HVPU-reformen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

HVPU (Helsevernet for psykisk utviklingshemmede)-reformen er ansvarsreformen i helsevernet for psykisk utviklingshemmede fra 1991. Ansvaret for psykisk utviklingshemmede ble overført fra fylkeskommunene til kommunene. Institusjoner ble nedlagt og de som hadde bodd der, ble etter hvert flyttet over til alminnelige boliger i sine hjemstedskommuner.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det norske odelsting fattet i 1988 vedtaket som la grunnlaget for HVPU-reformen (ansvarsreformen). Denne reformen innebar at tilbudet til personer med utviklingshemming ble overført fra HVPU (Det Fylkeskommunale Helsevernet for psykisk utviklingshemmede) til primærkommunene. Dette tilbudet hadde tidligere bestått i sentralinstitusjoner som for eksempel Trastad der personer med utviklingshemming ble samlet fra store deler av Nord-Norge. Ideen var nå «normalisering» der hver og en skulle ha egne boliger i hjemstedskommunen, og der det var kommunene (primærhelse-/ 1. linjetjenesten) i stedet for fylket som hadde ansvaret for tilbudene.

Omfatning[rediger | rediger kilde]

Ved innføringen av reformen var det omkring 5000 mennesker med tilbud på institusjon, i tillegg var det rundt 12000 mennesker utenfor institusjonsomsorgen. Også disse ble omfattet av HVPU-reformen.

Føringene bak reformen[rediger | rediger kilde]

I arbeidet med utformingen av reformen ble det lagt en sterk føring på at ingen skulle tvangsflyttes og at de berørte personenes ønsker skulle legges til grunn. Begrepet normalisering var sentralt i forarbeidet, det ble snakket om det å ha et selvstendig liv med muligheter for arbeid, læring og en meningsfull fritid.

Reformen ble startet 1.januar 1991.

Erfaringer[rediger | rediger kilde]

Det er gjort flere evalueringer av ansvarsreformen. NOU 2001: 22 «Fra bruker til borger», gir en oppsummering etter reformens første år. Fra utredningen finner en følgende fire grupper av effekter beskrevet:

1. Mens flertallet av de som bodde i HVPU-institusjoner har fått bolig, er dagens situasjon slik at mange hjemmeboende utviklingshemmede står på venteliste til egen bolig. I perioden 1990-1996 ble det oppført 3500 boliger til utviklingshemmede med lån og tilskudd fra Husbanken. Evalueringen av reformen viser at det store flertallet har fått egne leiligheter og bedre plass, og hjemmene har stort sett et mer privat preg. Fellesskapsløsningene, der hver enkelt har sin leilighet, har blitt den dominerende boformen. 32 prosent bor i samlokalisert bolig, 45 prosent i bofellesskap og 14 prosent i bokollektiv. Kun seks prosent bor i egen bolig. Egen bolig er mer vanlig for de som ikke kommer fra institusjon (Tøssebro, 1996). NOU 2001: 22 «Fra bruker til borger», side 190

2. Bak ansvarsreformen lå målet om at utviklingshemmede skal ha et kultur og fritidstilbud likeverdig med tilbudet til befolkningen for øvrig (St.meld. nr. 47 (1989-90) Om gjennomføringen av reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming). Etter avviklingen av HVPU er det påvist en viss reduksjon i utviklingshemmedes deltakelse i kultur- og fritidsaktiviteter (Tøssebro 1996). Videre er det konkludert med at fritiden ikke i særlig grad er integrert. Tvert om tegnes et bilde av en segregert fritid, som er organisert av personalet. På dette området tyder altså mye på at reformens mål ikke er realisert. Generelt viser evalueringen av de handlingsplaner som har vært gjennomført at det gjenstår mye arbeid før målet om full deltakelse og likestilling er oppnådd. Tilgjengelighet til kultur for mennesker med sansetap, kognitive skader og bevegelseshemmede utpekes som et område der det er behov for videre innsats (St.meld. nr. 34 (1996-97) Resultater og erfaringer fra Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede og veien videre). NOU 2001: 22 «Fra bruker til borger», side 284

