Irlands historie
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Kronologisk |
| Tematisk |
| Konflikten i Nord-Irland |
Irlands historie begynner i forhistorisk tid, rundt 33 000 år siden, med ytterligere funn som daterer tilstedeværelsen av homo sapiens, de første menneskene, til rundt 10 500 til 7 000 f.Kr.[1] Istidens tilbakegang etter den yngre dryas kalde fasen av kvartærtiden rundt 9700 f.Kr., varslet begynnelsen av det forhistoriske Irland, som omfatter de arkeologiske periodene kjent som mesolittisk tid, det vil si yngre steinalder fra ca. 4000 f.Kr. og kobberalder som begynner rundt 2500 f.Kr. ankomsten av klokkebegerkulturen (etter formen på keramikken). Den egentlige irske bronsealderen begynner rundt 2000 f.Kr. og ebber ut med ankomsten av den keltiske hallstattkulturens jernalder, som begynner rundt 600 f.Kr. Den påfølgende La Tène-kulturen brakte nye stiler og praksis innen 300 f.Kr. Denne utviklingen var ikke enestående for øya Irland, men felles for hele vestlige Europa.
Antikkens greske og romerske forfattere gir litt informasjon om Irland i løpet av den klassiske perioden da øya kan kalles «gælisk Irland». På slutten av 300-tallet e.Kr. hadde kristendommen begynt å gradvis underordne eller erstatte den tidligere keltiske polyteismen (troen på flere guder) gjennom sankt Patrick og en rekke andre misjonærer. Innen år 600 hadde det oppstått en keltisk form for kristendom, som inneholdt en rekke elementer fra keltisk mytologi. Kristendommen har siden spilt en betydelig rolle i Irlands kulturelle og politiske utvikling. På slutten av 600-tallet hadde skriftkulturen blitt innført sammen med keltisk, klosterpreget kirke. Vikingtokt og norrøn bosetting nordfra fra slutten av 800-tallet e.Kr. resulterte i omfattende kulturell utveksling, samt innovasjon innen militær- og transportteknologi. Mange av Irlands byer ble grunnlagt på denne tiden da nordboernes handelsposter og mynter dukket opp for første gang.[2] Vikingenes inntrenging av det irske innlandet var begrenset og var konsentrert langs kyster og elver, og sluttet å være en stor trussel mot irsk-gælisk kultur etter slaget ved Clontarf i 1014. Normannernes invasjon fra England i 1169 resulterte igjen i en delvis erobring av øya og markerte begynnelsen på mer enn 800 år med engelsk politisk og militært engasjement på Irland. Selv om normannerne innledningsvis hadde framgang fikk de normanniske overherrene tilbakegang i påfølgende århundrer med en irsk-gælisk gjenoppblomstring[3] som gjenopprettet gælisk kulturell framtreden over det meste av landet, bortsett fra de befestede byene og området rundt Dublin kjent som The Pale.[4][5]
Redusert til kontroll over små lommer, gjorde den engelske kronen ikke et nytt forsøk på å erobre øya før etter rosekrigene var avsluttet (1488). Det frigjorde ressurser og arbeidskraft for oversjøisk ekspansjon, fra begynnelsen av 1500-tallet. Irlands desentraliserte politiske organisering i små territorier (kjent som túatha),[6] kamptradisjoner, vanskelig terreng og klima og mangel på urban infrastruktur, gjorde imidlertid at forsøkene på å hevde den engelske kronens myndighet var langsomme og kostbare. Forsøk på å påtvinge den nye protestantiske troen var lite vellykket, og i stor grad motstått av både gæliske og normannisk-irske. Den nye politikken førte til opprøret til den normannisk-irske jarlen av Kildare, Silken Thomas, i 1534, opptatt av å forsvare sin tradisjonelle selvstyre og katolisisme, og markerte begynnelsen på Tudortidens langvarige erobringen av Irland som varte fra 1534 til 1603. Henrik VIII utropte seg selv til konge av Irland i 1541 for å lette prosjektet. Irland ble en potensiell slagmark for de europeiske religionskrigene mellom den protestantisk reformasjonen og den katolsk motreformasjonen.
Englands forsøk på å enten erobre eller assimilere både normannisk-irske herredømmene og de irsk-gæliske territoriene i kongeriket Irland ga drivkraften til pågående krigføring, bemerkelsesverdige eksempler er det første desmond-opprøret, det andre desmond-opprøret og niårskrigen. Denne perioden var preget av den engelske kronens politikk med først å overgi og ettergi rettigheter, og senere bosetning, som involverte ankomsten av tusenvis av engelske og skotske protestantiske nybyggere, og tvangsforflytningen av både irsk-normannerne og de innfødte katolske grunneierne. Med engelske kolonier tilbake til 1550-årene, var Irland uten tvil det første engelske og deretter britiske territoriet kolonisert av en adelsgruppe kjent som West Country Men (menn fra West Country i England).[7] Det gæliske Irland ble til slutt beseiret i slaget ved Kinsale i 1601, som markerte sammenbruddet av det gæliske systemet og begynnelsen på Irlands historie som en fullstendig del av det engelske og senere det britiske imperiet.
I løpet av 1600-tallet ble denne splittelsen mellom en protestantisk landholdende minoritet og en katolsk majoritet fratatt landeiendommer intensivert, og konflikten mellom dem skulle bli et tilbakevendende tema i irsk historie. Dominansen over Irland av den protestantiske herredømmet ble forsterket etter to perioder med religiøs krig, de irske forbundskrigene i 1641–1652 og vilhelmskrigen i 1689–1691. Den politiske makten hvilte deretter nesten utelukkende i hendene på en protestantisk minoritet, mens katolikker og medlemmer av avvikende protestantiske kirkesamfunn led alvorlige politiske og økonomiske nød under straffelovene (Penal Laws; en rekke lover pålagt i et forsøk på å tvinge irske katolikker og i mindre grad protestantiske dissentere og kvekere til å akseptere den etablerte anglikanske irske kirken).[8]
Den 1. januar 1801, i kjølvannet av det republikanske opprøret i 1798, ble det irske parlamentet avskaffet og Irland ble en del av et nytt forente kongerike av Storbritannia og Irland dannet ved Unionsloven av 1800. Katolikker ble ikke gitt fulle rettigheter før katolikk frigjøring i 1829, oppnådd av Daniel O'Connell. Katastrofen med den store hungersnøden rammet Irland i 1845 og resulterte i over en million dødsfall fra sult og sykdom og en million flyktninger som flyktet fra landet, hovedsakelig til Amerika. Irske forsøk på å løsrive seg fortsatte med Charles Stewart Parnells Irske parlamentariske parti som fra 1880-tallet forsøkte å oppnå selvstyre (Home Rule) gjennom den parlamentariske konstitusjonelle bevegelsen, og til slutt vant fram med loven om selvstyre i 1914 (Home Rule Act), selv om denne loven ble satt på vent ved utbruddet av første verdenskrig. I 1916 lyktes påskeopprøret å snu opinionen mot det britiske etablissementet etter at lederne ble henrettet av britiske myndigheter. Det overskygget også selvstyrebevegelsen. I 1922, etter at den irske uavhengighetskrigen løsrev det meste av Irland seg fra Storbritannia for å bli Den uavhengige irske fristaten, men under den anglo-irske traktat, forble de seks nordøstlige fylkene, siden kjent som Nord-Irland, i Storbritannia, og skapte delingen av Irland. Traktaten ble motarbeidet av mange; motstanden deres førte til utbruddet av den irske borgerkrigen, der militære styrker fra Fristaten, eller «pro-traktaten», viste seg å seire.
Historien til Nord-Irland har siden vært dominert av delingen av samfunnet langs sekteriske forkastninger og konflikt mellom (hovedsakelig katolske) irske nasjonalister og (hovedsakelig protestantiske) britiske unionister. Disse splittelsene brøt ut i problemer (The Troubles) på slutten av 1960-tallet, etter at borgerrettighetsmarsjer ble møtt med motstand fra de britiske myndighetene. Volden eskalerte etter utplasseringen av den britiske hæren for å opprettholde autoritet førte til sammenstøt med nasjonalistiske samfunn. Volden fortsatte i tjueåtte år fram til en urolig, men stort sett vellykket fred ble endelig oppnådd med langfredagsavtalen i 1998.
Forhistorie (10 500 f.Kr.–600 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]
- Hovedartikkel: Irlands tidlige historie
Steinalder til bronsealder[rediger | rediger kilde]
Det som er kjent om det førkristne Irland kommer fra referanser i gresk og romerske skrifter, irsk poesi, myter og arkeologi. Mens noen mulige paleolittiske verktøy er funnet, er ingen av funnene overbevisende for paleolittisk bosetning i Irland.[9]De tidligste innbyggerne kom omkring 8000 f.Kr., i mesolittisk tid, da klimaet hadde blitt varmere ettersom isen hadde trukket seg tilbake. De var jegere og sankere. Imidlertid kan et bjørnebein funnet i 1903 i Alice og Gwendoline-grotten i grevskapet Clare føre til at den eldste menneskelige bosetningen på Irland må tilbake til 10 500 f.Kr. Beinet viser tydelige tegn til kuttmerker med steinredskaper og er radiokarbondatert til 12 500 år siden.[10]
Det er mulig at de første mennesker til Irland krysset en landbro i varmeperioden, omtalt som Bølling-Allerød-oppvarmingen,[11] som varte for mellom 14 700 og 12 700 år siden mot slutten av siste istid, og tillot gjenbebyggelse av Nord-Europa. En plutselig tilbakevending til fryseforhold kjent som yngre dryas, som varte fra 10 900 f.Kr. til 9700 f.Kr., kan ha avfolket Irland. Under kuldefasen yngre dryas fortsatte havnivået å stige og ingen isfri landbro mellom Storbritannia og Irland kom noen gang tilbake.[12]
De tidligste bekreftede innbyggerne i Irland var mesolitiske jeger-samlere, som ankom en gang rundt 7900 f.Kr.[13] Mens noen forfattere mener at en landbro som knyttet Irland sammen med Storbritannia fortsatt eksisterte på den tiden,[14] indikerer nyere studier at Irland ble skilt fra Storbritannia med ca. 14 000 f.Kr. da klimaet fortsatt var kaldt og lokale iskapper vedvarte i deler av landet.[15] Folket forble jeger-samlere til rundt 4000 f.Kr. Det hevdes at dette var da de første tegnene på jordbruk begynte å vise seg, noe som førte til etableringen av en neolittisk kultur (bodesteinalderen), preget av særskilt utformet keramikk, polerte steinverktøy, rektangulære trehus, megalittiske graver og domesiserte (tamme) sauer og storfe.[16] Noen av disse gravene, som ved Knowth og Dowth, er enorme steinmonumenter, og mange av dem, som ganggravene ved Newgrange, er rettet inn astronomisk. Fire hovedtyper av irske megalittiske graver er identifisert: dysser, gravrøyser, ganggraver og kileformede gallerigraver (på fransk kalt allée couverte).[16] I Leinster og Munster ble individuelle voksne menn gravlagt i små steinstrukturer, kalt hellekister, under jordhauger og ble ledsaget av særegen dekorert keramikk. Denne kulturen hadde tilsynelatende framgang, og øya ble tettere befolket. Nær slutten av yngre steinalder utviklet det seg nye typer steinmonumenter, som sirkulære innfelte innhegninger og tømmer-, stein- og stolpe- og gropsirkler.
