Epos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Episk)
Gå til: navigasjon, søk
Leirtavle som inneholder et fragment av eposet Gilgamesj

Epos eller episk diktning (epikk) (avledet fra det greske adjektiv ἐπικός (epikos), fra ἔπος (epos) «ord, fortelling, dikt»[1], eller «et uttalt ord, utsagn»[2]) er et lengre fortellende dikt som omhandler heroiske dåder og hendelser som har en viss storhet og er av betydning for en kultur eller nasjon.[3] Epos er antagelig det eldste og mest opprinnelige av de litterære sjangre, den sjanger hvor «et folk våkner til åndelig liv».[4]

Ulike former for epos[rediger | rediger kilde]

Det er vanlig skille mellom muntlige og skriftlige epos. Iliaden og Odysseen, Beowulf, og Rolandskvadet er epos som tilhørte den muntlige litteratur før de ble nedskrevet.[5] Æneiden, Os Lusíadas, Det befridde Jerusalem (La Gerusalemme liberata) og Det tapte paradis tilhører den andre kategori. En annen, og kanskje mer tvilsom, måte å skille disse to er som folkeepos med et antatt kollektivt forfatterskap som bevarer minnet om en mytisk eller legendarisk fortid, og kunsteposet, som kan tilbakeføres til en bestemt forfatter. Disse to kategoriene epos har en del særegne trekk som skiller dem fra hverandre ved at skriftlig eller kunsteposet henvender seg til en lesers mer nøyaktige oppmerksomhet, men det sier ikke noe om diktets poetiske tyngde og estetikk.

Det første epos er kjent som de primære epos, eksempelvis den angelsaksiske fortellingen Beowulf som antagelig hadde en eldre, muntlig tradisjon i sørlige Norden før den fant sin endelige, skriftlige form i England.[6] Senere epos hadde enten disse primære epos som forbilde eller forsøkte å etterligne dem, eksempelvis John Miltons Det tapte paradis, og kan således betraktes som litterære eller sekundære epos.

Epos kan også inndeles i flere undertyper: det heroiske epos eller heltedikt (som Iliaden og Rolandskvadet), det mytologiske epos (som forteller om gudenes liv og bedrifter), det idylliske epos (hvor det heroiske element mangler og handlingen er lagt til skjønne enger hvor mennesket lever i fred og harmoni med naturen, se Hyrdediktning), det komiske og parodiske epos som enten framstiller ordinære figurer som helter (som Ludvig Holbergs Peder Paars) eller framstiller opphøyde figurer eller begivenheter i et hverdagslig lys (som Paul Scarrons Virgile travesti, en parodi på Æneiden).[2]

En annen type episk poesi er epyllion (flertall epyllia), korte epos, et begrep som først ble benyttet på 1800-tallet. Det er en kort fortellende dikt med et romantisk eller mytologisk tema. Det referer hovedsakelig til lærde, kortere dikt på heksameter fra den hellenistiske epoken, og tilsvarende dikt komponert av romere som Ovid og Catullus, og senere engelsk renessanse påvirket av Ovid. I Østen er de mest kjente verkene med episk poesi Ramayana og Mahabharata som har den samme tyngde i øst som Iliaden og Odysseen har i den vestlige kanon.

Primære epos[rediger | rediger kilde]

Odysseus overvinner Demodokos' sang, maleri av Francesco Hayez, 1813-15
«Aeneas flykter fra Troja»
Maleri av Federico Barocci, 1598; Galleria Borghese, Roma.

De første epos, folkeeposene, var produkter av førlitterære samfunn og muntlige poetiske tradisjoner. I disse tradisjonene ble poesi overført til et publikum og fra framfører til framfører utelukkende på muntlig vis og virkemidler.

Forskning tidlig på 1900-tallet av de levende muntlige episke tradisjoner på Balkan av Milman Parry og Albert Lord viste at parataksiske modell ble benyttet for å komponere og framføre disse diktene. Forskerne demonstrerte at muntlige epos tenderte til å bli konstruert i korte episoder, hver med en likeverdig status, interesse og betydning. Disse støttet memoreringen slik at dikteren eller framføreren gjenkalte hver episode etter hverandre og benyttet fullførte episoder for å gjenkalle hele eposet mens han resiterte det.

