Den tyske mineryddingstjenesten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Enhetens flagg

Den tyske mineryddingstjenesten (tysk: Deutscher Minenräumdienstleitung, engelsk: German Mine Sweeping Administration, GM/SA) ble opprettet etter andre verdenskrig, hovedsakelig under Royal Navys oppsyn,[1][2] av skip fra den tidligere Kriegsmarine for å rydde i minelagte farvann, hovedsakelig i Nordsjøen og Østersjøen.[3] Enheten eksisterte mellom juni 1945 og januar 1948, og bestod av 27000 tidligere medlemmer av Kriegsmarine, spredt på nesten 300 fartøy.[4]

Flere norske skip var en del av tjenesten, som «Otra» og «Rauma». Disse skipene ble, som mange andre, gitt tilbake noen år etter krigen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig ble rundt 600 000 miner lagt i vest-, nord-, og østeuropeiske farvann. Som følge av dette stoppet nesten all maritim handel opp.[5]

Det ble fattet at handling trengtes, og «Mine Clearance Board» ble satt opp i mai 1945 - en internasjonal organisasjon for å koordinere minerydding. Hovedkvarteret var i London, og ledelsen bestod av spesialister fra Frankrike, Storbritannia, Sovjet, og USA. Alle kystnasjoner i Europa som var berørt av mineleggingen var medlem. I tillegg ble «The International Routing and Reporting Authority» opprettet for å publisere og opplyse om prosessen og trygge sjøveier.[5]

De europeiske farvannene ble delt i fire områder, og disse ble igjen delt i flere delområder. Tyskland ble tildelt to store delområder: ett i Nordsjøen og ett vest i Østersjøen.

Tyskland var pliktet å bidra i ryddearbeidet etter fredssamtalene, og de allierte styrker fikk ordre om å ikke oppløse Kriegsmarines mineryddedivisjoner. Enheten ble satt inn i arbeid rett etter krigen.[5]

Den 21. juli 1945 underskrev den britiske marinesjefen i Tyskland, viseadmiral sir Harold Martin Burrough, Instruction to German Minesweeping Administration. Kontreadmiral Fritz Kraus ble satt som administrator av German Mine Sweeping Administration Management (DMRL).[5] GMSA var opprinnelig under flaggskommandør H. T. Englands ledelse; under ham, som den høyeste rangerte tyske offiser, var kontreadmiral Fritz Krauss, som hadde ledet minesveipingsoperasjoner under krigen.[6][5]

Den tyske mineryddingstjenesten begynte arbeid i Glückstadt, men flyttet til Hamburg i høsten 1945. Hamburg fungerte som base for de forskjellige gruppene av tjenesten.

Den 15. mai 1946 ble seks tyske minesveiperdivisjoner satt under Commodore GM/SAs kontroll:

  • 1st Division Schleswig Holstein (300 offiserer og 4 000 underoffiserer)
  • 2nd Division Western Germany Cuxhaven (360 offiserer og 4 600 underoffiserer)
  • 3rd Division Denmark (120 offiserer og 1 900 underoffiserer)
  • 4th Division Norway (210 offiserer og 2 800 underoffiserer)
  • 5th Division the Netherlands (50 offiserer og 600 underoffiserer)
  • 6th Division American enclave Bremen (60 offiserer og 1 000 underoffiserer)

Totalt antall i tjeneste: 1 100 offiserer, og 14 900 underoffiserer og sjømenn.[5]

Tjeneste i GMSA var ikke frivillig, og mannskapene bestod av avvæpnet tysk militærpersonell. Disiplinkodeksen i Kriegsmarine forble innført, og offiserer kunne avstraffe etter soldatens rang (men kun med den allierte leders godkjenning). Uniformene fortsatte innledningsvis å være de gamle Kriegsmarine-uniformene, bare uten hakekors.[5] Fra 25. mai 1946 ble ny uniform utdelt, og denne lignet den britiske Battle Dress. På overarmene og toppluen var logoen til GM/SA. Nye grader ble innført for offiserer, underoffiserer og sjømenn. Det britiske admiralitet foretrakk utsette tyske sjømenn for risiko, i stedet for å risikere sine egne menn i det farlige arbeidet.[7]