Céide-feltene[17][18] er et arkeologisk sted på den nordlige Mayo-kysten i det vestlige Irland, omtrent 7 kilometer nordvest for Ballycastle.[19] Dette stedet er det mest omfattende neolittiske området i Irland og inneholder det eldste kjente feltsystemer (samling av felt) i verden.[20][21] Ved å bruke forskjellige dateringsmetoder, ble det oppdaget at etableringen og utviklingen av Céide-markene går tilbake rundt fem og et halvt tusen år (~3500 f.Kr.).[21]
Den kortvarige irske kobberalderen og den påfølgende bronsealderen, som kom til Irland rundt 2000 f.Kr., førte til produksjon av forseggjorte gull- og bronsepynt, våpen og verktøy. Det skjedde en bevegelse bort fra byggingen av felles megalittiske graver til begravelsen av de døde i små steinkister eller enkle groper, som kunne ligge på gravplasser eller i sirkulære jord eller steinbygde gravhauger. Etter hvert som perioden gikk, ga jordfesting vei til kremasjon, og i den midtre bronsealderen ble levninger ofte plassert under store gravurner. I løpet av sen bronsealder var det en økning i lagrede våpen, noe som har blitt tatt som bevis for større krigføring. Myrlik, døde mennesker senket ned i myrer, dukket også opp på denne tiden, og fortsetter inn i jernalderen.[22]
Jernalder (600 f.Kr.–400 e.Kr.)[rediger | rediger kilde]
Keltere og romere[rediger | rediger kilde]
Jernalderen i Irland begynte rundt 600 f.Kr. Perioden mellom begynnelsen av jernalderen og den historiske perioden (431 e.Kr.) besto av den gradvise infiltrasjonen av små grupper av keltisktalende mennesker i Irland,[23][24] med gjenstander av den kontinentale keltiske La Tène-stilen som ble funnet i i det minste den nordlige delen av den irske øya rundt 300 f.Kr.[25][26] Resultatet av en gradvis blanding av keltiske og urfolkskulturer ville resultere i framveksten av irsk-gælisk kultur innen 400-tallet.[23][27] Det er også i løpet av 400-tallet at de viktigste kongerikene In Tuisceart, Airgíalla, Ulaid, Míde, Laigin, Mumhain og Cóiced Ol nEchmacht begynte å framstå (se Historiske kongedømmer i Irland). Innenfor disse kongedømmene blomstret en rik kultur. Samfunnet i disse kongedømmene ble dominert av en overklasse bestående av aristokratiske krigere og lærde mennesker, som muligens også omfattet druider.
Språkforskere innså fra 1600-tallet og utover at språket som ble snakket av disse menneskene, de goidelske språkene, var en gren av de keltiske språkene. Dette er vanligvis forklart som et resultat av invasjoner av keltere fra kontinentet. Imidlertid har annen forskning postulert at kulturen utviklet seg gradvis og kontinuerlig, og at innføringen av keltisk språk og elementer av keltisk kultur kan ha vært et resultat av kulturell utveksling med keltiske grupper i det sørvestlige kontinentale Europa fra yngre steinalder til bronsealderen.[28][29] Hypotesen om at de innfødte innbyggerne i sen bronsealder gradvis absorberte keltiske påvirkninger har siden blitt støttet av nyere genetisk forskning.[30]
I 60 e.Kr. forteller romerske kilder at romerne invaderte Anglesey i Wales. Dette angrepet skal ha forårsaket bekymringer over Irskehavet, men det er få eller ingen kontrovers[31] om at romerne i det hele tatt satte foten inn på Irland. Det nærmeste Roma kom å erobre Irland var i 80 e.Kr. da «Túathal Techtmar, sønn av en avsatt overkonge, som sies å ha invadert Irland langveisfra for å gjenvinne sitt rike omtrent på denne tiden».[32]
Romerne omtalte Irland som Hibernia, «vinterens land», ved den romerske historikeren Tacitus, rundt 100 e.Kr. Ptolemaios, i 100 e.Kr., registrerte Irlands geografi og stammer. Irland var aldri en del av Romerriket, men romersk innflytelse ble ofte projisert langt utenfor dets grenser. Tacitus skriver at en irsk fyrste, den nevnte Túathal Techtmar, var med Agricola i det romerske Britannia og ville komme tilbake for å ta makten i Irland. Juvenalis forteller oss at romerske «våpen hadde blitt tatt utenfor Irlands kyster». I de siste årene har noen eksperter antatt at romersk-sponsede gæliske styrker (eller kanskje til og med romerske regulære tropper) utførte en slags invasjon rundt 100 e.Kr.,[33] men det nøyaktige forholdet mellom Roma og folkene i Hibernia er fortsatt uklart. Det er svært få arkeologiske spor etter romere i Irland, som like gjerne kan være fra tilfeldige sjøfarende.[34][35]
Irske forbund (scoti) og ulike barbariske stammer angrep romerne nordfra samlet og koordinert i år 367 i hva romerne kalte for Conspiratio barbarica, «den barbariske konspirasjonen».[36] Irene hadde kontakt over det smale eidet til Skottland og i særdeleshet slo irske stammer seg ned i det vestlige Skottland og de vestlige øyene. Her opprettet de et kongerike kalt Dál Riata.[37]
Det tidlige kristne Irland (400–800)[rediger | rediger kilde]
Mellom 400 og 800 f.Kr. utgjorde store endringer i Irland. Politisk sett hadde det som ser ut til å ha vært en forhistorisk vektlegging av stammetilhørighet blitt erstattet på 800-tallet av patrilineære dynastier (slektskapslinjene på farssiden) som styrte øyas ulike kongeriker. Mange tidligere mektige riker og folkeslag forsvant. Irske pirater slo til over hele kysten av sørlige Skottland, Wales og vestlige delen av England på samme måte som vikingene senere skulle angripe Irland. Noen av disse bosatte seg også (også tilsvarende med hva norrøne nordboere senere gjorde i Irland), grunnla helt nye riker i Piktland og, i mindre grad i deler av Cornwall, Wales og Cumbria. En gruppe eller stammesammenslutning som romerne kalte attacotti, og som både ble rekruttert som romerske legionærer, samtidig som de bidro til å plyndre romersk Britannia mellom 364 og 368, sammen med andre folk som piktere, saksere, romerske militærdesertører og andre. I tidlig moderne tid og framfor har en del historikere (som Charles O'Conor og John O'Donovan) spekulert om det kan knyttes en irsk forbindelse til attacottiene. Dette var basert på den oppfattede likheten mellom latinske Attacotti og det gammelirske begrepet aithechthúatha, en generisk betegnelse for visse irske befolkningsgrupper, vanligvis oversatt med «leiebetalende stammer», sett i sammenheng med med godt attesterte irske angrep på vestkysten av Britannia i den sene romerske perioden.[38][39] Den irske sammenhengen er fortsatt kontroversiell blant historikerne.[40]
Kanskje var det noen av de sistnevnte som vendte hjem som rike leiesoldater, kjøpmenn eller slaver stjålet fra Britannia eller Gallia, som først brakte den kristne troen til Irland. Noen tidlige kilder indikerer at det var misjonærer aktive i Sør-Irland lenge før den hellige Patrick. Uansett rute, og det var sannsynligvis mange, skulle denne nye troen ha den dypeste effekten på irene.
Tradisjonen hevder at i 432 e.Kr. ankom Patrick til øya og i årene som fulgte arbeidet han for å konvertere irene til kristendommen. Det er mye uklart i Patricks kronologi og liv, men synes at han var en romersk-britonsk fra et ukjent sted mellom elvene Clyde og Severn, og har fått ry på seg som den alene konverterte Irland og ble landets nasjonalhelgen.[41] Hans selvbiografi, Confessio, skrevet på latin, er det eldste irske historiske dokumentet.[42] På den annen side, ifølge Prosper Tiro av Aquitaine, en samtidig skribent, ble Palladius sendt til Irland av paven i 431 som «første biskop til irerne som tror på Kristus», noe som viser at det allerede bodde kristne i Irland. Palladius ser ut til å ha arbeidet rent som biskop for irske kristne i kongedømmene Leinster og Meath, mens Patrick – som kan ha kommet så sent som i 461 – først og fremst jobbet som misjonær mot de hedenske irerne, i de mer avsidesliggende kongedømmene i Ulster og Connacht.[43]
Patrick er tradisjonelt kreditert med å bevare og kodifisere irske lover og endre bare de som var i konflikt med kristen praksis. Han er også kreditert for å ha introdusert det latinske alfabetet, som gjorde det mulig for irske munker å bevare deler av den omfattende muntlige litteraturen av omfattende irske myter og sagn. Historisiteten til disse påstandene er fortsatt gjenstand for debatt, og det er ingen direkte bevis som forbinder Patrick med noen av disse prestasjonene. «Myten om Patrick», som lærde refererer til den, ble utviklet i århundrene etter hans død.[44][45][46]
Irske lærde utmerket seg i studiet av latinlæring og kristen teologi i klostrene som blomstret kort tid etter. Misjonærer fra Irland til England og det europeiske fastlandet spredte nyheten om blomstringen av lærdom, og lærde fra andre nasjoner kom til irske klostre. Disse klostrenes fortreffelighet og isolasjon bidro til å bevare latinsk læring under tidlig middelalder. Perioden med insulær kunst, hovedsakelig innen illuminerte manuskripter, metallbearbeiding og skulptur, blomstret og produserte slike skatter som Kellsboken, Ardagh Chalice (forråd med kostbare metallarbeider)[47] og de mange utskårne steinkorsene som er spredt over Irland. Insulær stil ble en vesentlig ingrediens i dannelsen av de romanske og gotiske stilene i hele Vest-Europa.
