Elam

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Elam (persisk: تمدن عیلام) var et oldtidsrike øst for Sumer og Akkad, i det som nå er det sørvestlige Khuzistan Luristan Bakhtiari Iran. Elamittene kalte sitt land Haltamti (senere elamittisk Atamti) som naboene akkaderne lånte som Elam. Haltamti var kjent som Elam i det hebraiske gammeltestamentet, hvor de blir kalt etterkommerne av Elam, eldste sønnen til Sem. Riket varte fra ca. 2400 til 646 f.Kr. da det ble okkupert av Assyria. Hovedstaden het Susa og ruinene av denne ligger ca. 35 mil øst for Bagdad.

Sfinx med vinger fra palasset til Dareios den store i Susa.

Høylandet til Elam ble mer og mer identifisert med dets lavereliggende senere hovedstad, Susa, og geografer etter Ptolemaios kalte det Susiana. Selv om det var primært sentrert i provinsen Khuzestan i levetiden til imperiet, utvidet elamittene sin sivilisasjon inn i provinsen Fars i forhistorisk tid. Navnet på den moderne provinsen Khuzestān kommer fra den gammelpersiske roten Hujiyā som betyr «Elam».

Elamittisk språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Elamittisk

Elamittisk er ikke i slekt med naboenes semittisk, sumerisk og indo-europeisk språk. Noen forskere tror at språket er i slekt med de dravidiske språkene i det sørlige India. Flere steg av språket er dokumentert, det tidligste dateres tilbake til det 3. årtusenet f.Kr. og det seneste til akamenidenes imperium. Elamittisk døde ut ca. i år 100. Elamittene har etterlatt seg 30 000 leirtavler med elamittisk skrift.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det iranske platået opplevde ikke oppveksten av urban, literær sivilisasjon i det sene 4. og tidlige 3.årtusenet etter mesopotamisk mønster, men lavlandet Khuzestan gjorde det. Det var den elamittiske sivilisasjon.

Geografisk bestod Elam av mer enn Khuzestan. Det var en kombinasjon av lavlandene og de nærliggende områdene i høylandet i nord og øst. Elamittenes styrke var basert på evnen til å holde disse områdene sammen under et koordinert styre som tillot maksimal bytte av naturressurser som var unike i regionen. Tradisjonelt ble dette gjort gjennom en føderal styrestruktur.

Nær beslektet til den styreformen var elamittenes arvesystem og maktfordeling. Det vanlige styremønsteret bestod av en overherre som styrte over vasalprinser. I de tidligste tidene bodde overherren i Susa som fungerte som en føderal hovedstad. med ham styrte hans bror som var nærmest i alder, visekongen, som vanligvis hadde sitt styresetet i den opprinnelige byen som det for tiden styrende dynastiet var fra. Denne visekongen var arving til overherren. En tredje tjenestemann, regenten eller prinsen av Susa (distriktet) delte makt med overherren og visekongen. Han var vanligvis overherrens sønn eller, dersom ingen sønn var tilgjengelig, hans nevø. Når overherren døde, ble visekongen overherre. Prinsen av Susa forble i sitt embete og broren til den gamle visekongen nærmest ham i alder ble den nye visekongen. Bare dersom alle brødrene var døde, ble prinsen av Susa forfremmet til visekonge, som gjorde at overherren kunne utnevne sin sønn (eller nevø) som den nye prinsen av Susa. Et slikt komplisert system av kontroll, balanse maktarv brøt ofte sammen til tross for æresekteskap (obligatoriske ekteskap mellom en enke og hennes avdøde manns bror). Det som er bemerkelsesverdig er hvor ofte systemet ikke virket. Det var bare i mellom og senelamitt-periodene at sønner vanligvis etterfulgte sin far på tronen.

Elamittisk historie kan deles inn i tre hovedfaser: det eldre, mellom og sene, eller neo-elamittiske periodene. I alle periodene var Elam nært involvert med Sumer, Babylonia og Assyria, noen ganger gjennom fredelig handel, men oftest i krig. På samme måte var Elam ofte deltaker i hendelser på det iranske platå. Begge involveringene ble relatert til det kombinerte behovet til alle lavlands-sivilisasjoner om å kontrollere de krigerske folkene i øst og utnytte økonomiske ressurser på platået.

