Krigsbarn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Krigsbarn er et uttrykk som av noen brukes for å betegne barn som er født eller oppvokst under en krig og som har blitt spesielt berørt av krigen på en eller annen måte.

Den norske regjering definerer «krigsbarn» som «personer født i årene 1940-46 av norsk mor og far som var soldat i den tyske okkupasjonshæren».[1] Arkivverket definerer «krigsbarn» som «barn med norsk mor og tysk far født 1940-45».[2]

Krigsbarn under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Krigsbarn med norsk mor og tysk far[rediger | rediger kilde]

Norske krigsbarn fra andre verdenskrig ble tidligere nedsettende kalt «tyskerunger», og var i flere tiår etter krigen i varierende grad (avhengig bl.a. av forhold som sted og sosial klasse) utsatt for forfølgelse, mobbing eller stigmatisering i det norske samfunnet. Man antar at det ble født minst ti-tolv tusen slike barn i Norge mellom 1940 og 1946. Det nøyaktige antallet er usikkert fordi mange mødre fortiet hvem faren var, og mange fedre forble også ukjente.

For mange norske krigsbarn har familiebakgrunnen ført til store belastninger under oppveksten. Deres tyske far hadde vært soldat i en forhatt okkupasjonsmakt, og den utbredte forakten overfor tyskerne og alt tysk holdt seg i flere tiår etter krigen. Også mødrene deres ble ofte møtt med hat, ydmykende behandling og utstøting i sitt lokalsamfunn, ikke sjelden med bakgrunn i hevnlyst og samtidens fordømmende seksualmoral der utenomekteskapelige barn ble ansett som mindreverdige. Mor og barn fikk heller ingen støtte i storsamfunnet, for eksempel gjennom beskyttende lover eller støtteordninger.

Krigsbarna ble ofte skilt fra sin mor, og fikk da en oppvekst preget av ustabilitet med korte eller lengre opphold på ulike institusjoner eller hos fosterforeldre. Særlig barnehjemsbarna ble rammet av svært utbredte fordommer og negative holdninger og - i likhet med andre barnehjemsbarn på denne tiden - ofte ofre for overgrep, misbruk og et lite barnevennlig regime. Noen av barna vokste opp i den tyske Lebensborn-avdelingen i Oslo som skulle tjene nasjonalsosialistiske rasehygienske mål. Dessuten ble en del sendt til Tyskland. Barn som havnet på barnehjemmet Sonnenwiese (tysk for «sol-eng») ved Kohren-Sahlis i Sachsen[3] ved krigens slutt, ble bortadoptert til ektepar i DDR (Øst-Tyskland). Disse barna var spesielt uheldige, for norske myndigheter ville ikke adopsjonsbevilgning fordi de ikke fikk inspisere hjemmene barna ble adoptert til, og barna måtte da vokse opp i DDR som borgere av et fiendtlig, vestlig land (Norge). De fikk heller ikke de norske passene de hadde rett på. Til overmål stjal Stasi i hemmelighet barnas identitet, og sendte på 60-tallet spioner til Norge utstyrt med barnas navn. Disse «gjøkungene» ble sendt til de norske familiene som hadde etterlyst dem, og mottatt i den tro at de faktisk var de forsvunne barna. I 1947 ble 238 krigsbarn oppsporet av norske myndigheter. Av disse ble 52 hentet til Norge, 83 ble værende i Tyskland, 29 ble adoptert til Sverige, 24 var rapportert døde, 26 ble ikke funnet, og det gjenstår 24 man ikke vet noe om.[4]

I 2000 kom det frem at norske institusjoner som Modum Bad, Reitgjerdet og Gaustad sykehus på 1950- og 60-tallet skulle ha brukt krigsbarn og andre utsatte grupper som forsøkskaniner i militære forsøk med LSD. Tre av de ti krigsbarna som ble brukt i forsøkene, døde. LSD-eksperimentene var et samarbeid mellom Farmakologisk institutt, den norske hæren og CIA om utprøving av virkningen av LSD og meskalin, for å finne metoder for å kontrollere menneskehjernen.[5]

Først i 2003 vedtok Stortinget å gi dem en generell unnskyldning, og i 2005 kom en ordning for billighetserstatning for Lebensbornbarna.

