Terrorisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Terrorisme (også kalt en terroraksjon, et terrorangrep, en terrorhandling eller et terroranslag) kan beskrives som realiserte, målbevisste, voldelige handlinger rettet mot sivile (ikke-militære) mennesker eller mot myndigheter eller deres installasjoner til tider og steder som ellers ville vært fredelige. Handlinger av en slik art blir gjerne fulgt opp med trusler om nye hendinger. Handlingene utføres av personer eller grupper med en agenda som ikke faller sammen med de styrendes, og vil ofte ta sikte på å oppnå at noe skal endres i en bestemt retning.

Et viktig trekk ved terrorisme er at tilfeldige ofre brukes til å skape frykt hos andre for å påvirke en tredjepart. Engene nevner at hatkriminalitet, der gjerningspersonen har holdning til offeret, fungerer på samme måte som terrorisme ved at ofrene representerer en gruppe som gjerningspersonen ønsker å skremme eller påvirke.[1]

Definisjoner[rediger | rediger kilde]

Schmids og Jongmans definisjon[rediger | rediger kilde]

Ifølge de anerkjente terrorekspertene[av hvem?] Alex P. Schmid og Albert J. Jongman er terrorisme:

Sitat en fryktinngytende metode for gjentatt voldelig aksjon, utøvd av (semi-)klandestine individer, grupper eller statsagenter, av idiosynkratiske, kriminelle eller politiske årsaker der – i motsetning til mord – de direkte målene for volden ikke er de endelige målene. De umiddelbare menneskelige voldsofrene velges enten tilfeldig (mulige mål) eller selektivt (representanter eller symbolske mål) i en populasjon av mål og fungerer som medium for budskapet. Trusler og voldelig kommunikasjon mellom terrorister eller terroristorganisasjoner, (mulige) ofre og mål brukes for å manipulere de endelige målene (publikum), ved å gjøre dem til et mål for terror, et mål for krav eller et mål for oppmerksomhet, avhengig av om hovedhensikten er skremsel, tvang eller propaganda.[2] Sitat

Romarheims definisjon[rediger | rediger kilde]

Anders Romarheim, ved Institutt for forsvarsstudier definerer terrorisme slik:

Sitat Terrorisme er en ikke-statlig aktørs systematisk bruk av vold og ødeleggelse – eller trusler om dette – mot ikke-stridende med sikte på å skape en tilstand av frykt, få oppmerksomhet om en politisk sak og å påvirke atferden også til andre enn de direkte ofrene for terroraksjonen. Sitat
– Anders G. Romarheim, 25. november 2005[3]

Richardsons definisjon[rediger | rediger kilde]

Andre definisjoner er gjort meget vide, men presiseres ved ulike karakteristikker. Et eksempel er her hentet fra en artikkel i Salon om Louise Richardsons bok «What Terrorists Want: Understanding the Enemy, Containing the Threat»:

Sitat Richardson starts her analysis by offering a lucid definition of terrorism. In her view, terrorism "simply means targeting civilians for political purposes." She then notes terrorism's seven key characteristics. First, it is politically inspired. (...) Second, it must involve violence. ("Cyberterrorism" is not terrorism.) Third, its purpose is not to defeat the enemy but to send a message. Fourth, the victim and the act usually have symbolic significance. Fifth, it is carried out by substate groups, not states. (Richardson acknowledges that this is a controversial definition, and admits that states do employ terrorism. She draws the distinction because without it, discussions of terrorism become conceptually unwieldy.) Sixth, the victims of terrorism are not the same as the intended audience. Seventh, terrorism deliberately targets civilians. A final crucial point: Terrorists are weaker than their enemies. This is why they embrace terrorism. Sitat

Norges lover[rediger | rediger kilde]

I Lov av 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (Sikkerhetsloven) §3 punkt 5, blir terrorhandlinger definert som:

Sitat Ulovlig bruk av, eller trussel om bruk av, makt eller vold mot personer eller eiendom, i et forsøk på å legge press på landets myndigheter eller befolkning eller samfunnet forøvrig for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål.[4] Sitat

Terrorhandlinger var definert i straffeloven av 22. mai 1902 § 147 a. Terrorfinansiering var regulert i samme lovs § 147 b. Stortinget vedtok en ny bestemmelse om eget straffebud mot oppfordring og rekruttering til terrorisme i straffeloven § 147 c, i påvente at de nye terrorbestemmelsene som er vedtatt i ny straffelov av 2005 ble satt i kraft.

USAs definisjon[rediger | rediger kilde]

Definisjonen CIA følger, basert på US Code Title 22 § 2656f(d), er følgende:

Sitat Begrepet ’terrorisme’ betyr overlagt og politisk motivert vold mot ikke-kjempende mål utført av sub-nasjonale grupper eller hemmelige agenter, vanligvis for å påvirke tilskuere.»[5] Sitat

Historie[rediger | rediger kilde]

Den assasinske festningen Alamut.

