Avnazifiseringen i Tyskland

Utdypende artikkel: Avnazifisering

Utfyllelse av spørreskjema om eventuell nazi-fortid i Hamburg. Byen lå i den britiske okkupasjonssonen.

Spørreskjema, fransk sektor.

Avnazifiseringen i Tyskland ble i igangsatt av de allierte seiersmaktene etter andre verdenskrig for å fjerne alle rester av det nasjonalsosialistiske regimet.

Under nasjonalsosialismen fra 1933 til 1945 ble tallrike virksomheter i politiet, rettsvesenet, skolevesenet, næringslivet og kultur overtatt av nasjonalsosialistene. I disse sektorene ble alle viktige stillinger besatt av medlemmer av NSDAP, som skulle sørge for at alt ble utført etter makthavernes ønsker.

De fire allierte seiersmaktene i 1945 var enige i at nasjonalsosialismen skulle fjernes fra alle deler av samfunnet, og at enhver videreføring var straffbar. Midlene var «de fire store D-er» vedtatt under Potsdam-konferansen: denazifisering, demilitarisering, dekartellisering og demokratisering.

I den sovjetiske okkupasjonssonen ble avnazifiseringen en del av prosessen med å bygge et sosialistisk samfunn. Målet i de tre vestlige sonene var å oppnå et demokratisk, pluralistisk samfunn. Den bredt anlagte amerikanske gjennomføringen strandet, og førte til at mange små ble tatt, mens store gikk fri. Mot sin hensikt førte den til en solidaritetsfølelse i den tyske befolkningen. I de britiske og franske sonene ble avnazifiseringen gjennomført på en mer pragmatisk måte, der målet var å bytte ut eliten.

I de vestlige okkupasjonssonene avsluttet de allierte sin del av avnazifiseringen i 1948. Gjennom landets egne lover avsluttet Tyskland avnazifiseringen mellom 1951 og 1954. Lovene inneholdt også regler for tilbakeføring til samfunnet av de oppsagte. Den ordinære straffeforfølgningen av krigsforbrytere fortsatte siden.

Etymologi

Avnazifisering dreide seg i egentlig forstand om å fjerne belastede personer fra deres stillinger og ileggelse av straff. I videre forstand dreide det seg om forbudet mot alle nasjonalsosialistiske lover, organisasjoner, symboler og skrifter. For eksempel ble gater oppkalt etter nazister, gitt nye navn.

Begrepet avnazifisering blir av andre begrenset til utrenskningen av belastede personer fra administrasjon og næringsliv. Disse avgrenser begrepet mot internering av de personer som utgjorde en sikkerhetsrisiko, og straffesakene. Selve straffeforfølgningen blir delt i to kategorier. Den første kategori omfatter de egentlige krigsforbryterprosessene, der Nürnbergprosessene var de viktigste. Den andre kategorien omfatter rettergang mot medlemmer av organisasjoner som Den internasjonale militærdomstolen hadde erklært som forbryterske.

De alliertes konferanser

Utryddelse av nazismen i Tyskland hadde vært et tema siden Casablancakonferansen i januar 1943. De allierte holdt deretter tre konferanser om hva som skulle skje med Tyskland etter at krigen var over. Det var i Teheran i 1943, på Jalta i februar 1945 og i Potsdam i august samme år. Midlene i avnazifiseringen var «de fire store D-er» vedtatt under Potsdam-konferansen: denazifisering, demilitarisering, dekartellisering og demokratisering. En sivil ledelse av landet ble satt inn i 1949, men Tyskland var okkupert helt til okkupasjonsstatuttet ble opphevet ved Tysklandsavtalen i 1955.

De alliertes omforente utgangspunkter

Alle aktive medlemmer av eliten i det militære, embetsverket og industrien skulle fjernes fra sine stillinger. NSDAP hadde dessuten hatt nærmere 8,5 millioner medlemmer. Også disse skulle etter de alliertes vedtak bli gjenstand for avnazifisering.

I den sovjetiske okkupasjonssonen ble elleve forvaltningsenheter innført og besatt med tyskere med rent rulleblad, og som var medlemmer av KPD. I de vestlige sonene ble det satset på et føderalt og desentralisert system. Det ble administrert av embetspersoner fra Weimarrepublikken som nazistene hadde avskjediget.

