Hopp til innhold

Baltiske tyskere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Baron Arthur von Stackelberg og hustru Mathilde med familie, som var godseiere på Kassari i Estland, fotografert ca. 1907.
Foto: Estlands nasjonalarkiv

Baltiske tyskere var en tysktalende minoritet i Baltikum. De dominerte samfunnet så lenge Estland, Livland og Kurland var standssamfunn under skiftende tysk, dansk, polsk, svensk og russisk overherredømme fra 1200- til 1900-tallet. De utgjorde det meste av landadelen, byborgerskapet og det lutherske presteskapet.

Baltiske tyskere kalte seg vanligvis bare «baltere» og utviklet ikke noen etnisk identitet som «folketyskere» før slutten av 1800-tallet, da de ble utsatt for russifiseringspress. Samtidig kom de i et motsetningsforhold til estisk og latvisk nasjonalisme.

Etter den første verdenskrig ble Estland og Latvia selvstendige nasjonalstater, adelen ble fratatt sine privilegier, og de nasjonale flertallene og deres språk fikk forrang. Under de tysk-sovjetiske befolkningsutvekslinger mellom 1939 og 1941 ble 80 000 baltiske tyskere presset til å forlate sine hjemland. De fleste etterkommerne lever i Tyskland.

Bosetting og strukturelle maktforhold

[rediger | rediger kilde]
Mange av adelens slott, palasser og herregårder er bevart. Slottet i Jaunpils (Neuenburg) i Latvia tilhørte baronslekten von der Recke.

Tyske ridderordener førte sine østersjøkorstog på 1200-tallet. I 300 år lå store deler av Baltikum under De tyske riddernes ordensstat. Ridderordenene la grunnlaget for presteskapet og landadelen. Det ble, til forskjell fra bondekoloniseringen av Øst-Preussen, ikke gjort noe forsøk på å få tyske bønder til å befolke Baltikum eller på å fortyske lokalbefolkningen. Derimot vokste det frem et byborgerskap av innvandrede tyske kjøpmenn og håndverkere. Riga, Tallinn (Reval) og Tartu (Dorpat) ble hansabyer.[1][2][3]

På 1500-tallet kom Baltikum under svensk overherredømme etter livlandskrigen. Men den baltisk-tyske adelen beholdt sine privilegier og sitt språk. De holdt kontakten med Nord-Tyskland og spredte reformasjonen til Baltikum. De baltiske tyskerne kom også til å dominere elitekulturen. Tyskens stilling som elitens språk ble forsterket under svensk styre gjennom etableringen av Universitetet i Tartu i 1632.[1]

Bondebefolkningen var estisk, latvisk og livisk og levde som livegne på de adelige godsene eller som tjenestefolk i byene.[1][4] Det fantes også en estlandssvensk minoritet som levde som frie bønder langs kysten. Det svenske overherredømmet forhindret ikke at estlandssvenskene, særlig fra 1600-tallet, ble undertvunget godseierne.[5] Det svenske riket var løst integrert i stormaktstiden, og adelen hadde mye av den samme makten i Baltikum som kronen hadde i Sverige.[6]

De baltiske tyskerne var vel så mye en sosial som en etnisk gruppe. En del innbyggere av estisk, latvisk eller annen opprinnelse ble assimilert ved å hevde seg sosialt.[4][7][8] De baltiske tyskerne snakket en høytysk dialekt med mange lånord og grammatiske trekk fra nabospråkene.[9] Den jødiske minoriteten som fantes i Baltikum fra 1700-tallet, ble språklig og kulturelt påvirket av de baltiske tyskerne, men var sosialt marginalisert.[10]

Nasjonal oppvåkning under russisk styre

[rediger | rediger kilde]
Universitetet i Tartu (Dorpat) var et tyskspråklig lærested og utdannet tsartidens baltisk-tyske styringselite. Universitetet var internasjonalt orientert og fostret mange fremragende vitenskapsfolk.
Litografi: Louis Höflinger (1860)

Adelen og byborgerskapet overgav seg til russerne under den store nordiske krig. Tsaren lot dem beholde sine standsprivilegier og et visst selvstyre, i bytte mot løfter om sin lojalitet.[1][3] Baltikum beholdt en føydal samfunnsorden som hadde blitt avskaffet på det meste av kontinentet.[3] Baltiske tyskere hadde høye stillinger i militæret og den sivile administrasjonen. For eksempel tjenestegjorde hele 69 baltisk-tyske generaler i tsarens armé under napoleonskrigene.[1]

Kartet viser tettheten av baltiske tyskere ved folketellingen i 1897.