De jødiske selotene omtales ofte som historiens første terrorister. I tiden før Kristi fødsel kjempet de mot det romerske imperiets okkupasjon. En annen tidlig form for terrorisme var grupper av assasiner, en muslimsk sjiittisk sekt på 1100- og 1200-tallet med feste rundt om i Midt-Østen. Assassinerne brukte snikmordet som våpen, medlemmene deres ble sendt ut i små grupper som tok livet på hærførere i som truet befestningene deres.

Begrepet terrorisme ble først brukt på slutten av 1700-tallet i forbindelse med den franske revolusjonen og jakobinernes skrekkregime regime de la terreur. Maximilien de Robespierre var en av jakobinernes ledere og han mente at forsvaret av revolusjonens høye ideal mot dets ytre og indre fiender krevde terror. Da ordet terrorisme ble innført i Académie Française i 1798 var det forbundet med det statlige skrekkveldet som etterfulgte den franske revolusjonen.

På 1800-tallet ble terrorismen først og fremst forbundet med små opposisjonelle grupper som benyttet vold for å oppnå sine politiske mål. De flittigste terroristene i denne perioden var anarkister. Volden var framfor alt rettet mot politikere og andra ledere, såvel russiske tsarer som amerikanske presidenter ble drept. Medlemmene i den russiske revolusjonære gruppen Narodnaja Volja (Folkets vilje) brukte stolt ordet terrorisme. De anså at tsaren og det daværende politiske systemet var umoralsk og at det var berettiget å bruke vold mot regimet.[6] I 1881 drepte de tsar Alexander II, men gruppen mislyktes med å starte den revolusjonen de drømte om. Gruppens metoder skulle likevel inspirere andre som håpte at det skulle være mulig å forandre de politiske vilkårene med radikale metoder. En av disse var den serbiske studenten Gavrilo Princip som var med i den serbiske nasjonalistiske gruppen Svarte hånd. I juni 1914 drepte han Østerrike-Ungarns tronarving Franz Ferdinand, et attentat som ble den utløsende årsaken til første verdenskrig.[6]

Under andre verdenskrig opererte fremgangsrike statsstøttede terrorgrupper hvorav mange var geriljaer, partisangrupper og motstandsbevegelser som ble organisert og utrustet av de allierte. Den britiske Special Operations Executive utviklet mange av de taktikker og teknikker som benyttes av terroristgrupper idag.[7]

I kampen for en jødisk stat i Palestina utførte de jødiske organisasjonene Irgun og Lehi terrorhandlinger. Blant annet tok de livet av den svenske FN-forhandleren Folke Bernadotte.

De ikkeeuropeiske motstandsbevegelsene utviklet seg etter krigen ofte til nasjonalistiske terroristgrupper eller geriljagrupper som kjempet for avkolonisering. Under den kalde krigen benyttet begge sidene seg av terroristgrupper for å krige gjennom mellommenn. Et eksempel på dette er måten CIA medvirket til å bygge opp flere av dagens islamske terrorgrupper gjennom trening i Afghanistan.[8]

En variant av terrorisme som oppsto på 1960-tallet var flykapringer. I 1969 utgjorde kapringene nær 50 % av alle internasjonale terrorangrep det året. I 1973 ble det installert metalldetektorer på flyplassene, og få år senere hadde antallet kapringer blitt redusert med over 90 %.[9] På 1970-tallet ble terrorismen en hverdagskost i Vest-Europa gjennom den tyske Den Røde Arme-fraksjonen (Baader-Meinhof-ligaen), IRA, ETA og De røde brigader. Grupper som PLO og PKK var aktive i Midt-Østen. Blodig statsterrorisme ble brukt av Kambodsja og Iran og mange land i Afrika, Midt-Østen og Sør-Amerika har vært rammet av terror både fra staten og separate terrorgrupper. Israel og Palestina har siden den tiden blitt rammet av tilbakevendende terrorisme og statsterrorisme. Det første større selvmordsangrepet i moderne tid var bombingen av den Irakiske ambassaden i Beirut 1981.[8]

Moderne terrorisme[rediger | rediger kilde]

Nordsiden av det søndre tårnet like etter at det ble truffet av United Airlines flight 175.