Det lå ikke i forutsetningene at tyskerne selv skulle delta i prosessen, særlig fordi man mente at tyskerne hadde en kollektiv skyld for nasjonalsosialismens forbrytelser. Noen tyske borgere deltok likevel i arbeidet med å utpeke de skyldige. Antifascistiske komiteer oppsto over hele landet da nazi-regimet brøt sammen. Det skjedde særlig i arbeiderklassen, og besto av mennesker som på eget initiativ prøvde å bringe skyldige til domstolene. Antifa-medlemmene hindret ledende nazister å komme seg i dekning, men hindret også tidligere partiledere fra å bli lynsjet. De allierte var imidlertid lite interessert i å få hjelp fra disse gruppene til utrenskningen, dertil var mistilliten til alle tyskere for stor. Antifa-bevegelsen ble forbudt på forsommeren i 1945, både i den sovjetiske og den amerikanske okkupasjonssonen.

Felles regler for fremgangsmåten i de fire okkupasjonssonene ble vedtatt av Det allierte kontrollråd i Tyskland 14. oktober 1946. I de amerikanske og sovjetiske okkupasjonssonene ble prosessen avsluttet i 1948.

De store straffesakene

Straffesakene som gjaldt forbrytelser under nasjonalsosialismen, ble påbegynt av de allierte umiddelbart etter avslutningen av andre verdenskrig. Dachauprosessen ble startet av de amerikanske militærdomstoler 15. november 1945. Det kom der frem at krigsfanger hadde blitt mishandlet og drept i konsentrasjonsleirene, blant annet som ledd i forsøk på mennesker. Nürnbergprosessene fant sted fra 20. november 1945 til 14. april 1949, og ble ført for Den internasjonale militærdomstolen (IMT). De tolv påfølgende rettssakene ble ført for amerikanske militærdomstoler. Sakene gjaldt forbrytelser mot freden, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. I disse prosessen ble det formet juridiske normer som siden ble brukt til å dømme tusenvis av underordnede individuelle gjerningsmenn.

Felles regler for fremgangsmåten i de fire okkupasjonssonene ble vedtatt av Det allierte kontrollråd i Tyskland 14. oktober 1946. Etter hvert ble også tyskerne selv tatt med på oppgjøret. Avnazifiseringen foregikk etter hvert svært forskjellig i de fire okkupasjonssonene: henholdsvis den sovjetiske, den amerikanske, den britiske og den franske okkupasjonssonen.

Avnazifiseringen i den sovjetiske okkupasjonssonen

Utdypende artikkel: De sovjetiske spesialleirene

I den sovjetiske okkupasjonssonen var ombyggingen av nærings- og samfunnsliv i et sosialistisk perspektiv, en viktig del av prosessen. Frem til 1949 ble nærmere 520 000 personer fjernet fra sine stillinger og erstattet av kommunister. Det hemmelige politiet fengslet et stort antall nazister, men også andre politiske motstandere.

I øst-sonen var det antifascistiske komiteer som på våren 1945 hadde ansvaret utrenskningene, men disse oppgavene ble i løpet av sommeren overtatt av KPD. Håndteringen kunne være hardhendt, blant annet ved at tidligere medlemmer av NSDAP måtte bære hakekors på klærne sine. Det ble fremsatt krav om «total utryddelse» av restene etter Hitler-regimet. En distriktsdommer fremsatte ønsket om at landet neste år var «renset for nazister» («nazirein»). Nærmere 200 000 mennesker ble sendt i spesialleire administrert av NKVD. Det er anslått at en tredel av dem døde av sult, sykdom og kulde.

Russerne gikk imidlertid snart lei av kravet om full utskifting, ettersom de hadde behov for hjelp til administrasjonen av landet. Tyskerne i Leipzig og Dresden diktet opp historier for å kunne ansette tidligere nazister, noe russerne så gjennom fingrene med. Man kunne ikke bygge opp igjen landet uten å ta i bruk de gamle elitene. I 1949 fikk nazister som var dømt til mindre enn ett års fengsel, tilbake sine borgerlige rettigheter. Den sovjetiske administrative ledelse av sonen (SMAD) benyttet imidlertid anledningen til å fjerne industrieiere og politiske motstandere av Stalin og kommunismen for øvrig.

