Norges Grunnlov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Grunnloven)
Gå til: navigasjon, søk
Kongeriget Norges Grundlov
Grunnloven
Sanksjonert 17. mai 1814
Departement Justis- og beredskapsdepartementet
Publisert ISBN 82-504-1000-9
Sist endret 21. mai 2012
Korttittel Grunnloven
Forkortet Grl.
Forsiden til Norges grunnlov av 4. november 1814 (Novembergrunnloven), som befinner seg i Stortingsarkivet.

Kongeriket Norges Grunnlov er Norges konstitusjon. Grunnloven er den høyeste rettskilden i Norge. Det betyr at andre bestemmelser som kommer i strid med den, må vike etter lex superior-prinsippet. Grunnloven inneholder bestemmelser om statsformen, om menneskerettigheter, om den lovgivende makt (Stortinget), den utøvende makt (Kongen i statsråd) og den dømmende makt (domstolene). Grunnloven, naturrettens rettsprinsipper, konstitusjonell sedvanerett, menneskerettighetene og internasjonal rett utgjør de viktigste fundamentene for Norges statsform, rettsforståelse, og lovverk. I tillegg til å danne basis for statsforfatningen og -forvaltningen, nedfeller Grunnloven en rekke individuelle rettigheter og utgjør hoveddokumentet som sikrer den norske rettsstaten. Annet lovverk utdyper og konkretiserer Grunnlovens bestemmelser.

Grunnloven utgjør en skriftlig samfunnskontrakt mellom styrende og styrte.[1] De viktigste prinsippene Grunnloven og dens samfunnskontrakt bygger på, er folkesuvereniteten gjennom bestemmelsene om folkevalgt styre og representasjon, maktfordelingsprinsippet om skillet mellom de lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter, samt menneskerettighetene som sikrer borgerne mot rettssikkerhet og vilkårlighet, og fastslår individuelle rettigheter som eksempelvis trosfrihet og ytringsfrihet.[2]

Grunnloven ble godkjent av RiksforsamlingenEidsvoll i Eidsvollsbygningen den 16. mai 1814. [3] Et underskrevet eksemplar ble overrakt kong Christian Frederik dagen etter. Den bestod av 110 paragrafer i fem kapitler, fordelt på 24 sider i en innbundet bok.[4] Grunnloven ble datert 17. mai, og datoen fikk i løpet av 1800-tallet status som Norges nasjonaldag. [5] Det ble laget flere utkast til 17. mai-grunnloven, og det endelige eksemplaret som ble underskrevet av grunnlovsfedrene var renskrevet av studenten Johan Matthæus Buschmann.[6]

Grunnlovsdokumentene oppbevares i Stortingsarkivet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Se også utdypende artikler om tekstene til 17. mai-grunnloven og November-grunnloven

Norges Grunnlov ble vedtatt av RiksforsamlingenEidsvoll i Eidsvollsbygningen den 16. mai og datert neste dag, 17. mai 1814. Samme dag ble regenten Christian Frederik (kronprins av Danmark) valgt til konge. Grunnloven ble underskrevet og beseglet av alle representantene den 18. mai. Riksforsamlingen ble avsluttet 19. mai, da Christian Frederik aksepterte valget som konge av Norge.

Etter en kortvarig krig med Sverige ble Norge tvunget inn i personalunion med Sverige. I henhold til Mossekonvensjonen av 14. august skulle Christian Frederik overlate den utøvende makt til statsrådet og innkalle Stortinget for å endre Grunnloven for å muliggjøre unionen med Sverige. Deretter skulle han abdisere og forlate landet. Det overordentlige Storting kom sammen 7. oktober, og den 10. oktober mottok en stortingsdeputasjon kongens abdikasjon, før han samme kveld reiste til Danmark. Under stadig kontakt med svenske kommissærer fullførte Stortingent grunnlovsrevisjonen 4. november 1814, og samme dag ble kongen av Sverige valgt til konge av Norge. Stort sett ble bare paragrafene som var til hinder for inngåelsen av en løs personalunion endret. Stortinget sørget for å styrke paragrafene som sikret den lovgivende makt og begrenset kongemakten. Bestemmelsene om personalunion og unionelle forhold ble videre nedfelt i Riksakten av 1815.