Eldre elamittperiode[rediger | rediger kilde]

De tidligste kongene i den eldre elamittperioden kan dateres til rundt 2700 f.Kr. Landet var allerede i konflikt med Mesopotamia, i dette tilfellet med byen Ur, som var karakteristisk for elamittisk historie. Disse tidlige herskerne ble etterfulgt av Awan (Shustar) dynastiet.

Den 11. kongen av denne linjen inngikk en traktat med den store Naram-Sin av Akkad (ca. 2254–ca 2218 f.Kr.). Men snart dukket det opp et nytt herskerhus, Simash-dynastiet (Simash kan ha vært i det fjellene til det sørlige Luristan. Den betydeligste hendelsen av denne perioden var erobringen til Elam av Shulgi av det 3. Ur-dynastiet, en hendelse som ble husket lenge i mesopotamske sørgesanger og tekster med dårlige tegn. Rundt midten av det 19.århundret f.Kr., gikk makten i Elam videre til et nytt dynasti, Eparti. Den tredje kongen i denne rekken, Shirukdukh, var aktiv i forskjellige militære koalisjoner mot den stigende makten til Babylon, men Hammurabi (ca. 1792–ca 1750 f.Kr.) kunne ikke nektes, og Elam ble knust i 1764 f.Kr. Det eldre babylonske kongedømmet falt raskt i nedgangstider etter Hammurabis død og det varte ikke lenge før elamittene klarte å få hevn. Kutir-Nahhunte I angrep Samsuiluna (ca. 1749–ca 1712 f.Kr.), Hammurabis sønn, og gav dem et så alvorlig nederlag for babylonerne at hendelsen ble husket i en inskripsjon til den assyriske kong Ashurbanipal mer enn 1000 år senere. Det kan antas at med dette slaget fikk Elam igjen sin uavhengighet. Slutten på Eparti-dynastiet, som kan ha skjedd i det sene 16.århundret f.Kr. er begravd i stillhet.

Mellom elamittperiode[rediger | rediger kilde]

Elamittisk tilbeder, Susa, Iran 12.århundret f.Kr., utgavd av Ronals de Mecquenem i 1904.

Etter to århundrer der kildene ikke avslører noen ting, åpnet mellom perioden til elamittene med at Anzanitt-dynastiet steg til makten, hvis hjemland antagelig lå i fjellene nordøst for Khuzestan. Politisk ekspansjon under Khumbannumena (ca. 1285–ca 1266 f.Kr.), den fjerde kongen i denne rekken, fulgte raskt, og hans sukseer ble husket av at han tok tittelen «utvider av imperiet». Han ble etterfulgt av sin sønn, Untash-Gal, en samtidig med Shalmaneser I av Assyria (ca. 1274–ca 1245 f.Kr.) og grunnlegger av byen Dur Untash (moderne Chogha Zanbi).

I årene som umiddelbart fulgte Untash-Gal, fant Elam seg i en økende reel eller potensiell konflikt med den stigende makten Assyria. Tukulti-Ninurta I av Assyria (ca. 1244–ca 1208 f.Kr.) hadde felttog i fjellene nord for Elam. Elamitter under Kidin-Khutran, andre kongen etter Untash-Gal, svarte med et vellykket og ødeleggende angrep på Babylonia.

Til slutt derimot, ser det ut til at den assyriske makten ble for stor. Tukulti-Ninurta klarte å ekspandere, for en kort tid, assyrisk kontroll langt inn i det sørlige Mesopotamia, Kitin-Khutran forsvant i det ukjente og Anzanitt-dynastiet forsvant.