Avnazifiseringen i den amerikanske sonen

Spørreskjemaet

Utdypende artikkel: Avnazifiseringsprosess

Amerikanerne hadde lagt stort arbeid i å gjennomtenke hvordan alle tidligere nazister skulle kunne fjernes fra det offentlige liv og næringslivet. For å undersøke den enkeltes innstilling og eventuelle medvirkning, utarbeidet amerikanerne et spørreskjema som hver tyske statsborger skulle besvare. Franz Neumann hadde bidratt til utarbeidelse av skjemaet, i samarbeid med general Lucius Clay.

Skjemaet hadde 131 spørsmål, som til dels krevde utfyllende svar. Befolkningen skulle med grunnlag i blant annet svarene, deles inn i fem kategorier

1. hovedskyldige
2. belastede
3. mindre belastede
4. medløpere
5. frikjente eller ubelastede (tysk: «entlastet»)

Avgjørelsene i avnazifiseringssakene ble tatt av særskilt opprettede domstoler i en såkalt avnazifiseringsprosess.

Avnazifiseringen førte til at nærmere 140 000 mennesker straks måtte gå fra stillingene sine. Det kunne være lavere funksjonærer eller opportunister som hadde sluttet seg til myndighetene, mens mer alvorlig kriminelle gikk fri. I befolkningen kunne det oppstå sympati for enkeltofre for avnazifiseringen, noe som vakte forferdelse i utlandet.

Kursendring

Til sammen 13 millioner spørreskjemaer ble utfylt, og en tredel av disse ble karakterisert som belastet. Av disse ble nærmere 10 prosent dømt, men bare 1 prosent faktisk straffet. Dette skyldtes blant annet at ønsket om straff ble møtt med sterke motkrefter. Det var behov i vesten for å knytte Vest-Tyskland til seg. Dermed var det behov for fagfolk i alle kategorier, og det fikk være om de hadde en fortid som nazister.

Inngangshallen til Reichsfinanzschule i Herrsching i Bayern ble opprinnelig utstyrt med en riksadler, med et hakekors innfelt i den kransen ørnen holder. Kombinasjonen ble en «hakekorsørn». Hakekorset ble etter krigen fjernet, slik at riksadleren, som i seg selv ikke er et nasjonalsosialistisk symbol, ble tilbake.

Foto: Bonnlander (2010)

Amerikanerne avsluttet sin avnazifisering 31. mars 1948, men den hadde vært nedtonet allerede fra sommeren 1947. Den kalde krigen hadde medført at tanken på å straffe og utrenske nazistene mistet tilslutning. Handelsminister Averell Harriman sa det slik til president Truman 12. august 1947: «Det må bli slutt på avnazifiseringen snarest råd. Mange av disse folkene har de beste hodene i landet, de må få delta i produktivt arbeid. Fordømmelsesterroren hviler på nesten alle i overordnede stillinger ...»

I 1951 ble avnazifiseringen delvis reversert. Det ble da gjennomført ved lov at offentlige funksjonærer og lærere som hadde blitt fradømt sine stillinger med grunnlag i deres tilknytning til NSDAP, skulle få igjen arbeidet sitt.

I Bayern ble det i 1954 satt sluttstrek for nye saker i nemndene. I 1959 ble ytterligere lempinger i straffereaksjonene vedtatt, men fortsatt hadde de hovedskyldige ingen stemmerett og inndragningen av deres formuer besto. Nemndene ble oppløst.

Virkninger

Amerikanerne erkjente senere at prosessen hadde vært mislykket. Det eneste man kanskje hadde klart å slå fast for den tyske befolkningen, var at passivitet under et kriminelt regime kan være klanderverdig. I tysk folkevittighet ble ordet endret til «renazifisering». Spørreskjemaet hadde gjort det vanskeligere å få et oppgjør med nazismen i det tyske folk. Anklagen om den kollektive skyld dukket opp. Avnazifiseringen skapte mot sin hensikt, en slags solidaritetsfølelse i den tyske befolkningen.

