Oljekrisen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Denne artikkelen omhandler Oljekrisen i 1973. For andre hendelser som har blitt omtalt på samme måte, se Oljekriser
Restriksjon på bensin i flere land

Oljekrisen var det navnet på den energikrisen som rammet den vestlige verden i 1973. Krisen kom som en følge av at OPEC iverksatte en oljeboikott og en kraftig prisøkning som straffereaksjon overfor land som støttet Israel under Yom Kippur-krigen i 1973. Oljeprisen ble økt med 70 prosent i oktober 1973, deretter fulgte en ny økning på 130 prosent i desember. I desember 1973 ble det også iverksatt en midlertidig blokade av all utskipning av olje til havner i USA og Nederland.

Effekter av krisen[rediger | rediger kilde]

Fra oljekrisen i USA, bensinstasjon i bakgrunnen er tom for bensin

Det viktigste resultatet av krisen var at OPEC-landene etter dette bestemte prisene selv, uavhengig av de multinasjonale oljeselskapene. Den førte også til et nærmere energisamarbeid mellom de vestlige land gjennom Det internasjonale energibyrå, IEA, som ble opprettet 1974. Den aktualiserte også utviklingen av alternative energikilder (særlig kjernekraft) og intensiverte oljeletingen utenfor de arabiske land.

Effektene av handelsforbudet var øyeblikkelige. OPEC tvang oljeselskapene til øke betalingene drastiske. Prisen på olje firedoblet seg ved 1974 til bortimot 12 dollar per fat.[1]

Denne prisøkningen på olje fikk en dramatisk effekt på de oljeeksporterende nasjonene, for landene i Midtøsten som lenge hadde vært dominert av industrimaktene ble sett på som å ha tatt kontroll over en vital råvare. Den tradisjonelle kapitalstrømmen reverserte da de oljeeksporterende landene samlet enorme verdier. En del av inntektene ble tildelt i form av støtte til andre underutviklede nasjoner med økonomier som hadde blitt fanget mellom høyere oljepriser og lavere priser for egen eksport av råvarer midt i den minskende behovet i Vesten for deres varer. Mye ble absorbert i enorme kjøp av våpen som skjerpet politiske spenninger, særlig i Midtøsten.

Denne kontrollen av nødvendige råvarer ble kjent som «oljevåpen», hvilken kom i form av handelsforbud og nedskjæringer i oljeproduksjonen fra de arabiske statene til utvalgte industrinasjoner for å legge press på Israel under den fjerde arabisk-israelske krigen (Jom kippur-krigen) i oktober 1973.[2] Disse utpekte industrinasjonene var blant annet USA, Storbritannia, Canada, Japan, og Nederland. I retrospektiv ble hensikten av handelsforbudet, slik som den ble oppfattet av regjeringene til de nevnte nasjonene, å legge et presse angående politikken vedrørende Israel og til en mer pro-arabisk posisjon ved å true med å stanse eksporten av arabisk olje, og når deres politikk overfor de arabiske statene var endret, ville de igjen tillate dem å kjøpe mer olje.[3] Araberstatene valgte deres utvalgte regjeringer for å anbringe deres handelsforbud, hovedsakelig påvirket det nasjonene i de europeiske fellesmarkedene og Japan med en eventuell kutt på 25 prosent i oljeproduksjonen.[4] I alle fem tilfellene skjedde det imidlertid ikke dramatiske endringer i politikken som araberstatene hadde forestilt seg.[5]