Den baltisk-tyske adelen ble, dels på grunn av sine kulturelle kontakter, sterkere påvirket av opplysningsidéer enn den russiske adelen. Reformkrefter rundt tsaren så for seg at frigjøringen av bøndene i Baltikum kunne tjene som forbilde for resten av imperiet. Livegenskapet ble avskaffet i Estland, Livland og Kurland i 1816–1817.[11]

Etter 1870 førte tsaren en russifiseringspolitikk i imperiets utkanter og fremmet ortodoks tro og russisk som skole- og administrasjonsspråk. Adelens standsprivilegier ble forsøkt avgrenset.[3] De baltiske tyskerne tok til seg inntrykk fra den tyske nasjonalismen og utviklet større bevissthet om sin tyske kultur. De baltiske tyskerne i imperiehovedstaden St. Petersburg ble de minst russifiserte av de tysktalende der.[12]

De baltiske tyskerne hadde vanligvis kalt seg «baltere» og hatt en stedlig identitet. Men på slutten av 1800-tallet utviklet de også en identitet som «folketyskere».[7]

Baltisk-tyske intellektuelle viste tidlig interesse for estisk og latvisk folkekultur, men mange reagerte med vantro på de nasjonale aspirasjonene som ble vakt. Estiske og latviske bønder var frigjort fra livegenskapet, men eiendomsløse og styrt av en minoritet som stod i ledtog med tsaren. De så på de baltiske tyskerne som fremmede undertrykkere.[1][2][4]

1905-revolusjonen førte til en voldsbølge i Baltikum, særlig i Latvia, der 184 herregårder ble brent og 635 tyskere, hvorav 82 adelige, ble drept. Opprørerne ble straffet hardt, og de nasjonale motsetningene bare økte.[3][13]

Etter 1905 prøvde noen godseiere, særlig i Kurland, å fortyske landsbygda ved å rekruttere tysktalende bønder fra Volhynia og andre deler av det russiske imperiet. Tiltaket var også omstridt i baltiske-tyske kretser. De nyinnvandrede beholdt sin tyske minoritetskultur, men levde adskilt fra de baltiske tyskerne.[14][15]

Marginalisering og forflytning

[rediger | rediger kilde]

Industrialisering og urbanisering hadde ført til at de baltiske tyskerne ikke lenger var i flertall i byene. Baltikums største by, Riga, hadde så sent som i 1860-årene et stort tysktalende flertall. Før den første verdenskrig var de overgått av både latviere og russere, men dominerte fortsatt byenes politiske liv, kulturliv og næringsliv.[16]

Den første verdenskrigen og den russiske borgerkrigen førte til at Estland og Latvia i 1918 erklærte seg som selvstendige nasjonalstater. Adelen i Livland og Kurland mobiliserte Baltische Landeswehr og kjempet sammen med tyske frikorps mot både nasjonalister og kommunister. «Rød terror» rammet baltiske tyskere hardest.[17] Landeswehr ville knytte Baltikum til Det tyske riket, men led nederlag i estiske og latviske uavhengighetskrigene.[18] Baltiske tyskere i Estland holdt avstand fra Landeswehr og dannet Baltenregiment for å kjempe på estisk side mot kommunistene, men ble møtt med mistillit av den estiske hæren.[19]

En klasse ved det tyske pikegymnaset i Tallinn, ca. 1930.
Foto: Karl Hugo Akel / Estlands nasjonalarkiv