Mange av de norske krigsbarna har først femti-seksti år etter krigens slutt våget å lete etter sin ofte ukjente far. At dette fortsatt er så aktuelt for de involverte og bl.a. Røde Kors' eller Frelsesarmeens avdelinger for leting etter pårørende etter annen verdenskrig, kan ha mange årsaker: Først nå er tabuene rykket litt i bakgrunnen, samtidig som flere organisasjoner og forfattere har satt søkelys på dette. Mange frykter at det er siste sjanse, fordi fedrene etterhvert har nådd en alder der de fryktes å være døde, flere arkiver er blitt offentlig tilgjengelige, og ikke minst er krigsbarna kommet i en alder der de har mer tid og økende interesse til å vie seg slike eksistensielle spørsmål.

Fenomenet er behandlet litterært. I 1981 fikk Herbjørg Wassmo sitt gjennombrudd med romanen om tyskerungen Tora, Huset med den blinde glassveranda,[6] samme år som filmen Liten Ida basert på romanen av Marit Paulsen.[7] Siden fulgte Skammens barn (1986) av journalist Veslemøy Kjendsli og Fire søsken av Willy Ustad, en serie underholdningsromaner om norsk etterkrigshistorie og skjebner i skyggen av andre verdenskrig. I 2016 viste NRK Brennpunkt filmen Tyskerungene av den svenske regissøren Per Anders Rudelius.[8]

Krav om erstatning til krigsbarna for påførte lidelser etter krigen ble avslått av det norske rettsvesenet. Den europeiske menneskerettsdomstolen avslo å behandle erstatningskravet fordi sakene var foreldet. Stortinget vedtok likevel i 2005 at krigsbarn har rett til en billighetserstatning på mellom 20 000 og 200 000 kroner, avhengig av fremlagt dokumentasjon. Norge er det landet som har gitt høyest anerkjennelse til barn etter Wehrmacht.[9]

ABBA-vokalisten Anni-Frid Lyngstad er kanskje det mest kjente av de norsk-tyske krigsbarna. Hennes mormor tok henne med til Sverige der hun vokste opp, på grunn av frykt for overgrep i Norge.

Finske krigsbarn i Åbo i 1939.

Finske krigsbarn i Sverige[rediger | rediger kilde]

Under vinterkrigen i Finland og den senere fortsettelseskrigen 1941-44 ble rundt 70 000 finske barn evakuert til Sverige, Norge og Danmark.[10] De krigsbarna som kom til Sverige, ble plassert i barnehjem og fosterhjem, noen ble værende i Sverige, mens mange returnerte til Finland først flere år etter krigens slutt. Forfatteren Heikki Hietamies ga i 1992 ut romanen Den bästa av mödrar der han forteller om ni år gamle Eero, som opplever at faren drar til fronten og lover å være snart tilbake igjen. Men han faller i krigen, og enken Kirsti sender sin sønn til fremmede i Sverige. Hun forsikrer at dette er til hans eget beste, men det er vanskelig for Eero å forstå. Boken ble senere filmatisert.[11]

Finske krigsbarn i Danmark[rediger | rediger kilde]

En finsk familie vender hjem til Norra Österbotten etter fredsslutningen våren 1940. Barn fra slike familier ble ofte evakuert da krigshandlingene blusset opp under andre verdenskrig.

Omkring 4.000 av finnebarna kom til Danmark (finnebørn) der de ble privat innkvartert hos pleiefamilier over hele landet. Storparten ble snart returnert til Finland, men mange valgte å bli i Danmark til krigen var slutt. Litt over 10 % av finnebarna ble værende i Danmark og dannet i 1992 en forening[12] som fremdeles er aktiv.[13] En minnetavle for de danske pleieforeldrene[14] er oppsatt i Churchillparken ved Langelinie i København.[15]

Russerunger[rediger | rediger kilde]

Krigsbarn fra andre verdenskrig med hjemlige mødre og russiske soldater som fedre er ofte blitt kalt «russerunger». I Norge ble russiske soldater fedre til minst 50 barn under krigen. Disse er imidlertid holdt utenfor en støtteordning for krigsbarn.[16] Krigsbarn er imidlertid definert som «personer født i årene 1940-46 av norsk mor og far som var soldat i den tyske okkupasjonshæren».[17]