Den irske historikeren Francis John Byrne har beskrivet effekten av epidemiene som skjedde i løpet av denne epoken:
Pestene på 660- og 680-tallet hadde en traumatisk effekt på det irske samfunnet. Helgenenes gullalder var over, sammen med generasjonen av konger som kunne oppildne av en sagaforfatters fantasi. Den litterære tradisjonen ser tilbake til styret til sønnene til Áed Sláine (Diarmait og Blathmac, som døde i 665) som til slutten av en epoke. Oldtidsgjenstander, brehoner (lovmenn), slektsforskere og hagiografer, følte behov for å samle gamle tradisjoner før de ble totalt glemt. Mange ble faktisk slukt av glemselen; når vi undersøker skriften til Tírechán, møter vi obskure referanser til stammer som er ganske ukjente for den senere genealogiske tradisjonen. Lovene beskriver et ... samfunn som var foreldet, og betydningen og bruken av ordet moccu[48] dør ut med arkaisk gammelirsk ved begynnelsen av det nye århundret.[49]
Det første engelske engasjementet i Irland fant sted i denne perioden. De angelsaksiske klostrene Tullylease,[50] Rath Melsigi[51] og Maigh Eo na Saxain[52] (senere Mayo) ble grunnlagt av 670 for angelsaksiske studenter fra England som ønsket å studere eller bo i Irland. Sommeren 684 angrep en angelsaksisk hærstyrke sendt av den northumbriske kong Ecgfrith det irske småkongedømmet Brega nord for Dublin.[53]
Tidlig middelalder (800–1169)[rediger | rediger kilde]
- Hovedartikkel: Irland i tidlig middelalder
Vikingtiden[rediger | rediger kilde]
Det første registrerte vikingangrepet i irsk historie skjedde i 795 e.Kr. da vikinger fra Norge plyndret øya navngitt som Rechru i irske annaler, som kan være enten Rathlin nord for Irland eller Lambay, mindre sannsynlig, utenfor dagens Dublin.[54][55] Disse første vikingangrep var generelt fartsfylte og små i omfang. Disse tidlige angrepene avbrøt gullalderen til kristen irsk kultur og markerte begynnelsen på to århundrer med periodisk krigføring, med bølger av vikingangripere som plyndret klostre og byer over hele Irland. Noen av disse norrøne nordboere kom antagelig fra Vestlandet i Norge, skjønt det gir større geografisk mening at de hovedsakelig kom fra norrøne øyene lengre nord, Orknøyene, Shetland og Hebridene, hvilket gjorde sjøreisen sørover relativt kort til angrep i 794 på den hellige øya Iona på vestkysten av dagens Skottland.[55] I 795 seilte de ned vestkysten av Irland og angrep klostrene på øyene Inishbofin i Donegal og Inishmurray i Sligo. I 798 seilte de inn i Irskesjøen, i henhold til Ulster-annalene: «Brenningen av Inis Pátaic av hedningene og storfe i områdene ble tatt, og helligdommen St. Do-chonna ble brutt av dem...»[55]
Dette var en tid med økonomisk vekst i vestlige Europa med oppblomstrende handelsstasjoner, men også en tid med politiske endringer hvor småkongeriker vokste store riker som omfattet store territorier med voksende bysentra. Irland manglet den urbane arven på europeiske fastlandet, men hadde omfattende kirkesamfunn som utgjorde en form for urbane samfunn mens mektige dynastier som Uí Néill i nord og midtre Irland, og Uí Dúnlainge i Leinster (østlige Irland), foruten en rekke andre småkongeriker, som utgjorde resten av den irske smeltedigelen.[56] Mens irene tidligere hadde søkt ut til landene rundt, møtte de nå for første gang fremmede som oppsøkte dem. De norrøne vikingene var dyktige seilere i langskip som krysset hav, men samtidig var fleksible nok til å seile opp trange elver. Langskipene var teknologisk avanserte, og nordboerne innså antagelig at deres dyktighet i skipsbygning og sjømannskap ga dem fordeler.[56] Vikingene bygde vinterbosetninger flere steder, de fleste nær havet, og disse ble etter hvert permanente. Skriftlige beretninger fra denne tiden (tidlig til midten av 840-tallet) viser at vikingene beveget seg lenger inn i landet for å angripe (ofte ved bruk av elver) og deretter trekke seg tilbake til sine hovedkvarter ved kysten. De skriftlige kildene var i kirkesamfunn som fokuserte på «hedningenes raseri» med stadige angrep og plyndring av kirker og klostre, men mellom 800 og 820 var det kun 7 år av 20 hvor vikingangrep ble nedtegnet i annalene, noe som ikke bekrefter den populære framstillingen av at Irland var oversvømmet av vikingenes terror.[57] Historikeren Ailbhe MacShamhrain kommenterte at
Nordboerne drev ikke utelukkende med drap, plyndring, slavehandel, utpressing med gisler, men drev også handel og utnyttet naturlige ressurser. De jaktet også på seler og niser, hvilket ble rapportert ved Ciannachta mellom Balbriggan og Drogheda i 828. De lokale mislikte åpenbart konkurransen om de verdifulle naturressursene, og ni år senere angrep menn fra Ciannachta nordboerne, og deres høvding, en mann ved navn Saxolb (Soxulfr), ble drept.[59]
I 852 gikk vikingene i land i Dublinbukten og etablerte en festning.[60] Dublin ble sentrum for handel med mange varer, særskilt den innbringende slavehandelen,[61] som nordboerne overtok etter at irene selv hadde drevet den i minst to århundrer tidligere,[62] eksempelvis kom sankt Patrick kom til Irland første gangen som slave. Av de naturlige ressursene som Irland eksporterte i tidlig middelalder var kveg, tømmer og folk.[63] Det er ingen direkte informasjon om omfanget av eksporten, men det er en kilde om dyreskinn fraktet til franske Poitou og et skip funnet i Roskilde i Danmark var bygd av irsk eik, enten ble tømmer fraktet dit eller skipet ble bygd på Irland.[64]
Det var antagelig en mindre bosetning ved Dublin før nordboerne, sannsynligvis også et kirkesamfunn.[65] På 900-tallet ble det bygget jordvoller med palisader rundt Dublin med en andre større jordvoll bygget utenfor den på 1000-tallet. I det indre av byen har en omfattende rekke forsvarsanlegg blitt gravd ut ved Fishamble Street. Området inneholdt ni jordverker, blant annet to mulige tidevannsvoller under vikingtiden. De første vollene var av begrenset verdi som forsvarsanlegg med en høyde på knappe én meter, og det er usikkert hvor mye av stedet de omkranset.
Den andre bølgen av vikinger bygde stasjoner som vinterbaser som irlenderne kalte longphuirt (entall longphort) (befestet område for skipene)[66] som fungerte som senter til å ha en lokalisert hærstyrke på øya over tid. Den tredje bølgen i 917 etablerte urbane sentre som ikke bare var leirer for kontrollere omgivelsene, men også som handelsbyer for å gå inn i irsk økonomi og i det større Vest-Europa. Da de kom tilbake til Dublin, opprettet de en markedsby. Ved å bringe tilbake nye ideer og motivasjoner, begynte de å bosette seg mer permanent. De norrøne brakte Irland inn i sitt omfattende system for internasjonal handel, i tillegg til å popularisere en sølvbasert økonomi med lokal handel. De var norrøne nordboere i Irland som innførte en pengebasert økonomi med den første myntpregingen i 997. En av kongene av Dublin, Sigtrygg Silkeskjegg, preget egne mynter.[67] I løpet av det neste århundret var det en stor periode med økonomisk vekst som spredte seg over det pastorale landet. Etter flere generasjoner oppsto en gruppe med blandet irsk og norrøn etnisk bakgrunn, gall-gælere, hvor gall er det gammelirske ordet for fremmed. Senere ble også betegnelsen ostmen, «østmenn», benyttet for å skille dem fra andre fra Skandinavia.[68]
_(14775892202).jpg)
I 902 slo Máel Finnia mac Flannacain av Brega og Cerball mac Muirecáin av Leinster seg sammen for å gå til krig mot Dublin, og i henhold til Ulster-annalene ble «Hedningene ble fordrevet fra Áth Cliath», det vil si fra festningen (longphort) i Dublin.[69] Nordboerne seilte over Irskesjøen og bosette seg i Wirralhalvøya i England, men kom senere for å ta Dublin tilbake.[70]
Vikingene oppnådde aldri total herredømme over Irland, og kjempet ofte for og mot ulike irske konger. De ulike norrøne byene kjempet tidvis innbyrdes og mot hverandre. Nordboerne i Dublin omdirigert jevnlig fra Irland grunnet deres ambisjoner og sterke interesser i York, noe som antagelig forstyrret alvorlige forsøk på å underlegge seg hele Irland.[68] Samtidig var den irske motstanden stor, men irsk uenighet og manglende evne til samarbeid førte til at de norrøne områdene overlevde såpass lenge som de gjorde.[68] Den store overkongen av Irland (irsk: Ardrí na hÉireann), Brian Boru, beseiret nordboerne og deres irske allierte fra Leinster i slaget ved Clontarf i 1014, rett utenfor Dublin. Selv om Brians styrker vant, ble Brian selv drept, det samme ble sønnen Murchad mac Briain og hans sønnesønn Toirdelbach.[71] Leinster-kongen Máel Mórda og vikinghøvdingene Sigurd Lodvesson og Broder fra Man[72] ble også drept. Etter slaget ble makten til nordboerne og kongeriket Dublin stort sett brutt, men byene som de hadde grunnlagt fortsatte å blomstre, og handel ble en viktig del av den irske økonomien. Etter Brians død ved Clontarf, ble den politiske situasjonen mer kompleks med rivalisering om overkongedømmet fra flere klaner og dynastier. Brians etterkommere klarte ikke å opprettholde en enhetlig trone,[73] og regional krangel om territorium førte indirekte til invasjonen av normannerne under Richard de Clare i 1169.[74]
Det har vært en etablert oppfatning at Irlands befolkning har vokst jevnlig fra forhistorisk tid og fram til den store sultkatastrofen i årene 1845 til 1852 da befolkning dalte med 20–25%, enkelte steder mer, og med stor utvandring på minst 2 millioner som direkte følge.[75] En undersøkelse fra Queens University Belfast i 2019 har påvist at den irske befolkningen hadde en klar nedgang i tre århundrene, fra 700-tallet til 900-tallet, før de norrøne vikingene kom til Irland.[76] Ved å benytte karbondatering og en database av arkeologiske steder var det mulig å modellere populasjonstrender tilbake til forhistorisk tid.[77] En gang rundt år 700 gikk befolkningen på Irland i en merkbar nedgang av ulike årsaker, det være krig, sult, sykdom eller politisk uro, og antagelig av flere samspillende årsaker. Da nordboerne på 900-tallet slo seg ned under den irske nedgangsperioden synes de ha hatt større suksess i øke sin befolkningsandel i Irland, til tross for at de utgangspunktet var få.[76]
Tidligere DNA-analyser antydet at de norrøne ikke satte sitt genetiske avtrykk i den irske befolkningen, og at de således forlot Irland. Nyere DNA-analyser, som blir mer og presis jo mer data som legges til, har gitt genetiske bevis som antyder at norrøne spor faktisk har hatt avsetning. To adskilte vitenskapelig undersøkelser fra 2017 og 2019 viser at irlenderne har betydelig mer norrøn DNA en tidligere antatt: Et DNA-kart fra Royal College of Surgeons of England avslørte at genetiske signaturer som ble funnet i Irland er mest lik de fra nord og vest i Norge, hvor også de som dro i viking var mest aktive.[76] Forskere fra Trinity College i Dublin avdekket 23 nye genetiske klynger med norrønt DNA i Irland som ikke tidligere var identifisert. Gitt disse funnene antyder det at nordboerne bidro positivt til å snu den negative befolkningstrenden i Irland i tidlig middelalder.[76]
Overkonge av Irland[rediger | rediger kilde]
Brian Boru, ved mer eller mindre å forene Irland, endret det overkongedømmet på den måten at overkongen nå ville ha mer makt og kontroll over landet og kunne styre landets anliggender.[78] Dette førte til velstand for Irland i løpet av de neste årene. Den irske økonomien vokste etter hvert som internasjonal handel ble mer vanlig. Byene (Limerick, Cork, Waterford, Wexford og Dublin) som ble grunnlagt av nordboerne fortsatte å vokse og trives som sentre for irsk handel og finans. Det forblir de den dag i dag.