Den første bestselgende boken etter krigen, kom ut i 1951 med tittelen Der Fragebogen (Spørreskjemaet). Boken var formet som en bitter, satirisk besvarelse av spørreskjemaet. Det er senere hevdet at avnazifiseringen skapte nag og bitterhet, og ga naziforbrytere en sympati de ellers ikke ville ha fått. Dette ble igjen påstått å ha styrket den nynazistiske bevegelse i de første årene etter krigen.

Den tyske sosiolog Rolf Schmiederer ved Carl von Ossietzky-universitetet hevdet på sin side at avnazifiseringen førte til to positive resultater. Det ene var gjenopprettelsen av sosiologi og politikk som fag ved universiteter og høyskoler. Det andre var at programmet medvirket til å forberede skolene på oppgaven med politisk dannelse. Denne formen for dannelse ble innført i alle videregående skoler i 1950, enten som fag eller prinsipp.

Avnazifiseringen i de britiske og franske sonene

De britiske og franske okkupasjonssonene fulgte i utgangspunktet den amerikanske militærregjeringens direktiver. Det innebar blant annet at man også i de franske og britiske sektorene brukte spørreskjema.

Britene var mindre strenge enn amerikanerne i sin utrenskning. I den franske sonen kunne det forekomme regionale forskjeller og variasjoner i praksis. Avnazifiseringen var i begge disse sonene mer pragmatisk enn i den amerikanske, og man hadde ikke den moralske og byråkratisk rigorøse innstilling som amerikanerne. Briter og franskmenn benyttet anledningen til å bytte ut eliten, og la større vekt på hvordan forvaltningen skulle organiseres.

Allerede i oktober 1945 overdro den franske militærregjering gjennomføringen av avnazifiseringen til tyskerne. Retningslinjene for utrenskning i den offentlige forvaltningen ble opphevet i oktober 1945. De automatiske utrenskningskriteriene ble i oktober 1945 erstattet med bestemmelser om individuell prøving. Den 13. juli 1948 ble i den franske sonen alle partimedlemmer gitt amnesti som medløpere (klasse 4). Dermed hadde den franske okkupasjonsmakten som den siste av de allierte, avsluttet avnazifiseringen.

Hovedelementer i avnazifiseringen

«Re-education»

De allierte okkupasjonsmyndighetene ville omskolere («re-educate») den tyske befolkningen. Tyskerne skulle få et nytt politisk kultur- og verdisystem med individuelle og pluralistiske demokratiske verdier. Denne tesen støttet seg ifølge historikeren Anette Storeide, på forestillingen om at det tyske folk hadde et kollektivt ansvar for nazistenes forbrytelser, men uten at det ble sagt offisielt. Et folk av nazister skulle renses for dette ondet, og gis nye verdier.

Nazistiske symboler ble forbudt. Paragraf 86a i Tysklands straffelov forbyr fremdeles «bruken av grunnlovsstridige og terrororganisasjoners kjennetegn» når det ikke handler om «kunst, vitenskap, forskning eller undervisning». En amerikansk propagandafilm, Death Mills fra 1945, ble laget for å vise det tyske folk hvilke forbrytelser som var begått. Det ble slått opp plakater som dokumenterte drap og overgrep. Slike tiltak fikk ikke den tilsiktede oppdragende virkning. Tvert imot vakte den motstand fra en befolkning som var mest opptatt av egne lidelser og som hevdet at dette hadde de ikke visst noe om. Skylden ble lagt på Hitler og hans kumpaner.

Kravet om omskolering førte til motstand i den tyske befolkningen, som anså den fysiske gjenreisningen som viktigere enn demokratisering av skolevesen, presse, kringkasting og den offentlige forvaltning. Tyskerne vegret seg mot opplæring på det kulturelle området av amerikanere, russere, franskmenn og briter. Det militære og moralske nederlaget ble opplevd som hardt nok, og de ville ikke i tillegg bli «belært» og «oppdratt».

Ved de alliertes okkupasjon ble alle skoler i landet stengt. Forutsetningen for å åpne skolene igjen var at lærerne, så vel som læreplaner og læremidler var avnazifisert. Et stort antall lærere hadde vært medlemmer i NSDAP. I Bayern ble 10 000 av 18 000 lærere avskjediget. På tross av dette ble de fleste skoler gjenåpnet høsten 1945, i første omgang for å holde barna borte fra gatene. Til erstatning for de avskjedigete lærerne ble det hentet inn pensjonister og studenter som vikarer. Noen egentlig skolereform ble i første omgang ikke gjennomført.

