Nasjonalepos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et nasjonalepos forventes å uttrykke «nasjonens sjel».

Nasjonalepos er et episk dikt eller et litterært verk som en episk størrelse som søker eller er antatt å fange og uttrykke essensen eller ånden til bestemt nasjon; ikke nødvendigvis en nasjonal stat, men i det minste en etnisk eller språklig gruppe. Nasjonale epos uttrykker ofte en nasjons opprinnelse, en del av nasjonens opprinnelse, eller et kritisk eller avgjørende øyeblikk eller hendelse i utviklingen av den nasjonale identitet, og fungerer da som nasjonale symboler. I en bredere mening er nasjonalepos kun et epos på nasjonalspråk som folket eller folkets ledere er særskilt stolte av.

Historie[rediger | rediger kilde]

Homers Iliaden er det verk som mer enn noe annet har inspirert tanken om et nasjonalepos.

I middelalderen ble Homers Iliaden betraktet som et verk som var basert på faktiske, historiske hendelser, og trojakrigen ble betraktet som opprinnelsen til genealogiene til de europeiske monarkier.[1] Vergils Æneiden ble betraktet som den romerske parallell til Iliaden, og den begynte med at Troja falt og førte fram til fødselen av den unge romerske nasjon.

I henhold til den daværende oppfatningen av historien ble riker født og gikk under i en organisk rekkefølge og det eksisterte et samsvar mellom nåtiden og fortiden. Akkurat som konger lengtet etter å etterligne store ledere i fortiden som Aleksander den store eller Julius Cæsar, var det en fristelse for poeter å bli den nye Homer eller Vergil. I 1500-tallets Portugal feiret Luis Vaz de Camões sin portugisiske nasjon som en veldig sjømakt i verket Os Lusíadas, også med klassiske referanser, mens Pierre de Ronsard kommanderte seg selv til å skrive La Franciade, et epos påtenkt å være den galliske ekvivalent til Vergils dikt ved at den også søkte Frankrikes slekt tilbake til en trojansk prins.[2]

Romantikkens radikalisme[rediger | rediger kilde]

Framveksten av et nasjonalt epos gikk imidlertid før begrepet nasjonalepos ble skapt. Begrepet synes å ha sin opprinnelse i romantikkens nasjonalisme. Nasjonalismen var 1800-tallets mest potente bevegelse. Det gikk en nasjonalistisk strøm i kjølvannet av den franske revolusjon og industrialismen over Europa. Mindre språkgrupper og folk følte harmdirrende at de var undertrykt og ikke kom til sin fulle rett under en monark eller et storherredømme. Også i Norge spredte disse radikale tankene, og i Norge som i andre steder i Europa ble det viktig å finne og uttrykke det egenartede, det som bekreftet nasjonens egenart i forhold til den fremmede makt. Nasjonalismen hadde to hovedkilder: romantikkens opphøyelse av «følelse» og «identitet» og liberalismens krav om at staten skulle bygge på «folket», fremfor et kongelig dynasti, Gud eller imperalisme. Både romantikkens «identitetsnasjonalisme» og liberal «borgernasjonalisme» var generelt middelklassebevegelser[3]

Hvor ingen opplagt nasjonalepos eksisterte var «romantikkens ånd» motivert til å fylle tomrommet. Et tidlig eksempel på poesi som ble oppfunnet for å fylle et følsomt tomrom i en «nasjonal myte» var Ossian, fortelleren og den antatte forfatteren av en syklus av dikt som egentlig var skrevet av skotten James Macpherson, og som denne hevdet å ha oversatt fra en oldtidskilde i skotsk-gælisk. Ossians sanger ble raskt oversatt til mange språk, og i Danmark kom det en fullstendig oversettelse i 1790. Goethe var begeistret og i Norge var Henrik Wergland preget av dens diktning. Skuffelsen var derfor stor da verket ble avslørt som falskeri.

Ulike nasjonale epos[rediger | rediger kilde]

Islendingen Snorres store verk om de norske kongene har særegen posisjon i den norske litteraturen. Illustrasjon av Chr. Krogh.

I Norge har Snorre Sturlasons kongesagaer en posisjon som nasjonalepos uten at denne fortellingen i seg selv er et epos, men den forteller om verdens opprinnelse og således også nasjonen Norges opprinnelse og antatte storhetstid, «Norge, kjempers fødeland».[4]

Hva som er Sveriges nasjonalepos er ikke ubestridt. Frithiofs saga har blitt fremmet som Sveriges nasjonalepos etter dens enorme popularitet på 1800-tallet. Det er et romantisk diktverk skrevet av Esaias Tegnér, som første gangen ble utgitt i 1825, og bygget løselig på den norrøne Sagaen om Fridtjov den frøkne (den djerve), som ville gifte seg med Ingebjørg, datter til småkongen Bele. Erikskrøniken fra 1320-tallet har stundom blitt feilaktig karakterisert som et nasjonalt epos, noe som har sin årsak at det er bedømt som propaganda, og ikke et verk med litterære kvaliteter. Romanserien til Vilhelm Moberg om Utvandrerne kan bli betraktet som et nasjonalepos, noe som til dels er et ideologisk spørsmål om hvilke formelle kriterier som skal bli gitt til sjangeren epos. Begrepet bør dog ikke forveksles med en historisk roman eller krønike uansett et verks betydning eller befatning.

