Isfahan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Chehel Sotoon er en kjent turistattraksjon i Isfahan

Isfahan eller Eşfahān (historisk også stavet Ispahan, gammel persisk Aspadana, mellompersisk Spahān, farsi اصفهان), ligger omtrent 340 km sør for Teheran og er administrasjonssenteret i Isfahan-provinsen og Irans tredje største by (etter Teheran og Mashhad). Befolkningen i 2000 var 2 540 000.

Isfahan er en av Persias eldste byer. Den nevnes av Ptolemaios under navnet Aspadana, et annet eldre navn var Djaiy. Isfahan synes å ha vært en betydelig by under den muslimske tid frem til den i 1387 ble ødelagt av Timur Lenk. En ny blomstring ble innledet ved at Abbas I gjorde byen til Persias residensby.[1]

Isfahan ligger på bredden av Zayandeh Rud. Langs elvens søndre bredd ligger forstaden Djulfa, oppkalt etter den tidligere armenske by Djulfa, hvis innbyggere av Abbas den store i 1605 ble deportert til Isfahan. Mange armenske kirker preger området. Byen hadde tidligere siden sassaniderkongen Yazdegerd Is tid en betydelig jødisk koloni, som imidlertid siden 1900-tallets siste halvdel er svunnet helt bort.

Isfahan ligger langs karavaneveigen Teheran-Isfahan-Shiraz-Bushehr-Bender Abbas, var et betydelig handelssentrum og blent det persiske rikes mektigste byer fra 1600-tallet og frem til 1722. Den ble erobret i 1722 av afghanfyrsten Mahmud Ghilzai, gjenerobret 1729 av Nadir Shah men gjenvant aldri sin fordums betydning, særskilt etter at Teheran fra 1795 i steden vokste frem som landets hovedstad.[2]

Isfahan ligger cirka 340 km sør for Teheran. Byen er kjent for sin store moské (frem til 1979 kjent som Masjed-e Shah, deretter Masjed-e Emam, begge navn brukes på folkemunne). Der finnes også en anlegg for anrikning av uran.

I 1979 ble Meidan Emam i Isfahan satt på UNESCOs verdensarvliste.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Carlquist, Gunnar, red. (1933). Svensk uppslagsbok. Bd 14. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 55. 
  2. ^ Carlquist, Gunnar, red. (1933). Svensk uppslagsbok. Bd 14. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 54–55. 
  3. ^ Beskrivelse av Meidan EmamUnescos nettsted