Karl III Johan
| Karl XIV Johan Karl III Johan Konge av Sverige og Norge |
|||
|---|---|---|---|
 |
|||
| Valgspråk: | Folkets Kjærlighed min Belønning | ||
| Regjeringstid: | 5. februar 1818 - 8. mars 1844 | ||
| Født: | 26. januar 1763, Pau, Frankrike | ||
| Død: | 8. mars 1844, Stockholm, Sverige | ||
| Foreldre: | Henri Bernadotte og Jeanne St. Jean |
||
| Ektefelle(r): | Desideria | ||
| Barn: | Oscar | ||
Karl XIV Johan, opprinnelig Jean Baptiste Bernadotte, (født 26. januar 1763, død 8. mars 1844) var konge av Sverige og Norge fra 1818 frem til sin død. I den norske kongerekken er han Karl III Johan.
Innhold |
[rediger] Tidlig karrière
Han ble født Jean-Baptiste Bernadotte, sønn av Henri Bernadotte og Jeanne de Saint-Jean i Pau i Frankrike. Fra 1780 til 1794 gjorde han militær karriere fra alminnelig menig til divisjonsgeneral. Han giftet seg i 1798 med Désirée Clary, som tidligere hadde vært forlovet med Napoleon Bonaparte. Bernadotte var en tid fransk ambassadør i Wien, før han ble fransk krigsminister omtrent samtidig med at han fikk sin sønn Oscar i 1799. I 1804 ble Bernadotte guvernør og sjef for den franske armé i Hannover, Tyskland. Han var nr. 7 på listen av de 14 som Napoleon utnevnte til marskalker, den høyeste militære tittel i Frankrike. Han fikk dessuten tittelen fyrste av Pontecorvo, som er et lite område sør for Roma i Italia.
Senere mistet han Napoleons tillit etter dobbeltslagene ved Auerstadt og Jena. Årsaken kan ha vært motstridende meldinger fra Napoelons kommandosjef Mernier i timene før slaget ved Auerstadt. Bernadotte utmerket seg ved å slå preusserne i forfølgelsen nordover, først i Halle, og senere ved Lübeck. Etter slaget mot østerrikerne ved Wagram utenfor Wien i juli 1809 var Napoleon rettmessig misfornøyd med Bernadottes innsats, men det er ikke riktig som enkelte hevder at marsjalen ble avskjediget etter slaget [trenger referanse].
[rediger] Sveriges tronarving
I 1809 gjorde svenske offiserer opprør mot kong Gustaf IV Adolf etter det katastrofale nederlaget mot Det russiske keiserdømmet og tapet av Finland.[1] Den avsatte kongens barnløse farbror Karl XIII ble valgt til ny svensk konge.
Tronfølgen ble sikret i 1810 ved å la ham adoptere prins Christian August av Augustenborg (1768-1810). Prinsen hadde utmerket seg som president for den norske regjeringskommisjonen og som øverstkommanderende for de norske styrkene ved Fredriksten festning da svenskene begynte sitt hærtog i 1808, noe som gjorde at han vant stor respekt blant svenske militære [trenger referanse]. Det ble også antatt at prinsens store popularitet i Norge ville bane veien for en forening mellom de to rikene på den skandinaviske halvøy [trenger referanse]. Som svensk kronprins tok han navnet Carl August. Men Carl August døde brått allerede samme år som han kom til Sverige som tronarving.
Svenskene valgte nok en gang en tidligere militær motstander til tronfølger, denne gang Jean Baptiste Bernadotte, den 21. august 1810. Som svensk kronprins tok han navnet Karl Johan.
[rediger] Kielfreden
I 1813 gikk Sverige under Karl Johan med i den sjette koalisjonen mot sin tidligere keiser Napoleon og utmerket seg i flere slag [trenger referanse], inntil han var med i det seierrike slaget ved Leipzig i 1813. For denne innsatsen fikk Karl Johan stormaktenes løfte om Norge som belønning [trenger referanse].
