Riksrett (Norge)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Riksretten er en særdomstol hjemlet i Grunnloven §§ 86 og 87. Den skal dømme i saker reist mot statsråder, høyesterettsdommere og stortingsrepresentanter for brudd på konstitusjonelle plikter begått under utøvelse av slike embeter.[1]

Riksretten består av et flertall på seks dommere, det såkalte Riksrettsutvalget som blir oppnevnt av Stortinget. Et mindretall på fem dommere blir oppnevnt av Høyesterett.

Særlig Riksrettsutvalget kan ved avgjørelsen vektlegge ikke bare juridiske, men også politiske hensyn. Saken begynner og slutter i Riksretten. Dommen er endelig og kan ikke påankes.

Prosess frem til avgjørelse om tiltale[rediger | rediger kilde]

Prosessen starter i Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Dersom mer enn en tredel av komiteens medlemmer krever det, skal saken tas til behandling der.[1]

Komiteen legger deretter frem for Stortinget en innstilling som skal inneholde ett av tre forslag:

  • at Stortinget henlegger saken
  • at Stortinget reiser tiltale
  • at Stortinget ber ansvarskommisjonen foreta nødvendige undersøkelser.

Det er til slutt Stortinget som bestemmer om det skal reises riksrettstiltale. Dersom Stortinget beslutter tiltale, er det kontroll- og konstitusjonskomiteen som handler på Stortingets vegne under forberedelse og utførelse av saken.

Domstolens sammensetning[rediger | rediger kilde]

Riksretten skal bestå av totalt 11 medlemmer, hvorav fem høyesterettsdommere, som velges etter ansiennitet. Høyesterettsjustitiarius er imidlertid alltid med, og skal være Riksrettens president.

Riksrettsutvalget oppnevnes av Stortinget og utgjør Riksrettens flertall på seks medlemmer. Et aktuelt medlem av statsrådet eller Stortinget kan ikke velges til medlem av Riksretten. Det er opp til Stortinget å vurdere hvor tung politisk forankring de enkelte medlemmene av utvalget skal ha. Medlemmer av Riksrettsutvalget kan være tidligere stortingspolitikere eller statsråder, eller de kan være uten politisk bakgrunn og uten klare partipolitiske preferanser.

Domstolens kompetanse[rediger | rediger kilde]

Riksretten dømmer i første og siste instans. Domstolen er derfor ikke del av det alminnelige domstolssystem. Dommene er endelige og kan ikke påankes.

De avgjørelser Riksretten skal ta, ofte vil bero på en vurdering av motstridende samfunnsinteresser. Vurderingene vil ha sammenheng med det politiske grunnsyn hos dommerne. De dommere som representerer den politiske innsikt, det vil si Riksrettsutvalget, er særlig berettiget til å foreta slike politiske avveininger.[2]

Riksrettens historiske funksjon[rediger | rediger kilde]

Riksretten i 1884. Tegning av Lorentz Norberg

Totalt har riksretten vært nedsatt åtte ganger, og hver gang har tiltalen vært reist mot medlemmer av regjeringen. Seks av disse sakene fant sted i perioden 1814–45.

Riksretten spilte en viktig rolle i konstitusjonskampene i siste halvdel av 1800-tallet. Striden om Kongens veto i grunnlovssaker fikk sitt foreløpige punktum i og med riksrettssaken mot ministeriet Selmer i 1884, hvilket også resulterte i en utvikling mot parlamentarisme. Frem til denne dommen hadde riksretten vært eneste måte for Stortinget å få avsatt et regjeringsmedlem, mens man etter dommen kunne felle regjeringen eller den enkelte statsråd ved et mistillitsvotum.

I dag brukes ikke riksretten lenger som politisk maktmiddel. Den siste gangen riksretten ble benyttet i Norge var i 1927, da tidligere statsminister Abraham Berge samt seks statsråder ble frifunnet. I de siste årene er spørsmålet om å reformere eller avskaffe riksretten, og overføre kompetansen til de ordinære domstolene, blitt utredet.

Under den opprinnelige ordningen var det Odelstinget som hadde påtalekompetansen i riksrettssaker, mens medlemmer av Lagtinget og Høyesterett utgjorde selve retten. Etter den i § 87 beskrevne utvelgelsesprosess skulle det gjenstå ti av Lagtingets og fem av Høyesteretts medlemmer til å dømme i saken.

20. februar 2007 vedtok Stortinget visse sentrale endringer i Grunnloven, som blant annet gjelder endringer i riksrettordningen.[3] Skillet mellom Lagting og Odelsting ble vedtatt avskaffet, og i denne forbindelse ble det også vedtatt endringer i måten Riksretten skal sammensettes på.