3. Ansvarsreformen innebar at det primære ansvaret for helsehjelp til utviklingshemmede ble overført fra fylkeskommunene til kommunene. Spesialisthelsetjenesten skulle gi tilbud når det var behov for det. En sammenlignende undersøkelse av situasjonen før og etter reformen konkluderer med at helsevesenet ikke gir utviklingshemmede et tilfredsstillende tilbud (Linaker og Nøttestad 1998). En del utviklingshemmede har vanskeligheter med å håndtere spørsmål omkring helse på egen hånd, og er f.eks. ofte avhengig av andres hjelp for å kunne kontakte lege. Undersøkelsen påviste en klar reduksjon i tilbudet fra helsevesenet etter reformen. Bruken av allmennlegetjenester og spesialiserte tjenester fra psykolog, psykiater og nevrolog var redusert. Den medisinske behandlingen kunne bedres hos 36 prosent og var for dårlig hos ytterligere ni prosent. Omsorgspersonalet rundt brukerne hadde for dårlig kjennskap til og kunnskap om brukernes somatiske lidelser i over halvparten av de undersøkte tilfellene. Linaker og Nøttestad oppsummerer at funnene avdekker utfordringer for allmennlegetjenesten. Helsevesenet må være aktivt og oppsøkende for å organisere tjenester til mennesker som har liten evne til å søke hjelp selv. NOU 2001: 22 «Fra bruker til borger», side 307

4. I april 1995 gjennomførte Norsk Forbund for Utviklingshemmede en brukerundersøkelse med støtte fra Sosial- og helsedepartementet og Husbanken. Målet var å få frem mennesker med utviklingshemning sine egne erfaringer med ansvarsreformen. Bak tilbakeføringen til lokalmiljøene lå tanken om likeverd. Alle mennesker skal kunne ta del i de samme velferdsgodene og ha normale levekår. Undersøkelsen viste at bare 23 prosent av de som har flyttet til eget hjem, bor i en vanlig leilighet i et alminnelig bomiljø. Halvparten av dem som bor i egne leiligheter, har et såkalt fellesareal knyttet til sitt hjem. Fellesarealet blir i stor grad benyttet til hjemlige gjøremål. Måltidene blir inntatt der, og kos, hobbyaktiviteter og TV- titting foregår i fellesarealet. På spørsmål om brukerne selv opplever et så tett fellesskap som greit, svarte 56 prosent nei. På spørsmål om en selv har valgt å bo så tett og nært andre, svarte 70 prosent nei. NOU 2001: 22 «Fra bruker til borger», side 309

Tidligere medlemmer av Manneråkutvalget (NOU 2001: 22 «Fra bruker til borger»)vurderte situasjonen for funksjonshemmede fem år etter NOU 2001:22 «Fra bruker til borger». Gjennom to delrapporter ble det foretatt oppdateringer på områdene: arbeid, bolig, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, kultur og fritid, opplæring og utdanning, transport, utemiljø, bygninger og anlegg, og økonomiske levekår. Full deltakelse for alle! Utviklingstrekk 2001 – 2006. For personer med utviklingshemning viste rapportene at forholdene hadde blitt forverret på flere områder.

I sosialtjenestelovens § 4A, er det hjemlet en rett til å benytte tvang og makt overfor personer med utviklingshemning. Det landsomfattende tilsynet i 2005 avdekte ulovlig bruk av tvang og makt i ca. tre av fire tilfeller. Tilsynet ble gjentatt i 2006 og viste da et tilsvarende omfang. Etter dette har det ikke vært landsomfattende tilsyn på feltet.

16 år etter ansvarsreformen evaluerte Helsedirektoratet utviklingshemmedes levekår. Evalueringen er dokumentert i rapporten Vi vil, vi vil, men får vi det til?. Rapporten slår fast at ansvarsreformens målsetninger om normalisering ikke er oppnådd på de fleste områdene. Personer med utviklingshemning er stort sett utestengt fra det ordinære arbeidsmarkedet. På mange områder, slik som skole og bosituasjon, har utviklingen de senere årene gått i retning av segregering og oppretting av kommunale institusjonslignende boformer.