Da Napoleons endelige nederlag syntes uunngåelig, angrep Karl Johan Danmark og tvang kong Frederik VI til å slutte fred [trenger referanse]. Etter fire dagers intensive forhandlinger i Kiel mellom den danske forhandleren Edmund Bourke, den svenske forhandleren Gustav af Wetterstedt og den engelske forhandleren Edward Thornton, avstod 14. januar 1814 den dansk-norske kongen Frederik VI Norge til den svenske kongen [trenger referanse]. Den drevne diplomaten Edmund Bourke lyktes i å forhindre at de gamle norske skattlandene Grønland, Færøyene og Island ble avstått sammen med Norge [trenger referanse].
Norge skulle ifølge Kieltraktaten heretter være et kongerike forent med Sverige (union). Den svenske kongen forpliktet seg til å la nordmennene beholde de lover, rettigheter og friheter som gjaldt på det tidspunkt freden ble sluttet. I tillegg forpliktet kongen av Sverige seg til å påta seg en del av den dansk-norske statsgjelden. Som kompensasjon for Norge fikk Fredrik VI Vor-Pommern fra Sverige. To hemmelige artikler ga den danske kongen en million riksdaler til å utruste et korps mot Napoleon og garanterte hans personlige eiendomsrett til grevskapet Larvik.[2] Kielfreden har helt siden den ble inngått tiltrukket seg historikernes interesse. I traktaten står det uttrykkelig at Grønland, Færøyene og Island forblir under den danske krone. Enkelte forskere mener at det var den engelske forhandleren Edward Thornton som sørget for at de nordatlantiske besittelsene forble danske [trenger referanse]. Denne hypotesen har imidlertid ikke kunnet dokumenteres.
Et annet punkt som har opptatt forskningen, er formuleringen om at Norge skulle tilhøre kongen av Sverige og utgjøre et kongerike forent med Sverige. I det opprinnelige svenske traktatutkastet het det at Norge skulle tilhøre kongeriket Sverige og innlemmes i dette. Historikerne har forklart denne omskrivningen av det opprinnelige traktatutkastet med den svenske tronfølgeren Karl Johans personlige inngripen [trenger referanse]. I Kiel mottok han løpende rapporter fra sine agenter i Norge om at nordmennene ville reagere med væpnet motstand om landet ble forsøkt innlemmet i Sverige [trenger referanse]. I tillegg kom at England hadde gjort sin støtte til en svensk ervervelse av Norge avhengig av at det ble tatt hensyn til det norske folks «frihet og lykke». De fleste nordmenn oppfattet Kielfreden som en krenkelse. I 400 år hadde de vært den danske kongens lojale undersåtter, og så ble de - uten selv å ha blitt rådspurt - avstått til en annen konge [trenger referanse].
Karl Johan sørget derfor også for å holde seg løpende orientert om utviklingen i Norge våren 1814. Da han så gikk inn i Norge med en hær utpå sommeren, erfarte han at nordmennene ytet god og væpnet motstand, ved Matrand, og ved Lier skanse. Disse trefningene ga nordmennene et bedre forhandlingsgrunnlag for sin posisjon i unionen, og det er lagt vekt på at både Christian Frederik og Karl Johan handlet klokt i forhandlingene som fulgte og som resulterte i den såkalte Mossekonvensjonen. Den første fordi han ga etter for svenskenes krav - Karl Johan var tross alt en dyktig feltherre - og den andre fordi han etterkom de norske kravene om respekt for den nye grunnloven [trenger referanse].
[rediger] Karl Johan som unionskonge
I årene etter oppløsningen av den dansk-norske helstaten kom striden om fordelingen av den dansk-norske statsgjelden og norske krav på de gamle skattlandene i Nord-Atlanteren til å forsure forholdet mellom Danmark og Norge.
