Tysklands historie (1945–1990)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Denne artikkelen omhandler Tysklands historie i tida etter andre verdenskrig fram til 1990. Den inneholder stoff om både Forbundsrepublikken Tyskland (ofte kalt Vest-Tyskland) og Den tyske demokratiske republikk (DDR) (Øst-Tyskland).

Nederlaget[rediger | rediger kilde]

Tyskland lå i ruiner etter nederlaget i andre verdenskrig. Da det tredje rike endelig kapitulerte den 8. mai 1945 var landet okkupert av de allierte i vest, og av sovjetiske styrker i øst. Det var et utslitt Tyskland som gav opp, tapene under krigen hadde vært enorme, både i menneskeliv og i materielle skader.

Umiddelbare følger av krigen[rediger | rediger kilde]

Under Jaltakonferansen i februar hadde lederne for Sovjetunionen, USA og Storbritannia lagt planer for hva som skulle skje med Tyskland etter krigen.

Grenseendringer[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: De tidligere tyske østområder

Sovjetunionen hadde dyttet vestgrensen sin vestover i 1939, og dermed overtatt en del av Polen. Polakkene ble kompensert ved at de i realiteten overtok de østlige områdene av Tyskland. Schlesien, Øst-Pommern og Prøyssen ble underlagt polsk administrasjon, med unntak av den nordlige delen av Øst-Preussen med hovedstaden Königsberg, som ble omdøpt til Kaliningrad og de facto innlemmet i Sovjetunionen. Alle områdene øst for den såkalte Oder-Neisse-linjen ble okkupert og de facto-annektert1.

Folkeforflytning[rediger | rediger kilde]

Et stort antall tyskere hadde flyktet fra disse områdene i angst for Den røde armé. En umiddelbar følge av Potsdamkonferansen ble deporteringen av om lag 3 millioner av de resterende tyskerne til det nye Tyskland. De neste 7 millioner etniske tyskere ble deportert fra Sovjetunionen, Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Jugoslavia og Romania, i samsvar med de retningslinjer de allierte og Sovjetunionen hadde kommet frem til under Potsdamkonferansen. Det totale antall etniske tyskere som flyktet eller ble deportert fra Øst-Europa anslåes til å ligge rundt 12 millioner.[1] I tillegg døde opp mot 2 millioner tyskere under denne prosessen.[trenger referanse]

Okkupasjon[rediger | rediger kilde]

De resterende tyske områder ble delt i fire soner, som ble administrert av de fire seierherrene Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike. Hovedstaden Berlin ble også delt i fire, selv om den geografisk lå langt inne i den sovjetiske sonen. De vestlige områdene ble administrert av vestmaktene, og de østlige av Sovjetunionen.

Avnazifisering[rediger | rediger kilde]

Adolf Hitler-gaten får tilbake sitt opprinnelige navn

Et viktig mål for seierherrene etter krigen var det å avnazifisere Tyskland og andre europeiske land hvor denne ideologien hadde fått fotfeste. Det dreide seg om en rekke deler av samfunnet som kultur, presse, økonomi, rettsvesen og politikk. Avnazifiseringen gikk bl.a. ut på å fjerne personer i innflytelsesrike stillinger og ved å forby symboler og organisasjoner som var forankret i nazismen. Grunnlaget for avnazifiseringen var Potsdamavtalen vedtatt under Potsdamkonferansen. Ved innledningen av den kalde krigen og opprettelsen av Vest-Tyskland ble avnasifiseringsprogrammet stanset og i noen grad reversert.

Den største og mest kjente rettsprosessen mot nazistene i Tyskland var Nürnbergprosessen som ble ført for Det internasjonale militærtribunal mot topplederne. Siden kom en rekke andre rettsprosesser som går under navnet Nürnbergprosessene.

Gjenoppbygning[rediger | rediger kilde]

I 1946 holdt man lokalvalg i den britiske sonen. Konrad Adenauer var leder for CDU i vest, og utmerket seg som en dyktig politiker. Det at han ikke hadde hatt noe med nazismen å gjøre gjorde han politisk spiselig for britene.