Til tross for at den norrøne makten ble brutt på Irland, opprettholdt de norrøne fortsatt kontrollen over kongeriket Dublin. Selv om kongen av Leinster krevde skatt fra norrøne, grep de sjelden direkte inn i bystatens anliggender, da det brakte handel til området. Dette endret seg imidlertid da Diarmait mac Maíl na mBó, kongen av Leinster, erobret Dublin i 1052. Dette ga irene større tilgang til kongedømmet Mann og Øyene (øya Man, de ytre øyene i vestlige Skottland og Hebridene. Diarmuit greide å bli anerkjent som overkonge av Irland,[79] og etter hans død var det O’Brien-ætten som styrte Irland, og irsk innflytelse i det irske havområdet økte dramatisk i løpet av de neste få tiår, særlig under overkonge Muirchertach Ua Briain, oldebarn av Brian Boru, som ble kjent for sin interesse for utenrikssaker.[80]
Kanskje var det Muircherteachs økende makt og innflytelse over de ytre øyene, tradisjonelt norsk skattland, som førte til at Magnus Berrføtt, konge av Norge, ledet hærtokt mot irene i 1098 og igjen i 1102 for å bringe norrøne områder tilbake under norsk kontroll, samtidig som han med suksess angrep flere områder på de britiske øyer. Selv om direkte konflikt med kongeriket Norge virket nært forestående, synes Magnus og «Myrkjartan», som norske kilder kalte Muircherteach,[81] å finne et felles interesseområde og de drev krigføring i fellesskap på øya, særlig i Ulster. Muirchertach trengte Magnus’ støtte i å nedkjempe en irsk rival, Domnall Ua Lochlainn, konge av Ailech, og aksepterte i motytelse at den norske kongen kontrollerte norrøne Dublin.[82] Alliansen ble formelt knyttet tettere sammen ved at Muircherteachs datter Blathmin Ua Briain ble trolovet til Magnus’ unge sønn Sigurd. Da Magnus mente at han hadde kontroll over Irskesjøen, ville han seile nordover i 1103, men gikk i land for å skaffe ferskt storfekjøtt til ferden, og ble angrepet i et bakhold av irene og drept. Det er fullt mulig at Muircherteach selv sto bak for å kvitte seg med en farlig konkurrent. Sigurd forlot sin irske forlovede og seilte videre nordover til Norge. Muircherteach var også politisk involvert i kongedømmene Skottland og England, samt Wales.[80]
På 1100-tallet var det irsk-gælisk Irland bestående av flere kongeriker med konger, som hver omfattet flere mindre kongedømmer. På toppen var overkongen, som mottok hyllest fra de andre kongene, men som ikke styrte Irland som en enhetlig stat, selv om den irske staten hadde en felles kultur og rettssystem. De fem havnebyene Dublin, Wexford, Waterford, Cork og Limerick var bebodd av norrøn-irerne som hadde sine egne herskere.
En av de mest velstående styrene til noen overkongene var regjeringen til Toirdelbach Ua Conchobhair, som hadde makten i Muircherteach og delt Munster i 1118. Han var konge av Connacht nordvest i Irland og deretter overkonge av hele Irland, om enn med en del opposisjon. I hans tid gikk landet gjennom en periode med modernisering og økt tilknytting til den europeiske sfæren. Han endret Connacht og konsoliderte slektens posisjon (og den til hans kirkelige allierte) ved en rekke innovative militære og politiske grep som inkluderte bygging av en rekke festninger (caisdeoil), en betydelig flåte og fysisk flytting av hans maktbase til hjertet av Connacht rundt sletten Mag Seóla i Roscommon.[83][84] Han bygde også en flåtebase og en festning ved Dún Gaillimhe i 1124. En bosetning vokste rundt denne festningen som skulle vokse til å bli dagens by Galway.[85] Han var en dyktig militær kommandant, noe som bidro til at han kunne beholde kontrollen over Irland ved hjelp av sine utbygde festninger og flåten.[85] Han hadde også kommersielle og politiske forbindelser med herskerne i Frankrike, Spania og England, og økte Irlands internasjonale tilstedeværelse som brakte mer handel til øya. Hans regjeringstid varte i mer enn 50 år.[85]
En av Tairrdelbachs sønner, Ruadhrí, skulle senere fortsette med å være overkonge. Han var uten tvil den første overkongen uten motstand og direkte opposisjon, men han hadde den ulykke å styre under samme tid som den overlegne normanniske militærmakten i England utvidet sitt maktområde vestover og Ruadhrí måtte senere abdisere etter den normanniske invasjonen av Irland.[86][87]
Normanniske Irland (1169–1536)[rediger | rediger kilde]
- Se hovedartikkel, Den anglo-normanniske invasjonen av Irland
Normannernes ankomst[rediger | rediger kilde]
På midten av 1100-tallet var Irland sammensatt og politisk inndelt i et skiftende hierarki av flere småriker og større kongeriker, og med en overkonge som hevdet autoritet over de fleste av de andre kongene. Makten ble utøvd av lederne for noen få regionale dynastier som kjempet mot hverandre om overherredømmet over hele øya. En av disse mennene, kong Diarmaid Mac Murchadha av Leinster,[88] ble tvangsforvist av den nye overkongen, Ruaidrí Ua Conchobair fra det vestlige kongeriket Connacht. På flukt til Aquitaine fikk Diarmait tillatelse fra Henrik II av England til å rekruttere normanniske riddere for å gjenvinne riket sitt. De første normanniske ridderne gikk i land i Irland i 1167, etterfulgt av hovedstyrkene til normannere, walisere og flamlendere. De oppnådde ta makten over Diarmaits rike i løpet av noe uker og angrep hans naboriker. Denne militære intervensjonen ble sanksjonert av kong Henrik II av England. Til gjengjeld hadde Diarmait sverget lojalitet til Henry og lovet land til normannerne. Flere fylker ble gjenopprettet til Diarmaits kontroll, og han giftet sin datter Aoife MacMurrough til normanneren Richard de Clare, kjent som «Strongbow», og gjorde ham til arving av sitt rike. Diarmait døde i mai 1171 og Strongbow gjorde krav på Leinster som Diarmait hadde lovet ham.
Dette uroet kong Henrik II, som fryktet etableringen av en rivaliserende normannisk stat i Irland. Følgelig bestemte han seg for å etablere sin autoritet. I 1177 ble gjorde han sin sønn Johan av England til Lord av Irland ved rådsforsamlingen i Oxford.[89]
Med autoriteten til en pavelige bulle Laudabiliter fra pave Hadrian IV (født Nicholas Breakspear(e), den eneste engelskmannen som har vært pave)[90] gjorde Henrik landgang i oktober 1171 med en stor flåte med 500 riddere og 4000 soldater ved Waterford for å ta kontroll over både normannerne og irene, og ble den første kongen av England som satte sine føtter på irsk jord.[91] Henrik tildelte irske territorier til sin yngre sønn Johan med tittelen Dominus Hiberniae, «Herre over Irland». Ettersom Johan overraskende etterfulgte sin bror som konge, kom dermed Irland direkte under kronen. Irland var nominelt et «Lordship», hvor den engelske konge også hadde tittelen Lord av Irland fram til 1541. Henrik erklærte at de norrøn-irske byene var krongods og opprettet kirkemøtet i Cashel for å reformere den irske kirke. Hensikten var blant annet å få den irske kirken til å anerkjenne Henriks kongelige autoritet.[92] Det irske kirkehierarkiet underkastet seg Henrik, og trodde at hans inngripen ville bringe større politisk stabilitet,[93] men det var etter hvert åpenbart at Henrik «benyttet kirken som et virkemiddel i erobringen.»[94] Flere irske ledere underkastet seg, kanskje i håp om at Henrik ville tøyle det normanniske ekspansjonen, men isteden ga kongen det ennå ikke erobrede irske kongeriket Mide til normanneren Hugh de Lacy, og da Henrik reiste fra Irland fortsatte krigen mellom irene og normannerne.[95][96] Da Johan senere ble konge av England, kom «Lordship/Herredømmet av Irland» direkte under den engelske kronen.[97]
Lord av Irland[rediger | rediger kilde]
Normannerne kontrollerte opprinnelig hele østkysten, fra Waterford til østlige Ulster, og trengte seg også inn i et betydelig del av innlandet. De ulike delene av Irland ble styrt av mange småkonger. Den første herre av Irland var kong Johan, som besøkte Irland i 1185 og 1210 og hjalp til med å konsolidere de områdene som normannerne kontrollerte samtidig som han sørget for at mange av irske kongene sverget troskap til ham.
Gjennom 1200-tallet var politikken til de engelske kongene å svekke makten til de normanniske herrene i Irland. For eksempel oppfordret kong Johan at Hugh de Lacy måtte stabilisere seg og deretter styrte Herren av Ulster, før han utnevnte ham som den første jarlen av Ulster. Hiberno-Norman-samfunnet led av en rekke invasjoner som stoppet spredningen av deres bosetting og makt. Politikk og hendelser i irsk-gælisk Irland tjente til å trekke nybyggerne dypere inn i irenes sfære. Videre, i motsetning til anglo-normannerne, førte ikke de irsk-gæliske kongene detaljerte inventarer av eiendom og regnskaper. Sammen med fraværet av arkeologiske bevis på det motsatte, har dette fristet mange lærde fra middelalderens vestlige Irland til å være enige med historikeren Gerald av Wales som fra begynnelsen av 1200-tallet hevdet at de irske kongene ikke bygde festninger.[98]
Normannerne kontrollerte fra begynnelsen av hele østkysten, fra Waterford til det østlige Ulster, og noen områder vestover til Galway og Mayo. De hiberno-normanniske jarledømmene ble de største maktfaktorene i Irland, da de kontrollerte enorme områder som var praktisk talt uavhengige av Dublin eller London. Det hiberno-normanniske samfunnet fikk etter hvert en rekke problemer som førte til at de ikke lenger var i stand til å ta kontroll over nye områder, og de ble også trukket lenger og lenger inn i det gæliske Irland.
Normannernes ankomst endret det irske jordbrukslandskapet. Nye elementer var blant annet produksjon av høy i stor skala;[99] dyrking av pærer og kirsebær;[99] større saueraser;[99] og innføring av forskjellige nye dyr som kaniner, abbor, gjedde og karpe.[99] En annen økonomisk effekt var den utbredte bruken av mynter, opprinnelig introdusert av de norrøne nordboerne. På slutten av 1180-tallet under Johans herredømme ble de første normanniske myntene i Irland preget. Andre myntverk opererte i de store byene, med John de Courcy i Ulster som til og med preget mynter i sitt eget navn.[100]
Som ved erobringen av England begynte normannerne også en utstrakt byggingen av festninger, en nøkkelelement i det føydale systemet de brakte til Irland, og runde, befestede tårn. Fra 1169 til midten av 1300-tallet var festninger for det meste knyttet til det normanniske herredømmer[76] og dannet grunnlaget for nye bosetninger.[100] Et godt eksempel er den normanniske festningen Trim Castle i byen Trim, som fortsatt står. Den ble bygget i løpet av en periode på 30 år av Hugh de Lacy og hans sønn Walter de Lacy for å kontrollere omgivelsene og er den største normanniske festningen i Irland.[101][102]
Gælisk gjenoppvåkning fra 1254[rediger | rediger kilde]
Normannerne i Irland utviklet i årene etter erobringen en konkurrerende rivalisering seg imellom i begjæret etter landområder, noe som fikk en del av dem til å støtte irske herrer som konkurrerte med deres normanniske rivaler. Ved 1261 hadde svekkelsen av normannerne blitt åpenbar da Finghin Mac Cárthaigh, konge av Desmond, beseiret en normannisk hær i slaget ved Callann.[103] Krigen fortsatte mellom de forskjellige herrene og jarlene i rundt 100 år, og forårsaket mye ødeleggelse, særskilt rundt Dublin. I denne kaotiske situasjonen vant lokale irske herrer tilbake store landområder som familiene deres hadde mistet siden den normanniske erobringen og holdt dem selv etter krigen var over.