De siste 20 årene har blant annet Den irske republikanske armé (IRA) i Storbritannia og Nord-Irland samt Euskadi ta Askatasuna (ETA) i Spania fortsatt sin politiske kamp ved hjelp av terrorisme i Europa. Også attentat utført av religiøse sekter, som for eksempel japanske Aum Shinrikyō som spredde saringass i Tokyos tunnelbanesystem 20. mars 1995, regnes normalt som terrorhandlinger. Dette til tross for at det politiske målet har vært noe uklart. En reduksjon av den internasjonale terrorismen fant sted i årene før de østeuropeiske kommunistregimenes fall, men samtidig økte den internasjonale islamistiske terrorismen. Mot midten av nittitallet hadde antallet drepte per år økt til flere enn noensinne tidligere. Etter en ny reduksjon i terrorens omfang mot slutten av 1990-tallet,[9] inntraff angrepene den 11. september 2001 i nordøstre USA. Angrepene er historiens alvorligste terrorhandling og også den som har fått mest mediadekning og oppmerksomhet. Fire passasjerarfly ble kapret, hvorav to ble flydd inn i World Trade Center i New York og et ble fløyet inn i Pentagon. Nær 3 000 mennesker døde, 6 200 ble skadet og fly, bygninger og infrastruktur til en verdi av mange milliarder dollar ble ødelagt. Terroristene var islamister og en majoritet av kaprerne var saudiarabiske statsborgere. Gruppen ble ledet av Mohammed Atta. Osama bin Laden og hans terroristnettverk al-Qaida tok på seg det ultimate ansvaret for handlingen.

Etter terrorangrepet 11. september 2001 innledet USA krigen mot terror. Krigen retter seg mot terrororganisasjoner og stater som USA mener støtter terrorisme. Innen EU var det tidligere kommet til en enighet om den Europeiske konvensjonen om undertrykking av terrorisme (1977) og TREVI-systemet (1976)[10] for samarbeide mellom europeiske land. I dag defineres samarbeidet mot terrorismen gjennom den tredje søylen i Maastricht-traktaten (1992). Et annet trinn for samarbeid mot terrorismen var Tokyo-konferansen (1986) som hadde som mål å få med Sovjetunionen i det internasjonale samarbeidet mot terrorismen. I årene etter 2001 har samarbeidet mot terrorismen blitt betydelig intensivert og en rekke tiltak, deriblant flere som tidligere ble ansett som utenkelige, har blitt innført. De siste årene har en rekke terrorangrep rammet verden, til tross for disse tiltakene. Byer som London, Moskva, Madrid, Bombay og Oslo har blitt rammet av spesielt alvorlige angrep. Områder og land som India, Pakistan, Tsjetsjenia, Colombia, Algerie, Indonesia og Irak er spesielt utsatte.

Ifølge Global Terrorism Index 2014 report forekom det 10 000 terrorattentat i 2013, en økning på 44% sammenlignet med foregående år, og nesten 18 000 mennesker døde. Militante grupper som Den islamske stat, al-Qaida, Boko Haram og Taliban sto bak de fleste dødsofrene. Irak var det landet som ble hardest rammet av terrorisme. Ifølge en FN-rapport fra 2012 krever 50% av terrorangrepene ingen dødsoffer, og det er 40 ganger fler som myrdes enn som dør i terrorangrep.[11]

Former for terrorisme[rediger | rediger kilde]

Murrah-bygningen, som huset føderale kontorer i Oklahoma City i USA, ble sprengt i en terroraksjon utført av en høyreorienterte voldsfanatiker 19. april 1995. 168 mennesker omkom. Bildet viser bygningen to uker etter attentatet.

Den norske forskeren på terrorisme Jan Oskar Engene deler terrorisme inn i fire ulike: statsterrorisme, statslojal terrorisme eller vigilanteterrorisme, revolusjonære terrorregimer og statsutfordrende terrorisme .[12]

Statsterrorisme[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Statsterrorisme
Den italienske, kristelig-demokratiske politikeren Aldo Moro ble kidnappet og drept av den venstreorienterte terroristgruppa Røde brigader i 1978. Utpressingsbilder av den bortførte politikeren fikk stor oppmerksomhet i samtidas bildemedier og skapte frykt blant etablerte maktpersoner og stor uro i mange vestlige samfunn.

Statsterrorisme mot egen eller okkuperte lands befolkning[rediger | rediger kilde]