I tilfellet USA har forskerne argumentert for at det allerede eksisterte en forhandlet avtale basert på likhet mellom begge parter før 1973. For det andre, Sovjetunionens involvering i Midtøsten ble vurdert som en trussel for å bli enda en konfrontasjon mellom supermaktene og var av langt større bekymring for USA enn oljevåpen. En tredje årsak, interessegrupper og andre regjeringsbyråer som var mer opptatt med implikasjonene av oljevåpen, hadde liten påvirkningskraft over utenrikspolitikken i den arabiske-israelske konflikten grunnet Henry Kissingers totale dominans over denne prosessen.[6] Også innenfor USA var det angående den økonomiske virkningen på makronivået, direkte korrelasjoner hadde blitt trukket mellom økningen i oljeprisene og økonomisk nedgang. Forstyrrelser i produksjon og distribusjonen av olje, som resulterte i økte oljepriser, ble betraktet som ansvarlig for tilbakegangen, perioder med omfattende inflasjon, redusert produktivitet, og lavere økonomisk vekst.[7]

Advarsel mot amerikanske bensintyver i 1974.

Medlemsstatene i OPEC i utviklingsverden holdt tilbake muligheten av nasjonalisering av selskapenes besittelser og verdier i deres land. Mest kjent er at Saudi-Arabia tok kontrollen over Aramco, nasjonalisert fullstendig i 1980 under lederskap av Ahmed Zaki Yamani. Da andre OPEC-nasjoner fulgte eksempelet, og kartellets inntekter økte. Saudi-Arabia, oversvømmet med profitt, gjennomførte en rekke ambisiøse femårsplaner, hvor den mest ambisiøse begynte i 1980 og krevde utgifter på 250 milliarder dollar. Andre kartellmedlemmer satte også i gang betydelige økonomiske utviklingsplaner.

I mellomtiden førte prissjokket til kaos i Vesten. I USA steg utsalgsprisen på en gallon med bensin fra et nasjonalt gjennomsnitt på 38,5 cent i mai 1973 til 55,1 cent i juni 1974. Delstatsmyndighetene oppfordret borgerne til ikke å sette opp julelys som dekor på husene mens delstaten Oregon avlyste julen og forbød kommersiell lys helt og holdent. [8] Politikere oppfordret til et nasjonalt program for bensinrasjonering.[9] Nixon anmodet bensinstasjoner om frivillig å ikke selge bensin på lørdagskveldene eller søndager; 90 prosent av stasjonene fulgte oppfordringen, noe som førte til køer på ukedagene. [8]

Handelsboikotten var ikke ensartet over hele Europa. Av de ni medlemslandene i Det europeiske fellesskap (EF) fikk Nederland en fullstendig handelsboikott, Storbritannia og Frankrike hadde bortimot ikke forstyrret forsyninger (etter å ha nektet USA å benytte deres flyplasser og ga forsyninger til både araberne og israelerne), men de andre seks fikk kun delvis nedgang. Storbritannia hadde tradisjonelt vært en alliert av Israel, og Harold Wilsons regjering hadde støttet Israel under Seksdagerskrigen, men hans etterfølger, Edward Heath, hadde snudd denne politikken i 1970, krevde at Israel trakk seg tilbake til sine grenser fra før 1967, skjønt de arabiske statene nektet å signere noen fredsavtale ved denne perioden, som slått fast i Khartoum-resolusjonen.

Medlemsstatene i EF hadde ikke vært i stand til å oppnå en felles politikk i løpet av den første måneden av Jom kippur-krigen. EF kom til sist med en uttalelse den 6. november etter at handelsforbudet og prisstigningen hadde begynt. Denne uttalelsen, i stor grad sett på som pro-arabisk, støttet den fransk-britiske linjen i krigen, og OPEC opphevet pliktskyldig dets handelsforbud fra alle medlemsstatene i EF. Prisstigningen hadde en langt støtte innvirkning på Europa enn handelsforbudet, særlig i Storbritannia (hvor den ble kombinert med steiker av kullgruvearbeiderne og jernbanearbeiderne som førte til en energikrise i løpet av vinteren 1973–74, og ble en betydelig faktor i valget i februar 1974 som førte til skifte av regjeringen.[10] Storbritannia, Tyskland, Italia, Sveits og Norge innførte forbud mot flytrafikk, biltrafikk og skipsfart på søndagene.[8] Sverige innførte rasjonering på bensin og brenselolje.[8] Nederland innførte fengselsstraff for de som benyttet mer enn deres gitte rasjon med elektrisitet.[8] Edward Heath ba britene om å varme opp kun et rom i sine hus i løpet av vinteren.[11]

