Krigen med Sverige 1814

Krigen med Sverige 1814
Konflikt: Napoleonskrigene
Fra Riksforsamlingen på Eidsvoll
Dato	26. juli - 14. august 1814
Sted	Grenseområdene i Østfold og Hedmark
Resultat
Svensk seier, norsk aksept av våpen-stillstand for en politisk løsning
Parter
Norge		Sverige
Kommandanter
Kong Christian Frederik Johannes Klingenberg Sejersted		Kronprins Carl Johan Magnus Björnstjerna
Styrker
30 000 mann 8 feltbatterier 7 brigger 150 kanonbåter		45 523 mann 117 feltskyts 5 linjeskip 5 fregatter 70 kanonbåter
Tap
400 døde og sårede 300 tatt til fange		Antakelig like store som de norske tapene

Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene 1792-1815
1. koalisjon 2. koalisjon 3. koalisjon Den pommerske krig 4. koalisjon Den russisk-tyrkiske krig Kanonbåtkrigen Finskekrigen Krigen med Sverige Halvøyskrigen 5. koalisjon Invasjonen av Russland 6. koalisjon Den norsk-svenske krig 7. koalisjon

Krigen med Sverige i 1814 ble utkjempet mellom Sverige og Norge sommeren 1814. Krigen endte med at Norge gikk inn i en personalunion med Sverige, men med sin egen konstitusjon og nasjonalforsamling. Krigen var den siste mellom de to landene.

Bakgrunn

Ved Kielfreden måtte kongen av Danmark-Norge avstå Norge til kongen av Sverige som følge av at rikene var på den tapende siden i Napoleonskrigene. Avtalen ble imidlertid ikke akseptert av nordmennene. Stattholderen, kronprins Christian Frederik, stilte seg i spissen for en reisning og innkalte Riksforsamlingen på Eidsvoll.

Riksforsamlingen vedtok Grunnloven av 17. mai, erklærte selvstendighet og valgte Christian Frederik til norsk konge. Som leder for den nye staten forsøkte han desperat å få støtte fra stormaktene, spesielt fra Storbritannia. De allierte diplomatene som kom til Norge for å forhandle ga imidlertid ikke noe håp om selvstendighet.

Den svenske hæren

De svenske styrker besto av ca. 45 000 mann.

I. Armékorps

Under ledelse av Karl Johan i Bohuslän:

• generalmajor Posses 1. arméfordeling
• generalløytnant Boijes 3. arméfordeling

II. Armékorps

Under ledelse av feltmarskalk von Essen i Dalsland:

• generalløytnant Sandels's 2. arméfordeling
• generalmajor Mörners 4. arméfordeling
• generalmajor Rosenblads 5. arméfordeling

Andre avdelinger

• oberst Gahns brigade i Värmland
• oberst Ecks brigade i Jämtland

Den norske hæren

Søndenfjelds sto det vel 20 000 mann felttropper, nordenfjelds omkring 2 000 mann, og som besetningstropper på festninger og skanser omkring 10 000 mann.

I første linje

Som bevoktning:

• oberstløytnant Stabells korps med ca. 3 900 mann fra Fredriksten til Krokfoss
• oberstløytnant Krebs's korps med ca. 2 900 mann fra Krokfoss til Kongsvinger

I andre linje

Den egentlige forsvarsstillingen bak Glomma og Øyeren:

• generalmajor Staffeldts brigade med ca. 4 300 mann mellom Fredrikstad og Øyeren
• oberst Hegermanns brigade med ca. 4 800 mann mellom Øyeren og Kongsvinger

Som reserve

• generalmajor Arenfeldts brigade med ca. 4 200 mann mellom Moss og Kristiania

Andre avdelinger

• oberst Rodes brigade med ca. 1 300 mann i Elverum
• generalmajor Mejlænders brigade med ca. 1 950 mann i trakten omkring Vallø og Tønsberg
• oberst Kaalunds kystvernsavdelinger langs Kristianiafjorden
• ca. 2 000 mann i Trøndelag
• kystbatteriene ved Slevik, Drøbak, Svelvik og Vallø, samt de faste batterier ved Onstadsund og Langenes med landvern og virkelige artillerister
• depot-, landverns- og fribataljonsavdelinger i Bergen og Kristiansand

Flåten

• kommandørkaptein Fastings styrke på 40 kanonbåter og -joller ved Hvaler
• resten av flåten (7 brigger og 110 kanonbåter) lå spredt langs hele kysten

Festningsgarnisonene

• Fredriksten med 900 mann
• Fredrikstad med 1 400 mann
• Blaker skanse med 600 mann
• Kongsvinger med 1 200 mann
• Elverum skanser med 420 mann
• Akershus med 600 mann
• Fredriksvern med 600 mann

Krigen

Den norske hæren var rundt 30 000 mann og hadde tatt stilling et godt stykke fra grensen, for å ikke bli utflankert. Den norske marinen hadde ingen større fartøyer, noen få mindre, og et stort antall kanonbåter. De fleste av dem var stasjonert på Hvaler, nær Sverige.