  • Bombingen av Guernica i Baskerland under den spanske borgerkrig. Byen ble bombet 26. april 1937 av Luftwaffe-korpset Legion Condor som var underlagt Francos styrker
  • De syriske myndighetenes neste totale ødeleggelse av byen Hama tidlig på 1990-tallet i jakten på islamistiske opprørere, med kanskje så mye som 20 000 drepte (Syria har benektet at dette er statsterrorisme.)
  • Saddam Husseins såkalte Anfal-kampanje mot kurdere og andre etniske grupper i Nord-Irak med 5 000 døde. Flere orgnasisasjoner har karakterisert kampanjen som folkemord. (Saddam Hussein benektet at dette var statsterrorisme.)
  • Israel har har blitt møtt med en rekke beskyldninger om brudd på menneskerettigheter og andre deler av folkeretten overfor det palestinske og det libanesiske folk. Noen av beskyldningene har blitt fremført for FN, og dette har resultert i mer enn 320 resolusjoner mot Israel i FNs generalforsamling, og mer en 90 i sikkerhetsrådet.[13] Resolusjonene omhandler i hovedsak handlinger som kan defineres som statsterrorisme. Den såkalte sikkerhetsmuren har også effekter som regnes som statsterrorisme, og både FNs generalforsamling og den internasjonale domstolen i Haag har erklært at muren er ulovlig.[14] (Israel har gjennom hele sin historie konsekvent benektet å ha utført statsterrorisme.)
  • Tyrkia har også blitt beskyldt for statsterrorisme på grunn av den tyrkiske statens aksjoner mot kurdiske separatistgrupper øst i landet. Professoren og forfatteren Noam Chomsky har for eksempel hevdet at Tyrkia på 1990-tallet fordrev mer enn tre millioner kurdere fra sine hjem, ødela titusenvis av landsbyer, og drepte minst 50 000.[15] (Tyrkia har benektet at dette var statsterrorisme.)
  • De syriske myndigheters håndtering av demonstrasjonene og opprørene som brøt ut i Syria i 2011 har også blitt karakterisert som statsterrorisme[16]. I januar 2013 erklært FN at mer enn 60 000 mennesker hadde blitt drept og mer enn en halv million syrere hadde blitt flyktninger [17].

Statsterrorisme mot annet lands befolkning[rediger | rediger kilde]

Kilder til terrorisme[rediger | rediger kilde]

Engene beskriver fire hovedkilder til ikke-statlig terrorisme:[1]

Forekomst og tilfeller[rediger | rediger kilde]

Thomas Hegghammer ved FFI sier at terrorisme er kjennetegnet ved at gjerningspersonen ikke har et personlig forhold til ofrene som er symboler på et større publikum. Ifølge Hegghammer kalles voldshendelser som er klart politisk motivert ofte for hatkriminalitet selv om det burde vært omtalt som terrorisme. Dette kan i USA dels være motivert av rettsregler der beviskravene ved terrorismeanklager er strengere.[19]

Omfang[rediger | rediger kilde]

Omkring 85 % av terrorisme er innenlandsk. På 1970- og 1980-tallet var det langt flere drepte i terrorangrep i Vest-Europa enn på 1990- og 2000-tallet.[20] For perioden 1950 til 2004 er Norge et land med lite terrorisme i europeisk sammenligning. I perioden 2005 til 2011 ble det registrert 79.316 terrorangrep i verden, over halvparten av disse hadde ingen omkomne, 25 % av angrepene tok ett liv, 2 % av angrepene to 10 eller flere liv. Av de 152 angrepene i 2005 til 2011 som tok minst 50 liv var halvparten i Irak. Tall for 18 vesteuropeiske land for 1950-2004 viser at separatister sto for 80 % av angrepen, med ytre venstre 8,5 % og ytre høyre 6,5 %. Regnet etter antall døde står ytre høyre for mer terroisme enn ytre venstre i denne perioden, ved at ytre høyre har noe færre men mer dødelig angrep. Av 4955 terrordrap i Europa i årene 1965-2005 står nasjonalister/separatister og deres motstandere ("vigilante") for 80 %, ytre venstre for 7,3 %, og ytre høyre (inkludert nynazister) for 12,9 % av drapene.[1]

Separatistisk terrorisme i Spania og Frankrike utgjør 64 % av det samlede antall angrep i EU-landene i 2010. I 2010 var det tre islamistiske angrep i EU, ett i Sverige og to knyttet til Jyllands-Posten, mens det ikke ble registrert angrep fra ytre høyre det året. Engene nevner at det lave antallet angrep i EU-statistikken kan skyldes at terrorisme blir klassifisert som ekstremisme. De tyske avisene Der Tagesspiegel og Die Zeit fant 137 drap begått av høyreekstreme i perioden 1990-2010 i Tyskland, mens offisielle tall viste 47 drap. Drapsofrene var ofte innvandrere, politiske motstandere på venstresiden og hjemløse, blant annet de såkalte kebabdrapene.[1][21]

Den høyreekstreme terrorismen er preget av grupper med kort levetid, mens langlivede separatistiske grupper har stått for den klart største terrorvirksomheten i Europa. Vold fra ytre høyre har vært dominert av drap begått av nynazister.[1] I Russland var det på 10 år fra 2004 til 2014 omkring 600 drap begått av høyreekstreme, men de virkelige tallene kan være høyere.[22] Ifølge Tore Bjørgo er det i Norge, Sverige og Tyskland flere dødsofre for høyreekstrem vold enn vold utført av jihadister. Bjørgo mener at det voldelige angrepet på en skole i Trollhättan (22. oktober 2015) bør regnes som terror fordi angrepet var politisk motivert og hadde en bredere målgruppe enn de tilfeldige ofrene.[23]

Terrorisme i Norge[rediger | rediger kilde]

«Handlingsplan mot radikalisering: Felles trygghet - felles ansvar» fra 2010. (klikk på bildet for å åpne en PDF av hele heftet).

