Persepolis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For tegneserien med samme navn, se Persepolis (tegneserie).

Persepolis var en antikk hovedstad i det Persiske riket, 70 km nordøst for Shiraz (by) i dagens Iran, ikke langt fra stedet hvor den lille elven Pulwar flyter inn i Kur (Kyrus).

Etter 2500 år, inspirerer fremdeles ruinene av Persepolis besøkende fra fjern og nær.

Ruinene[rediger | rediger kilde]

Stedet er markert av en stor terrasse med dens østlige side lenende på Kuhi Rahmet («skjønnhetens fjell»). De andre tre sidene er formet av en vegg som skulle holde massen på plass som varierte i høyde med skråningene til bakken fra 5 til 13 meter. På vestsiden er det flotte doble trapper, med små steg som ledet til toppen. På denne terrassen er det et antall ruiner av enorme bygninger, alle konstruert av mørkegrå marmor fra det nærliggende fjellet. Steinene ble lagt uten mørtel, og mange av dem er der fortsatt. Særlig slående er de enorme pillarene, noen står fortsatt oppreist. Flere av bygningene ble aldri fullført. Disse ruinene er kjent som Takhti Jamshid («tronen av Jamshid») og navnet Kizil minare eller Chihil menare («de førti kolonner eller minareter») kan spores tilbake til det 13.århundret. At de representerer det Persepolis som Aleksander den store erobret og delvis ødela, har vært hevet over enhver tvil ihvertfall siden Pietro della Valle. Bak Takhti Jamshid er der tre graver hogd ut i steinen i fjellsidene, fasadene, en av dem er ikke ferdige, er rikt dekorert med relieffer.

Persepolis (V)
Persepolis (H)

Kongenes graver[rediger | rediger kilde]

Nå vet vi at Kyros II ble gravlagd ved Pasargadae og dersom det stemmer at liket av Kambyses II ble brakt hjem «til perserne» må en lete etter hans gravplass ved siden av hans far. For å kunne identifisere gravene i Persopolis må en huske på at Ktesias antar at det var skikken for kongen å forberede sin egen grav i løpet av livet. Derfor er det sannsynlig at kongene som er begravd ved Nakshi Rustam er, ved siden av Dareios, Xerxes I, Artaxerxes I og Dareios II. Xerxes II som regjerte i kort tid, kunne knapt ha skaffet seg et så flott monument, og enda mindre sannsynlig er det at Sogdianus kunne ha klart det. De to ferdige gravene bak Takhti Jamshid ville da høre til Artaxerxes II og Artaxerxes III. Den uferdige er kanskje Arses, som regjerte toppen to år, eller, dersom den ikke var hans, til Dareios III (Codomannus) som er en av de andre likene som er sagt å ha blitt brakt «til perserne».

En annen liten gruppe ruiner i samme stil er funnet ved landsbyen Hajjiäbäd, ved Pulwar, en drøy times fotmarsj over Takhti Jamshid. Disse utgjorde en bygning, som fremdeles var intakt for 900 år siden og ble brukt som moské av den da eksisterende byen Istakhr.

Siden Kyros var begravd i Pasargadae, som er nevnt hos Ktesias som hans egen by, og siden, ifølge inskripsjonene, bygningene i Persepolis ble bygd under Dareios I, var det antagelig under denne kongen som innledet en ny gren av kongefamilien at Persepolis ble hovedstad i Persia. Som bosetning derimot, er et avsidesliggende sted i en vanskelig tilgjengelig alpin region langt fra fordelaktig for herskerne av imperiet. De egentlige hovedstedene var Susa, Babylon og Ekbatana. Dette forklarer hvorfor grekerne ikke kjente til byen før den ble tatt og plyndret av Aleksander den store.

Det har vært allment anerkjent at «palassene» eller «palasset» som Aleksander brente ned, er de som nå ligger i ruiner ved Takhti Jamshid. Fra Stolzes undersøkelser virker det som minst et av disse, borgen bygd av Xerxes, bærer preg av å ha blitt ødelagt av ild. Lokaliteten beskrevet av Diodorus etter Kleitarkus samsvarer i viktige spesielle trekk med Takhti Jamshid, for eksempel i å ha vært støttet av fjellet i øst.

Etter det antikke Persias fall[rediger | rediger kilde]

I 316 f.Kr. var Persepolis fortsatt hovedstad i Persia som en provins i det store makedonske imperiet. Byen må ha hatt en gradvis nedgang over tid, men ruinene til akamenidene forble som et vitne om dets antikke storhet. Det er sannsynlig at den øverste byen av landet, eller i det minste av distriktet, alltid var i dette nabolaget. Rundt 200 er det byen Istakhr (nøyaktig Stakhr) som var setet for de lokale guvernørene. Der ble grunnlaget for det andre persiske riket lagt, og Istakhr fikk spesiell viktighet som senteret for prestenes visdom og ortodoks. Sassanide-kongene hadde dekket steingrunnen i nabolaget og delvis til og med akamenidenes ruiner med sine skulpturer og inskripsjoner og må ha bygd i stor grad her. Men de nådde aldri samme skala som deres antikke forgjengere. Romerne visste like lite om Istakhr som grekerne hadde gjort om Persapolis, og dette til tross for at sassanidene opprettholdt relasjoner, vennlige eller fiendtlige med imperiet.

På tiden for den arabiske erobringen, gav Istakhr desperat motstand, men var fortsatt en plass av betydelig viktighet i det første århundret av islam, selv om dens storhet raskt ble forbigått av den nye metropolisen Shiraz. I det 10.århundret hadde Istakhr blitt en ubestydelig plass, som kan ses av inskripsjonene i Istakhr. I løpet av de følgende århundrene gikk det gradvis nedover med Istakhr, inntil den sluttet å eksistere som by.