Til østsonen hadde sovjeterne allerede under krigen skolert fremtidige kommunistledere. Walter Ulbricht var kommunistenes mann i Tyskland. Det var imidlertid ikke så lett for kommunistene å gjøre politisk comeback etter all den anti-kommunistiske propagandaen som det tyske folk var blitt utsatt for i Hitler-tiden. De fleste tyskere var også svært skeptiske til kommunistene på grunn av grusomhetene begått av Sovjetunionen under og etter krigen, ikke minst fordrivelsen.

Det som var igjen av tysk industri skulle demonteres og fraktes til seierherrene som krigsskadeerstatning. Mange fabrikker ble fraktet i sin helhet til Sovjetunionen etter krigen.

Amerikanerne var redde for å ydmyke tyskerne for mye, kloke av skade etter Versailles-traktaten etter første verdenskrig. De valgte heller å hjelpe tyskerne, gjennom Marshallplanen. I 1948 gjennomførte de også en valutareform, og erstattet Riksmarken med den nye Deutsche Mark. Like etter innføringen av D-marken var det også en valutareform i østsonen, der det ble en egen Øst-mark.

Berlinblokaden[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Berlinblokaden

Minnesmerke over luftbroen som reddet Vest-Berlin

I september 1947 møttes utenriksministerene fra USA, Storbritannia, Frankrike, Belgia, Nederland og Luxembourg i London. Her diskuterte de måter å hindre en fryktet sovjetisk ekspansjon. Her ble også valutareformen vedtatt.

I protest mot D-marken forlot sovjeterne den 20. mars 1948 det allierte kontrollrådet. Den 24. juni blokkerte de alle innfartsveier inn i Vest-Berlin.

Over to millioner mennesker ble med dette avskåret fra alle forsyninger. Det var ingen matproduksjon i byen, så all mat måtte fraktes inn med fly.

Allerede to dager etter blokadens start begynte det britiske luftforsvar å fly inn forsyninger. I juli var mengden kommet opp i 2 000 tonn i døgnet, og den 16. april 1949 ble rekorden satt, da fløy 1398 fly inn 11 740 tonn varer.

Den 12. mai 1949 ga sovjeterne opp blokaden. Den hadde ingen effekt, byen ble likevel forsynt med varer. Dette var et stort propagandanederlag for Stalin, og en stor moralsk seier for vestmaktene.

Totalt ble det levert 2 250 000 tonn med forsyninger til Vest-Berlin i løpet av tiden blokaden varte. Det var 277 804 flyvninger inn til byen i denne perioden. Luftbroen stoppet ikke umiddelbart da blokaden ble hevet, den fortsatte ut september.

Statsdannelse i vest[rediger | rediger kilde]

For detaljer, se hovedartikkelen: Vest-Tyskland.

LocationWestGermany.png

De vestallierte okkupasjonsmaktene (USA, Storbritannia og Frankrike) overførte gradvis mer makt til tyskerne. Det parlamentariske råd som besto av medlemmer av de vesttyske delstatsparlamentene, vedtok den nye grunnloven kalt Grundgesetz med ikrafttredelse 23. mai 1949. I august ble det avholdt frie valg, og i september ble en regjering ledet av Konrad Adenauer dannet. Samtidig fikk den tyske staten tilbake selvstyret på de fleste viktige punkter. Landets provisoriske hovedstad ble byen Bonn.

Et viktig spørsmål for Vest-Tyskland i den tidlige etterkrigshistorien var om man skulle satse på vestintegrasjon, eller på nøytralitet og gjenforening med østområdene. Den prøyssiske sosialdemokraten Kurt Schumacher stod for det siste synet, den vesttyske og katolske Konrad Adenauer for det første. Etter at CDU ble største parti allerede ved valget i 1949 gikk Forbundsrepublikken Tyskland raskt i retning av tett samarbeid med de andre vesteuropeiske landene. I 1951 var forbundsrepublikken med på å starte Det europeiske kull- og stålfellesskap, sammen med Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg. Ved de såkalte Parisavtalene (Pariser Verträge) inngått 23. oktober 1954, opphørte Forbundsrepublikken Tysklands status som okkupert område.[2]

I 1955 ble Vest-Tyskland medlem i NATO. Frykt for invasjon fra øst førte til at hæren ble gjenoppbygd, men med under stram kontroll av de andre vestallierte. Det ble også stående store mengder tropper fra de andre NATO-landene i Forbundsrepublikken, for å forsvare landet mot et eventuelt sovjetisk angrep.

