Nasjonalbiblioteket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°54′51″N 10°43′3″Ø

Nasjonalbiblioteket
Nasjonalbiblioteket
I 2005 flyttet Nasjonalbiblioteket tilbake inn i ombygde lokaler i det gamle Universitetsbiblioteket i Henrik Ibsens gate i Oslo.
Type Nasjonalbibliotek
Org.nummer 976 029 100
Hovedkontor Henrik Ibsens gate 110, Oslo
Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre
Virkeområde Norge
Ansatte 425 (i 2011)[1]
Eier Kulturdepartementet
Nettside www.nb.no

Nasjonalbiblioteket er et norsk bibliotek som «bevarer fortiden for fremtiden» gjennom en nasjonal kultur- og kunnskapsbase. Rollen som nasjonalbibliotek innebærer blant annet administrering av pliktavleveringsloven som sier at alle dokument som produseres i Norge skal pliktavleveres til Nasjonalbiblioteket. Dette innebærer bøker, aviser, tidsskrifter, digitale dokumenter, film, video, fotografi, kart, kringkasting, lydbøker, musikk, notetrykk, postkort, plakater, småtrykk og teatermateriale. Alt stilles til rådighet for publikum i Nasjonalbibliotekets publikumslokaler i Oslo.

Aslak Sira Myhre er nasjonalbibliotekar fra november 2014.

Nasjonalbiblioteket er underlagt Kulturdepartementet og er organisert i fire fagavdelinger og tre stabsavdelinger. Alle avdelingene har ansatte både i Oslo og Mo i Rana.

Tjenester[rediger | rediger kilde]

Pliktavlevering og oppgaver[rediger | rediger kilde]

Den 21. februar 1815 fikk Universitetsbiblioteket ved kongelig resolusjon alle pliktavleverte eksemplarer som tidligere var sendt til København. Imidlertid var denne pliktavleveringsloven lite populær, delvis fordi eksemplarer skulle sendes til Politidepartementet, og framsto som sensur. Pliktavleveringen ble dermed avskaffet i 1839 og erstattet med en mer liberal håndverkslov. Det var først ved lov av 20. juni 1882 at pliktavleveringsloven ble gjeninnført. Siden den lovens innførsel har det vært pliktavlevering, med nye lover i 1939 og 1989.[2]

Depotbiblioteket[rediger | rediger kilde]

Depotbiblioteket er en avdeling av Nasjonalbiblioteket som ligger i Mo i Rana. Depotbiblioteket låner ut bøker og annet materiale utelukkende til andre bibliotek, som bestiller fjernlån og artikkelkopier ved behov.

Depotbibliotekets samling er bygd opp på to forskjellige måter. For det første overtar det kassert, lavfrekvent materiale fra andre bibliotek. På den måten frigjøres det hylleplass rundt om i landet, uten at materialet går tapt for det nasjonale biblioteknettverket. For løpende tilvekst av nye norske bøker får Depotbiblioteket ett av de 7 pliktavleverte eksemplarene av bøker og tidsskrifter som Nasjonalbiblioteket mottar.

Bokhylla[rediger | rediger kilde]

Nasjonalbiblioteket startet i 2006 systematisk digitalisering av alle sine samlinger som et ledd i arbeidet med å bevare dem for fremtiden.[trenger referanse] Det er et mål å gjøre så mye som mulig av kulturarven fritt tilgjengelig på nett. Gjennom tjenesten Bokhylla gjør Nasjonalbiblioteket alle bøker utgitt i Norge til og med år 2000 digitalt tilgjengelig for alle med norsk IP-adresse. Bokhylla ble først lansert som et prøveprosjekt i 2009, men etter en avtale fra 28. august 2012 mellom Nasjonalbiblioteket og Kopinor ble tjenesten gjort permanent.[3] Digitaliseringen av bøkene pågår, og Bokhylla vil inneholde rundt 250 000 bøker når den er komplett i 2017.

