Avnazifiseringsprosess
Avnazifiseringsprosess (på tysk Spruchkammerverfaren) var en særskilt prosessform opprettet i Tyskland etter andre verdenskrig, for å behandle avnazifiseringssaker. Avgjørelsen i prosessene ble tatt av såkalte avnazifiseringsnemnder, på tysk Spruchkammer. Spruch er et tysk ord som kan bety kjennelse eller dom.[1][2]
Avnazifiseringsnemndene[rediger | rediger kilde]
Nemndene skulle bestå av en leder som var jurist, og minst to meddommere. Legdommerne kunne også være flere, og oppnevnt av de politiske partiene. Forutsetningen om at lederne skulle ha dommerkompetanse ble imidlertid aldri oppfylt. I september 1946 var bare 5 % av domstolslederne jurister.[3]
Saksbehandlingen besto i at siktede fylte ut et spørreskjema. En anklager gjennomgikk skjemaet og foreslo en reaksjon. Siktede var representert ved en forsvarer. Nemnden avsa avgjørelse i fem kategorier:
- hovedskyldige
- belastede
- mindre belastede
- medløpere
- frikjente eller ubelastede (entlastet)
Straffen for de som ble funnet skyldige i gruppe 1 til 3 kunne være plassering i arbeidsleir, inndragning av formue, bortfall av pensjon, lønnsreduksjon, begrensninger i yrkesvalg og tap av såkalte borgerlige rettigheter, for eksempel stemmeretten. For gruppe 4 var straffen bøter. For gruppene 1 og 2 ble det holdt muntlige forhandlinger, for de øvrige var saksbehandlingen skriftlig.[3]
I den amerikanske okkupasjonssonen ble det opprettet 545 nemnder.[3] Tidlig i 1946 ble disse overført til tyskerne, under alliert overoppsyn.[4]
I den britiske okkupasjonssonen forbeholdt okkupasjonsmyndighetene seg retten til pådømmelse av saker i gruppe 1 og 2.[5]
Amnesti og saksomfang[rediger | rediger kilde]
En ny lov erstattet den strenge holdningen som amerikanerne hadde stått for innledningsvis, til fordel for et ønske om rehabilitering. I august 1946 ble det gitt amnesti til ungdommer (fødselsår 1919 og yngre) og senere dette året et tilsvarende amnesti til krigsskadde og sosialt vanskeligstilte. Fortsatt gjensto 930 000 saker for nemndene.[4]
De mest alvorlige handlingene bød på overveldende bevismateriale. Massen som skulle undersøkes var imidlertid på 30 millioner mennesker, og arbeidet stoppet opp. De allierte måtte allerede høsten 1946 overlate mye av arbeidet til tysk administrasjon under alliert ledelse, men da var ordningen kommet i sterk miskreditt.[6][7]
Praksis[rediger | rediger kilde]
Saker mot mindre grove kriminelle ble behandlet først. Når sakene mot mer alvorlig kriminelle kom opp på et langt senere tidspunkt, hadde de mistet sin interesse både i Tyskland og i utlandet. De allierte lovene ble revidert underveis, i retning av lavere straffer. Det kunne føre til at tiltalte som fikk sine saker behandlet på et sent tidspunkt slapp billigere enn de som var behandlet tidligere.[6]
Det kunne også skje at de allierte plukket ut enkelte borgere som slapp straffansvar fullstendig, fordi det var bruk for kunnskapene deres. Enkelte dommere som hadde vært medlem av straffbare organisasjoner, ble av de allierte gjeninnsatt i sine embeter. Dermed fikk de oppgaven med å prøve andre tyskeres holdninger under nazi-tiden.[6]
Den skjematiske inndelingen bygget i stor grad på medlemskap i organisasjoner. Tim Greve vurderte dette som en alvorlig psykologisk feil som fikk skadevirkninger for hele oppgjøret. Medlemskapet i organisasjonene var ikke avgjørende for vedkommendes skyld. Personer som faktisk hadde gjort seg skyldig i alvorlige handlinger, men ikke hadde vært medlem i noen slik organisasjon, kunne gå fri.[6]
Spørsmålene kunne være av en slik karakter at det åpenbart ikke ble gitt ærlige svar: «Har du eller medlemmer av din familie bemektiget dere eiendommer eller verdier stjålet av andre på grunnlag av tro eller rase?» Mange lot være å innlevere skjemaet, og til slutt opphørte purringene.[6]
Reaksjoner i inn- og utland[rediger | rediger kilde]
Avnazifiseringen førte til at nærmere 140 000 mennesker straks måtte gå fra stillingene sine. Det kunne være lavere funksjonærer eller opportunister som hadde sluttet seg til myndighetene, mens mer alvorlig kriminelle gikk fri. I befolkningen kunne det oppstå sympati for enkeltofre for avnazifiseringen, noe som vakte forferdelse i utlandet.[8][6]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Departement of the Army (1949). «Trials of War Criminals of the Nuernberg military tribunals» (PDF). s. 314. Besøkt 28. juli 2023.
- ^ Stor tysk-norsk ordbok, Fagbokforlaget (2011)
- ^ a b c «Entnazifizierung – Historisches Lexikon Bayerns». www.historisches-lexikon-bayerns.de. Besøkt 23. desember 2022.
- ^ a b Wolfgang Benz (13.07.2005). «Demokratisierung durch Entnazifizierung und Erziehung». bpb.de (tysk). Besøkt 12. desember 2022.
- ^ Joachim Szodrzynski (2014). «Entnazifizierung - am Beispiel Hamburgs (Avnazifisering - Hamburg som eksempel)» (PDF). Forschungsstelle für Zeitgeschichte in Hamburg (FZH), (Forskningsinstitutt for samtidshistorie i Hamburg). s. 7. Besøkt 30. juli 2023.
- ^ a b c d e f Greve, Tim (1963). «Oppgjøret med fortiden». Tysk demokrati i søkelyset. Den norske atlanterhavskomite. s. 10, flg.
- ^ Anette Storeide (2010). «Avnazifisering». Arven etter Hitler : Tysklands oppgjør med naziregimet. Oslo: Gyldendal. s. 37 flg,. ISBN 9788205391130.
- ^ Buruma, Ian (2013). År null. Oversatt av Rugstad, Christian. Forlaget Press. s. 220. ISBN 9788275477659.