Ved begynnelsen av 1300-tallet hadde ikke irene hatt noen overkonge siden Ruaidrí Ua Conchobair, og de irske lederne søkte over til Skottland og oppmuntret Robert Bruce til å sende en hær for å drive de normanniske nybyggerne ut. Til gjengjeld skulle de krone broren hans overkonge. Robert Bruce hadde understreket i et brev til de irske lederne i 1315 fellesskapet mellom skottene og irene: «Mens vi og du, og vårt folk og ditt folk, frie siden de eldste tider, deler samme nasjonalitet og blir oppfordret til å komme sammen mer ivrig og gledelig i vennskap ved et felles språk og ved felles skikker (...) permanent styrking og opprettholdelse av det spesielle vennskapet mellom oss og dere, slik at vår nasjon med Guds vilje kan være i stand til å gjenvinne sin eldgamle frihet...» I dette ble det definert at skottene og irlenderne selv betraktet seg som samme folk som talte et felles gælisk språk.[104] Styrken i dette historiske sitatet ble understreket av Irlands president Michael D. Higgins da han gjentok det under et statsbesøk i Skottlands parlament i Edinburgh i 2016.[105] Sitatet markerte også den gæliske oppvåkningen i Irland på 1300-tallet.
Den 26. mai 1315 gjorde mer enn 5000 skotske soldater i land ved Larne nær Carrickfergus i Ulster, ledet av Edward Bruce, bror av kong Robert Bruce av Skottland. Det var veteransoldater fra den skotske uavhengighetskrigen mot England. Skottene hadde påført England et knusende nederlag i slaget ved Bannockburn i juni 1314, og i tillegg til å hjelpe irske forbundsfeller, hadde Bruce-familien også slekt i Ulster, foruten at Robert Bruce også ville opprette en andre front mot England i Irland. I løpet av en måned seiret de mot en normanniske hær ved Moiry Pass i Armagh. Edward Bruce gikk seirende fra slag til slag inntil veien til Dublin lå åpen.[106] I slaget ved Kells mot Roger Mortimer, 1. jarl av March i november 1315 vant Bruce og Mortimer unnslapp med nød og neppe. Normannerne i Dublin tok drastiske skritt for å forsvare byen: forstadene rundt ble brent ned og det ble tatt stein fra kirkene i byen for å forsterke bymurene.[107] Bruce valgte å ikke beleire byen og marsjerte videre sørover. Den 2. mai ved Dundalk ble Edward Bruce kronet til overkonge av hele Irland.[108] Det kunne ha gått, om det ikke var for at den store europeiske hungersnøden rammet Irland i 1317. Høsten 1318 ledet Bruce sine menn mot Dundalk, kanskje i søken etter mat og forsyninger under de harde sultforholdene. Rett utenfor Dundalk ble de angrepet av en normannisk hær under ledelse av John de Bermingham den 14. oktober.[109] Kildene er usikre, men i henhold til den skotske kronikøren John Barbour, var Edward Bruce selv arkitekten bak sitt nederlag ved å konfrontere en langt større hær. Bruce, den siste overkonge av Irland, ble drept, kroppen hans ble kappet opp og sendt til forskjellige byer i Irland, og hodet hans ble levert i triumf til kong Edvard II av England.[110].
Selv om historien om Edwards Bruce krigføring i Irland stor grad har forsvunnet fra den folkelige bevisstheten, har historikere lenge erkjent at «Bruce-kampanjen i Irland var en begivenhet av vidtrekkende betydning».[111] Under den kaotiske krigføringen benyttet irene mulighetene til å ta tilbake store områder som deres slekter hadde mistet etter normannernes invasjon. Ikke minst hadde Bruce gitt irske ledere som Donnell O'Neill av Tyrone, Bruces fremste allierte, en stemme i motstanden mot England. De skrev en «protest fra de irske fyrstene» til pave Johannes XXI for å rettferdiggjøre kroningen av Edward Bruce på Irlands trone.[107][112]
Svartedauden kom til Irland i 1348. De de fleste av de engelske og normanniske innbyggerne i Irland bodde i byer og landsbyer, rammet pesten dem langt hardere enn de innfødte irene, som bodde i mer spredte landlige bosetninger.[113] Etter at det hadde gått over, kom gælisk-irsk språk og skikker til å dominere landet igjen. Det engelskkontrollerte territoriet krympet til et befestet område rundt Dublin (The Pale), og normanniske herskere hadde liten faktisk autoritet utenfor (utover the Pale).
Utenfor The Pale begynte de gjenlevende hiberno-normanniske adelsmennene drev inn i en kulturell assimilering ved å ta opp irsk språk og irske skikker, og en samtidig engelsk kommentator skrev at de «ble mer irske enn irene selv» (latin: Hiberniores Hibernis ipsis).[114] I de følgende århundrene sto de generelt på irenes side i konflikter, og de forble katolske etter reformasjonen. De engelske myndighetene i The Pale var så engstelige for denne gælifiseringen at de vedtok spesielle lover, Kilkennystatuttene etter parlamentet i Kilkenny som vedtok dem i 1366, som forbød personer av engelsk opphav å snakke irsk, å bære irske klær eller å gifte seg med irer. Ettersom myndighetene hadde liten rekkevidde utenfor The Pale fikk lovene liten effekt.[115]
Innen slutten av 1400-tallet var det knapt noen engelsk sentraladministrasjon igjen i Irland. Engelskmennenes oppmerksomhet hadde blitt avledet av rosekrigene, og den mektige jarlen av Kildare var lord av Irland. De gæliske og gælifiserte adelsmennene økte stadig sin makt og innflytelse på bekostning av de engelske myndighetene i Dublin.
Irland i tidlig moderne tid (1536–1691)[rediger | rediger kilde]
Reformasjon, erobring og opprør[rediger | rediger kilde]
.jpg)
I 1536 fant reformasjonen i England sted. Henrik VIII av England brøt med pavedømmet. Mens engelskmennene, waliserne og skottene aksepterte den nye troen, forble irene katolske. Dette var bestemmende for deres forhold til britene de neste 400 årene, ettersom reformasjonen falt samtidig som England gjorde en innsats for å gjenerobre og kolonisere Irland. Det religiøse skillet betød at irene, og de katolske etterkommerne av hiberno-normannerne, også kjent som the Old English, ble ekskluderte fra å ha politisk makt.
Fra 1536 bestemte Henrik seg for å gjenerobre Irland og bringe det under kronens kontroll. Fitzgerald-dynastiet i Kildare, som hadde blitt de effektive herskerne av Irland på 1400-tallet, var blitt upålitelige allierte av Tudor-monarkene. De hadde invitert burgundiske tropper inn i Dublin for å krone viss Lambert Simnel som konge av England i 1487, skjønt i virkeligheten var han en ti år gammel sønn av en håndverker fra Oxford.[117] I 1536 gikk Thomas FitzGerald, 10. jarl av Kildare (også kalt Silken Thomas) til åpent opprør mot kronen, men det feilet tungt, og han endte opp i London hvor han ble sammen med fem slektninger hengt, trukket og kvartert ved Tyburn.
Etter å ha slått ned dette opprøret, bestemte Henrik seg for å bringe Irland under engelsk kontroll slik at øya ikke skulle bli en base for framtidige opprør eller utenlandske invasjoner av England. I 1542 oppgraderte han Irland fra et herredømme til et fullt kongerike. Henrik ble utropt til konge av Irland på et møte i det irske parlamentet det året. Dette var det første møtet i det irske parlamentet som ble deltatt av de gæliske irske høvdingene så vel som det hiberno-normanniske aristokratiet.[118] Etter å ha etablert monarkiet begynte han gjenerobringen, som skulle ta nesten et århundre med kamper og forhandlinger.
Den spanske armada havnet utenfor Irland etter den mislykkede invasjonen av England og led store tap under en ekstraordinær stormsesong høsten 1588. Blant de overlevende var kaptein Francisco de Cuellar, som ga en bemerkelsesverdig beretning om sine opplevelser på flukt i Irland og av «de ville irlenderne er barbariske og de mest skitne.»[119]
Gjenerobringen ble fullført under regjeringene til Elizabeth og Jakob I etter flere brutale konflikter. (Se desmondopprørene, 1569–73 og 1579–83, og niårskrigen, 1594–1603) Etter dette etablerte de engelske myndighetene i Dublin reell kontroll over Irland for første gang og brakte en sentralisert regjeringen til hele øya. I tillegg ble de innfødte irske herredømmene avvæpnet. I 1614 ble det katolske flertallet i det irske parlamentet styrtet gjennom opprettelsen av en rekke nye bydeler som ble dominert av de nye nybyggerne. Engelskmennene lyktes imidlertid ikke med å konvertere de katolske irene til den protestantiske religionen og de brutale metodene som ble brukt av kongens styre (blant annet å benytte krigslov) for å bringe landet under engelsk kontroll, økte harme mot det engelske styret.
Fra midten av 1500-tallet og inn i 1600-tallet ble det ført en koloniseringspolitikk kjent som Plantations, bosetningene.[120] Skotske og engelske protestanter ble oppfordret til å kolonisere Munster, Ulster, Laois og Offaly. Disse utgjorde en herskende klasse, og de framtidige britiske administrasjonene i England ble dannet med deres etterkommere. Det ble også innført egne straffelover (Penal Laws),[121] som diskriminerte mot alle andre kirkesamfunn enn den anglikanske irske kirke. Disse lovene rammet særlig katolikkene, og senere også presbyterianerne.
Borgerkriger og straffelover[rediger | rediger kilde]
1600-tallet var muligens de blodigste og mest brutale årene i Irlands historie. To perioder med borgerkrig, 1641–1653 og 1689–1691 forårsaket store tap av menneskeliv, og førte til at den siste rest av det irske, katolske jordeierklassen mistet sine eiendommer, og dissentere ble underkastet straffelover.
