Behistuninnskriftene

Bīsutūn- eller Behistūn-innskriftene er en 15 m høy og 25 m bred tekst med bilde risset inn i klippeveggen. Innskriften forteller om kong Dareios I' erobringer. De legemstore avbildninger viser Dareios og opprørere som han har beseiret, og over dem svever Ahuramazda.

Teksten er i kileskrift på tre språk: gammelpersisk, elamittisk og akkadisk. Den gammelpersiske tekst inneholder 471 linjer i fem spalter. Innskriftene har vært nøkler til Henry C. Rawlinsons tydning av oldpersisk på samme måte som Rosettasteinen hjalp franskmennene til å tyde hieroglyffene.

Bisutuninskripsjonene befinner seg i nærheten av byen Bisutun, ca. 42 km fra Kirmānšāh i det vestlige Iran (Kurdistān). Den nordlige forgrening av den persiske kongeveien passerte rett ved.

Navnet Behistūn, nypersisk Bīsutūn, kommer sannsynligvis av et gammelpersisk *Bagastāna -- gudenes bolig (jf. gresk Bagistanon).

Inskripsjonene[rediger | rediger kilde]

Dareios lot hugge inn inskripsjonene for å forevige de tildragelser som utmerket hans oppstegende på akemenidenes trone, og de strider han hadde utkjempet innen han hadde sikret besittelsen av kronen. Størrelsen er om lag 15x25 meter og er hugget 100 meter opp på en kalksteinsklippe intil en urgammel vei som knyttet sammen Babylonias og Medias to hovedsteder. Plassen er ekstremt vanskelig å nå ettersom klippesiden ble fjernet for å gjøre inskripsjonene mer synlige etter at de ble gjort ferdige.

Den gammelpersiske teksten inneholder 414 rader på fem kolonner. Til venstre for denne tekst befinner seg de tre kolonner som inneholder den elamittiske oversettelsen på 593 rader.

Ovenfor er den babylonsk-assyriske oversettelsemn skrevet på 112 rader, som tar opp to sider av en vinkel av klippen, men den siden som inneholder begynnelsen av radene er ødelagt slik at man bare har sluttradene av denne tekst igjen.

Til høyre for den sistnevnte finnes relieffene som illustrerer Dareios, i naturlig størrelse, som holder en bue som et tegn på sin kongelighet, med sin venstre fot på brystet av en figur som ligger på rygg framfor ham. Den utstrekte figuren anses være Gaumata, en prest tilhørende folkegruppen mager som fortellingen hevder hadde forsøkt å ta makten ved å late som å være prins Bardiya (Smerdis av Persia), en mann som siest å ha blitt myrdet av broren Kambyses. Dareios følges til høyre av to tjenere og ni metershøye mennesker avbildes til høyre, med hendene bundne og med rep omkring sine halser, som representerer de folk Dareios I beseiret. Floden Faravahar flyter ovenfor og gir sin velsignelse til kongen. En figur ser ut til å ha blitt tillagt etter at det andre var ferdigstilt, som (merkelig nok) synes å være Dareios skjegg; det er en separat steinblokk ditsatt med jernspiker og bly.

Man tror at Dareios plasserte inskripsjonene på en unåbar posisjon for å forhindre endringer. Lesemuligheten kom i andre rekke: Teksten er helt uleselig fra bakkenivå. Den persiske konge regnet ikke med dannelsen av en vanndam ved bunnen av klippen, noe som øket trafikken i området. En del figurer har fått alvorlige skader.

Før dechiffreringen[rediger | rediger kilde]

Første gang teksten nevnes historisk er av grekeren Ktesias av Knidos, som skrev om dens eksistens omkring 400 f.Kr., og nevnte en kilde og en have nær inskripsjonene som av dronning Semiramis av Babylon var blitt tilegnet Zeus (den greske analogi av Ahura Mazda). Tacitus nevner også inskripsjonene og gir også en beskrivelse av noen siden lenge tapte underordnede monument ved klippens fot, blant annet et alter til Hercules. Hva som er blitt oppdaget senere av disse, blent annet en statue fra år 148 f.Kr., er i overensstemmelse med Tacitus' beskrivelse. Diodorus Siculus skriver også om «Bagistanon» og hevder at det var dronning Semiramis som lot utføre inskripsjonene.

Etter det persiske rikets og dets troenetterfølgeres fall og etter at bruken av kileskriften var opphørt, ble inskripsjonenes opprinnelse glemt og forskjellige fantasifulle historier ble normen. I stedet for å gi Dareios, en av de første perserkongene, æren for inskripsjonene, trodde man i flere hundre år at de var fra Khosrau IIs regjeringstid, det vil si en av de siste herskerne.

En legende tilkom som sa at de var blitt laget av Farhad, Chosroes utkårede Shirins kjærester. For sin overtredelse hadde Farhad blitt gitt oppgaven å på stedet hugge bort fjellet for å finne vann. Dersom han lyktes, skulle han få tillatelse til å gifte seg med Shirin. Etter mange år og etter å ha tatt bort halve fjellet, fant han vanen, men ble informert av Chosroes at Shirin var død. Han ble da gal, kastet sin øks ned fra høyden, kysset bakken og døde. Det fortelles i boken Chosroes og Shirin at hans øks var laget av granateple, og at der han hadde kastet øksen vokste opp et granatepletre med frukt som kunne bote sykdom. Shirin var selvfølgelig ikke død, men sørger når hun får høre nyheten.