Rolandskvadet (La Chanson de Roland) er et gammelfransk heltedikt som handler om Frankrikes dominerende konge Karl den store, men først og fremst om hans tolv kjemper, blant annet Roland som tappert faller i kampen mot den hedenske fare maurerne. I England fremmes det angelsaksiske diktet Beowulf, skjønt er noe utypisk da diktet ikke forteller om angelsaksernes opprinnelse, og diktverket i seg selv har en sannsynlig norrøn eller nordgermansk opprinnelse.

Et nasjonalepos er ikke ferdig definert[rediger | rediger kilde]

Old book - Basking Ridge Historical Society.jpg

Tidlig på 1900-tallet ble frasen eller begrepet ikke lenger utelukkende gitt til et episk dikt, og ble benyttet for å beskrive et litterært verk som leserne og litteraturforskerne mente var et sinnbilde på nasjonen, uten at det nødvendigvis omfattet detaljer fra nasjonens historiske bakgrunn. I denne konteksten har begrepet åpenbart positive konnotasjoner, eksempelvis i James Joyces Ulysses hvor det er foreslått at Don Quixote er Spanias nasjonale epos mens Irlands ennå er forblitt uskrevet:

Sitat De minner en om Don Quixote og Sancho Panza. Vårt nasjonalepos gjenstår ennå å bli skrevet. Dr Sigerson sier. Moore er mannen for det. En ridder av bedrøvelig begunstigelse her i Dublin[5] Sitat
Nasjonalepos fra en rekke land
Land/Folk Epos Forfatter Opprinnelse
Argentina El gaucho Martín Fierro José Hernández 1872
Etiopia Kebra Negest (Kongenes herlighet) Ukjent 1200-tallet
Tyskland Nibelungenlied «Mester Kondrad» (ukjent) Rundt 1200
England Beowulf Ukjent Mellom 700 og 1000
Estland Kalevipoeg Friedrich Reinhold Kreutzwald 1853
Finland Kalevala Elias Lönnrot 1835 / 1849
Frankrike Rolandskvadet «Turoldos» (Ukjent) 1100-tallet
Georgia Vep'his tqaosani (Ridderen i tigerskinnet) Schota Rustaweli 1200-tallet
Antikkens Hellas Iliaden og Odysseen Homer 700-tallet f.Kr.
India Mahabharata Ukjent 300-tallet f.Kr.?
India Ramayana Ukjent (ifølge legenden Valmiki) Ukjent (skrevet før Mahabharata)
Iran Schahnameh Abū l-Qasem-e Ferdousī 900-tallet
Island Edda Ukjent 1200-tallet
Kirgisistan Manas Vasily Radlov 1885
Kurdere Mem û Zîn Ehmedê Xanî Ukjent
Latvia Lāčplēsis (Bjørnedreperen) Andrejs Pumpurs 1888
Norge Heimskringla (Norges kongesagaer) Snorre Sturlason 1200-tallet
Polen Pan Tadeusz Adam Mickiewicz 1834
Portugal Os Lusíadas Luís de Camões 1572
Romerriket Æneiden Vergil 100-tallet f.Kr.
Russland Igor-kvadet Ukjent Slutten av 1100-tallet
Sverige Frithiofs saga Ukjent 1825
Spania El Cantar del Mío Cid Ukjent 1100-tallet
Thailand Ramakian Ulike versjoner 1700-tallet
Tibet Gesareposet Ukjent 1000-tallet

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cohen, Paul: «In search of the Trojan Origins of French», i Fantasies of Troy, Classical Tales and the Social Imaginary in Medieval and Early Modern Europe, Alan Shepard & Stephen David Powell (red.), utgitt av Centre for Reformation and Renaissance Studies, 2004, side 65 sq., ISBN 0772720258. «Som mange av deres motparter over hele Europa hadde 700-tallets lærde i Frankrike oppfunnet en myte om at gallerne nedstammet fra Troja» (side 67)
  2. ^ Epic (fransk). Liliane Kesteloot, University of Dakar
  3. ^ Modern History Sourcebook, sitert etter Pannasjonalisme.org
  4. ^ Tittelen uttrykker en tidsånd på 1800-tallet, og er også tittelen på en bok av Øystein Rian (2007) som gir portretter av tolv sentrale personer i norsk historie.
  5. ^ Joyce, James: Ulysses, Vintage Books, New York, 1961, 189 (side 192): «They remind one of Don Quixote and Sancho Panza. Our national epic has yet to be written, Dr Sigerson says. Moore is the man for it. A knight of the rueful countenance here in Dublin.»

Se også[rediger | rediger kilde]