Den første krigen, som skulle vare i elleve år, begynte med opprøret i 1641, da irske katolikker gjorde opprør mot engelsk, protestantisk styre, det såkalte protestantisk herrestyre» (Protestant Ascendancy).[122] Flere tusen protestantiske nybyggere ble massakrert. I årene 1642–1649 styrte de katolske jordeierne landet som katolske irske konføderasjon mens den engelske borgerkrigen som kalles de tre kongerikers kriger raste. 1649–1653 gjenopprettet Oliver Cromwell engelsk kontroll på vegne av det engelske samveldet i det som var krigens mest brutale fase. Opp mot en tredjedel av befolkningen drept eller forvist som slaver, hvor mange døde på grunn av tøffe forhold. Det meste av jorden som var på irske, katolske hender før 1641 ble beslaglagt og gitt til nybyggere. Flere hundre av de gjenværende irske jordeiere ble tvangsflyttet til Connacht.[123][124]
(Oljemaleri i National Portrait Gallery)
Etter den ærerike revolusjon i England i 1688 ble Irland den viktigste slagmarken, da den katolske Jakob II av England forlot London og det engelske parlamentet erstattet ham med den protestantiske Vilhelm av Oranien. De rikere irske katolikkene støttet Jakob for å prøve å reversere straffelovene og konfiskasjonene av irske eiendommer, mens protestantene støttet Vilhelm og dronning Maria for å beholde sine eiendommer i landet. Jakob og Vilhelm kjempet om kongeriket Irland i Vilhelmskrigen i Irland, mest kjent i slaget ved Boyne i 1690, hvor styrkene til Jakob var i klart undertall og ble beseiret.[125] Jakobittisk motstand fortsatte inntil juli 1691, da de ble beseiret igjen i slaget ved Aughrim. Straffelovene, som hadde blitt mildnet noe etter restaurasjonen, ble igjen strammet opp, slik at den katolske befolkningen skulle få mindre mulighet til å organisere et nytt opprør.
Forvisning, kontraktsarbeid og slaveri[rediger | rediger kilde]
Fra 1400- til 1700-tallet ble irske, engelske, skotske og walisiske fanger fraktet til tvangsarbeid i Karibia for å jobbe unna straffetiden. Enda større antall kom frivillig som tjenere på kontrakt. På 1700-tallet ble de sendt til de amerikanske koloniene, og på begynnelsen av 1800-tallet til Australia.[126][127] Irene ble avhumanisert av engelskmennene, beskrevet som «villmenn», slik at fortrengningen deres virket desto mer berettiget. I 1654 ga det britiske parlamentet Oliver Cromwell frie hender til å forvise irske «uønskede». Cromwell samlet katolikker over hele det irske landskapet og plasserte dem på skip på vei til Karibia, hovedsakelig øya Barbados. I 1655 hadde 12 000 politiske fanger blitt tvangssendt til Barbados og inn i kontraktsarbeid.[128]
Kolonitiden[rediger | rediger kilde]
- Hovedartikkel: Irlands historie 1691-1801
.svg)
Flertallet av folket i Irland var katolske bønder; de var svært fattige og stort sett uvirksom politisk i løpet av 1700-tallet, da mange av deres ledere konverterte til protestantisme for å unngå alvorlige økonomiske og politiske straffer. Likevel var det en voksende katolsk kulturell oppvåkning på gang.[129] Det var to protestantiske grupper. Presbyterianerne i Ulster i nord levde under langt bedre økonomiske forhold, men hadde praktisk talt ingen politisk makt. Makten ble beholdt av en liten gruppe anglo-irske familier, som var lojale mot den anglikanske kirken i Irland. De eide størstedelen av jordbruksarealet, der arbeidet ble utført av de katolske bøndene. Mange av disse anglo-irske familiene bodde i England og var fraværende utleiere, hvis lojalitet i utgangspunktet var til England. Anglo-irerne som bodde i Irland ble i økende grad identifisert som irske nasjonalister, og var harme over den engelske kontrollen over øya deres. Talsmennene deres, som den radikale forfatteren Jonathan Swift og den konservative britiske politikeren og filosofen Edmund Burke, søkte mer lokal kontroll.[130] Burke beskrev kort før han døde det britiske styret i Irland som like undertrykkende som de revolusjonære jabobinernes styre i Frankrike, under den franske revolusjon.[131]
Maten som ble produsert ble også for en stor grad eksportert fremfor å selges på det irske markedet, ettersom det var større profitt å hente andre steder. På grunn av to kalde vintre ble det hungersnød i 1740–1741, og rundt 13% og 20% av befolkningen i 1740 på 2,4 millioner mennesker.[132] Også de som produserte varer for eksport var misfornøyd med situasjonen; det hadde i 1660-årene blitt innført toll på irske varer som ble sendt til England gjennom Navigasjonslovene (Acts of Trade and Navigation), men det var ingen slik toll på varer som gikk den andre veien.
En del irske katolikker var trofaste mot jakobittene sak inntil Jakob II døde i 1766. Etter hans død uttalte paven at huset Hannover var rikets rettmessige herskere, og motstanden la seg. 1700-tallet var nokså fredelig i forhold til de foregående to århundrer, og befolkningen økte. To veldig kalde vintre nær slutten av den lille istiden førte direkte til en hungersnød mellom 1740 og 1741, som tok livet av rundt 400 000 mennesker og fikk over 150 000 irer til å forlate øya.[133] I tillegg ble irsk eksport redusert av navigasjonslovene fra 1660-tallet, som la toll på irske produkter som kom inn i England, men fritok engelske varer fra toll ved innreise til Irland.
På 1700-tallet hadde den anglo-irske herskende klassen utviklet seg til å forstå Irland som sitt hjemland, ikke England.[134] En parlamentarisk fraksjon ledet av Henry Grattan agiterte for et gunstigere handelsforhold med Storbritannia og for større lovgivende uavhengighet for det irske parlamentet. Imidlertid stoppet reformen i Irland over de mer radikale forslagene mot å gi irske katolikker rett. Dette ble delvis aktivert i 1793, men katolikker kunne ennå ikke bli medlemmer av det irske parlamentet, eller bli embetsmenn. Noen ble tiltrukket av det mer militante eksemplet på den franske revolusjonen i 1789.
Presbyterianere og dissenter møtte også forfølgelse om enn i mindre skala, og i 1791 holdt en gruppe dissidentiske protestantiske individer, som alle unntatt to var presbyterianere, det første møtet i det som skulle bli foreningen av forente irlendere: Society of the United Irishmen. Opprinnelig søkte de å reformere det irske parlamentet som ble kontrollert av de som tilhørte statskirken; søke katolsk frigjøring; og bidra til å fjerne religion fra politikken. Da deres idealer virket uoppnåelige, ble de mer fast bestemt på å bruke makt for å styrte britisk styre og etablere en irsk republikk. Deres aktivitet kulminerte i det irske opprøret i 1798, som ble blodig undertrykt.
Irland var formelt et adskilt kongerike styrt av kong Georg III av Storbritannia; han fastsatte politikken for Irland ved utnevnelsen av Irlands stattholder (Lord Lieutenant of Ireland) eller visekonge. I praksis bodde visekongene i England og sakene på øya ble i stor grad kontrollert av en elitegruppe av irske protestanter kjent som «undertakers». Systemet endret seg i 1767, med utnevnelsen av en engelsk politiker som ble en veldig sterk visekonge. George Townshend tjenestegjorde 1767-72 og hadde residens i The Castle i Dublin. Townsend hadde sterk støtte fra både kongen og det britiske kabinettet i London, og alle store avgjørelser ble i utgangspunktet tatt i London. De irske protestantiske landeierne (The Ascendancy) klaget, og oppnådde en rekke nye lover på 1780-tallet som gjorde det irske parlamentet mer effektivt og mer uavhengig av det britiske parlamentet, men fortsatt under tilsyn av kongen og hans kongelige råd.[135]
Hovedsakelig grunnet opprøret i 1798 ble det irske selvstyret fullstendig avsluttet ved bestemmelsene i Unionsloven av 1800 (Acts of Union) som medførte at Kongeriket Storbritannia og Kongeriket Irland ble slått sammen til Det forente kongerike Storbritannia og Irland. Som følge av unionen ble det irske parlamentet avskaffet og det britiske parlamentet i Westminster ble også irenes nasjonalforsamling.[136][137]
Unionstiden 1801–1922[rediger | rediger kilde]
- Hovedartikkel: Irlands historie 1801-1922
Sult, utvandring og tap av språk[rediger | rediger kilde]
I 1800 ble Unionsloven vedtatt, først av det britiske parlamentet og deretter av det irske. Dermed ble Irland og Storbritannia slått sammen til ett forent kongerike. En grunn til at irene så villig gikk med på dette var et løfte om katolsk emansipasjon (lettelser), foruten også andre dissenter; i tillegg foregikk det utstrakt korrupsjon i det irske parlamentet, hvor britene kjøpte stemmer for å få gjennom unionsloven. Lovendringen som ville gitt katolsk emansipasjon ble raskt etter blokkert av kong Georg III, som påberopte seg bestemmelsene i Forlikslov (Act of Settlement) av 1701.
I 1823 begynte en driftig katolsk advokat, Daniel O'Connell, kjent i Irland som «Frigjøreren» (The Liberator) en vellykket irsk kampanje for å oppnå frigjøring og for å få plass i parlamentet. Det kulminerte med O'Connells vellykkede valg og katolsk emansipasjon ble gjennomført i 1829. Han forsøkte senere også å få omstøtt unionsloven, men uten å lykkes med dette.
Den andre av de store hungersnødene i irsk historie, hungersnøden (An Gorta Mór). Den rammet landet i tiden 1845–1849 som ble utløst av sykdom på potetene, som var en av de viktigste matvarene på øya. Sulten ble forverret av datidens politiske faktorer[138] som førte til massesult og stor utvandring. Befolkningen var før hungersnøden på over åtte millioner, og omtrent 1 million mennesker døde og mer enn 1 million flyktet fra landet.[139] Ved folketellingen i 1911 var den nede på 4,4 millioner. De fleste irske bøndene var leilendinger som måtte selge kjøtt og korn til England for å ha råd til jordleien. Derfor var de sårbare for potetpesten siden poteten var dominerende som næringsmiddel for befolkningen. Matvareeksporten til England ble lite påvirket av hungersnøden. Dette er en av grunnene til at mange irer følte hat mot engelskmennene.
Irlands kultur gjennomgikk en massiv endring i løpet av 1800-tallet. Etter hungersnøden gikk det irske språket i kraftig tilbakegang. Denne prosessen ble startet på 1830-tallet, da de første nasjonale skolene ble opprettet i landet. Disse hadde fordelen av å oppmuntre til leseferdighet, men undervisningen ble gjort utelukkende på engelsk og det var forbudt å snakke irsk. Men før 1840-årene var irsk fortsatt majoritetsspråket i landet og numerisk (gitt befolkningsøkningen) kan ha hatt flere irsktalende enn noen gang før. Hungersnøden ødela de irsktalende områdene i landet, som også var fattige på landet. I tillegg til å forårsake dødsfall til tusenvis av irsktalende, førte hungersnøden også til vedvarende og utbredt emigrasjon fra det irsktalende områdene sør og vest i landet. I 1900, for første gang på kanskje to årtusener, var irsk ikke lenger majoritetsspråket i Irland, og fortsatte å avta i betydning. På tidspunktet for irsk uavhengighet hadde Gaeltacht (irsktalende område) krympet til små lommer langs den vestlige kysten.[140]
Det var i løpet av århundret tre store opprør: opprøret i 1803 under Robert Emmets ledelse, Young Irelanders-opprøret i 1848 ledet av Thomas Francis Meagher og andre Young Irelanders, og Fenian-opprøret i 1867 ledet av Irish Republican Brotherhood. Alle de tre slo feil, men væpnet kamp hadde festet seg som en akseptabel metode hos mange nasjonalister.