Parry og Lord viste også at den mest sannsynlige kilden til skriftlige tekster av eposene til Homer var diktat fra muntlig framføring.

Et epos er definert av Harmon og Holman[7] som et fortellende dikt i en opphøyd stil som presenterer i handlinger som danner et organisk hele via deres forhold til en sentral heroisk figur og gjennom deres utvikling av episoder betydningsfulle for historien til en nasjon eller kultur. Et forsøk på fastlåse ni hovedtrekk av et epos er følgende: [7]

  • Det åpner in medias res («i midten av ting»)
  • Settingen er omfattende, dekker mange nasjoner, verden eller universet
  • Begynner med en påkalling av en muse («Songdis, syng om den harm som Pelevs-sonen Akilles...» i Iliaden[8] og «Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide,...» i Odysseen[9])
  • Det begynner med et utsagn om temaet.
  • Inkluderer bruken av epitet (tilnavn)
  • Inneholder lange lister (episke kataloger).
  • Benytter seg av lange og formelle taler.
  • Viser guddommelig innblanding i menneskene affærer.
  • De fremste heltene legemliggjør kulturens fremste verdier.

Helten deltar gjerne i en syklisk reise eller leting, møter motstandere som forsøker å beseire ham på hans reise og helten vender til sist hjem betydelig omformet av sin reise. Den episke helt billedgjør egenskaper, utfører dåder, og eksemplifisere bestemte moralske verdier som er verdsatt av det samfunnet som eposet har sin opprinnelse i. Mange episke helter er gjentagende figurer som opptrer i flere legender i deres opprinnelige kultur.

Kunstepos[rediger | rediger kilde]

Litterære samfunn har ofte kopiert det episke format; de tidligste europeiske eksempler er Argonautica, skrevet av Apollonios, og Vergils Æneiden, som følger både stilen og innholdet til Homer. Andre eksempler er Nonnus' Dionysiaca, Tulsidas' Sri Ramacharit Manas, som følger stilen og innholdet til Valmikis Ramayana og det persiske epos Shahnama av Ferdowsi.

Med forskjellig utgangspunkt og mål blir episk poesi fortsatt skrevet i dag av noen få ambisiøse diktere som blant annet Ruth Mabanglo og Frederick Turner. En del aspekter opptrer også i lange dikt, som brede perspektiver, betydelig ikkebekjennende innhold, sterk fortelling og dramatiske elementer, hvilket kan bli sett i verkene til Walt Whitman, Henrik Ibsen, Nikos Kazantzakis, William Carlos Williams, Derek Walcott, og andre.[10]

Kjente epos[rediger | rediger kilde]

Beslektede sjangre[rediger | rediger kilde]

Eposet har mye til felles med ballader – som Rolandskvadet, og folkeviser som Ormen lange.

Episke dikt som Terje Vigen og The Rime of the ancient Mariner er også en videreføring av eposet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Epic (adj.)», Online Etymology Dictionary
  2. ^ a b Aarnes, Asbjørn (1977): Litterært leksikon, 3. utg., Tanum. ISBN 82-518-0541-4. s. 57
  3. ^ Meyer, Michael (2005): The Bedford Introduction to Literature, Bedford/St. Martin's. ISBN 0-312-41242-8. s. 2128
  4. ^ Aarnes, Asbjørn (1977): Litterært leksikon, 3. utg., Tanum. ISBN 82-518-0541-4. s. 57: Hva som eldst er diskutabelt. Det har også blitt hevdet at arbeidssanger og magiske, religiøse sanger, liturgier, er like gamle eller eldre enn epos.
  5. ^ Albert Bates Lord og Milman Parry har argumentert for at klassisk epos som Iliaden var grunnleggende en muntlig form.
  6. ^ «Epic» i: The Columbia Encyclopedia (6. utg.). New York: Columbia University Press. 2004.
  7. ^ a b Tatt fra Harmon, William og Holman, C. Hugh (1999): A Handbook to Literature, 8. utg., Prentice Hall.
  8. ^ Homer (1965): Iliaden, til norsk ved Eirik Vandvik, Det norske samlaget, s. 15
  9. ^ Homer (1976): Odysseen, til norsk ved Peter Østbye, Gyldendal norsk forlag, s. 5
  10. ^ «Epic poetry», Poetry Portal

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]