Noen få måneder senere ebbet krisen ut. Handelsforbudet ble fjernet i mars 1974 etter forhandlinger i oljemøtet i Washington, men effektene av energikrisen vedvarte gjennom hele 1970-tallet. Prisen på energi fortsatte å øke i det kommende året, samtidig som den svekkede konkurranseposisjon til daller på verdensmarkedet.

Krisen førte til at USA opprettet Strategic Petroleum Reserve, verdens største petroleumsreserve.

Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge førte krisen både til begrenset tilgang på bensin og forbud mot bilkjøring i helgene. Den 22. november 1973 ble det vedtatt at alle bensinstasjoner skulle holdes stengt på lørdager og søndager, samt etter klokken 19:00 alle ukedager. Fra 5. desember ble det også innført forbud mot kjøring med motorkjøretøy i helgene. Bensinrasjonering ble forberedt fra januar 1974, uten at dette noen gang ble gjennomført. En uvanlig mild vinter og utstrakt hamstring førte til at restriksjonene i Norge ble opphevet i februar 1974.

Oljekrisen førte imidlertid til at den norske tankfarten gikk inn i en langvarig krise.

Fra denne perioden stammer det berømte bildet av kong Olav V som betalende passasjer på Holmenkollbanen en bilfri helg.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The price of oil – in context». CBC News. Arkivert fra originalen den 9. juni 2007
  2. ^ Milestones: 1969–1976 - The 1973 Arab-Israeli War
  3. ^ Licklider, Roy (1988): «The Power of Oil: The Arab Oil Weapon and the Netherlands, the United Kingdom, Canada, Japan, and the United States» i: International Studies Quarterly (International Studies Quarterly, Vol. 32, No. 2) 32 (2): 205–226 [p. 206]. doi:10.2307/2600627. JSTOR 2600627.
  4. ^ Paust, Jordan J. & Blaustein, Albert P. (1974): «The Arab Oil Weapon—A Threat to International Peace» i: The American Journal of International Law (The American Journal of International Law, Vol. 68, No. 3) 68 (3): 410–439 [p. 411]. doi:10.2307/2200513. JSTOR 2200513.
  5. ^ Licklider (1988), s. 217.
  6. ^ Licklider (1988), s. 217, 219.
  7. ^ Barsky, Robert B. & Kilian, Lutz (2004): «Oil and the Macroeconomy since the 1970s» i: The Journal of Economic Perspectives 18 (4): 115–134 [p. 115]. doi:10.1257/0895330042632708.
  8. ^ a b c d e Frum, David (2000): How We Got Here: The 1970s. New York: Basic Books. ISBN 978-0-465-04195-4. s. 318
  9. ^ Frum, David (2000): How We Got Here: The 1970s. New York: Basic Books. ISBN 978-0-465-04195-4, s. 313.
  10. ^ Slavin, Barbara; Freudenheim, Milt; Rhoden, William C. (24. januar 1982): «The World; British Miners Settle for Less». New York Times.
  11. ^ Frum, David (2000): How We Got Here: The 1970s. New York: Basic Books. ISBN 978-0-465-04195-4. s. 319
  12. ^ Bildet av kong Olav V på Holmenkollbanen, NRK

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ammann, Daniel (2009): The King of Oil: The Secret Lives of Marc Rich. New York: St. Martin‘s Press. ISBN 978-0-312-57074-3.
  • Blinder, Alan S. (1979): Economic Policy and the Great Stagflation, New York: Academic Press
  • Eckstein, Otto (1979): The Great Recession, Amsterdam: North-Holland
  • Johnson, Paul M. & Thompson, William R., red. (1985): Rhythms in Politics and Economics, New York: Praeger

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]