Etter en kort periode med dynastiske problemer, åpnet den andre halvdel av mellomperioden med styret til Shutruk-Nahhunte (ca. 1160 f.Kr.). To like sterke og to heller mindre imponerende konger fulgte grunnleggeren av et nytt dynasti, hvis hjem antageligvis var Susa, og i denne perioden ble Elam en av de største militære maktene i Midtøsten. Tukulti-Ninurta døde rundt 1208 f.Kr. og Assyria falt ned i en periode med intern svakhet og dynastiske konflikter. Elam var rask med å dra nytte av denne situasjonen med utbredte felttog i området ved Diyala-elven og inn i selve hjertet av Mesopotamia. Shutruk-Nahhunte erobret Babylon og bar avgårde stelaen som de berømte lovene til Hammurabi var skrevet inn på til Susa. Shilkhak-In-Shushinak, bror og etterfølger til Shutruk-Nahhuntes eldste sønn, Kutir-Nahhunte, var fremdeles ivrig etter å dra nytte av den assyriske svakheten og sendte felttog så langt nord som området til dagens Kirkuk. Men i Babylonia ledet det andre dynastiet til Isin et innfødt opprør mot slik kontroll som elamittene hadde klart å utøve der, og elamittenes makt i det sentrale Meopotamia ble til slutt brutt. Elamittenes militære imperium begynte å skrumpe raskt. Nebukadnesar I av Babylon (ca. 1124–ca 1103 f.Kr.) angrep Elam og ble bare så vidt slått tilbake. Et nytt babulonsk angrep lyktes derimot, og hele Elam ble overkjørt, noe som endte mellomperioden.

Det er bemerkelsesverdig at i løpet av mellomperioden virker det som om det gamle arvesystemet av makten brøt sammen. Det ble mer og mer vanlig at sønn etterfulgte faren, og det ble mindre vanlig med delt autoritet innen et føderalt system. Dette reflekterer antageligvis forsøket på å øke den sentrale autoriteten ved Susa for å kunne utføre effektive felttog i utlandet og å holde elamittenes utenlandske erobringer. Det gamle systemet med regionalisme balansert med føderalisme må ha tapt på dette, og den bevegelsen mot fraksjoner og seksjoner som svekket Elam i den sene perioden kan ha hatt sine røtter i den sentrifugale utviklingen i det 13. og 12.århundret f.Kr.

Sene elamittperiode[rediger | rediger kilde]

Tegning som viser hvordan Sialk zigguraten i sentrale Iran kan ha sett ut som for 7000 år siden. Zigguraten ligger i Kashan og var (gjen)bygd av tidlige elamitter.

En lang periode med mørke delte mellomperioden og den sene elamittiske perioden. I 742 f.Kr. nevnes en viss Huban-nugash som konge i Elam. Landet virker som det har blitt delt i separate provinser, med en nokså svak sentral makt.

De neste 100 årene så konstante forsøk fra elamittene på å blande seg i mesopotamiske affærer, vanligvis i allianse med Babylon mot det konstante presset av neo-assyrisk ekspansjon. Til tider var lyktes de med denne politikken, både militært og diplomatisk, men i det hele ble de presset til å gi etter for den økende assyriske makten. Lokale elamittiske dynastiproblemer sammenfalt fra tid til annen med både assyrisk og babylonsk innblanding. Imens blåste den assyriske hæren bort den elamittiske makten og innflytelsen i Luristan. I tider som dette ressulterte dette interne og eksterne presset i nær kollaps av meningsfull sentral autoritet i Elam. I en serie kampanjer mellom 692 og 639 f.Kr., i et forsøk på å renske opp et politisk og diplomatisk kaos som hadde blitt kronisk hodepine for assyrerne, knuste Ashurbanipals arméer Susa, rev ned bygninger, plyndret og sådde landet til Elam med salt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Khačikjan, Margaret (1998): The Elamite Language, Documenta Asiana IV, Consiglio Nazionale delle Ricerche Istituto per gli Studi Micenei ed Egeo-Anatolici, ISBN 88-87345-01-5
  • Potts, Daniel T. (1999): The archaeology of Elam: formation and transformation of an ancient Iranian state, Cambridge U., ISBN 0-521-56496-4 and ISBN 0-521-56358-5
  • Quintana Cifuentes, E. (1997): Historia de Elam, el vecino mesopotámico, Murcia. Estudios Orientales. IPOA-Murcia. Spania.
  • Quintana Cifuentes, E. (2000): Textos y Fuentes para el estudio del Elam, Murcia. Estudios Orientales. IPOA-Murcia. Spania.
  • Quintana Cifuentes, E. (2010): La Lengua Elamita (Irán pre-persa), Madrid. Gram Ediciones. ISBN 978-84-88519-17-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]