Bokhylla er gratis for brukerne og bøker som ikke lenger er opphavsrettslig beskyttet kan også lastes ned som fil. Bøker som dekkes av avtalen (opphavsrettsbeskyttede bøker) kan leses gjennom en nettleser, men uten at det er lagt til rette for å kunne laste ned som fil på enkel måte. Bøkene publiseres som faksimiler (bildefiler) uten at tekstfiler med bøkene publiseres offentlig. Teksten i bøkene kan søkes i gjennom den interne søkemotoren på nasjonalbibliotekets nettsider. Kun bibliografisk informasjon er gjort søkbar for globale internettsøkemotorer.[4]

Forfattere, andre opphavsmenn og forlag blir betalt gjennom den kollektive avtalen som nå er inngått mellom Nasjonalbiblioteket og Kopinor til en sats på om lag 35 øre pr bokside pr år.[3]

Siden tilsvarende utenlandske bokskanningsprosjekter, som Google Books, ikke har rettigheter til å publisere annet enn uttdrag av opphavsrettsvernede bøker, er Nasjonalbiblioteket trolig det første organisasjon som har rettigheter til å legge ut et helt språkområdes bokutgivelser på nett for allmennheten som faksimiler.[trenger referanse]

Språkbanken[rediger | rediger kilde]

Nasjonalbiblioteket fikk fra 2010 i oppdrag å etablere en norsk språkbank og å begynne arbeidet med innsamling og oppbygging av de språkressursene som skal inngå i denne.[5] Språkbanken er en teknologisk infrastruktur som er sammensatt av digitaliserte språkressurser til bruk i utvikling av teknologi som støtter håndtering av språklige data. Språkbanken er en tjeneste til den delen av næringslivet som arbeider med IKT-utvikling, til forskere innenfor språkvitenskap og språkteknologi, og til offentlige virksomheter som utvikler elektroniske løsninger for offentlige tjenester. Språkbanken er et språkpolitisk tiltak, og nevnes eksplisitt i stortingsmeldingen Mål og meining.[6]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Rådmannsgården i Oslo sentrum, Universitetsbibliotekets første lokaler.
Gammel biblioteksal i Nasjonalbibliotekets første etasje.
«Universitetsbiblioteket, Oslo», postkort fra 1930-tallet. Bygningen som siden 2005 har huset Nasjonalbiblioteket, rommet tidligere Universitetsbiblioteket.

Nasjonalbibliotekoppgavene var en del av Universitetsbiblioteket i Oslo fram til 1999. Nasjonalbiblioteket omtales dermed som «Universitetsbiblioteket» fram til den tid. Universitetsbiblioteket ble opprettet samtidig som Det kongelige Fredriks universitet ved kongelig reskript den 2. september 1811. Biblioteket ble først supplert med dubletter fra Det kongelige bibliotek i København. Universitetsbibliotekets første bibliotekar var Georg Sverdrup, som tok over i 1813. Imidlertid kom ikke bøkene opp fra Danmark før i 1815, og først året etter fikk Universitetsbiblioteket sine første lokaler i Rådmannsgården i Rådhusgaten 19. Universitetsbiblioteket ble liggende her i 35 år, til 1851. I mellomtiden, i 1845, forlot Georg Sverdrup jobben, en samling han hadde økt fra ingen til over 100 000 bind.

Fredrik Wilhelm Keyser tok over som overbibliotekar for Universitetsbiblioteket. I motsetning til Sverdrup, som var professor i klassisk litteratur, var Keyser bibliotekar. I 1851 flyttet han og Universitetsbiblioteket til Domus Bibliotheca ved Karl Johans gate. Under flyttingen var Universitetsbiblioteket aldri stengt. Keyser tok avskjed i 1863, og overlot jobben til Paul Botten Hansen. Da denne døde i 1869, satt Keyser i en kort periode før Ludvig Daae tok over igjen. Daae hadde stor begeistring for litteratur, men hadde et noe elitistisk syn på Universitetsbiblioteket. I tillegg var han i hovedsak en forsker, så da han ble tilbudt jobb som professor i historie, sluttet han i stillingen, og Axel Charlot Drolsum tok over.

Under Drolsum gjennomgikk Universitetsbiblioteket flere forandringer som gjorde bygget større, mer tilgjengelig, mer moderne og med flere ansatte. Fra fem ansatte økte Drolsum til 13 i 1891. Arbeids- og åpningstiden ble økt, og i og med pliktavleveringslovens gjeninnføring i 1882, ble det også klart flere bøker. Drolsum omorganiserte Domus Bibliotheca slik at det ble bedre plass til bøkene med frittstående bokhyller og andre justeringer. I 1883 ble Universitetsbibliotekets norske avdeling opprettet. Den første lederen for Universitetsbibliotekets norske avdelig var Braage Halvorsen, som lagde både Halvorsens forfatterlexikon og senere Halvorsens Lexikon (fullført av Halvdan Koht i 1906). Han ble etterfulgt av Hjalmar Pettersen, som lagde det svært lenge uvurderlige verk «Bibliotheca Norvegica» i fire bind. Under Drolsums ledelse kom også Norsk bogfortegnelse ut, og han igangsatte også katalogisering av Universitetsbibliotekets bøker på langt mer systematisk måte enn tidligere. Etter hvert var imidlertid justeringene til Drolsum utilstrekkelige for den økende bokmengden, og det ble bestemt at fra 1913 skulle Universitetsbiblioteket flytte fra Karl Johans gate til Solli Plass, og fra et eksisterende bygg til et nybygg, spesiallaget for bibliotekvirksomhet. Det nye universitetsbiblioteket var tegnet av arkitekt Holger Sinding-Larsen. Universitetsbiblioteket flyttet inn den 2. januar 1914,[7] men bygget var ikke ferdigstilt før 1922.[8]