Den svenske hæren besto av 45 000 mann, erfarne og vel utstyrte soldater. Den svenske marinen hadde et antall større fartøy og kapasitet for å flytte og landsette tropper.

Fiendtlighetene startet den 26. juli ved et raskt svensk marineangrep mot de norske kanonbåtene ved Hvaler. De norske fartøyene klarte å unnslippe og tok ikke del i resten av krigen. Det svenske hovedstøtet kom over grensen ved Halden og festningen Fredriksten ble omringet. Hovedstyrken fortsatte nordover mens en styrke på 6 000 mann ble landsatt ved Kråkerøy utenfor Fredrikstad. Byen overga seg dagen etter. Dette var starten på en knipetangsmanøver mot hoveddelen av de norske styrkene som lå ved Rakkestad.

Rundt Kongsvinger var styrkene mer likeverdige, og den norske hæren stoppet den svenske fremrykkingen. Seieren ved Matrand 5. august var det ene norske i en rekke tilbaketrekninger og tap. Den 3. august kom Kristian Fredrik til fronten i Østfold og lot seg overtale til å endre strategi; ved Rakkestad hadde den norske hæren om lag 6 000 mann, og de kunne brukes i et motangrep. Ordre til motangrep ble gitt 5. august, men tilbakekalt bare noen timer etter. De norske styrkene rømte så landet øst for Glomma ved Langnes ved Askim. Det siste større slaget i krigen sto 9. august ved brohodet ved Langnes, der de svenske styrkene ble slått tilbake.

Selv om den norske hæren hadde vunnet ved Langnes, var det likevel klart at et nederlag var uunngåelig. Karl Johan sendte allerede den 3. august ut fredsfølere. I norsk statsråd på Spydeberg prestegård ble situasjonen gjennomgått den 8. august. Å stoppe svenskene ble ansett som nytteløst, og hæren hadde kun proviant for et par uker. Det svenske tilbud om forhandlinger ble derfor godtatt.

For den menige nordmann virket krigen dårlig forberedt og slett kjempet; det gikk ut over Christian Frederik og den norske general Haxthausen, sistnevnte ble beskyldt for forræderi. For den norske regjeringen var det nok mer et spørsmål om å få en best mulig forhandlingsposisjon; uten støtte av stormaktene var selvstendigheten uansett tapt. Ved å godta forhandlinger etter seieren ved Langnes var de i en situasjon der de kunne unngå en betingelsesløs kapitulasjon.

Feltherrer og rådgivere

• Carl XIV Johan – svensk general og kronprins, tidligere fransk marskalk
• Magnus Fredrik Ferdinand Björnstjerna – svensk general
• Johannes Klingenberg Sejersted – norsk generalmajor
• Frederik Gottschalk von Haxthausen – norsk finansminister og overhoffmarskalk

Avslutning

Minnetavle ved Kjølberg bro for de siste trefningene mellom Sverige og Norge 14. august 1814.

Våpenhvileforhandlinger startet på Moss Jernverk i Moss den 10. august 1814, og etter noen dagers harde forhandlinger ble våpenhvileavtalen undertegnet 14. august 1814, den såkalte Mossekonvensjonen. Christian Frederik ble tvunget til å abdisere, og Norge måtte oppgi sin uavhengighet. Men landet beholdt sin formelle selvstendighet i personalunionen med Sverige.

Litteratur

• Steen, Sverre (1989) 1814 J. W. Cappelens Forlag A/S ISBN 82-02-11935-9
• Dyrvik, Ståle og Feldbæk, Ole, (1996) Aschehougs Norgeshistorie – Mellom brødre – 1780-1830 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo ISBN 82-03-22020-7
• Henrik August Angell, Syv-aars-krigen for 17de mai 1807-1814 1914, utgitt på nytt 1995 ISBN 82-90520-23-9. Les i fulltekst på NBdigital

Eksterne lenker

• «Eidsvoll og Grunnloven 1814», artikkel fra nettsidene til Stortinget