Mahmoud Dowlatabadi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mahmoud Dowlatabadi.

Mahmoud Dowlatabadi (محمود دولت‌آبادی), også transkribert som Mahmud Doulatabadi (født 1. august 1940 i Dowlatabad i Khorasan i Iran) er en iransk forfatter og skuespiller.

Han er særlig kjent for romanen Kalidar.

Hans liv[rediger | rediger kilde]

Mahmoud Dowlatabadi regnes som en av Irans mest kjente forfattere av nyere prosalitteratur. Han ble født i 1940 i landsbyen Doulatabad, i provinsen Khorâsân, øst i Iran. Selv om han kom fra relativt enkle kår, stiftet han tidlig bekjentskap med den klassiske persiske litteraturen og diktere som Ferdousi, Sa'di og Hâfez. I barneårene ble han nødt til arbeide som sauegjeter, landsbruksarbeider, skomakerhjelp i farens verksted, sykkelmekaniker, bomullsvasker og frisør for å skjøte på familiens økonomi. Deler av ungdomsårene tilbrakte han som skuespiller på teaterscenene i Teheran.

Dowlatabadi er i stor grad selvlært. Han har skrevet flere romaner, fortellinger, teaterstykker og essayer, både litteraturkritiske og politiske. Han satt fengslet som politisk fange i årene 1975 til 1977, mens sjahen Mohammad Reza Pahlavi fortsatt satt ved makten i Iran.

Hans verk[rediger | rediger kilde]

Dowlatabadis realistiske skrivemåte kombinerer den persiske, poetiske tradisjonen med dagens mer direkte hverdagsspråk. Hans hovedverk er den monumentale sagaen Kelidar på rundt 3000 sider. Boken ble utgitt i flere bind i perioden 1978 til 1983 og skildrer livet til kurdiske nomader og bønder i en sultrammet landsby – også den i provinsen Khorâsân – på midten av 1940-tallet.

Romanen Jâ-ye khâli-ye Soluch (på norsk: Den tomme plassen etter Soluch) (uttales: Sålutsj) ble første gang utgitt i 1979, like etter at Den islamske revolusjonen (1979), og har siden kommet i minst åtte opplag. I boken beskriver Dowlatabadi forfallet i livet på den iranske landsbygden på 1960-tallet. Sjahen hadde innført sin Hvite revolusjon, der modernisering av landbruket var et sentralt tiltak. Det førte imidlertid til forfall av det tradisjonelle landsbruket med sitt sinnrike underjordiske vanningssystem, qanât eller kâhriz. Disse hadde i generasjoner ført vannet fra fjellene, i lukkete kanaler under bakken, frem til husholdninger og åkrer. Da føydalherrene reiste inn til hovedstaden Teheran for å bekle nyopprettede stillinger i landsbruksdepartementet, var det ingen som lenger tok ansvaret for vedlikehold av vanningskanalene eller sørget for bøndene i dårlige tider.

Oversettelser[rediger | rediger kilde]

Romanen Jâ-ye khâli-ye Soluch er oversatt til en rekke vestlige språk:

  • Tysk: Der leere Platz von Ssolutsch, oversatt av Sigrid Lotfi, Unionsverlag, 1991.
  • Svensk: Den tomma platsen, oversatt av Stefan Lindgren, Ordfront, 1999.
  • Engelsk: Missing Soluch, oversatt av Kamran Rastegar, MelvilleHouse, 2007.
  • Norsk: Den tomme plassen etter Soluch, oversatt av Nina Zandjani, Solum forlag, 2008.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Nina Zandjani, Forord, i Den tomme plassen etter Soluch, Solum forlag, 2008