Karl Johan selv brukte nok noe tid på å venne seg til tanken på det nye styrkeforholdet mellom Norge og Sverige [trenger referanse]. Eidsvollsgrunnloven var på mange måter i veien for svenskenes ambisjoner, og etterhvert mente Karl Johan det var på sin plass å forby 17. mai-feiringen eller tilløpene til denne[trenger referanse]. Dette forbudet skapte bare større motstand i Norge, og kongen måtte gi etter på dette punktet, og i tillegg måtte han trekke tilbake stattholderen etter Torvslaget og den manglende støtten til Baltzar von Platen. Selv om det ble tillatt å markere 17. mai, holdt kongen alltid et visst oppsyn med feiringen, og hadde derfor sine private svenske spioner ute for å avlegge full rapport i årene som fulgte [trenger referanse]. Derfor finnes det en god del verdifull samtidsdokumentasjon om tidens feiringer, og om Henrik Wergeland, som ble overvåket spesielt. De norske patriotene så kongen som symbolet på alt som var galt, og mye av deres retoriske skyts ble rettet mot ham [trenger referanse]. Henrik Wergeland selv kunne allikevel hylle ham som revolusjonær helt, utfra sitt grunnleggende syn på den franske revolusjonen. Karl Johan fikk etterhvert sans for dikteren [trenger referanse].
Foruten problemene knyttet til selve grunnlovsfeiringen, gjorde Karl Johan også en rekke fremstøt for å få endret sentrale paragrafer i den norske grunnloven. Ved et tilfelle, i 1824, la han fram et endringsforslag for å gi kongen utvidede fullmakter. Dette ble blankt avvist av det norske Stortinget. I 1836 oppsto det noe nær en konstitusjonell krise, etter valget av bondestortinget i 1835. Dette stortinget var så radikalt at kongen ante uråd, og tvistene ble så harde at Karl Johan egenhendig oppløste det 12. juli, og konsekvensen var framlegg om riksrett for statsminister Løvenskiold. Striden var så dramatisk at den kan regnes som et forspill til Parlamentarismens endelige gjennombrudd 48 år senere, i 1884 [trenger referanse].
På tross av alt dette håndterte Karl Johan konfliktene strategisk, og med sin fransk-revolusjonære bakgrunn hadde han gode forutsetninger for å forstå grunnlovens ånd [trenger referanse]. Derfor lærte han tidlig å respektere de konstitusjonelle spillereglene, selv om det fremgår at de av og til irriterte ham [trenger referanse]. Som konge var han allikevel såpass sterk at tiden for unionsoppløsning ennå ikke var moden, selv om det av og til lå an til konflikt. Karl Johan besøkte Norge årlig i hele sin regjeringstid, for også å holde personlig oppsyn med den politiske utviklingen i landet.
Bernadotte lærte seg aldri svensk, og det ble snakket fransk ved det svenske hoffet i hele hans regjeringstid.
[rediger] Død over alle konger
En ting Karl Johan helst ikke snakket om var den tiden han var en ung jakobiner. Lite visste han at han skulle tjenestegjøre for en keiser, og at han selv skulle bli en konge. Han hadde en tatovering der det stod «død over alle konger».
| Forgjenger: Karl II |
Konge av Sverige |
Etterfølger: Oscar I |
| Konge av Norge |
|
|||||
|
|||||||
[rediger] Referanser
- ^ «Däremot visar det långvariga missnöjet med kungen och de olika konspirationerna att kuppen i sin helhet inte var en tillfällighet. På flera plan går det att se hur kungens ställning alt mer urholkades. I botten låg kritiken mot utrikespolitiken.», fra Finska kriget 1808-1809, side 262
- ^ Eidsvoll 1814
[rediger] Eksterne lenker
[rediger] Stamtavle
|
Karl III Johan |
Far: |
Farfar: Jean Bernadotte |
Farfars far: Jean Bernadotte |
| Farfars mor: Marie de la Barrère-Bertrandot |
|||
| Farmor: Marie Pucheu-Laplace |
Farmors far: Jacques Pucheu-Laplace |
||
| Farmors mor: Françoise Labasseur |
|||
| Mor: Jeanne St. Jean |
Morfar: Jean St. Jean |
Morfars far: Bernard Saint-Jean |
|
| Morfars mor: (?) |
|||
| Mormor: Marie d'Abbadie |
Mormors far: Dominique Habas |
||
| Mormors mor: Marie d'Abbadie |
