Vestbredden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over det Israel-kontrollerte Vestbredden vest for elva Jordan og Dødehavet og med byene Betlehem, Nablus, Ramallah, Jeriko, Jerusalem, Betlehem, Hebron, Jenin, Tulkarem og Qualquilia. De nordlige områdene av Vestbredden er en del av Palestinas sentrale fjell-land Samaria, mens de sørlige er en del av Judea.

Vestbredden (Cisjordan) er et landområde i Palestina, vest for elven Jordan. Området avgrenses av Israel i nord, vest og sør, og av Jordan i øst. Vestbredden er på 5844 kvadratkilometer (litt større enn Oslo og Akershus til sammen).

Befolkningen består av 2,5 millioner palestinere. Dertil henimot en halv million jøder i godt over hundre bosetninger som alle anses å være i strid med folkeretten, fordi de er opprettet på okkupert territorium.[1]

Området består av de områdene som i Oldtiden var kjent som Judea og Samaria, og var fra 1920 til 1948 del av det britiske mandatområdet Palestina. Denne delen av Palestina ble okkupert av kongeriket Jordan etter den israelske uavhengighetskrigen og deretter annektert av jordanerne i 1950. Denne anneksjonen ble, med unntak av Storbritannia, Irak og Pakistan, ikke internasjonalt anerkjent.[2] Navnet «Vestbredden» stammer fra denne tiden under jordansk styre.

Etter seksdagerskrigen i 1967 har Vestbredden vært okkupert av Israel. Med resolusjon 242 av november 1967 krevde FNs sikkerhetsråd at Israel måtte trekke seg tilbake fra territorier okkupert i løpet av krigen.
Israels okkupasjon av Vestbredden anses som illegal av verdenssamfunnet.[3][4] Israelske myndigheter har imidlertid avvist disse påstandene og ofte omtalt dem som «omstridte områder».[5]

Oslo-avtalen fra 1993 førte til at Vestbredden ble inndelt i enkelte områder med begrenset palestinsk selvstyre, områder med delt kontroll og områder under fortsatt israelsk kontroll.

Området tenkes å inngå i en mulig fremtidig palestinsk stat sammen med Gazastripen. Forhandlinger om en slik løsning skulle etter planen sluttføres innen utgangen av 2008.

Vannressurser[rediger | rediger kilde]

I de palestinske områdene er grunnvann den primære vannkilden. Vestbredden ligger over tre hovedbasseng: Vestre, østre og nordøstre grunnvannsmagasin. De palestinske territoriene er antatt å ha den høyeste forekomsten av grunnvannsreserver i hele regionen. Den største kilden er vestre grunnvannsmagasin, men østre magasin er også et viktig område for grunnvannsutnyttelse. Hele det østre delmagasinet drenerer østover og sørøstover mot Jordandalen og Dødehavet. Gjenfylling av vann til magasinene skjer primært gjennom nedbør i vintermånedene.[6]

Etter seksdagerskrigen i 1967 erklærte Israel vannressursene i de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza for statseiendom og overførte kontrollen til områdets militære kommando. All boring og bygging av ny infrastruktur for vannforsyning uten spesialtillatelse ble forbudt. Fram til i dag er ytterst få slike tillatelser blitt gitt, både til jordbruksformål og privathushold. I 1982 ble ansvaret overført til de israelske vannmyndighetene, Israeli Water Authority Mekorot. Under fredsforhandlingene på begynnelsen av 90-tallet, som munnet ut i Oslo-avtalen, fikk de palestinske vannmyndighetene, Palestinian Water Authority, det formelle ansvaret, men Israel har opprettholdt kontrollen over palestinsk uttak av vann på Vestbredden. Palestinere på Vestbredden har heller ikke tilgang til vannet i Jordanelva, som i dag deles mellom Israel: 65 %, Jordan: 23,4 %, Syria: 11 % og Libanon: 0,3 % av årlig vannføring. Tross befolkningsvekst har derfor palestinerne måttet holde seg til det samme vannforbruket som på midten av 1960-tallet.[6]

Internasjonal lov forbyr en okkupasjonsmakt å utnytte ressursene i det okkuperte territoriet, men likevel ble i 2004 en tredjedel av vannet som går til Israel og israelske bosettinger hentet fra kilder på Vestbredden og i Gaza, og en tredjedel fra Jordanelva. Rundt 80 prosent av vannressursene på Vestbredden er i dag (2004) under israelsk kontroll og går til Israel og israelske bosettinger i de okkuperte områdene.[6]

Hver israelsk bosetter forbrukte gjennomsnittlig seks ganger mer vann enn en palestiner i 2004. Hovedårsaken til det lave palestinske forbruket er at vannressursene er gjort utilgjengelige, og forbruket reflekterer ikke det faktiske behovet. En annen forklarende faktor for det høye forbruket i Israel er en generelt høyere levestandard. Israel har dessuten et jordbruk som bruker mye vann, blant annet dyrking av sitrusfrukter.[6]

Få kloakkrensesystemer er utviklet og behovet for utbedring av sanitære forhold er stort. De vannkildene som ble boret før 1967 er fremdeles i bruk (2004), og mangel på vedlikehold og rehabilitering har ført til lekkasje, rust og skader på vannrør, pumper og beholdere. Beregnet gjennomsnittlig vanntap på grunn av lekkasje fra vannrør er 30 prosent (2004). I Nablus ble det eksisterende ledningsnettet konstruert i 1930-årene, og det har per 2004 ikke blitt rehabilitert eller byttet. Her er lekkasjen fra vannrørene enkelte steder opp i hele 70-80 prosent (2004).[6]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aftenposten fakta. 16. september 2008. Vestbredden
  2. ^ Benveniśtî, Eyāl (2004). The International Law of Occupation. Princeton University Press. s. 108. ISBN 0-691-12130-3. 
  3. ^ Quigley, The Case for Palestine, 2005, s. 172
  4. ^ «UN tells Israel to end its ‘illegal occupation’ of Palestinian land». The Scotsman. 13. mars 2002. Besøkt 23. januar 2007.  Kofi Annan, the UN secretary general, harshly criticised Israel yesterday, calling on it to rein in its attacks on Palestinian civilians and end its "illegal occupation" of Palestinian lands
  5. ^ «Disputed Territories: Forgotten Facts About the West Bank and Gaza Strip». Det israelske utenriksdepartementet. februar 2003. Besøkt 10. september 2007.  Claims of illegality are politically motivated as neither international law nor the agreements between Israel and the Palestinian Authority support this baseless allegation
  6. ^ a b c d e FIVAS – Foreningen for internasjonale vannstudier - Midtøsten, fra s.6