I 1920-årene ble godsene ekspropriert og fordelt av den estiske og latviske staten. Dette ruinerte den baltisk-tyske adelen, som før jordreformene eide nærmere 60 % av all dyrket mark i begge land. 20 000 av 84 000 baltiske tyskere reiste til Tyskland som følge av krig og jordreformer, hvorav halvparten vendte tilbake i løpet av 1920–1921.[20]

Baltiske tyskere spilte en viss politisk rolle i Latvia før statskuppet i 1934 og i minoritetspolitikken i Folkeforbundet.[2][20] Krigen gjorde at latviere stilte spørsmål ved deres nasjonale lojalitet.[17] Etter 1934 ble de baltiske tyskerne fratatt enda mer av sin økonomiske makt, og moderate politikere tapte innflytelse til fordel for radikaliserte og rent nazistiske elementer.[2] I Estland klarte de baltiske tyskerne å holde på retten til å drive tyskspråklige skoler og kulturarbeid, men forble en minoritet under press.[1]

Tvangsforflyttede baltiske tyskere går i land i Stettin i 1939.
Foto: Leif Geiges / Bundesarchiv

Den hemmelige tilleggsprotokollen til Molotov–Ribbentrop-pakten innebar at Sovjetunionen fikk frie hender i Estland og Latvia. Høsten 1939 ble rundt 50 000 baltiske tyskere fra Latvia og 12 000 fra Estland forflyttet til det tyskokkuperte Polen under de tysk-sovjetiske befolkningsutvekslinger. Forflytningen skjedde under krigsfrykt og sterkt press.[21][22] Ytterligere 10 000 og 7 000 baltiske tyskere forlot Latvia og Estland i 1941, mens landene var under tysk okkupasjon og en ny sovjetisk invasjon var ventet.[22][23] Da østfronten brøt sammen i 1945, måtte de flykte videre til Vest-Tyskland.[1]

De få tyskerne som var igjen i det okkuperte Estland og Latvia, ble forfulgt av sovjetstaten som et uønsket folkeslag. I 1945 ble 400 personer fra Estland[24][25] og 675 personer fra Latvia deportert til Perm og Komi.[26] Flertallet oppfattet ikke seg selv som tyskere.[25][26]