Kulturpolitikk

Kulturpolitikken ble formet med tanke på fremtiden, men det ble også ansett nødvendig å komme i kontakt med den voksne tyske befolkning. Spillefilmer og dokumentarfilmer produsert i allierte land, og fremfor alt de ukentlige filmavisene tjente pedagogiske formål. Disse mediene inneholdt propaganda for de alliertes egen kultur, oppdragelse av det tyske demokratiet og, for å pasifisere befolkningen, også noe underholdning.

Bokbuss i 1952, tilhørende Amerikahuset i Mannheim.

Skjønnlitteraturen spilte en viktig rolle i den amerikanske demokratiseringsprosessen. Det dreide seg for det meste om import av fortellinger, lyrikk, teaterstykker i det litterært ødelagte Tyskland. Det ble reist «Amerikahus» som i utgangspunktet var arena for kulturpropaganda, men som deretter tjente rollen som byens eneste brukbare bibliotek og lesesal.

Presse og kringkasting

Demokratisering av massemediene var det viktigste feltet for de alliertes arbeid med å demokratisere Tyskland. Arbeidet foregikk i tre etapper, der den første var å forby utgivelse av alle eksisterende presseorganer, og nærmest enhver annen tenkelig trykt tekst. Deretter ble det utgitt aviser i det militæres regi, såkalte «Heeresgruppezeitungen», tysk for hærgruppeaviser. Endelig ble det fra 1946 gitt lisenser for opprettelse av nye presseorganer. I denne perioden oppsto aviser som Süddeutsche Zeitung i München og Frankfurter Rundschau. Fra 1947 begynte det i vestsonene å skje utrenskninger av KPD-folk fra redaksjonene, et av de første tegn på den kalde krigen som var under oppseiling.

I øst-sonen hadde opprettelse av nye presseorganer andre formål enn i vest. SMAD ga sommeren 1945 lisenser til avisutgivelser til partier og masseorganisasjoner. KPD, det senere SED, ble prioritert. Også SPD, CDU og FPD fikk lisenser. Det samme gjorde et sentralt organ i sonen og ett tilsvarende organ i hver av de fem delstatene i østsonen.

Papirknappheten var et felles problem for samtlige soner. I vestsonene ble avisene sensurert, men sensuren begrenset seg til å hindre en militaristisk og nasjonalistisk tone i spaltene. Kritikk av okkupasjonsmyndighetene var også forbudt.

Vestmaktene mente at kringkastingen ikke skulle bli dominert av hverken private eller offentlige interesser. BBC, under ledelse av Hugh Carleton Greene, ble et forbilde, blant annet for organiseringen av Nordwestdeutscher Rundfunk (NWDR) i Hamburg. Denne reform som sikret et offentlig kontrollert, pluralistisk og desentralisert kringkasting, varte i de vestlige soner til langt inn i 1980-årene. Denne delen av demokratiseringsprosessen er vurdert som den objektivt sett mest vellykkede.

I den russiske okkupasjonssonen overtok militærregjeringens redaksjon det tidligere nasjonalsosialistiske kringkastingshuset Haus des Rundfunks i Masurenallee i Berlin. Sendingene ble sensurert av SMAD og ble ledet av Hans Mahle, en kommunist hjemvendt fra Moskva. I 1949 overga SMAD kontrollen til regjeringen i den nyetablerte staten DDR.

Skolereformer

Det allierte kontrollråd oppstilte i 1947 de grunnleggende krav til demokratiseringen av det tyske undervisningssystemet. Direktivene inneholdt imidlertid lite annet enn vage antydninger og alminnelige vendinger. På dette tidspunktet var reformer kommet i gang i alle fire okkupasjonssonene, og med til dels ulikt innhold.