Journalisten Per Ø. Jevne, Trondheim, pensjonist fra Adresseavisen siden 2002, opprinnelig fra Lillehammer, har i mange år søkt og funnet mange norske russerbarn.[18] Forhold mellom sovjetborgere og utlendinger var den gang forbudt. Ett eksempel er Alexandrei Mikhalotitsj Zakamikov som på sitt dødsleie i 1992 fortalte familien at han hadde en sønn i Norge som han aldri hadde fått se. Han hadde norsk kjæreste som soldat i Øst-Finnmark i 1944, men ble arrestert og sendt hjem til Russland, hvor han fikk tre års fengsel for forholdet. Siden tok han arbeid på Svalbard, i håp om å skaffe seg opplysninger om sin norske sønn og guttens mor. Hun på sin side forsøkte å reise over grensen for å besøke Zakamikov i 1971, men ble avvist.[19]

I Tyskland regner mange med at opptil to millioner kvinner ble voldtatt av russiske soldater ved krigens slutt, og man regner med at mer enn 5% av voldtektene førte til graviditet, men at antall barn er usikkert.[20]

Langs Østfronten fantes det ikke tyske fødehjem for soldatbarn. Den tyske historikeren Barbara Johr har funnet et notat fra 1942 som antar at av seks millioner tyske soldater østpå, ville halvparten ha seksuelle forbindelser med lokale kvinner, og at dette ville resultere i 1,5 millioner fødsler årlig: «Forslaget går ut på å sikre seg de 750.000 tysk-russiske guttebarna og det tilsvarende antall jenter som fødes årlig, til erstatning for bortfallet av tyske fødsler under krigen.» På samme måte som tyske jøder var tvunget til å bære jødiske mellomnavn – Israel for menn, Sara for kvinner – skulle «de uekte barna det her er snakk om, få navnene Friedrich og Luise ved siden av sine russiske navn».[21]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Regjeringens definisjon av «krigsbarn»
  2. ^ Arkivverkets definisjon av «krigsbarn»
  3. ^ Institusjonen Sonnenwiese
  4. ^ Ebba D. Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 267), forlaget Oktober, Oslo 2009, ISBN 978-82-495-0592-0
  5. ^ «Norske krigsbarn døde i LSD-forsøk», NRK 4. september 2000
  6. ^ Aase Melaaen: Huset med den blinde glassveranda
  7. ^ Liten Ida, Filmarkivet
  8. ^ «NRK TV - Se Tyskerungene». NRK TV. Besøkt 2. mars 2016. 
  9. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 22)
  10. ^ V.T. Juhl: Finlandshjelpens organisasjon
  11. ^ Filmen basert på Hietamies' roman
  12. ^ Lind, John Howard: «finnebørn» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 12. oktober 2021 fra [1]
  13. ^ Foreningen Finnebørn
  14. ^ Minnetavlen for pleieforeldrene
  15. ^ Ulike minnesteiner i Churchillparken
  16. ^ Bård og Wormdlal og Knut-Sverre Horn: «Nekter barn av russiske soldater samme erstatning som tyskerbarna fikk» NRK 15. oktober 2020
  17. ^ Regjeringens definisjon av «krigsbarn»
  18. ^ Per Jevne
  19. ^ Bård Wormdal: «Tyskerbarna fikk erstatning, hvorfor kan ikke vi russerbarn få det?» NRK 11. august 2020
  20. ^ Gebhardt, Miriam. Crimes Unspoken (pp. 19-20). Wiley. Kindle Edition. «My estimate is on the low side. In the latest survey of German history in the twentieth century, the number of rapes in the entire Reich territory by the Red Army alone is put at 1 million, although without new calculations having been made. The standard work by Norman M. Naimark, Die Russen in Deutschland, and Helke Sander’s working group both assume up to 2 million victims of the Red Army.»
  21. ^ Ebba Drolshagen. De gikk ikke fri – Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater. Oktober forlag. s. 188–89. ISBN 9788249505920. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]