Konstitusjonell sedvanerett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Konstitusjonell sedvanerett er en betegnelse på sedvanebaserte rettsregler som regulerer forholdene mellom de øverste statsmakterlovgivende, utøvende og dømmende makt. Det britiske politiske systemet er trolig det mest kjente eksempelet på en statsrettspraksis som i hovedsak baserer seg på såkalte constitutional conventions (konstitusjonell sedvane), men det er bred enighet om at dette ikke utgjør rettslig bindende normer av den type som i Norge gjerne omtales som konstitusjonell sedvanerett. Også Israel og New Zealand er uten skriftlig grunnlov, men Israels høyesterett (særlig under dens tidligere president Aharon Barak) har forsøk å gi de såkalte "basic laws" en status tilsvarende en ordinær grunnlov. Det har ofte vært hevdet at mange av de viktigste endringene i det norske statsrettslige systemet er blitt til gjennom konstitusjonell sedvanerett, blant annet innføringen av parlamentarisme. Men det kan like gjerne hevdes at grunnlovsendringer i bl.a. 2007 i praksis har ivaretatt dette behovet.

Konstitusjonell sedvanerett kan være i strid med bestemmelser i vedkommende lands grunnlov (konstitusjon), eller utfylle den på et punkt der konstitusjonen selv ikke gir noe entydig svar. Konstitusjonelle sedvanerettsregler anses å ha lik trinnhøyde som konstitusjonen selv, noe som innebærer at vanlig lov ikke er nok for å sette den til side. Dette krever at selve konstitusjonen endres, noe som i de fleste land krever en form for kvalifisert flertall (vanligvis to tredjedeler). Læren om konstitusjonell sedvanerett har blitt utviklet av norske rettsteoretikere for å dekke over det de har betraktet som dårlig sammenheng mellom hvordan den norske statsretten er de jure og hvordan det faktiske statsliv har utviklet seg innenfor grunnlovens rammer de facto. Dette kan forklares med grunnlovskonservatisme, som går ut på at det har en verdi i seg selv å holde fast ved opprinnelige grunnlovsbestemmelser. Det kan også dreie seg om å holde fast ved den opprinnelige språkdrakt. I de fleste andre land, for eksempel Frankrike, er det tradisjon for å nyskrive konstitusjonen ved større endringer i styresett som ellers kunne hevdes å stå i strid med det som følger av grunnloven.

Diskusjon[rediger | rediger kilde]

Spesialister på offentlig rett har uttalt seg kritisk til hvorvidt begrepet konstitusjonell sedvanerett egner seg til å beskrive noe forhold i norsk rett. Særlig har Eivind Smith hevdet at konstitusjonell sedvanerett bare kan aksepteres som den eneste mulige løsning i de tilfeller hvor langvarig praksis strider mot grunnloven. Men siden dette, ifølge ham, er noe det er vanskelig å finne klare eksempler på i norsk rett, kan forholdene like gjerne beskrives som praksis som utfyller grunnloven, uten at denne praksisen har konstitusjonell rang.[1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Smith, Eivind (2012). Konstitusjonelt Demokrati. Statsforfatningsretten i prinsipielt og komparativt lys, 2. utg.. Fagbokforlaget, Bergen. ISBN 978-82-450-1257-6.