Persisk litteratur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kalila og Demne, Persisk manuskript (1429), Herat.

Den persiske klassiske diktning er enestående i verdenslitteraturen. Diktene i denne litteraturen kan ikke leses isolert, men inngår som deler i en stor bygning som hver enkelt dikter har vart med på å bygge, så å si ett stort Gesamtkunstwerk som kulminerer i Hafez. Også i Vesten har den persiske diktningen satt spor etter seg, med Goethes West-östlicher Divan i Tyskland, Edward Fitzgeralds Rubaiyat i Storbritannia, Seippels Sjønna på Elbursfjell i Norge, Atterboms Lycksalighetens ö i Sverige og Coleman Barks Rumi i USA.

Den antikke periode[rediger | rediger kilde]

Profan litteratur

Dareios den stores grav i Naqsh-e Rustam, Iran

Av de gammeliranske sprog er gammelpersisk rikt representert med akamenidekongernes kileinnskrifter, særskilt Dareios den store Bisutuninnskrift, der malende forteller, hvor han i løpet av et år bragte orden i det kaotiske imperium, ikke blot skildret med tørre tal, men også med en hel del livsvisdom. Dareios den stores innskrifter kjennes også fra steder i det gamle Iran som Persepolis, Susa og Hamadan.

Dareios den stores etterfølger fulgte hans praksis: Artaxerxes I, Dareios II, Artaxerxes II og Artaxerxes III samt Xerxes I særskilt med Daivainnskriften fra Persepolis mot de falske guder, daivaerne; takken for hjelp og velsignelse rettes til den gode gud Ahura Mazda, «som skapte mennesket, som skapte lykken for mennesket».

parternes sprog partisk er ikke noe litterært overlatt, kun noen innskrifter og flere manikeiske tekster, særskilt noen viktige hymnesamlinger, men alt fra sasanidisk tid. Dog var partertiden ingenlunde uten poesi. Det skyldes den tids kulturbærer av rang, den vandrende poet, gosan. Den muntlige tradisjon var i høysetet, fordi den betraktes som langt mere sikker enn den skriftlige. Dog ble fra parthertiden noe bevart, men kun fordi det senere ble skrevet ned. Det gjelder det erotisk dristige, atypiske Vis og Ramin om dronning Vis' forhold til Ramin, kongens broder; det ble bevart og nedskrevet av den persiske dikter Gorgani i midten av 1000-tallet. Det samme gjelder rangstridsdiktet Det babyloniske tre (Drakht asurik), som kun er kjent i en sasanidisk redaksjon; det gjengir ordstriden mellom en daddelpalme og en buk, som søker å overgå hverandre i godord.

Under sasaniderne derimot blev der skrevet på middelpersisk, men denne litteratur er nesten rent religiøs, særskilt zoroastrisk. Unntak er Boken om Papaksønnen Ardashirs bedrifter (Karnamag-i Ardashir-i papagan), hvor sasanidedynastiets gründer og hans eventyrlige liv som «lykkemand» skildres, Sjakkboken om sjakk- og nardspillets opprinnelse og betydning, Iranrikets byer og en rekke andre. Det skrevs også profan poesi. Trubaduren Barbad som virket ved kongen Khosrau Parviz hoff var en av det sassanidiske tidens fremste poeter.

Jasna 28.1 fra Avesta (Bodleian MS J2)

Religiøs litteratur
Den persiske litteraturen har antikke tradisjoner. Røttene til iransk mytologi, med kongar og helter, finner man i den zoroastriske religionens hellige skrift, Avesta, skriven på vers for ca 3 000 år sedan. Avesta har samma stilling i iransk litteratur som Veda-skriftene i den indiske litteraturen. På sasanidisk tid sammenstildes restene av den opprinnelige Avesta og oversattes till middelpersisk. Til Avestas viktigste del hører Gathahymnene som tilskrives Zarathustra selv.

Den religiøse litteratur var helt dominerende på sassanidisk tid. Først og fremmest Troens verk (Denkart) med bl.a. en liste over hele tekstsamlingen Avestas innhold, Bundahishn, en kosmogoni og kosmologi, Visdommens avgjørelser (Menok-i Khrat) samt en rekke apokalyptiske tekster, bønner, bods- og lovprisningstekster.

Av helt avgjørende betydning var imidlertid, at den originale Avesta ble skriftligt standardisert etter århundrers muntlig overlevering. I denne forbindelse oppfants avestaskriften (med 46 bokstaver), men kun dele av den opprinnelige Avesta på 21 avsnitt (nasker 'avdelninger') er bevaret. Dog foreligger middelpersiske oversettelser av Gatha, Jasna, Videvdad og Nirangistan. På sasanidetiden blev videre en omfattende samling av manikeiske tekster til.

Den klassiske periode[rediger | rediger kilde]

Profan litteratur

Etter den arabiske erobringen av Persia 636–651 var arabisk gjennom flere hundre år administrasjons- og skriftspråk i Iran, men etter den gradvise svekkelsen av kalifenes makt og oppkomsten av uavhengige persiske fyrstedømmer begynte persene fra slutten av 800-tallet på ny å skrive på morsmålet sitt. Med Firdausis Kongeboken, som ble avsluttet 1010, ble det innledet en 500-års litterær blomstringsperiode med få sidestykker i verdenslitteraturen. Etter hvert spredte denne litterære høykulturen seg til hele det muslimske Østen, og persisk ble dannelses- og litteraturspråket i en iransk kulturkrets som strakte seg fra Balkan til Bengal. Flere av de største persiske dikterne levde og virket utenfor Iran: Rumi i Tyrkia, Nezami i Kaukasus, Amir Khosrau og Iqbal i India. Denne litterære tradisjonen er fortsatt levende i Iran, Tadsjikistan og Afghanistan.

