanderende offiser i byen, gjorde da kjent at alle tyske soldater der skulle løslates øyeblikkelig. Denne handling skyldtes at en britiske offiser var blitt skutt ned over byen, og at modige borgere der hadde holdt ham i skjul.

Barzel dro med sin forlovede Kriemhild Schumacher med tog til Köln til hennes foreldre. Svigerfaren oppfordret ham til å begynne med høyere studier, og støttet ham økonomisk. Mellom 1945 og 1939 gjennomførte Rainer Barzel studier i rettsvitenskap og sosialøkonomi vedr Universitetet i Köln. I 1949 tok han den første juridiske statseksamen, og senere juridisk doktorgrad under rettsfilosofen Ernst von Hippel, med arbeidet Die verfassungsrechtliche Regelung der Grundrechte und Grundpflichten des Menschen.

Politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Politisk engasjerte han seg i det gjenopprettede katolske Zentrumpartiet, tett under og sammen med Carl Spiecker som hadde virket i partiet før Hitler kom atil makt i Tyskland og alle andre partier gikk under; og hadde engasjert seg i antinazistisk arbeid i landflyktighet. I 1948 oppstod partiet CDU og det noe mer sosiale (og mer venstrepolitiske) Zentrum fusjonerte inn i dette partiet.

Rainer Barzel var minister for fellestyske spørsmål fra 1962 til 1963 i Konrad Adenauers regjering. Han var leder for CDU/CSU-fraksjonen (19641973) og formann for CDU (19711973).

1972-valget sees ofte på som et direkte valg på kansler Brandts Ostpolitik, som ønsket å normalisere forbindelsene med DDR og Sovjetunionen, noe Barzel og de konservative motsatte seg. I 1972 forsøkte Barzel og CDU å få vedtatt et mistillitsforslag mot Brandts regjering. De tapte med noen få stemmer. Senere ble det avslørt at noen av CDUs parlamentarikere hadde blitt bestukket av den kommunistiske spionorganisasjonen Stasi til å stemme mot.

Han var minister for indretyske forbindelser fra 1982 til 1983 i Helmut Kohls regjering, og forbundsdagspresident fra 1983 til 1984.[1]

Barzel trakk seg fra politikken i 1984 etter at det ble klart at han ble berørt av Flick-skandalen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Deutschland, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Rainer Barzel». www.hdg.de. Besøkt 16. november 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]