Etter at Estland og Latvia gjenvant sin selvstendighet fra Sovjetunionen i 1991, har de baltiske tyskerne blitt stilt i et mer positivt lys i estisk og latvisk historieskrivning. De fremstilles oftere som eksponenter for vesteuropeisk kultur, i en region som ligger mellom øst og vest, og anerkjennes oftere for sine bidrag til økonomisk utvikling, statsbygging og kultur.[4][27]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h Miljan, Toivo (2015). «Baltic Germans (Baltdeutsche)». Historical Dictionary of Estonia (på engelsk) (2 utg.). Lanham: Rowman & Littlefield. s. 60–64. ISBN 978-0-8108-7513-5. 
  2. ^ a b c d Purs, Aldis og Plakans, Andrejs (2017). «Baltic Germans (German Balts)». Historical Dictionary of Latvia (3 utg.). Lanham: Rowman & Littlefield. s. 45–46. ISBN 978-1-5381-0221-3. 
  3. ^ a b c d e Whelan, Heide W. (1999). Adapting to Modernity: Family, Caste and Capitalism among the Baltic German Nobility. Ostmitteleuropa in Vergangenheit und Gegenwart (på engelsk). 22. Köln, Weimar og Wien: Böhlau Verlag. s. 1–9. ISBN 3-412-10198-2. 
  4. ^ a b c d Lieven, Anatol (1993). The Baltic Revolution: Estonia, Latvia, Lithuania and the Path to Independence (på engelsk). New Haven og London: Yale University Press. s. 133–138. ISBN 0-300-05552-8. 
  5. ^ Hoppe, Göran (2004). «Estlandssvenskar – en historisk översikt». Tidskriften Skärgård (på svensk). Skärgårdsinstitutet vid Åbo Akademi. 27 (1). ISSN 0356-9381. 
  6. ^ Eng, Torbjörn (1. mars 2003). «Stormaktstidens Lapptäcke». Forskning & Framsteg (på svensk). Besøkt 13. april 2025. 
  7. ^ a b Wezel, Katja (2017). «German community – German nationality? Baltic German perceptions of belonging in the nineteenth and twentieth century». Journal of Baltic Studies (på engelsk). 48 (1): 1–11. doi:10.1080/01629778.2016.1269427. 
  8. ^ Whelan, Heide W. (1999). Adapting to Modernity: Family, Caste and Capitalism among the Baltic German Nobility. Ostmitteleuropa in Vergangenheit und Gegenwart (på engelsk). 22. Köln, Weimar og Wien: Böhlau Verlag. s. 30–34. ISBN 3-412-10198-2. 
  9. ^ Víghné Szabó Melinda (2010). «Lexikalisch-semantische Untersuchung des Baltendeutschen mit dem Standarddeutschen». Acta Academiae Beregsasiensis (på tysk). 9 (2): 115–128. ISBN 978-966-2595-01-7. ISSN 2310-1954. 
  10. ^ Plakans, Andrejs (2005). «Minority nationalities in the Russian Baltic provinces: The 1881 Baltic census». The History of the Family (på engelsk). 10 (1): 7–20. doi:10.1016/j.hisfam.2004.03.002. 
  11. ^ Whelan, Heide W. (1999). Adapting to Modernity: Family, Caste and Capitalism among the Baltic German Nobility. Ostmitteleuropa in Vergangenheit und Gegenwart (på engelsk). 22. Köln, Weimar og Wien: Böhlau Verlag. s. 70–71. ISBN 3-412-10198-2. 
  12. ^ Henriksson, Anders (1993). «The St. Petersburg Germans, 1906–1914: Nationalism, Assimilation and Identity in Late Imperial Russia». The Russian Review (på engelsk). 52 (3): 341–353. doi:10.2307/130734. 
  13. ^ Lieven, Anatol (1993). The Baltic Revolution: Estonia, Latvia, Lithuania and the Path to Independence (på engelsk). New Haven og London: Yale University Press. s. 49–51. ISBN 0-300-05552-8. 
  14. ^ Musekamp, Jan (2022). «The History of the German-speaking Volhynians as Part of a Global Migration History». Copernico: Geschichte und kulturelles Erbe im östlichen Europa (på engelsk). Marburg: Herder-Institut für historische Ostmitteleuropaforschung. doi:10.25355/300. 
  15. ^ Brüggemann, Karsten og Wezel, Katja (2019). «Nationally Indifferent or Ardent Nationalists? On the Options for Being German in Russia’s Baltic Provinces, 1905–17». Kritika: Explorations in Russian and Eurasian History (på engelsk). 20 (1): 53. doi:10.1353/kri.2019.0002. 
  16. ^ Corrsin, Stephen D. (1982). «The changing composition of the city of Riga, 1867–1913». Journal of Baltic Studies (på engelsk). 13 (1): 19–39. doi:10.1080/01629778200000031. 
  17. ^ a b Minis, Aldis (2015). «Latvia, 1918–1920: A Civil War?». Journal of Baltic Studies (på engelsk). 46 (1): 49–63. doi:10.1080/01629778.2015.1009689. 