Norge har blitt oppfattet som et land med lite terrorisme.[24] Lars Gule ble arrestert i Libanon i 1977 for å ha vært med på å planlegge, sammen med DFLP, en terroraksjon i Israel. Erling Folkvord har i sin bok om AKP(m-l)s historie avslørt at representanter for Røde Armé Fraksjon oppsøkte AKP med ønske om samarbeid, noe som imidlertid ble avvist av AKP. Ifølge Finn Sjue ble venstreorienterte i Norge forsøkt vervet til terrorisme og tilbudt opplæring i bruk av bomber på 1970-tallet. Ifølge Tore Bjørgo skyldes fraværet av venstreterroisme i Norge AKPs stalinistiske struktur der avvik fra partiets linje ble kvalt i fødselen.[25]

De ti årene før 1992 ble det utført 125 «terroraksjoner mot innvandrere» i Skandinavia med bruk av sprengladninger, brannbomber eller skytevåpen. Av disse tilfellen var 28 i Norge følge Tore Bjørgo. Disse angrepene var kjennetegnet ved at ofrene ble valgt ut som representanter for en gruppe (innvandrere, asylsøkere), ikke som privatpersoner.[26] En krangel som ender med knivstikking er ikke terrorisme, derimot er det terroisme når en brannbombe slenges inn i et butikklokale eller en dynamitt plasseres ved et asylmottak, ifølge Bjørgo.[27]

De siste årene har utvisningsrettssaken mot Mullah Krekar, som tidligere ledet organisasjonen Ansar al-Islam, vært omtalt. Politiets sikkerhetstjeneste sine vurderinger av terrortrusler mot Norge gjelder i dag (2014) i hovedsak islamistiske grupper (islamistisk terrorisme).[28] Politiets sikkerhetstjeneste har ansvar for å forebygge og etterforske terrorisme i Norge (politiloven § 17 b første ledd nr. 5).

Kronologisk liste[rediger | rediger kilde]

