Donauschwabere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Flåte, med lang styreåre
"Ulm-kasse" (tysk: Ulmer Schachtel) ble kallenavnet på de fartøyene utvandrerne brukte for å komme seg nedover Donau.

Donauschwabere eller donautyskere (tysk: Donauschwaben eller Donaudeutsche) er et samleuttrykk for migranter som fra slutten av 1600-tallet og videre inn på 1800-tallet, innvandret fra det tyske språkområdet til datidens Ungarn (Transleithania). Migrasjonen ble organisert av Habsburgmonarkiet, med formål å kolonialisere de områdene som osmanene hadde forlatt. Donauschwaberne på Balkan talte i 1900 ca. 1,5 millioner mennesker. De tysktalende schwaberne ble uten hensyn til egen skyld, gjort ansvarlig for den nazistiske voldsutøvelse som herjet Balkan under den andre verdenskrigen. Schwaberne ble etterhvert som frigjøringen skjedde, i regelen fordrevet fra sine eiendommer, og måtte flytte ut av landet. Mange av dem døde i jugoslaviske konsentrasjonsleirer, eller tilbrakte år med straffearbeid i det Stalin-kontrollerte Romania.

Historie[rediger | rediger kilde]

Østerrikernes seier over den osmanske hæren i slaget ved Kahlenberg (1683), var begynnelsen på befrielsen av Ungarn fra det tyrkiske herredømme.[1] Med dette startet også gjenoppbygningen av Ungarns politiske system, kultur og næringsliv. Habsburgerne som var støttet av de ungarske stendene, begynte mot slutten av 1600-tallet en systematisk innvandring i de områder som tyrkerne hadde forlatt.

Innvandringen var særlig intensiv under Karl VI, Maria Theresia og Joseph II.[1] De tre største innvandringsbølgene foregikk i periodene 1722-1726, 1763-1773 og 1782-1787.[1]

Migrantene kom hovedsakelig fra det tyske språkområdet, blant annet fra deler av dagens Rheinland-Pfalz, daværende Elsass, Lothringen, Baden og Württemberg.[1][2] Noen færre kom fra Bayern, Østerrike og Böhmen. De fleste av dem var katolikker (80 %), mens et mindretall tilhørte den evangeliske konfesjon.

Hovedstrømmen av migranter samlet seg i byen Ulm ved Donau i landskapet Schwaben. Navnet schwabere oppsto tidlig, mens betegnelsen donauschwabere kom langt senere. Transporten videre fra Ulm gikk på Donau. Migrantene reiste i flåter som ble kalt Ulm-kasser (Ulmer Schachtel). Det var farkoster som kunne være vanskelige å styre i elvens farlige stryk, og noen ganger gikk det galt.[3][4]

Østerrike-Ungarn 1911.

Blant områdene der tyskerne slo seg ned, var Schwabiske Tyrkia (1687), Vértes-fjellene (Schildgebirge) (1691), Syrmia-Slavonia (1698), Bakony (Buchenwald) (1702), Bačka (1702), Satu Mare (Sathmar) (1712) og Banat (1716).[1] Samtlige av disse stedene hørte til donaumonarkiet. Omsatt til dagens politiske grenser, lå områdene i dagens Ungarn, i det østlige av Kroatia, og i deler av Serbia og Romania. I 1900 hadde denne tysktalende folkegruppen vokst til ca. 1,5 millioner mennesker.

Ved Trianon-traktaten fra 1920, som var Ungarns parallell til Versaillestraktaten, mistet landet to tredeler av sitt territorium. Dette fikk betydning for hvilken stat donauschwaberne tilhørte. Traktaten medførte at ca. 330 000 av donauschwaberne fra dette tidspunkt bodde i Romania, ytterligere 510 000 kom innenfor nye jugoslaviske områder, mens 550 000 fortsatt befant seg på ungarsk territorium. Schwaberne holdt på sitt tyske språk og sine folkelige tradisjoner.

Den andre verdenskrigen og etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Under den andre verdenskrigen var nazistenes fremferd på Balkan særlig brutal mot sivilbefolkningen.[4] Schwabernes politiske ledelse hadde i en viss utstrekning samarbeidet med nazistene.[4][5] Hvorvidt befolkningen generelt var nazifisert, er omstridt.[4][5] Med invasjonen fulgte imidlertid en omfattende germanisering, og i mange sektorer også en rasistisk organisering av samfunnet.[5]

Ved avslutningen av den andre verdenskrigen ble schwaberne kollektivt fordømt i Jugoslavia og ansett som forrædere.[4] I en beslutning av AVNOJ 21. november 1944, ble det bestemt at personer med tilhørighet til den tyske folkegruppen, og som ikke hadde kjempet på partisanenes side, skulle fratas sin samlede formue.[5] I 1944 startet schwabernes flukt fra de innrykkende Titos partisaner.[6] På jugoslavisk territorium fulgte etnisk rensning av de som ble igjen.[4] Donautyskerne ble uten hensyn til alder plassert i arbeidsleirer og konsentrasjonsleirer, der mange av dem døde, som følge av sult og utmattelse.[3] De som overlevde, ble etter noen år fordrevet ut av landet. En halv million tyskere utvandret fra Jugoslavia etter den andre verdenskrigen.[7]

I Romania skjedde ingen etnisk rensning av tilsvarende omfang som i Jugoslavia, og tyskerne fikk lov til å bli der.[4][8] De kunne imidlertid oppleve å bli satt til tvangsarbeid, eller å få årelange fengselsstraffer.[4] Fra 1951 til 1956 ble et stort antall av schwaberne deportert til Baragan-sletten. Mange av dem forlot landet så snart de fikk anledning til det.

Ungarn ble etter den andre verdenskrigen omfattet av Potsdamavtalen.[9] Avtalen regulerte en ordnet overføring av den gjenværende tyske befolkning i Ungarn, til Tyskland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e «Übersicht». www.donauschwaben.net. Besøkt 20. februar 2016. 
  2. ^ «Herkunft der Donauschwaben». www2.genealogy.net. Besøkt 20. februar 2016. 
  3. ^ a b Magris, Claudio (1992). Donau. En følsom reise fra den store elvens kilder til Svartehavet. [Oslo]: Cappelen. s. 80, 329. ISBN 8202137233. 
  4. ^ a b c d e f g h Karl-Markus Gauß (2013). «Das kurze Glück der Donauschwaben». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 10. februar 2016. 
  5. ^ a b c d Mirko Messner. «Zur Geschichte der AVNOJ-Beschlüsse». Alfred Klahr Gesellschaft Verein zur Erforschung der Geschichte der Arbeiterbewegung. Besøkt 21. februar 2016. 
  6. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Die Donau im Lauf der Geschichte | bpb». www.bpb.de. Besøkt 21. februar 2016. 
  7. ^ Mønnesland, Svein (1943-) (1999). Før Jugoslavia, og etter. Oslo: Sypress forl. s. 200. ISBN 8291224250. 
  8. ^ Uwe Rada (2013). «Ulmer Donaugeschichten». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 20. februar 2016. 
  9. ^ «Mitteilung über die Dreimächtekonferenz von Berlin. Artikkel XIII: Ordnungsmäßige Überführung deutscher Bevölkerungsteile». Wikikilden. Besøkt 21. februar 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Magris, Claudio: Donau. En følsom reise fra den store elvens kilder til Svartehavet. Cappelen. ISBN 82-02-12875-7
  • Mønnesland, Svein: Før Jugoslavia og etter. Sypress forlag. ISBN-13: 978-82-91224-37-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]