Rettsprinsipp

Mangler kilder: Denne artikkelen inneholder påstander som trenger kildehenvisninger, enten fordi de er kontroversielle eller vanskelige å verifisere. Slike påstander kan bli fjernet.

Et rettsprinsipp er en rettsregel som synes selvinnlysende for alle berørte og som ikke trenger bevis. Ulike rettssystemer har ulike rettsprinsipper.

Naturrett

Naturrettens rettsprinsipper er Individets fire friheter: personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihet og avkallsfrihet samt den grunnleggende menneskerett: Ethvert individ har rett til å være i fred, psykisk, fysisk, økonomisk og familiemessig.

Allmenningsrett

Allmenningsrettens grunnprinsipper er: Bare levende vesener kan ha rettigheter. Ethvert individ har sin arts fulle og udelte rettigheter. Bare mennesker kan ha plikter. Ethvert individ har de plikter han eller hun har påtatt seg ved løfte, avtale, seksuelt samkvem eller skadegjørende handling. Allmenningen skal bevares for kommende generasjoner. Bare avkastningen kan forbrukes. Det skal være fri konkurranse. Redskapsbegrensninger og tidsbegrensninger kan settes. Reglene fastsettes veed flertallsvedtak av dem som deltar i et tiltak.

Romerrett

Romerretten har et utall rettsprinsipper, fastlagt ved vedtak i det romerske senat. Det viktigste er In dubio pro reo.

Statsrett

Alle statsdannelser bygger enten på anmeldelsesprinsippet eller inkvisisjonsprinsippet. Norsk statsrett bygger på anmeldelsesprinsippet, EU-retten bygger på inkvisisjonsprinsippet. Statenes grunnlover inneholder normalt også prinsipper som forteller hvilket formål statsdannelsen har eksempelvis vern om sannhet, vern om religionen, vern om institusjonene, vern om retten til liv vern om individets rett til selvbestemmelse. I mangel av slike prinsipper i grunnloven regnes samfunnet for å være primært til vern om sannheten eller til vern om individets rett til selvbestemmelse, aldri begge deler.

Videre bygger de fleste stater, men ikke Sveits, på representasjonsprinsippet.

Norsk rett

Norges konstitusjon bygger på alle kjente rettsprinsipper, men de har ulik trinnhøyde. Allmenningsrettens regler kan ikke endres. Innskrenkninger i Naturrettens rettigheter og friheter krever grunnlovsbestemmelsens formmens endringer i Romerretten normalt krever formell lovbestemmelse. Dette gjelder ikke uskyldspresumsjonen som antas å være en uforanderlig del av norsk statsrett.

Gjennom tidene har det utviklet seg mange statsrettslige regler ved konstitusjonell sedvane. De fleste av disse har sin basis i allmenningsretten og regnes som uforanderlige, såsom parlamentarismen og domstolenes prøvelsesrett. Det har vært antatt at det er en regel med samme trinnhøyde at statsregnskapet skal gå i balanse og at eventuelle reserver skal holdes i realverdier, men folket har gjennom flere valg gitt uttrykk for at dette er en regel som er dem revnende likegyldig.

Ved grunnlovsbeslutning 20. februar 2007 er det vedtatt at statsråder alltid må gi sanne opplysninger. Sannhetskravet har sin rot i religionen, mens grunnloven bestemmer innskrenkninger i den grunnleggende rett og de fire friheter. Bestemmelsene tolkes strengt, etter sin ordlyd. Ved konstitusjonell sedvane med basis i Grunnlovens § 2 har domstolene antatt at både offentlig ansatte og borgere plikter å gi riktige opplysninger også utenfor lovbestemt tilfelle. Den nye § 82 må på denne basis forstås derhen at statsråder alltid må gi riktige opplysninger til Stortinget, mens lovbestemmelser som setter straff for uriktige opplysninger i andre lover enn Straffeloven anses som bortfalt.