I den sovjetiske sonen var det innsatt 40 000 ekstraordinære lærere som alle måtte være antifascister og komme fra arbeiderklassen. De fikk første tre måneders opplæring, senere åtte og fra 1947 tolv måneders utdannelse. I den franske sonen ble det franske skolesystem forsøkt innført. Det forente liberalitet med elitære målsetninger. Fremmedspråk ble prioritert, og den særskilte undervisning av jenter avskaffet. I den britiske og amerikanske sonen var den rådende oppfatning i starten at skolesystemet burde overlates til tyskerne selv. Fra 1946 ønsket amerikanerne blant annet å innføre en enhetsskole for alle skolepliktige, det vil si for elever inntil 15 år. Yrkesopplæringen skulle integreres i den alminnelige skole. Fra 1948 inntrådte imidlertid en generell svekkelse i okkupasjonsmaktens ønske om å gjennomføre direktivene.

Avslutnings- og rehabiliteringslover

Franskmennene avsluttet avnazifiseringen 13. juli 1948, som den siste av okkupasjonsmaktene. Da ble alle partimedlemmer i klassen kalt medløpere (klasse 4) gitt amnesti. Den amerikanske okkupasjonsmakten avsluttet avnazifiseringen 3. mars 1948.

Erfaringene med avnazifiseringen gjorde at tanken på rehabilitering hadde senest fra 1948, festet seg også i vesttysk politikk. Dette kom blant annet til uttrykk gjennom vedtaket av grunnlovens artikkel 131, som ga rettigheter til etterlatte. Den tyske regjeringen fastsatte i 1950 retningslinjer for delstatenes lover for avslutning av avnazifiseringen. Deretter ble avslutningslovene vedtatt i årene 1951 til 1954. Lovene inneholdt hovedsakelig regler for gjeninnsettelse av de oppsagte.

Tysk justisvesen mot krigsforbrytere

Tyske statsadvokater opptok sitt arbeide få uker etter krigens avslutning. Den tyske påtalemyndighetens kompetanse var regulert av Det allierte kontrollrådets lov nr. 10. Tyskerne kunne tiltale tyskere for forbrytelser mot tyskere eller statsløse, men ikke for forbrytelser mot andre statsborgere. Antallet årlig påbegynte straffesaker steg fra 382 i 1945, til det nådde et høydepunkt i 1947 og 1948 med henholdsvis 4135 og 4160 saker. Deretter gikk sakstallet tilbake til kun 162 saker i 1954.

Både justisminister Thomas Dehler og leder av Bundesgerichtshof Hermann Weinkauff hadde gått inn for en avskaffelse av kontrollrådslov nr. 10. Loven ble faktisk satt ut av kraft i 1951 og formelt i 1955. Den tyske historiker Annette Weinke har hevdet at tysk lov og justisvesen i årene som fulgte, ga milde straffer og at dommene sjelden ble fullbyrdet.

Fra 1955 steg tallet saker, til et nytt høydepunkt med over 1000 saker i 1959/1960. Økningen skjedde blant annet som følge av grunnleggelsen av den nasjonale tyske etterforskningsenheten Zentrale Stelle i 1958, og at foreldelsesfristen for drap nærmet seg. Mellom 1945 og 2005 førte vesttyske statsadvokater ca. 37 000 saker mot nazi-forbrytere, hvorav ca. 17 000 de første seks årene.

Etterforskningen de første årene etter krigen ble stort sett innledet av anmeldelser fra enkeltpersoner. Etableringen av Zentrale Stelle medførte at etterforskning og gjennomgåelse av dokumenter ble systematisert. Den gikk også hyppigere inn i kompliserte saksforhold som gjaldt spesielle politienheter og konsentrasjonsleirer. Etter at antallet saker igjen hadde sunket etter 1960, fikk det en ny topp i 1980-årene etter at arkivene til Krigsforbryterkommisjonen (UNWCC) og Sentralregisteret for krigsforbrytere og mistenkte (CROWCASS) ble åpnet.

Amerikanerne hadde i utgangspunktet vært lite villige til å dele sitt bevismateriale med de tyske juristene. De var ikke like interesserte i lokale forhold. Den såkalte Überleitungsvertrag (tysk for Overgangsavtalen) fra 1955 innebar dessuten at tyskerne ikke kunne gjenoppta saker som hadde vært behandlet av allierte domstoler. Selv om senere etterforskning viste at det hadde vært grunn til å idømme strengere straffer, var denne mulighet ikke lengre til stede.