Bygget ble videre utvidet i 1933 og mellom 1939 og 1945, blant annet med en kantine («Andhrimner») og en egen lesesal. Under krigen måtte Universitetsbiblioteket gå en stram line for å på den ene siden trekke ut tiden slik at man ikke ga Quislingregjeringen mulighet til å arrangere en nazistisk innvielsesfeiring, men på den annen side kunne de ikke la lokalene stå ledige, slik at okkupasjonsmakten eller NS-administrasjonen kunne beslaglegge dem. Dette lyktes bare nesten, de to nederste magasinene ble brukt til militært kartlager. Under krigen ble også flere bøker, som ble sett på som antinazistiske, forbudt utlånt. Begrepet inkluderte all jødisk, pasifistisk, sosialistisk og en god del nyere engelsk og amerikansk litteratur.[9]

Oppgavene til Nasjonalbiblioteket ble underlagt Norsk avdeling ved Universitetsbiblioteket i Oslo fra begynnelsen og fram til 1989. Nasjonalbiblioteket tok tidlig ibruk datamaskiner, og nasjonalbibliografien ble produsert elektronisk allerede i 1971. Som en følge av Rana-omstillingen, vedtok staten i 1988 å gå inn med midler til opprettelse av et nasjonalbibliotek. Avdelingen i Mo i Rana ble opprettet 1. oktober 1989, med et trettitalls ansatte. I 1998 ble store deler av Norsk avdeling ved Universitetsbiblioteket i Oslo overført fra Universitetet i Oslo til Nasjonalbiblioteket, og ble Nasjonalbibliotekets avdeling Oslo.

Fra bibliotekets nyere saler.

I 2004–2005 ble Nasjonalbiblioteket omorganisert fra en geografisk organisering til en funksjonsorganisering hvor avdelinger baserer seg på gjøremål uavhengig av oppgavenes geografiske fordeling.

Bygningen[rediger | rediger kilde]

Nasjonalbilbliotekets avdeling i Oslo flyttet i 2005 tilbake til sine lokaler i det gamle Universitetsbiblioteket i Oslo ved Solli plass i Henrik Ibsens gate 110. Bygget hadde da vært stengt en lengre periode for ombygging og rehabilitering. Bygget rommet også selvstendige aktører som Norsk Musikkinformasjon, Norsk Jazzarkiv, Norsk Visearkiv, NORLA og Norsk Barnebokinstitutt fra 2005 til 2013. Bygget eies av Entra ASA.

Nasjonalbibliotekets inngangsparti er dekorert av Emmanuel Vigeland i 1913, og forestiller symbolske figurer. Trappehallen er dekorert med en trefelts freske, «Det moderne ragnarok» av Per Krohg (midtfeltet) og Axel Revolds «Yggdrasil» og «Den nye jord», alle utført i 1933.

Norske nasjonalbibliotekarer[rediger | rediger kilde]

Overbibliotekarer ved Universitetsbiblioteket

Nasjonalbibliotekarer

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Antall ansatte i følge Norsk samfunnsvitenskapelig datatjenestes forvaltningsdatabase
  2. ^ Side 8-9, «Universitetsbiblioteket i Oslo», UBO, 1990
  3. ^ a b kopinor.no Avtale om digital formidling av bøker (bokhylla) 29.08.2012
  4. ^ NRKbeta: Hva er galt med bokhylla.no? 16.11.2012
  5. ^ Kulturdepartementet Prop. 1 S (2009–2010) Programkategori 08.20 Kulturformål (kap. 320-0329)
  6. ^ regjeringen.no St. meld. 35 (2007 – 2008) Mål og meining
  7. ^ Side 6-7, «Universitetsbiblioteket i Oslo», UBO, 1990
  8. ^ Oslo byleksikon. Kunnskapsforlaget. Oslo, 2000
  9. ^ Side 25-26, «Universitetsbiblioteket i ord og bilder», Oslo, 1986
  10. ^ Aslak Sira Myhre vil bli nasjonalbibliotekar. dagbladet.no (13. mai 2014)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]