  18. ^ Hiden, John (1987). «German–Russian Perspectives». The Baltic States and Weimar Ostpolitik (på engelsk). Cambridge: Cambridge University Press. s. 1–35. ISBN 978-0-521-89325-1. doi:10.1017/CBO9780511523670. 
  19. ^ Kopõtin, Igor (2024). «The Baltic Regiment in the Estonian War of Independence, 1918–1920. A Question of Loyalty». Acta Historica Universitatis Klaipedensis (på engelsk). 45: 129–154. doi:10.15181/ahuk.v45i0.2651. 
  20. ^ a b Hiden, John (1987). «The Baltic Germans as Auslandsdeutsche». The Baltic States and Weimar Ostpolitik (på engelsk). Cambridge: Cambridge University Press. s. 36–61. ISBN 978-0-521-89325-1. doi:10.1017/CBO9780511523670. 
  21. ^ Hoover, Karl D. (1977). «The Baltic resettlement of 1939 and National Socialist racial policy». Journal of Baltic Studies (på engelsk). 8 (1): 79–89. doi:10.1080/01629777700000081. 
  22. ^ a b Rahi-Tamm, Aigi (2005). «Human Losses». I Salo, Vello. The White Book: Losses Inflicted on the Estonian Nation by Occupation Regimes, 1940–1991 (PDF) (på engelsk). Utgitt av Estlands statlige granskningskommisjon for undertrykkelsespolitikken. Tallinn: Estonian Encyclopaedia Publishers. s. 26. ISBN 9985-70-195-X. 
  23. ^ Garleff, Michael (2002). «Die Deutschbalten als nationale Minderheit in den unabhängigen Staaten Estland und Lettland». I von Pistohlkors, Gert. Baltische Länder. Deutsche Geschichte im Osten Europas (på tysk). 5. Hovedredaktør Hartmut Boockmann. Berlin: Siedler. s. 541. ISBN 3-88680-774-6. 
  24. ^ Mertelsmann, Olaf og Rahi-Tamm, Aigi (2009). «Soviet mass violence in Estonia revisited». Journal of Genocide Research (på engelsk). 11 (2–3): 314–315. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623520903119001. «In summer 1945, all remaining Baltic Germans were deported, including non-German family members, altogether approximately 400.» 
  25. ^ a b Liivik, Olev (10. november 2024). «Deportation of Germans from Estonia: Who, where from and on what grounds?» (på engelsk). Eesti Rahvusringhääling. Besøkt 30. mars 2025. 
  26. ^ a b Lamy, Lucie (2023). «Negotiating Freedom of Movement through Ethnic Recategorization: Strategies of ‘German’ Special Settlers from Riga, 1945–1972». Zeitschrift für Migrationsforschung (på engelsk). 3 (1): 123–148. doi:10.48439/zmf.170. 
  27. ^ Topij, Andrzej (2011). «The Role of the Deutschbalten in the Cultural and Economic Development of Russia’s Baltic Provinces in the 19th Century» (PDF). Zapiski Historyczne (på engelsk). LXXVI (4): 573–604. ISSN 0044-1791. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Gottzmann, Carola L. og Hörner, Petra (2007). Lexikon der deutschsprachigen Literatur des Baltikums und St. Petersburgs (på tysk). Berlin: De Gruyter. ISBN 978-3-11-019338-1. 
  • Henriksson, Anders (1983). The Tsar’s Loyal Germans: The Riga Community: Social Change and the Nationality Question, 1855–1905. East European Monographs (på engelsk). 131. Boulder: East European Monographs. ISBN 0-88033-020-1. 
  • von Pistohlkors, Gert (red.) (2002). Baltische Länder. Deutsche Geschichte im Osten Europas (på tysk). 5. Hovedredaktør Hartmut Boockmann. Berlin: Siedler. ISBN 3-88680-774-6. 
  • Scheunchen, Helmut (2002). Lexikon deutschbaltischer Musik. Schriftenreihe der Georg-Dehio-Gesellschaft (på tysk). Wedemark-Elze: Harro von Hirschheydt. ISBN 3-7777-0730-9. 
  • Schlau, Wilfried (red.) (1995). Die Deutsch-Balten. Studienbuchreihe der Stiftung Ostdeutscher Kulturrat (på tysk). 6. München: Langen-Müller. ISBN 3-7844-2524-0. 
  • Schlau, Wilfried (red.) (1997). Sozialgeschichte der baltischen Deutschen (på tysk). Köln: Mare Balticum. ISBN 3-929081-21-0. 
  • Whelan, Heide W. (1999). Adapting to Modernity: Family, Caste and Capitalism among the Baltic German Nobility. Ostmitteleuropa in Vergangenheit und Gegenwart (på engelsk). 22. Köln, Weimar og Wien: Böhlau Verlag. ISBN 3-412-10198-2. 
  • Deutsch-Baltisches Jahrbuch: Jahrbuch des baltischen Deutschtums Neue Folge (årg. fra 1954 til i dag). Utgitt av Carl-Schirren-Gesellschaft. ISSN 0075-2436.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Baltiske_tyskere&oldid=25115660»