De sentrale endringene fra novembergrunnloven ble omstøtt ved oppløsningen av unionen 7. juni 1905 – begynnelsen på det moderne Norges uavhengighet. Siden 1905 er Grunnloven endret flere ganger, med særlig omfattende endringer i 2007 og 2011.

Grunnloven var inspirert av USAs uavhengighetserklæring i 1776, den franske revolusjonen i 1789, den svenske regjeringsform av 1809 og den spanske konstitusjon fra 1812, og den var blant Europas mest «mest radikale, demokratiske og liberale» konstitusjoner på den tiden. [7][8] Den inneholdt derimot intet av det styresystemet som var utviklet i Storbritannia, parlamentarisme, og som ble konstitusjonell praksis i Norge i 1884 uten å bli nedfelt i Grunnloven. Den var tydelig inspirert av opplysningstidens idealer, da særlig Charles Montesquieus lære om maktfordeling.

«Eidsvold 1814» ble malt av Oscar Wergeland 70 år etter Riksforsamlingen og gitt til Stortinget i 1885. Motivet viser Christian Magnus Falsen som leser fra Grunnloven, mens sekretæren, sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie, sitter ved siden av.

Grunnlovens oppbygging[rediger | rediger kilde]

Norges Grunnlov utgjorde opprinnelig 110 paragrafer i mai 1814, men består (2013) av totalt 112 paragafer, hvorav 103 er gjeldende paragrafer (ni paragrafer er opphevet ved grunnlovsendring). Omkring to tredjedeler av paragrafene er enten kommet til etter 1814 eller er endret fra sin originale form.[9]

Grunnloven er siden 1814 delt inn i fem deler: A–E:

  • «A. Om Statsformen»
  • «B. Om den udøvende Magt, om Kongen og den kongelige Familie og om Religionen.»
  • «C. Om Borgerret og den lovgivende Magt.»
  • «D. Om den dømmende Magt.»
  • «E. Almindelige Bestemmelser.»

Grunnlovsendringer[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Grunnlovsendringer

Grunnloven kan kun endres igjennom de regler som Grunnloven selv setter for endring. Det er Grunnlovens siste paragraf, § 112, som bestemmer hvordan dette skal utføres. Endringsparagrafen gir både materielle og prosessuelle krav til grunnlovsendringer. De prosessuelle kravene er at endringsforslag skal fremsettes av en eller flere stortingsrepresentanter, men grunnlaget for forslaget kan være utformet av andre. Endringsforslag må legges fram for Stortinget på det første, andre eller tredje Storting etter nytt valg (det vil si i løpet av de tre første årene i stortingsperioden). Deretter er det opp til første, andre eller tredje Storting etter neste valg (det vil si i første, andre eller tredje år av neste stortingsperiode) å bestemme om forslaget skal vedtas.

Endringsforslag behandles av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite og legges fram som et dokument (Dokument nr. 12) for en plenumssesjon av samlet Storting. For at forslaget skal gå igjennom må minst to tredjedeler av Stortinget stemme for forslaget (såkalt kvalifisert flertall) i en avstemning hvor minst to tredjedeler av representantene er tilstede. De materielle kravene er at ingen forandringer kan «modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand». Hvor grensen går for å bryte med Grunnlovens prinsipper eller forandre konstitusjonens ånd, er ikke definert i Grunnloven.

Denne listen er dessverre ufullstendig. Om du vet mer, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

Jødeparagrafen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jødeparagrafen

Paragraf § 2 i den opprinnelige grunnlovsteksten inneholdt et forbud mot jesuitter, munkeordener og jøder («Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»). Paragrafen ble endret i 1851 slik at jøder fikk tilgang til landet, og det samme fikk også munkeordener og jesuitter i henholdsvis 1897 og 1956. Under andre verdenskrig ble jødeforbudet gjeninnført av Vidkun Quisling, og ble stående frem til frigjøringen. Under rettsoppgjøret etter krigen ble Quisling dømt for ulovlig endring av Grunnloven.