  • I 1967 ble en brannbombe (bensin i en flaske) kastet mot utstillingen «Thanks Yanks» i Oslo. Utstillingen hyllet USAs krig i Vietnam og gjerningspersonene skal ha vært medlemmer av SUF.[29][1]
  • 13. mars 1977 gikk det av en bombe i Oktober bokhandel i Tromsø. Eksplosjonen var så kraftig at folk ble vekket 1 km unna, opp mot 10 kg dynamitt ble brukt. Bygningen ble påført en del skader og bokhandelen ødelagt, men ingen personer kom til skade i hendelsen til tross for at det bodde to personer i huset. Bokhandelen hadde flere ganger tidligere vært utsatt for hærverk og innbrudd, blant annet en mindre bombe 20. februar.[30][31][32]
  • I februar 1972 ble Fædrelandsvennens redaksjonslokaler sprengt i luften natt til søndag. Det var flere eksplosjoner og en var så kraftig at taket løftet seg flere meter. Hele bygningen tok fyr.[33] Bygningen ble totalskadet. Dagen før eksplosjonen ble 79 kg dynamitt stjålet fra en byggeplass i Kristiansand.[34] En 18 år gammel typografilærling ble i september 1972 dømt til 7 års fengsel i saken.[35] Gjerningsmannens motiv var uklart, ifølge ham selv fikk han ideen fredag. 234 dynamittgubber ble detonert natt til søndag.[36] Engene omtaler fremgangsmåten som «terrorlignende».[1]
  • Petter Kristian Kyvik kastet i 1979 en bombe mot Faglig 1. mai fronts 1. mai-tog i Oslo, en annen bombe gikk av ved Kongeterrassen natten før. To personer fikk varige men av skadene, blant annet fikk de to fingre og tær revet av i eksplosjonen. Gjerningsmannen var befalselev.[37] Kyvik ble dømt til fem års fengsel..[38]
  • En kvinne på 19 år ble drept da en bombe gikk på Oslo sentralstasjon 2. juli 1982. Flere ble skadet og bomben forårsaket stor materielle skader.[39] En 18 år gammel mann ble dømt til 11 års fengsel, han hevdet at motivet var pengeutpressing.[40] Hendelsen ble omtalt som «terror», «terrorbombe»[41] og «bombeattentat».[42]
  • 4. juni 1984 ble Televerkets bunker i Frognerparken sprengt med dynamitt. Installasjonene i bunkeren ble helt ødelagt i eksplosjonen.[43] Flere personer tilknyttet nasjonalt folkeparti ble tiltalt, men frikjent. Saken er ifølge NRK (2013) fortsatt uoppklart.[44]
  • 14. juni 1985 ble Ahmadiyya-muslimenes Nor moskéFrogner i Oslo sprengt med dynamitt slik at bygningen ble løftet av grunnmuren og flyttet flere centimeter. En kvinne på 38 år fikk sjokk- og røykskader.
  • 21. juni 1985 ble et Braathens-fly på vei fra Værnes til Fornebu kapret. Ingen ble skadet. Gjerningsmannen ble dømt til tre års fengsel.
  • Ole Krogstad, Jan Aleksander Ødegård og Ole Kristian Brastad ble i 1986 dømt for grovt skadeverk mot synagogen og minnesmerker i Oslo. Straffesaken omfattet 70 tiltalepunkter for fem personer knyttet til Nasjonalt Folkeparti.[45] Jan Erik Larsen ble dømt til ett års fengsel, Krogstad ble dømt til 10 måneders fengsel.[46]
  • Butikken «88» i Brumunddal ble skadet av sprengladning av dynamitt 9. februar 1988, lokalet ble helt ødelagt av brannbombe 30. april samme år. Handlingen var trolig rasistisk motivert. Politimesteren mente det var «pøbelstreker».[47][48]
  • I 1988 ble en bombe laget av fem kg dynamitt og tidsinnstilt tennmekanisme funnet utenfor asylmottaket på Bjørnekro motell i Evje. Gjerningsmannen ble ikke funnet.[49] Politimesteren mente det kunne dreie seg om en guttestrek.[50]
  • I 1989 eksploderte en sprengladning utenfor et asylmottak på Eidsvoll, tre personer ble dømt. Samme år ble det funnet bomber i en frysedisk i en forretning drevet av en innvandrer i Oslo.[51] Tore Bjørgo karakteriserte begge tilfellene som høyreekstrem terrorisme.[52]
  • Nynazister sto trolig bak mot bomber Blitz-huset 21. august 1990.[53][54]
  • 15. september 1993 ble et Aeroflot-fly kapret i Aserbadsjan og tvunget til Gardermoen. De iranske gjerningsmennene ble utlevert til Russland og der dømt til fem års fengsel, de ble senere innvilget asyl i Norge på grunn av fare for dødsstraff i Iran.[55][56]
  • 3. november 1994 ble et SAS-fly kapret på vei fra Bardufoss. Ingen ble skadet. Den bosniske gjerningsmannen ble dømt til fire års fengsel.
  • 21. august 1994 gikk en bombe av ved Blitz-huset og forårsaket materielle skader. Politiet uttalte at det var et bevisst anslag. Nynazister ble mistenkt for å stå bak.[57][58]
  • En bombe ble kastet mot Blitz-huset 9. november 1995.[59]
  • Brannbomber (Molotov-cocktail) ble 19. september 1999 kastet mot to gatekjøkken (Nordstrand og Holmlia) i Oslo, rasistisk motivert, gjerningsmennene tilhørte et høyreekstremt miljø.[60]
  • I september 2003 ble en kraft ladning dynamitt detonert utenfor menigheten Sannhetens Ords lokaler i Vaterlandsveien på Slemmestad. Et søskenpar og flere andre personer ble dømt etter mordbrannparagrafen. Vinduene ble knust og innerveggen splintret, området så ut som «en slagmark», dynamittladningen var på 5 til 15 kg (anslagene varierer, VG oppgir 20 til 50 kg).[61][62] Blant de dømte var tidligere medlemmer av menigheten.[63] En av de mistenkte omkom i oktober 2003 i en brann han selv stiftet.[64]
  • 29. september 2004 forsøkte en algerisk passasjer å ta kontroll over eller styrte Kato Airs på vei fra Narvik til Bodø. Han ble overmannet av andre passasjer. Mannen fikk 17 års fengsel.[65]
Oslo sett fra nord en halvtime etter Anders Behring Breiviks første angrep under terrorangrepene 22. juli 2011.
  • Den 22. juli 2011 ble Norge rammet av sitt største terrorangrep gjennom tidene. Man må tilbake til andre verdenskrig for å finne sammenlignbare tilstander i Norge. En kraftig bilbombe gikk av i regjeringskvartalet i Oslo, noe som tok livet av åtte mennesker og gjorde stor skade på flere bygninger. Gjerningsmannen Anders Behring Breivik, en anti-islamsk etnisk norsk mann, tok seg så videre til Utøya og drepte 69 mennesker, der flesteparten var ungdommer.
  • I februar 2013 skal en ukjent mann ha uttalt at han var på vei til Oslo for å sprenge Stortinget under en busstur. Uttalelsene ble overhørt at bussjåføren som varslet politiet. Da han ble pågrepet var han bevæpnet med et gassvåpen og bar en skuddsikker vest. Mannen har flere ganger uttalt seg hatefullt om norske myndigheter. Han i 20-årene er født og oppvokst i Norge. Han ble ilagt forbud mot å komme nærmere enn 300 meter fra Stortinget.[66]