I 1957 ble Saar-området etter en folkeavstemming (Frankrike eller Tyskland) en del av Vest-Tyskland som Saarland.

Statsdannelse i øst[rediger | rediger kilde]

For detaljer, se hovedartikkelen: Den tyske demokratiske republikk.

LocationEastGermany.png

I den sovjetiske okkupasjonssonen som ikke var blitt de facto-annektert, SBZ, ble det sosialdemokratiske partiet tvunget til å slå seg sammen med kommunistpartiet i april 1946. Det nye partiet fikk navnet Tysklands sosialistiske enhetsparti (tysk: Sozialistische Einheitspartei Deutschlands, SED). Til de vestalliertes store overraskelse ble det ikke innført et ettpartisystem i øst, det fantes flere uavhengige partier, såkalte «blokkpartier», men de hadde liten reell innflytelse og kommunistpartiet var garantert den reelle makten.

Det ble avholdt (manipulerte) valg i SBZ i oktober 1946, der Enhetspartiet vant klart. Valget dannet basisen for de såkalte folkekongressene, som var samlet i 1948 og 1949.

Etter at den nye grunnloven til Forbundsrepublikken Tyskland ble vedtatt i mai 1949, ble det også i SBZ raskt utarbeidet en grunnlov. Denne ble vedtatt den 30. mai. Den tyske demokratiske republikk (tysk: Deutsche Demokratische Republik, DDR) ble opprettet den 7. oktober 1949, med Berlin (øst) som hovedstad.

Wilhelm Pieck ble president i DDR, med Otto Grotewohl som ministerpresident (statsminister). Landets viktigste politiker var likevel generalsekretæren i sentralkomitéen i Enhetspartiet, Walter Ulbricht. I praksis var landet også styrt fra Moskva i likhet med de andre sovjetiske marionettregimene i Øst- og Sentral-Europa, DDR fikk vesentlig færre rettigheter enn hva den vesttyske stat fikk.

Den tyske demokratiske republikk ble med i østblokkens svar på NATO, Warszawapakten, året etter at denne ble dannet i 1955.

Forholdet mellom øst og vest[rediger | rediger kilde]

Regjeringen i vest, under ledelse av Konrad Adenauer, kjørte en hard anti-kommunistisk linje. De anså ikke regjeringen i DDR som legitim, og mente at de selv representerte hele den tyske nasjon. Gjennom Hallstein-doktrinen begrenset forbundsrepublikken den diplomatiske kontakten med land som anerkjente DDR.

Det var tidvis store interne uroligheter i DDR. Den mest kjente av disse er urolighetene som kulminerte den 17. juni 1953, da Den røde armé slo ned øst-berlinernes oppstand. 17. juni ble deretter proklamert som Vest-Tysklands nasjonaldag og en del av Unter den Linden i Vest-Berlin omdøpt til Strasse des 17. Juni.

Berlinmuren sett fra Kreutzberg i Vest-Berlin

De labre forholdene i øst gjorde at mange valgte å reise over til vest. Frem til «republikkflukt» ble kriminalisert i 1957 hoppet over 1,7 millioner mennesker av til vesten.

Løsningen på fluktproblemet lå i å sperre av grensen mot Forbundsrepublikken. Likevel fortsatte folk å rømme DDR, det var fortsatt mulig å ta seg til vest gjennom Berlin. Den 13. august 1961 ble det, nærmest over natten, bygget en mur gjennom byen. Berlinmuren delte byen i to adskilte soner, Vest-Berlin som formelt var en egen bystat underlagt de vestallierte og de facto tilknyttet Forbundsrepublikken Tyskland og Øst-Berlin som var hovedstaden i Den tyske demokratiske republikk.

Muren skapte nye problemer i forholdet mellom de to tyske statene, og også i forholdet mellom USA og Sovjetunionen. Realpolitiske forhold gjorde at USA i praksis etterhvert tolererte den, selv om byggingen var et brudd på avtalen seierherrene fra andre verdenskrig hadde.

