Uavhengighet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Uavhengighet betyr selvstendighet; selververving, og kan benyttes om fysiske og juridiske personer. Det er også forskjellige grader av uavhengighet. Norge betrakter på mange måter sin parlamentariske uavhengighet fra Sverige ved grunnlovsvedtaket i 1814, mens uavhengighetserklæringen i 1905 knapt feires.

Mindre land som Monaco, Andorra og San Marino er formelt sett uavhengige, men reelt sett er Monaco på mange måter en del av Frankrike; på samme måte som Andorra; mens San Marino er en integrert del av Italia.

Landene i den europeiske union betraktes som uavhengige, selv om de reelt sett har overgitt en stor del av sin selvstendighet til myndighetene i Brussel. Norge betraktes å være uavhengig av EU, men er reellt sett er også underlagt mange av de lover og regler som gjelder i EU, selv om Norge ikke er medlem av unionen. Årsaken er at Norge er tilsluttet EØS-avtalen.

Det finnes også eksempler på at områder som formelt sett er biland i realiteten er å betrakte som uavhengige land, f.eks. Hongkong, Macao og Bermuda.

En fysisk person kan være uavhengig f.eks. sine foreldre eller ektefelle, hvis han eller hun selv kan greie seg økonomisk på egen hånd. Dette forutsetter at han har egen inntekt, husvære og på annen måte greier seg på egen hånd.

Politisk sett kan en representant være uavhengig av partiene, dvs. stemme ut fra egen overbevisning. Dette skjer oftest i kommunepolitikken, men kan også oppstå i Stortinget ved utmeldelse eller frastøting fra politiske partier.