Arvefølgen[rediger | rediger kilde]

Den opprinnelige 1814-grunnloven hadde en agnatisk tronfølgeordning, noe som innebærer at kun menn kunne arve den norske tronen.[10] Ved Grunnlovsendring i 1990 ble tronfølgeordningen endret, slik at Norge nå har en kognatisk ordning, der Kongens eldste barn er hans etterfølger på tronen, uavhengig av kjønn.

Endringen ble ikke gitt tilbakevirkende kraft, som ville ha vært i strid med Grunnloven. Den nye § 6 fastsetter at for arvinger født før 1971 gjelder den opprinnelige tronfølgeordning, og for de som er født før 1990 går mann foran kvinne. Overgangsordningene innebærer først og fremst ryddighet, da prinsesse Ragnhild og prinsesse Astrid ville ha gått foran kong Harald etter den nye tronfølgeordningen, da de begge er hans eldre søsken. Prinsesse Märtha Louise ville også ha gått foran sin bror kronprins Haakon.

Stortinget og Riksretten[rediger | rediger kilde]

Den 20. februar 2007 gjennomførte Stortinget omfattende grunnlovsendringer. Parlamentarismen, som siden 1884 har vært en uskreven sedvanerettsregel, ble nå innskrevet i Grunnloven.[11] Videre ble inndelingen av Stortinget i Odelstinget og Lagtinget i behandlingen av lovsaker opphevet, og lovene vedtas etter dette av Stortinget i plenum.[12] I tillegg ble riksrettsordningen endret slik at Riksrettens sammensetning og saksbehandling blir mer tidsmessig og smidig.

Domstolene[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig var det ingen adgang til å begrense retten til å anke til Høyesterett. I 1862 ble Grunnloven endret slik at det kunne fastsettes begrensninger i ankeadgangen i straffesaker. Dette skjedde som et ledd i innføringen av lagretteordningen (juryordningen) der lekfolk skulle ha siste ord i skyldspørsmålet. En tilsvarende ordning for sivile tvistesaker ble grunnlovsfestet i 1911.[13]

Grunnloven § 89 lød tidligere slik: «I fredstider er Høyesterett tillige med tvende høie offiserer som Kongen tilforordner anden og siste Instans i alle de krigsrettsaker som angaa enten Liv, Ære, eller Frihedstab for længere tid enn 3 måneder».[14] Bestemmelsen viste seg å være ganske tungvinn etterhvert som Høyesteretts sakstilfang økte, og i 1913 ble § 89 endret til: «I militære straffesaker skal Høyesterett tiltredes at tvende offiserer som Kongen tilforordner».[15] I 1920 ble paragrafen opphevet i sin helhet.

«Kirkeforliket»[rediger | rediger kilde]

I mai 2012 vedtok Stortinget å endre Grunnlovens paragrafer 2, 4, 12, 16, 21, 22 og 27, som alle berører forholdet mellom staten og Den norske kirke, det såkalte «kirkeforliket». Endringen ble kunngjort i statsråd 15. juni 2012, og fristilte i praksis kirken fra staten.[16]

Menneskerettighetene[rediger | rediger kilde]

Stortingets presidentskap satte 18. juni 2009 ned et ekspertutvalg for å vurdere om menneskerettighetene burde skrives inn i Grunnloven.[17] Utvalgets rapport[18] forelå 19. desember 2011. Utvalget har foreslått grunnlovsfesting av en omfattende menneskerettighetskatalog.[19]

Utvalgets rapport har blitt møtt med kritikk fra flere fremtredende politikere, som mener den vil føre til økt rettsliggjøring og flytting av makt fra Stortinget til domstolene[20]