I 1969 gikk den vesttyske forbundskansleren, sosialdemokraten Willy Brandt (SPD), inn for å normalisere forholdet til DDR og til de andre østblokklandene. Denne «Ostpolitik» ble kraftig motarbeidet av de konservative, som heller ville ha en hard linje. Brandt utarbeidet avtaler med Sovjetunionen, Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Bulgaria. DDR ble formelt anerkjent av forbundsrepublikken og de andre NATO-landene (deriblant Norge) i 1974.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Økonomisk sett var forbundsrepublikken en eneste lang suksesshistorie. Landet ble raskt bygget opp etter ødeleggelsene under krigen, og ved inngangen til 60-tallet var landet nok en gang blitt en økonomisk motor i Europa. Vest-Tyskland begynte å eksportere industrivarer til hele verden. Landet hadde en typisk blandingsøkonomi.

Også i øst var det økonomisk fremgang på 50-tallet og 60-tallet. DDR hadde planøkonomi, etter modell av Sovjetunionen. Ødeleggelsene i øst var større enn de i vest under krigen, dessuten hadde kommunistene takket nei til Marshall-hjelpen. Det tok derfor lenger tid å bygge opp landet igjen i øst enn i vest.

Siden DDRs industri var statsdrevet, ble produksjonen av forbruksvarer nedprioritert. Dette førte til en nesten kronisk mangel på mange typer forbruksvarer. Privatpersoner måtte stå på venteliste i årevis for å for eksempel kunne kjøpe en bil. Samtidig hadde DDR problemer med å få bygge nok boliger, det var også lange ventelister for å få husvære.

Mens oppgangen bare fortsatte i vest, stagnerte økonomien fullstendig i øst. Utover på 80-tallet ble problemene i industrien bare større og større. I 1983 lånte forbundsrepublikken en million mark til DDR for å redde den østtyske økonomien. Betingelsen for lånet var at vesttyske borgere skulle kunne få innreisetillatelse i DDR.

Kommunismens sammenbrudd i Europa[rediger | rediger kilde]

For detaljer, se hovedartikkelen: Tysk gjenforening.


I 1985 ble Mikhail Gorbatsjov leder i Sovjetunionen. Gorbatsjov satte i gang med reformer for å redde den skakkjørte sovjetiske økonomien, under parolene «perestrojka» og «glasnost».

De politiske og økonomiske forholdene i Sovjetunionen ble ikke bedre, og da unionen var i ferd med å revne ble økonomien samtidig ødelagt. Dette ble en katastrofe for DDR. Kombinasjonen av at tilgangen på billig subsidiert sovjetisk råolje tok slutt og at hele eksportmarkedet til den østtyske industrien forsvant, gjorde at industrien i DDR gikk med i dragsuget.

Samtidig åpnet Ungarn grensen mot Østerrike, noe som gjorde at det ble et smutthull gjennom «jernteppet». Store mengder DDR-borgere flyktet til vesten denne veien.

Sammenbruddet i økonomien førte til at folk demonstrerte mot den sittende regjeringen. Statsrådsformann og SED-generalsekretær Erich Honecker måtte gå av den 18. oktober 1989. Den 9. november ble utreiseforbudet opphevet, og Berlinmuren falt.

Det ble avholdt valg den 18. mars 1990, de eneste frie valg i DDRs historie. Lothar de Maizière fra CDU ble statsminister etter valget. Han gikk straks i gang med å forhandle med Vest-Tyskland, Sovjetunionen, Storbritannia og USA om en gjenforening av de to tyske statene. Den 18. mai inngikk forbundsrepublikken og DDR en økonomisk og sosial samarbeidsavtale, samt en valutaunion. Den 23. august vedtok parlamentet i DDR at landet skulle inkorporeres i Forbundsrepublikken.

Den 3. oktober 1990 opphørte DDR å eksistere. Forbundsrepublikkens lover og konstitusjon ble gjeldende også i det som hadde vært DDR, og fem nyopprettede delstater ble innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ (www.dw.com), Deutsche Welle. «What Germany's post-war refugees taught us about integration | Culture | DW.COM | 16.07.2015». DW.COM (engelsk). Besøkt 2. februar 2017. 
  2. ^ Digitalisierungszentrum, Bayerische Staatsbibliothek - Digitale Bibliothek, Münchener. «Zusammenfassung Die Pariser Verträge, 23. Oktober 1954 / Bayerische Staatsbibliothek (BSB, München)». www.1000dokumente.de. Besøkt 24. mai 2017.