Riksrettssaker[rediger | rediger kilde]

  1. 1814–1816: Riksrett mot statsråd og generalløytnant Fredrik Gottschalk von Haxthausen (frikjent).[4]
  2. 1821–1822: Riksrett mot statsråd og grev Herman Wedel-Jarlsberg (frikjent).[5]
  3. 1821: Riksrett mot statsråd og kommandør Thomas Fasting (dømt).[6]
  4. 1827: Riksrett mot statsråd Johan Collett (frikjent).[7]
  5. 1836: Riksrett mot statsminister Severin Løvenskiold (dømt).[8]
  6. 1845: Riksrett mot statsråd Jørgen Herman Vogt (frikjent).[9]
  7. 1883–1884: Riksrett mot statsminister Christian August Selmer og øvrige medlemmer av statsrådet (dømt).[10]
  8. 1926–1927: Riksrett mot statsminister Abraham Berge og seks statsråder (frikjent).[11]

Riksretten i moderne tid[rediger | rediger kilde]

Loran C-saken[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Loran C-saken

I 1977 ble det opprettet en protokollkomité i Stortinget, for å vurdere tiltale mot de tidligere stortingsrepresentantene Berge Furre og Finn Gustavsen. Komiteens medlemmer unntatt Hans Hammond Rossbach og Stein Ørnhøi, mente at Furre og Gustavsen hadde brutt taushetsplikten ved å røpe hemmeligstemplede opplysninger fra Schei-komiteens innstilling. Rossbach ønsket ikke at komiteen skulle uttale seg om realiteten i saken. Ørnhøi mente at Furre og Gustavsen hadde opptrådt korrekt og derfor ikke kunne straffes.

Odelstinget voterte over saken i et møte 1. februar 1979. Forslaget om å henlegge saken ble vedtatt med 47 mot 44 stemmer.[1]

Fritz Moen-saken[rediger | rediger kilde]

Journalist og privatetterforsker Tore Sandberg anmeldte i 2006 tre høyesterettsdommere for det han mente var straffbare forhold i forbindelse med behandlingen av Fritz Moen-saken. Kontroll- og konstitusjonskomiteen tok saken til behandling selv om den ikke var forpliktet til det. Komiteens innstilling til Stortinget var at saken ikke skulle oversendes ansvarskommisjonen. Stortinget henla deretter saken. Bare Fremskrittspartiet stemte for oversendelse til ansvarskommisjonen.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «Riksrett». Stortinget (norsk). 26. september 2022. Besøkt 7. juli 2023. 
  2. ^ «8. Øvrige komiteer, nemnder, utvalg og verv Stortinget velger». Stortinget (norsk). 28. juni 2018. Besøkt 6. juli 2023. 
  3. ^ Sammenfatning av endringenes betydning på Stortinget.no Arkivert 26. februar 2007 hos Wayback Machine.
  4. ^ «Saken mot statsråd Haxthausen 1814-16» hos Nettressurser.no[død lenke] Statsforfatningen i Norge, 10 utgave, Riksrettpraksis. (Av Johs. Andenæs og Arne Fliflet. ISBN 978-82-15-00989-6)
  5. ^ «Saken mot statsråd grev Wedel Jarlsberg 1821-22» hos Nettressurser.no Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine. Statsforfatningen i Norge, 10 utgave, Riksrettpraksis. (Av Johs. Andenæs og Arne Fliflet. ISBN 978-82-15-00989-6)
  6. ^ «Saken mot statsråd og kommandør Fasting 1821» hos Nettressurser.no[død lenke] Statsforfatningen i Norge, 10 utgave, Riksrettpraksis. (Av Johs. Andenæs og Arne Fliflet. ISBN 978-82-15-00989-6)
  7. ^ «Saken mot statsråd Collett 1827» hos Nettressurser.no Arkivert 19. mars 2017 hos Wayback Machine. Statsforfatningen i Norge, 10 utgave, Riksrettpraksis. (Av Johs. Andenæs og Arne Fliflet. ISBN 978-82-15-00989-6)
  8. ^ «Saken mot statsminister Løvenskiold 1836» hos Nettressurser.no Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine. Statsforfatningen i Norge, 10 utgave, Riksrettpraksis. (Av Johs. Andenæs og Arne Fliflet. ISBN 978-82-15-00989-6)
  9. ^ «Saken mot statsråd Vogt 1845» hos Nettressurser.no Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine. Statsforfatningen i Norge, 10 utgave, Riksrettpraksis. (Av Johs. Andenæs og Arne Fliflet. ISBN 978-82-15-00989-6)
  10. ^ «Saken mot statsminister Selmer m.fl. 1883-84» hos Nettressurser.no Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine. Statsforfatningen i Norge, 10 utgave, Riksrettpraksis. (Av Johs. Andenæs og Arne Fliflet. ISBN 978-82-15-00989-6)
  11. ^ «Saken mot statsminister Berge m.fl. 1926-27» hos Nettressurser.no[død lenke] Statsforfatningen i Norge, 10 utgave, Riksrettpraksis. (Av Johs. Andenæs og Arne Fliflet. ISBN 978-82-15-00989-6)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Smith, Eivind (red.): Makt uten ansvar?: om Riksretten i vår tid (Tano Aschehoug 1997, ISBN 82-518-3637-9)
  • Innst. O. nr. 28 (1978–79): Innstilling fra protokollkomitéen om tidligere stortingsrepresentanters forhold i forbindelse med brudd på taushetsplikten. (12. januar 1979)
  • Forhandlinger i Odelstinget 1979 side 229–271 (møte 1. februar 1979)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Riksrett_(Norge)&oldid=23684110»