Karakteristisk for perioden 9001200 er sekulært innhold og en relativt enkel stil. Det første store navn er Rudaki (d. 940), som er blitt kåret til Tadsjikistans nasjonalpoet. Han går for å vare «den persiske diktnings far», men den som virkelig fortjener denne betegnelsen, er Firdausi som i sitt epos Kongeboken (Shahname) gjennom 60 000 vers med feiende rytme og klingende rim forteller Irans historie fra Verdens skapelse til den siste Sasanide]keisers død i 751. Med dette verket skapte han ikke bare verdenslitteratur, men reddet samtidig Irans antikke myte- og historietradisjon fra å bli glemt og gjengav iranerne deres nasjonale identitet. Firdausis Kongeboken er (i originalversjonen) fortsatt populær lesning i dagens Iran. Middelpersisk kulturtradisjon ligger også til grunn for Fakhr al-din Gorganis romantiske epos "Vis og Ramin" fra ca. 1050. Sannsynligvis stammer de europeiske fortellingene om Tristan og Isolde i siste instans fra samme middelpersiske kilde. Qasida-formen, lange dikt i monorim med en lyrisk innledning etterfulgt av panegyrisk lovprisning av dikterens mesen, ble utviklet av til perfeksjon av Rudaki, Farrokhi, Manuchehri og Auhad al-din Anvari. Fra denne perioden stammer også de ekte delene av Omar Khayyams Rubaiyat.

Sufisk litteratur

Det som preger perioden etter 1200-tallet er fremkomsten av en rik litteratur knyttet til sufismen, samt utviklingen av ghazal-formen, det korte lyriske dikt med tvetydig, mystisk-erotisk innhold. Den første store sufidikter var den meget produktive Farid ud din Attar, som skrev flere masnavi-dikt, deriblant Fuglenes forsamling (Manteq al-teir), den berømte allegorien om fuglene som drar ut for å finne sin konge.

Den største av alle sufidikterne var Jalal al-din Rumi, hvis store "Det åndelige mathnavi" (Masnavi-ye ma'navi) er kjent som «sufienes bibel». Sheikh Sa'di kan kalles den persiske litteraturens Cicero. Han ansees å ha skrevet det fornemste persisk, og hans Rosehagen (Golestan), livskloke prosafortellinger med innflettede vers, er gjennom århundrer blitt brukt som skolebok. Både Rumi og Sa'di dyrket ghazal-formen, men ghazalens ubestridte mester er Hafez, hvis dikt allerede i hans levetid ble berømt over hele den iranske kulturkretsen. Den siste store representant for den klassiske stilen er den allsidige Abd al-Rahman Jami.

Den moderne periode[rediger | rediger kilde]

Den moderne periode karakteriseres først og fremst ved at prosalitteraturen er blitt viktigere enn poesien. Frem til 1900-tallets begynnelse hadde prosalitteraturen stått i skyggen av poesien. I de første århundrer foretrakk man dessuten å benytte arabisk til prosalitteratur, selv om mektig persisk prosa finnes allerede i ghaznavidekrøniken til Abolfazl Beihaqi. Fra omkring 1200 begynte det likevel å vokse frem en betydelig prosalitteraturpersisk, som etter hvert mer eller mindre fortrengte arabisk i de fleste litterære sjangere (unntatt teologien). Særlig ble historieskrivningen dyrket, men vi møter også skjønnlitterære verker (fabler, eventyrsamlinger, ridderromaner), visdomsbøker, fyrstespeil, memoarer, biografier og vitenskapelig og filosofisk-religiøs litteratur.

Irans første boktrykkeri ble etablert så sent som i 1812, og det varte nesten 100 år før moderne romaner og noveller av litterær verdi begynte å se dagens lys. Novellesamlingen Det var engang (Yek-i bud, yek-i nabud) av Mohammad Ali Jamalzade betegner det moderne gjennombrudd i persisk litteratur. Den best kjente 1900-tallsforfatter er Sadeq Hedayat, kalt "Irans Kafka", hvis hovedverk Den blinde ugle (Buf-e kur, 1937) også er oversatt til norsk. Fremtredende skjønnlitterære prosaister er Bozorg Alavi, Samad Behrangi, Sadeq Chubak, Simin Daneshvar, Mahmoud Dowlatabadi, og Shahrnush Parsipur. Poeten Forugh Farrokhzad er oversatt til en lang rekke språk.

Den iranske revolusjonen i 1979 har ikke ført Iran til litterær stagnasjon. Undertiden trives litteratur best under trykk, og siden revolusjonen har det trass i sensur og undertrykkelse vært en spennende litterær aktivitet og utvikling i landet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Edward Granville Browne, Literary History of Persia, 1998. ISBN 0-7007-0406-X
  • Jan Rypka, History of Iranian Literature. Reidel Publishing Company, 1968. ISBN 90-277-0143-1
  • Ehsan Yarshater, History of Persian Literature, New York, 2008- (17 vol.).
  • Ehsan Yarshater, Persian Literature, New York, 1988. ISBN10: 0-88706-263-6
  • Abd al-Husayn Zarrinkub, Do qarn-e sokut: sarguzasht-e havadis va ouza-e tarikhi dar do qarn-e avval-e eslam (Two Centuries of Silence) ISBN 964-5983-33-6
  • Benjamin Walker, Persian Pageant: A Cultural History of Iran, Calcutta: Arya Press, 1950.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]