En liten gruppe på rundt 10 000 engelske familier eide praktisk talt hele jordbruksland i Irland. De fleste var fastboende i England, og var sjelden landet. De leide ut eiendommene til irske leilendinger. Å falle på etterskudd i leie betydde utkastelse, og svært opphisselse – ofte vold.[141] Mot slutten av 1800-tallet kom det flere jordreformer, presset igjennom av den politiske organisasjonen Irish National Land League (irsk: Conradh na Talún) under ledelse av Michael Davitt. Fra 1870 kom det flere lover som splittet opp store gods og gav leietagere rett til en rettferdig og fastsatt leie.
Irsk selvstyre ble på 1870-tallet en viktig sak. Det var særlig Charles Steward Parnell og partiet Home Rule League som satte dette på dagsordenen. Den britiske statsministeren William Ewart Gladstone forsøkte to ganger å introdusere Hjemmestyre (home rule), i 1886 og 1893. Parnell måtte dog forlate politikken da han ble involvert i en skilsmisseskandale.[142]
Debatten om begrenset selvstyre førte til spenninger mellom nasjonalister og unionister, som ønsket å fortsatt være en del av Det forente kongerike. Det meste av øya var hovedsakelig katolsk, nasjonalistisk og agrar, men i nordøst var samfunnet overveiende protestantisk, unionistisk og i langt større grad industrialisert.
Deling av Irland i nord og sør[rediger | rediger kilde]
Perioden 1916–1921 var preget av politisk vold og omveltninger, og endte med delingen av Irland i 1920 og uavhengighet for 26 av de 32 fylkene. Et mislykket militant forsøk ble gjort for å oppnå separat uavhengighet for Irland med Påskeopprøret i 1916, en oppstand i Dublin. Selv om støtten til opprørerne var liten, førte volden som ble brukt i å slå opprøret ned til stor harme mot britisk styre og en endring i støtten til opprørerne. I tillegg økte trusselen om at irlendere ble vervet til den britiske hæren i 1918 (for å gjøre tjeneste på vestfronten som et resultat av den tyske våroffensiven) denne endringen.[143] I valget i desember 1918 vant Sinn Féin, partiet til opprørerne, tre fjerdedeler av alle seter i Irland, hvorav tjuesju parlamentsmedlemmer samlet seg i Dublin 21. januar 1919 for å danne et 32-fylkes en irsk republikansk parlament for de 32 grevskapene, og det første Dáil Éireann (irske parlamentet) erklærte ensidig suverenitet over hele øya.[144]
Den irske republikanske hæren førte en geriljakrig under den irske uavhengighetskrigen fra 1919 til 1921. I løpet av de bitre kampene ved Det britiske parlamentet Den irske regjeringsloven av 1920 (Government of Ireland Act 1920) som innebar hjemmestyre, men det delte øya Irland i hva den britiske regjeringens lov kalte «Nord-Irland» og «Sør-Irland». I juli 1921 ble den irske og britiske regjeringen enige om en våpenhvile som stoppet krigen. I den 6. desember 1921 signerte representanter for begge regjeringene den anglo-irsk traktat. Den irske delegasjonen ble ledet av Arthur Griffith og Michael Collins. Dette avskaffet den irske republikken og opprettet Den irske fristaten, et selvstyrt dominion (selvstyre) innenfor Samveldet av nasjoner på samme måte som Canada og Australia.
I henhold til traktaten kunne Nord-Irland melde seg ut av Den irske fristaten og bli i Storbritannia, noe den gjorde det umiddelbart. I 1922 ratifiserte begge parlamentene traktaten, og formaliserte uavhengighet for Den irske fristaten med sine 26 grevskap (som omdøpte seg til Irland i 1937, og erklærte seg som en republikk i 1949); mens Nord-Irland bestående av 6 grevskap, fikk hjemmestyre for seg selv, og forble en del av Storbritannia. I det meste av de neste 75 årene var hvert territorium sterkt tilpasset enten katolske eller protestantiske ideologier, men dette var mest markert i de seks fylkene i Nord-Irland.
Fristaten og republikken (1922–nåtiden)[rediger | rediger kilde]
Traktaten om å bryte unionen delte den republikanske bevegelsen inn i to fraksjoner: anti-traktaten (som ønsket å kjempe videre til en irsk republikk ble oppnådd) og pro-traktaten (som aksepterte Fristaten som det første skrittet mot full uavhengighet og enhet). Mellom 1922 og 1923 kjempet begge sider den blodige irske borgerkrigen. Den nye irske fristatens regjering beseiret resten av den irske republikanske hæren som var imot traktaten, og utførte flere henrettelser. Denne splittelsen blant nasjonalister farger fortsatt irsk politikk i dag, særskilt mellom de to ledende irske politiske partiene, Fianna Fáil og Fine Gael.
Den nye irske fristaten (1922–1937) eksisterte i en tid hvor diktaturer spredde seg på det europeiske fastlandet og en stor økonomisk nedtur i verden i 1929, Til tross for de voldelige konfliktene helt fram til opprettelsen av Fristaten klarte den å forbli et demokrati. Et sterkt signal om dette kom i 1932, da Éamon de Valera og hans parti Fianna Fáil, som i stor grad representerte den tapende side i borgerkrigen, tok makten på fredelig vis gjennom en valgseier i 1932. For mange irer ble dette regjeringsskiftet signalet om at Fristaten faktisk var selvstyrt og ikke bare en britisk koloni. Takket være offentlig sparing og lave offentlige utgifter klarte Fristaten seg rimelig godt gjennom 1930-årenes økonomiske kriser, men prisen var høy arbeidsledighet og nye bølger av utvandring. I 1961 hadde befolkningstallet falt helt ned til 2,7 millioner.
Den nye staten var sterkt dominert av Den katolske kirke for det meste av dens historie. Presteskapets innflytelse betydde at den irske staten hadde en meget konservativ sosialpolitikk Det ble reflektert i lovene, for eksempel var skilsmisse, prevensjon, selvbestemt abort og pornografi forbudt, og bøker og filmer ble sensurert eller forbudt. Kirken eide også mange av sykehusene og skolene i landet, og kunne dermed påvirke helse- og skolepolitikken. Selvbestemt abort, som Amnesty International har definert som «helsetjenester og en menneskerett»,[145] Etter Irland hadde en av Europas strengeste abortlover godkjente det irske parlamentet har godkjent et lovforslag som tillater kvinner å ta abort først i 2018, sju måneder etter at en folkeavstemning i landet viste et klart flertall for selvbestemt abort.[146]
Med delingen av Irland i 1922 var 92,6 % av Fristatenss befolkning katolske mens 7,4 % var protestanter.[147] På 1960-tallet hadde den protestantiske befolkningen falt med halvparten. Selv om emigrasjonen var høy blant hele befolkningen, på grunn av mangel på økonomiske muligheter, var hastigheten på protestantisk utvandring uforholdsmessig i denne perioden. Mange protestanter forlot landet på begynnelsen av 1920-tallet, enten fordi de følte seg uvelkomne i en overveiende katolsk og nasjonalistisk stat, ettersom de var redde på grunn av nedbrenningen av protestantiske hjem (særskilt av den gamle jordeierklassen) av republikanere under borgerkrigen, ettersom de så på seg selv som britiske og ønsket ikke å leve i en uavhengig irsk stat, eller på grunn av den økonomiske forstyrrelsen forårsaket av den nylige volden. Den katolske kirke ved pave Pius X hadde også utstedt et dekret i 1907, kjent som Ne Temere, der barna i ekteskap mellom katolikker og protestanter måtte oppdras som katolikker. Fra 1945 falt raten for utvandring for protestanter.
I 1937 ble det vedtatt en ny grunnlov, og landets navn ble endret til Éire. Den britiske monarken var fortsatt formelt sett statsoverhode, ettersom landet tilhørte Samveldet, men alle praktiske konsekvenser av dette ble fjernet. Staten forble nøytral gjennom den andre verdenskrig, noe som reddet den fra mye av krigens redsler, selv om estimert 70 000 meldte seg som frivillig til å tjene i de britiske styrkene.[148] Irland ble også påvirket av matrasjonering og kullmangel; torvproduksjon ble prioritert på denne tiden. Irland var det eneste medlem av Samveldet som nektet å støtte britene. I 1939-40 stod IRA bak en serie bombeeksplosjoner i Storbritannia. Følgen var at Eamon de Valera av frykt for en britisk invasjon erklærte permanent unntakstilstand og lot britene benytte irsk luftrom og irsk territorialfarvann ved behov, og slik fikk Irland være i fred.[149] Selv om Irland formelt var nøytrale, har nyere studier antydet en langt større grad av involvering med de allierte enn det som tidligere har vært forstått, med D-dagens dato for landgang i Normandie satt på grunnlag av hemmelig værinformasjon om atlantiske stormer levert av Irland.[150]
I 1949 forlot Irland det britiske samveldet og ble formelt erklært en republikk.[151]
_(cropped).jpeg)
På 1960-tallet gjennomgikk Irland en stor økonomisk endring under reformeringen av taoiseach (statsminister) Seán Lemass. Gratis videregående utdanning ble innført av utdanningsminister Donogh O'Malley i 1968. Fra begynnelsen av 1960-tallet søkte Irland opptak til Det europeiske økonomiske fellesskapet, men da 90 % av eksporten gikk til det britiske markedet måtte Irland vente til britene gikk inn i 1973.
Globale økonomiske problemer på 1970-tallet, forsterket av et sett feilvurderte økonomiske politiske grep fikk den irske økonomien til å stagnere. Problemene i Nord-Irland frarådet utenlandske investeringer. Det irske pundets valutakurs var knyttet til det britiske, men i 1979 ble denne koblingen brutt slik at Irland kunne devaluere. Imidlertid førte økonomiske reformer på slutten av 1980-tallet, godt hjulpet av investeringer fra Det europeiske fellesskap, til framveksten av en av verdens høyeste økonomiske vekstrater, med masseinnvandring (spesielt av mennesker fra Asia, Afrika og Øst-Europa) som et trekk ved den sene 1990-tallet. Denne perioden ble kjent som «den keltiske tiger» og ble fokusert på som en modell for økonomisk utvikling i de tidligere østblokklandene, som gikk inn i EU på begynnelsen av 2000-tallet. Eiendomsverdiene hadde økt med en faktor på mellom fire og ti mellom 1993 og 2006, noe som til dels drev boomen.
Det har foregått en liberalisering av en rekke lover, slik at skilsmisse har blitt tillat, homofili har blitt avkriminalisert og det er gitt en svært begrenset adgang til selvbestemt abort. Store skandaler i Den katolske kirke, både av seksuelle og økonomisk art, har ført til en halvering av deltagelsen i den religiøse messen.
Det irske samfunnet vedtok relativt liberal sosial politikk i denne perioden. Skilsmisse ble legalisert, homofili avkriminalisert, og selvbestemt abort i begrensede tilfeller ble tillatt av den irske høyesterett i den juridiske dommen i X Case (X var en fjorten år gammel jente som var blitt gravid etter voldtekt), et veiskille irsk høyesterettssak i 1992 som etablerte irske kvinners rett til abort hvis en gravid kvinnes liv var i fare på grunn av graviditet, også risikoen for selvmord.[152][153] Store skandaler i den katolske kirke, både av seksuelle og økonomisk art, falt sammen med en utbredt nedgang i religiøs praksis, med ukentlig oppmøte ved katolske messer som falt med det halve på tjue år. En rekke domstoler opprettet fra 1990-tallet har undersøkt påståtte feilbehandlinger fra politikere, det katolske presteskapet, dommere, sykehus og Gardaí (politiet).