Britene ville opprinnelig fortsette arbeidet til tidligst 1950, men etter at hovedkvarteret ble flyttet til Hamburg i desember 1947 ble tjenesten oppløst av britiske myndigheter januar 1948, til tross for amerikanske innvendinger.[5] Årsaken til at tjenesten ble oppløst var at Sovjetunionen begynte å anklage de allierte for å gjenopprette Kriegsmarine i skjul gjennom mineryddingstjenesten i 1947 – noe britene selv var sterkt imot;[8] Riksmarinen hadde etter første verdenskrig blitt brukt til minesveipingsoperasjoner for å bevare en forsyning av offiserertalenter, og Royal Navy ønsket å unngå en gjentagelse av denne opplevelsen.[6]

Skipene ble gitt til de vestlige allierte (Storbritannia og USA), som returnerte mange til andre allierte land som Norge, Danmark, og Frankrike.[5]

Personellet ble oppsagt i januar 1948, og «GM/SA» ble oppløst i Cuxhaven.[5]

Flåte[rediger | rediger kilde]

Når ryddingen begynte var en flåte på 840 skip tilgjengelig. Dette tallet fortsatte å synke, grunnet at et skip ble skrotet når det ikke kunne repareres lenger. I starten av 1947 var fortsatt 294 skip fortsatt i god stand, 184 av disse for minerydding:[5]

  • 84 M-Boote (type 35, type 40, type 43)
  • 63 R-Boote
  • 62 KFK - 6 Sperrbrecher
  • 5 minesveipere omformet fra fisketrålere
  • 110 hjelpeskip.

Dødsfall og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Ved slutten av 1947 hadde 19 328 km² hav blitt ryddet i Nordsjøen, og 1545 km² i det vest-Østersjøen. 2721 miner hadde blitt ryddet, og 693 «Sperrschutzmittel» hadde blitt gjort trygge av tyske minesveipere.

Fem minesveipere og fem hjelpeskip sank i tjenesten, og 53 menn døde av mineryddingsarbeidet. 31 menn døde på grunn av eksplosjon på skipet «Bernleff». 97 menn døde og når dampskipet «Lichtmark» sank i elven Elben, mens den transporterte mannskap fra Hamburg til Cuxhaven.

63 menn døde som følge av ulykker, 64 av sykdom, og elleve av selvmord.[5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Williamson, Gordon (2001). German Seaman 1939-45. Osprey Publishing. s. 41. ISBN 978-1-84176-327-9. Arkivert fra originalen 12. mai 2015. Besøkt 16. mai 2015. 
  2. ^ «Weekly information bulletin». februar 1947. Arkivert fra originalen 4. juni 2011. Besøkt 11. juli 2008. 
  3. ^ WLB-Stuttgart.de
  4. ^ «German Mine Sweeping Administration (GMSA)» (German). Arkivert fra originalen 20. april 2008. Besøkt 9. juni 2008. 
  5. ^ a b c d e f g h i j k l Schelling, Manfred (2008). «German Minesweeping Administration (GM/SA)». Minesweeper: Sweeping for mines after the Second World War. Arkivert fra originalen 6. mars 2016. Besøkt 16. mai 2015. 
  6. ^ a b Madsen (1998), s. 128
  7. ^ Madsen (1998), s. 127
  8. ^ Peifer, Douglas (april 2005). «From Enemy to Ally: Reconciliation Made Real in the Postwar German Maritime Sphere». War in History. 12 (2): 208–224. doi:10.1191/0968344505wh313oa. Besøkt 11. juli 2008. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Madsen, Chris (1998). The Royal Navy and German Naval Disarmament 1942-1947. Routledge. ISBN 978-0714643731.