Oversettelse[rediger | rediger kilde]

Inskripsjonen ble notert i midten av 800-tallet av den arabiske reisende Ibn Hawqal, som tolket figurene som en lærer som straffer sine elever. Det var ikke før i 1598, da engelsmannen Robert Sherley så inskripsjonene under et diplomatisk oppdrag til Persia på oppdrag av Østerrike, som inskripsjonen først ble kjent for vesteuropeiske lærde. Hans selskap dro slutningen at det var en avbildning av Kristi himmelfart med en inskripsjon på gresk.

Bibelske mistolkninger av europeere tilhørte normen under de følgende to århundrene. Den franske generalen Gardanne anså at det var Kristus med sine tolv apostler, og Robert Ker Porter trodde det var Israels tolv stammer og Salmaneser I. Den italienske oppdageren Pietro della Valle besøkte inskripsjonene under en pilegrimsreise omkring år 1621. Den tyske reisende Carsten Niebuhr besøkte stedet omkring 1763 under sin oppdagelsesreise i Arabia og Midtøsten på oppdrag av Fredrik V av Danmark. Han publiserte en avskrift av inskripsjonene i en sammanfatning av sine reiser i 1777. Niebuhrs avskrifter ble senere benyttet av Georg Friedrich Grotefend og andre i deres forsøk på å dechiffrere den gammelpersiske kileskrift. Grotefend hadde år 1802 dechiffrert ti av 37 gammelpersiske tegn.

I 1835 var sir Henry Rawlinson en offiser i det britiske østindiske kompanis hær kommendert til styrkene i Shah i Iran. Han begynte å studere inskripsjonene på alvor. Da stedet Bisutuns navn ble anglisert til «Behistun», ble monumentet kjent som «Behistuninnskriftene». Trass i deres utilgjengelighet klart Rawlinson å ta seg opp klippene og laget en ny kopi av de gammelpersiske innskriftene. Det elamittiske satt ovenfor en kløft, og det babylonske ytterligere fira meter høyere; begge var for vanskelige å nå og ble overlatt til senere.

Med den persiske teksten og med omkring en tredjedel av tegnene, som var blitt tilgjengelige for ham gjennom Grotefends arbeide, begynte Rawlinson arbeidet med å dechiffrere teksten. Heldig nok inneholdt den første delen av teksten en liste over samme persiske konger som var blitt funnet hos Herodot i sin opprinnelige persiske form til forskjell fra Herodots greske translitterering. For eksempel var Dareios opprinnelig skrevet «Dâryavuš» istedenfor på gresk «Δαρειος». Gjennom å koble navnene og tegnene kunne Rawlinson til år 1838 dechiffrere kileskriftstypen som ble benyttet i gammelpersisk. Han presenterte sine resultater for Royal Asiatic Society i London og Société Asiatique i Paris.

Under en periode var Rawlinson stasjonert i Afghanistan, men vendte tilbake til stedet i 1843. Han tok seg først forbi en kløft mellom de persiske og elamittiske inskripsjonene ved å legge ut planker i mellomrommet, og skrev deretter av den elamittiske inskripsjonen. Han klarte senere å finne en lokal hjelper og fikk ham til å klatre opp en sprekk i klippen og spennea rep over den babylonske teksten, slik a avstøpninger i papier-mâché kunne lages. Rawlinson, Edward Hincks, Julius Oppert, William Henry Fox Talbot og Edwin Norris arbeidet deretter, enten hver for seg eller i samarbeid med hverandre, og klarte til slutt å desciffrere inskripsjonene.

Den elamittiske teksten ble utgitt av Edwin Norris (Asiatic Soc. 1853) og Oppert (Le peuple et la langue des médes, 1879). Den babylonske, som også var utgitt av Rawlinson, ble analysert av Oppert i hans Expedition en Mésopotamie, del II (1864).

Foruten disse innskrifter av Dareios har senere konger lenger nede lått innhugge tekster på pehlevi og gresk, og de ble først publisert av Silvestre de Sacy. Sacy var en berømt fransk orientalist, som skrev blant annet Mémoire sur les monuments et inscriptions de Kirman-shah ou Bisutun (1815) der han beskriver Behistuninskriften.

Muligheten til å lese gammelpersiske, elamittiske og babylonske tekster var et avgjørende steg som gjorde assyriologi till et moderne vitenskapsområde.

Etter Rawlinson[rediger | rediger kilde]

Senere ekspedisjoner, i 1904, sponset av British Museum og ledet av Leonard William King og Reginald Campbell Thompson, og i 1948 av George G. Cameron fra University of Michigan, tok fotografier og gjorde avspøpninger og mer nøyaktige transkripsjoner av tekstene, med passasjer som ikke var blitt kopiert av Rawlinson. Det ble også klart at regnvann hadde løst opp noen områder på kalksteinen der tekst er innskrevet og gitt nye spor av kalkstein over andre området som der dekket over teksten.