Sitat De om lag 5250 utviklingshemmede som bodde i institusjoner da reformperioden startet, har alle flyttet ut til egen bolig. De aller fleste bor i en kommunal bolig i et bofellesskap. Selv om boligstandarden er rimelig god, bor de aller fleste i en bolig som ”merker” seg ut. Prinsippet om at det skulle være en bolig i et vanlig boligmiljø, kan man vel ikke si er ivaretatt i tilstrekkelig grad. Mange av beboerne har heller ikke noen innflytelse på hvem de deler bo-fellesskap med, noe som kan føre til uro og konflikter. Det er bare et fåtall som har en egen bolig, og mange har blitt skremt med at de ville ikke få tjenester om de etablerte seg i et eget husvære. Men det finnes eksempler på at det er fullt mulig å etablere seg i en egen bolig og både klare seg økonomisk og få nødvendige tjenester. Sitat
Vi vil, vi vil, men får vi det til? side 5

Tall fra Grunnskolens Informasjonssystem (GSI), viser at det for skoleåret 2009-2010 var 7 653 elever som var tilknyttet spesialundervisningsgrupper ved egen skole. Totalt 37 183 elever fikk spesialundervisning alene eller i spesielle grupper på fem eller færre.

Statens råd for likestilling av funksjonshemmede arrangerte 24. september 2008 en høringskonferansen om utviklingshemmedes levekår og utformet en rapport med følgende syv anbefalinger til regjeringen for å rette opp dagens situasjon og sikre ansvarsreformens grunnleggende målsetninger:

1. Sette ned et nytt offentlig utvalg som skal gjennomgå livssituasjonen, levekårene og tjenestene for utviklingshemmede.

2. Tiltak for å motvirke økt segregering og store samlokaliseringer i boligtilbudet til utviklingshemmede.

3. Spesiell oppmerksomhet på bruken av små stillingsbrøker i kommunene og at kompetansen må økes på alle tjenestenivåer.

4. Presiseres i lov og regelverk at tjenester skal tildeles på individuelt grunnlag og ikke koples til bolig.

5. Undersøkelser vedrørende bruken av segregerte tilbud i skolen og en gjennomgang av skolens oppfølging av elever med utviklingshemming.

6. Kompetansen i NAV og i skolens rådgivningstjenesten styrkes.

7. Muligheten for aktiv fritid styrkes og at ledsagerbevis blir en nasjonal ordning.

Per 14. mars 2010 er ingen av de anbefalte tiltakene gjennomført. Men de sentrale politiske signalene er uendret fra ansvarsreformen som ble vedtatt av et enstemmig Storting. Det synes fortsatt å være bred politisk enighet om reformen:

Sitat I Klassekampen 20. januar framkom det at kommunene bygger stadig større institusjoner for utviklingshemmede. Bruker- og ansatteorganisasjoner bruker begrepet «gettoisering». Ansvarsreformen tok sikte på å skille boligtilbud og tjenester for utviklingshemmede og la opp til et individuelt tilpasset botilbud. Hvilke konkrete grep vil statsråden gjøre for å sikre at disse institusjonsliknende enhetene stoppes og at reformen realiseres slik den var tenkt? Sitat
spørretimespørsmålet fra Robert Eriksson (FrP) til kommunal- og regionalministeren den 3. februar 2010

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen svarte blant annet:

Sitat Stortinget har lagt til grunn at det ikke skal bygges opp særomsorg eller institusjoner for personer med utviklingshemning. Dette følger vi opp på flere måter. Innbyggere med utviklingshemning skal ha den bistand de trenger for å kunne leve og bo mest mulig selvstendig. Sitat
spørretimespørsmålet fra Robert Eriksson (FrP) til kommunal- og regionalministeren den 3. februar 2010

I et forsøk på å få kommunene til å tenke i retning av normalisering av boligforholdene til personer med utviklingshemning, har Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen sendt ut boken «Veien fram til egen bolig», til alle landets ordførere.

Kilder[rediger | rediger kilde]

NOU 2001: 22 «Fra bruker til borger»

Full deltakelse for alle! Utviklingstrekk 2001 – 2006

Tilsynsmelding 2005

Tilsynsmelding 2006

Vi vil, vi vil, men får vi det til? Rapport om levekårene til personer med utviklingshemning, Helsedirektoratet

Grunnskolens Informasjonssystem (GSI)

Rapport fra høringskonferansen om levekårene for utviklingshemmede – rådets anbefalinger om tiltak. Statens råd for likestilling av funksjonshemmede

Spørretimespørsmålet fra Robert Eriksson (FrP) til kommunal- og regionalministeren den 3. februar 2010

Forslag fra stortingsrepresentantene Harald T. Nesvik og John I. Alvheim om en gjennomgang av erfaringene med HVPU-reformen og en vurdering av behovet for tiltak for enkelte grupper av klienter. http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Representantforslag/1998-1999/dok8-199899-062/1/