Andre tilfeller[rediger | rediger kilde]

  • I 1989 ble Arne Myrdal ble kjent skyldig i forsøk på dynamittattentat mot asylmottaket i Hoveleiren på Tromøy.[70] Myrdal skal ha hatt planer om å skaffe «store mengder våpen til terrorhandlinger.»[71]
  • I 1993 ble Aschehoug-sjef William Nygaard skutt og forsøkt drept. Attentatet antas å være en følge av forlagets utgivelse av og forsvar for Salman Rushdies roman Sataniske vers. Harald Stanghelle karakteriserte attentatet som statsterrorisme.[72] En fatwa ble utstedt mot forfatteren og alle oversettere og forleggere som bisto i å utgi boken. Nygaard var selv ikke i tvil om at Iran sto bak eller hadde skylden for attentatet.[73]
  • I 2008 ble Mahmed Jamal Shirwac drept på Heimdal,[76] gjerningsmannen var preget av høyreekstrem tenkning og Øyvind Strømmen inkluderer drapet på en liste over «politisk vold og terror» de siste 40 årene.[77]
  • Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble henrettet for å stoppe den pågående melkestreiken i 1941, men også i en rekke andre tilfelle ble det tatt – og henrettet – gisler for å true nordmenn til å avstå fra videre motstand mot okkupasjonen. Ifølge historikeren Harald Berntsen er dette eksempel på terrorisme.[78]
  • Arfan Bhatti ble funnet skyldig i skadeverk på synagogen i Oslo i 2006, men frifunnet for terrorpunktet i tiltalen.[79]

Terrorisme internasjonalt[rediger | rediger kilde]