Coat of arms of Norway.svg
Norges politiske system



Språket i Grunnloven[rediger | rediger kilde]

Fordi Grunnloven er et viktig symbol, og for å holde språket konsekvent, blir endringer i Grunnloven skrevet i en rettskrivning som ligger tett opptil skriftspråket fra 1814. På den tiden var dansk det offisielle skriftspråket i Norge, og norsk riksmål fjernet seg bare ubetydelig fra dansk før rettskrivningsreformen i 1907. I 1903 gjennomgikk Grunnloven en mindre lingvistisk endring av enkelte ord hvor skrivemåten hadde endret seg siden 1814.

Alle senere endringer har man forsøkt å legge så tett opptil språket fra 1903 som mulig, men dette har ført til enkelte merkelige ordvalg. Ordet «miljø» er gitt den gammeldagse skrivemåten «milieu», men den moderne betydningen av dette ordet var ukjent i 1903. Videre omtales samer som «den samiske Folkegruppe», selv om ordet «samisk» ikke ble vanlig før på 1970-tallet. Både i 1814 og 1903 ville man ha brukt ordet «lappisk» dersom Grunnloven hadde hatt bestemmelser om samene, men dette anses i dag som et belastende ord.

I forbindelse med grunnlovsjubileet har Stortinget vedtatt at to likverdige utgaver av Grunnloven, på bokmål og nynorsk, skal fremlegges, slik at de kan vedtas som grunnlovsendringer før grunnlovsjubileet 17. mai 2014.[21]

Plakater med grunnlovsteksten[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Om Grunnloven - Stortinget.no. Besøkt 10. februar 2014.
  2. ^ Om Grunnloven - Stortinget.no. Besøkt 10. februar 2014.
  3. ^ Johs. Andenæs Statsforfatningen i Norge
  4. ^ Eidsvoll 1814 - eidsvoll1814.no. Besøkt 10. februar 2014.
  5. ^ Christian Frederiks dagbok fra 1814, Gyldendal 1954.
  6. ^ Jørgen H. Martinsen (2012). Arkivteori - en innføring (Riksarkivarens skriftserie 36), s. 151-152. Riksarkivaren, Oslo. ISBN 978 82 548 0118 5.
  7. ^ Et frekt statskupp 17. mai 1814. NRK Østlandssendingen (16. mai 2003). Besøkt 29. desember 2013.
  8. ^ Christian Lund (12. desember 2012). Da bøndene ble medborgere. Norges forskningsråd. Besøkt 29. desember 2013.
  9. ^ Eivind Smith (2012). Konstitusjonelt demokrati, 2. utg., s. 123. Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS. ISBN 978-82-450-1257-6.
  10. ^ Andenæs, Johs. og Fliflet, Arne: Statsforfatningen i Norge, 2006, s. 180
  11. ^ Parlamentarismen i utvikling. Stortinget (1. oktober 2009). Besøkt 29. desember 2013.
  12. ^ Ny lovbehandling i Stortinget. Stortinget (2. mars 2009). Besøkt 29. desember 2013.
  13. ^ Andenæs, Johs. og Fliflet, Arne: Statsforfatningen i Norge, 2006, s. 211
  14. ^ Generaladvokaten og det militære rettsvesen s. 17[død lenke]
  15. ^ Generaladvokaten og det militære rettsvesen, s. 39
  16. ^ Knut Davidsen (15. juni 2012). Statsråd 15. juni 2012. Lovdata. Besøkt 10. september 2012.
  17. ^ Stortinget – Menneskerettighetsutvalg
  18. ^ Dokument 16 (2011–2012) Rapport til Stortingets presidentskap fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven
  19. ^ Vil grunnlovsfeste menneskerettigheter – stortinget.no
  20. ^ Skeptisk til menneskerettigheter i grunnloven – Aftenbladet.no
  21. ^ Grunnlovsforslag om språklig fornyelse av Grunnloven

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource Wikikilden: Grunnlovstekstene fra 1814 – originaltekst