Noen terrorismerelaterte grupper[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h Jan Oskar Engene: Storskalaangrep, myndighetsmål og høyreekstremismens plass i europeisk terrorisme. Notat 3/12. 22. juli-kommisjonen.
  2. ^ A.P. Schmid og A.J. Jongman (red.), Political Terrorism: A New Guide to Actors, Authors, Concepts, Data Bases, Theories and Literature, Royal Netherlands Academy of Arts and Sciences, 1988, s. 28. [1]
  3. ^ Romarheim, Anders: Hvor Hender Det: Hva er internasjonal terrorisme? NUPI, Hvor hender det?, nr 11, 2005.
  4. ^ http://www.lovdata.no/all/nl-19980320-010.html
  5. ^ https://www.cia.gov/terrorism/faqs.html, US Code Title 22 § 2656f
  6. ^ a b Vad är terrorism? säkerhetspolitik.se
  7. ^ Churchill's Secret Army, Channel 4 television UK
  8. ^ a b Atran, Scott (2003). Genesis of Suicide Terrorism (pdf). Science, 299:1534-1539.
  9. ^ a b Anderton & Carter (2004). Applying Intermediate Microeconomics to Terrorism (pdf). The Journal of Economic Education, 37(4):442-58.
  10. ^ I franske tekster forekommer utdyping av TREVI som Terrorisme, Radicalisme, Extrémisme et Violence Internationale; det finnes ingen offisiell tolkning
  11. ^ Helier Cheung. "Global terror attack deaths rose sharply in 2013, says report", BBC, 18. november 2014. Besøkt 16. desember 2014.
  12. ^ Jan Oskar Engene, Europeisk Terrorisme - vold stat og legitimitet, TANO 1994, s. 42. [2]
  13. ^ «The U.N.'s Record Vis A Vis Israel» (pdf) (engelsk). christianactionforisrael.com. Besøkt 7. juli 2008. 
  14. ^ «Legal Consequences of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory» (pdf) (engelsk). FN-Domstolen. 2004. Besøkt 6. juli 2008. 
  15. ^ Noam Chomsky (2007). «Amerikanske våpen, menneskerettigheter og helsevesen». I John Junkerman, Takei Mazakazu. Makt og Terror. Oslo, Norge: Oktober Politikk. s. 58-61. ISBN 978-82-495-0507-4.  [Chomsky siterer Ismail Besikci (fengslet tyrkisk sosiolog), en uttalelse fra den tyrkiske ministeren for menneskerettigheter i 1994, og Osman Baidemir (leder for den Kurdiske menneskerettighetskommisjonen.)]
  16. ^ http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/dragnes/Syrias-statsterrorisme-6282388.html
  17. ^ http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.10858783
  18. ^ Sammendrag av dom, Nicaragua vs USA, den internasjonale domstolen i Haag, Sjekket 11 april 2008.
  19. ^ «Det finnes ikke personlig terrorisme». Morgenbladet. 4. desember 2015. s. 20. 
  20. ^ http://www.nrk.no/urix/terroren-i-europa-rammet-oftere-for-1.12671503
  21. ^ Rettssak mot nasjonalist vekker minner om nazitiden, Vårt Land, 3. januar 2013.
  22. ^ «Minst 600 russere drept av høyreekstreme». forskning.no. Besøkt 28. november 2015. 
  23. ^ Klassekampen, 24. november 2015 s.6.
  24. ^ Jan Oskar Engene (17/1-2012). «Storskalaangrep, myndighetsmål og høyreekstremismens plass i europeisk terrorisme». 22. julikommisjonen. Regjeringen.no. Besøkt 4. september 2015. 
  25. ^ NTB, 28. mai 1989.
  26. ^ Aftenposten, 13. mai 1991, s. 43.
  27. ^ NTB 19. august 1989.
  28. ^ Aftenposten 5. mars 2014.
  29. ^ Klassekampen 6. oktober 2014 s. 19.
  30. ^ VG: «Kamp mellom ekstremister i Tromsø. Eksplosjon i rød bokhandel.» 21. februar 1977, s. 8.
  31. ^ VG: «90 kg dynamitt tatt: Hele Tromsø grøsser.» 15. mars 1977, s.6.
  32. ^ VG: «Nå er det full krig.» 14. mars 1977, s.6-7.
  33. ^ VG 28. februar 1972 s. 8.
  34. ^ VG 28. februar 1972 s. 9.
  35. ^ VG 8. september 1972 s.14.
  36. ^ VG 6. september 1972 s. 14.
  37. ^ Norgesrevyen nr 2, 1979.
  38. ^ VG 5. januar 1982, s. 6.
  39. ^ VG 6. juli 1982 s. 6.
  40. ^ VG 20. november 1982 s.7.
  41. ^ VG 10. juli 1982 s. 5.
  42. ^ VG 5. juli 1982 s. 7.
  43. ^ NTB 21. august 1985
  44. ^ http://www.nrk.no/fordypning/oslos-hemmelige-historie-1.10864081
  45. ^ NTB 17. mars 1986.
  46. ^ NTB 20. mars 1986.
  47. ^ Aftenposten 3. februar 2001.
  48. ^ Aftenposten 2. mai 1988 s.41.
  49. ^ "Terrorbombe i Evje", Aftenposten, 7. januar 1989, s. 2.
  50. ^ VG 9. januar 1989.
  51. ^ NTB 13.12.1989.
  52. ^ Aftenposten, 3. mai 1989, s. 3.
  53. ^ Dagbladet 3. november 2004 s. 31.
  54. ^ Aftenposten 7. november 1994 s. 2.
  55. ^ http://www.vg.no/nyheter/innenriks/flykaprere-faar-asyl-i-norge/a/7610326/
  56. ^ Adresseavisen/NTB 19. juni 2002 s.7.
  57. ^ Dagbladet 3. november 2004 s. 31.
  58. ^ NTB-melding 21. august 1994.
  59. ^ Aftenposten 9. november 1995 s. 1.
  60. ^ Aftenposten, 3. februar 2001.
  61. ^ Aftenposten 25. oktober 2003 s.7.
  62. ^ VG 14. september 2003 s. 8.
  63. ^ Sprengte menighetshus, Aftenposten, 3. juni 2006 (oppdatert 2011).
  64. ^ VG 28. oktober 2003.
  65. ^ Stavanger Aftenblad, 8. januar 2011 s.5.
  66. ^ Dagsavisen, 16. februar 2013.
  67. ^ Bouchikhi-saken
  68. ^ Dagbladet, 7. januar, 1996, s2.
  69. ^ Dagbladet, 31.10.2001, s.2.
  70. ^ Aftenposten, 22. september 1989, s.3.
  71. ^ VG 6. januar 1989, s. 14.
  72. ^ Aftenposten 16. desember 1993
  73. ^ Aftenposten (morgen), 15. desember 1993, s.3.
  74. ^ Øyvind Strømmen omtaler drapet på Benjamin Hermansen i sammenheng med politisk vold og terrorism (Aftenposten 27. september 2011)
  75. ^ Trønder-Avisa, 20. august 2011.
  76. ^ http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article1325507.ece
  77. ^ Trønder-Avisa, 20. august 2011.
  78. ^ Klassekampen 7. desember 2012 s.28.
  79. ^ Dagbladet, 15. april 2014.
  80. ^ https://snl.no/al-Qaida
  81. ^ http://www.vg.no/nyheter/innenriks/terrorisme/torleif-var-en-av-jentene-naa-er-han-is-terrorist/a/23390494/
  82. ^ http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorisme/usa-setter-tidligere-tysk-rapper-paa-terrorliste/a/23392459/
  83. ^ https://snl.no/Den_islamske_stat_%28IS%29

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]