Irlands nyvunne velstand ble utfordret brått i 2008 da banksystemet kollapset på grunn av at den irske eiendomsboblen sprakk. Omtrent 25-26 % av bruttonasjonalprodukt (BNP) var nødvendig for å redde irske banker som sviktet og tvinge fram konsolidering av banksektoren. Dette var den største bankredningspakken for noe land i historien, til sammenligning var det bare 7–8 % av BNP som var nødvendig for å redde ut sviktende finske banker i bankkrisen på 1990-tallet. Dette resulterte i en stor finansiell og politisk krise da Irland gikk inn i en resesjon.[154] Innvandringen steg til 1989-nivåer da arbeidsledigheten steg fra 4,2 % i 2007 til 14,6 % i februar 2012.[155]
Siden 2014 har imidlertid Irland hatt sterk økonomisk vekst, kalt for «den keltiske føniks».[156]
Det moderne Irland[rediger | rediger kilde]
Økonomi[rediger | rediger kilde]
.jpg)
Irlands økonomi ble mer mangfoldig og sofistikert enn noen gang før; integrere seg i den globale økonomien ved å bli med i Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC), en forløper for Det europeiske fellesskap (EF) og Den europeiske union (EU), på samme tid som med Storbritannia. På begynnelsen av 1990-tallet hadde Irland forvandlet seg til en moderne industriell økonomi og generert betydelig nasjonalinntekt som kom hele nasjonen til gode. Selv om avhengigheten av landbruk fortsatt var høy, produserte Irlands industrielle økonomi sofistikerte varer som hevdet seg med internasjonal konkurranse.
Religion[rediger | rediger kilde]
Den katolske kirke, som en gang utøvde stor makt i katolsk isolasjonisme, fikk betydelig mindre innflytelse på sosiopolitiske spørsmål i Irland. Irske biskoper var ikke lenger i stand til å gi råd og påvirke offentligheten om hvordan de skulle utøve sine politiske rettigheter. Det moderne Irlands løsrivelse av Kirken fra det vanlige liv kan forklares med den økende mangelen på interesse for Kirkens lære fra yngre generasjoner og den tvilsomme moralen til Kirkens representanter.[157]
En svært omtalt sak var den av Eamonn Casey (1927–2017), biskop av Galway, som trakk seg brått i 1992 etter at det ble avslørt at han, blant annet, hadde hatt en affære med en amerikansk kvinne og hadde fått et barn.[158] Ytterligere kontroverser og skandaler oppsto angående pedofile og barnemisbrukende prester. Som et resultat begynte mange i den irske offentligheten å stille spørsmål ved troverdigheten og effektiviteten til den katolske kirke.[159] I 2011 stengte Irland sin ambassade i Vatikanstaten, et tilsynelatende resultat av denne økende trenden.[160]
Det irske flagg[rediger | rediger kilde]
Det nasjonale flagget til Irland er en trikolor av grønt, hvitt og oransje. Dette flagget, som har fargene grønt for irske katolikker, oransje for irske protestanter og hvitt for ønsket fred mellom dem, dateres til midten av 1800-tallet.[161] Trikoloren ble først foldet ut offentlig av den unge irlendingen Thomas Francis Meagher, som ved å bruke flaggets symbolikk forklarte visjonen sin som følger: «Det hvite i midten betyr en varig våpenhvile mellom ’oransje’ og ’grønn’, og jeg stoler på at under foldene kan hendene til den irske protestanten og den irske katolikken foldes i sjenerøst og heroisk brorskap».[161] Mednasjonalisten John Mitchel sa at «Jeg håper å se flagget en dag vaie som vårt nasjonale banner.»[162]
Etter at det ble tatt i bruk i Påskeopprøret i 1916 ble det allment akseptert av nasjonalister som det nasjonale irske flagget og ble offisielt brukt av den irske republikken (1919–21) og den irske fristaten (1922–37).
I 1937 da den irske grunnloven ble innført, ble trikoloren formelt bekreftet som nasjonalflagget, men mens trikoloren i dag er det offisielle flagget til Irland, er det ikke et offisielt flagg i Nord-Irland, selv om det noen ganger brukes uoffisielt.
Det eneste offisielle flagget som representerer Nord-Irland er unionsflagget (Union Jack) til Storbritannia og Nord-Irland, men bruken av det er kontroversielt.[163] Ulster-banneret, som var offisielt i årene mellom 1953 og 1972, benyttes noen ganger som et uoffisielt regionalt flagg for Nord-Irland.[164]
Siden delingen har det ikke vært noe universelt akseptert flagg for å representere hele øya. Som en foreløpig løsning for visse sportsarrangementer nyter flagget til de fire provinsene, som består av provinsene våpenskjold, en viss generell aksept og popularitet.
Historisk har en rekke flagg blitt brukt, blant annet:
- Sankt Patricks flagg, et rødt andreaskors på hvit bunn,som representerte Irland på unionsflagget etter unionsloven;
- Et grønt flagg med en harpe (brukt av de fleste nasjonalister på 1800-tallet og som også er flagget til Leinster);
- Et blått flagg med en harpe brukt fra 1700-tallet og utover av mange nasjonalister (nå flagget til Irlands president);
- Den irske trekoloren.
Historiografi[rediger | rediger kilde]
Nasjonalisme[rediger | rediger kilde]
Irland har en betydelig historieskriving med bidratt fra forskere fra Irland, Nord-Amerika, Storbritannia og andre land. Det har vært både en standardtolkning og siden slutten av 1930-tallet en god del revisjonisme.[165] Et av de viktigste temaene har alltid vært irsk nasjonalisme – det som Alfred Markey kaller:
Nasjonalisme har ført til en rekke monografier og debatter.[167][168]
Mye fokus og oppmerksomhet har blitt rettet mot den irske revolusjonære perioden, 1912–1923. Fra 2012 samlet en serie akademiske konferanser om Reflection on a decade of War and Revolution in Ireland 1912-1923: Historians and Public History hundrevis av forskere, lærere og allmennheten.[169]
Relasjonen til Storbritannia[rediger | rediger kilde]
Irland var på noen måter den første kolonianskaffelsen til det britiske imperiet.[170] P.J. Marshall har uttalt at historikere har fortsatt å diskutere om Irland bør betraktes som en del av det britiske imperiet.[171] Nyere arbeid av historikere legger spesiell vekt på å fortsette empiriske aspekter av irsk historie,[172] Atlanterhavets historie,[173] og migrasjonens rolle i å danne den irske spredningen over imperiet og Nord-Amerika.[174][175]
Nyere tilnærminger[rediger | rediger kilde]
Etter hvert som historieskrivningen utvikler seg, har nye tilnærminger blitt brukt på den irske situasjonen. Studier av kvinner, og kjønnsforhold generelt, var sjeldne før 1990, men er nå langt vanligere med over 3000 bøker og artikler.[176] Postkolonialisme er en tilnærming i flere akademiske disipliner som søker å analysere, forklare og svare på den kulturelle arven fra kolonialisme og imperialisme. Hovedvekten er vanligvis vektlagt på de menneskelige konsekvensene av å kontrollere et land og etablere nybyggere for økonomisk utnyttelse av de innfødte og deres land.[177][178]
1700- og 1800-tallets tidsrammene som er best dekket, i henhold til L.A. Clarkson i 1980. Nyere forskning på oversjøisk handel fra 1700-tallet og jordbruksforhold fra 1800-tallet har brutt den nasjonalistiske tilnærmingen som tradisjonelt strukturerte irsk økonomisk historiografi. Områder som er mindre studert er blant annet økonomisk vekst og svingninger, arbeidsmarkedet, kapitaldannelse, næringsliv og historie. Bortsett fra emigrasjon, har det blitt skrevet lite om Irlands eksterne økonomiske relasjoner på 1800-tallet.[179][180]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Roseingrave, Louise (18. april 2021): «Reindeer bone found in north Cork to alter understanding of Irish human history», Irish Examiner
- ^ «What have the Vikings ever done for us?», The Irish Times
- ^ Egan, Simon Peter (18. desember 2018): The Resurgence of Gaelic power in Ireland and Scotland and its wider impact, c.1350-1513 (Doktorgradsavhandling). University College Cork
- ^ «IreFact: Where the expression ’Beyond the Pale’ came from...», The Irish Letter
- ^ O'Hart, John (1892): «English Pale», Irish Pedigrees; or the Origin and Stem of the Irish Nation, via Library Ireland
- ^ The Royal Irish Academy (1990): Dictionary of the Irish Language. Antrim, N.Ireland: Greystone Press. ISBN 0-901714-29-1; s. 612.
- ^ Canny, Nicholas P. (oktober 1973): «The Ideology of English Colonization: From Ireland to America», The William and Mary Quarterly 30(4), s. 575-598
- ^ Jackson, T.A. (1990): Ireland Her Own, : An Outline History of the Irish Struggle for National Freedom and Independence, Lawerence & Wishart, London, ISBN 0-85315-735-9
- ^ O'Kelly, Michael J.; O'Kelly, Claire (1989): Early Ireland: an introduction to Irish prehistory. Cambridge University Press. ISBN 0-521-33687-2; s. 5.
- ^ «Earliest evidence of humans in Ireland», BBC 21. mars 2016.
- ^ «Bolling–Allerod», Glossary of Meteorology, AMS 25. april 2012
- ^ Tanabe, Susumu; Nekanishi, Toshimichi; Yasui, Satoshi (14. oktober 2010): «Relative sea-level change in and around the Younger Dryas inferred from late Quaternary incised valley fills along the Japan sea». Quaternary Science Reviews. 29 (27–28): 3956–3971. Bibcode:2010QSRv...29.3956T. doi:10.1016/j.quascirev.2010.09.018.
- ^ Driscoll, Killian: «The Mesolithic and Mesolithic-Neolithic transition in Ireland», Lithics Ireland
- ^ O'Kelly, Michael J. (2005): «III. Ireland Before 3000 BC», A New History of Ireland: Prehistoric and early Ireland. Clarendon Press. ISBN 978-0-19-821737-4; s. 66–67.
- ^ Edwards, R.J., Brooks, A.J. (2008): «The Island of Ireland: Drowning the Myth of an Irish Land-bridge?» i: Davenport, J.J., Sleeman, D.P., Woodman, P.C., red.: Mind the Gap: Postglacial Colonisation of Ireland. Special Supplement to The Irish Naturalists' Journal. s. 19ff.
- ^ a b Cooney, Gabriel (2000): Landscapes of Neolithic Ireland. London: Routledge. ISBN 978-0415169776.
- ^ «Achaidh Chéide», Placenames Database of Ireland
- ^ «Céide, ’a hill level at top’», Placenames Database of Ireland
- ^ «A Pompeii in Slow Motion», New York Times 8. juni 2001. Arkivert fra originalen den 6. august 2019
- ^ «Where To Go in Ireland», Discover Ireland
- ^ a b «Céide Fields Visitor Centre», Museums of Mayo. Arkivert fra originalen den 22. juli 2011.
- ^ «Bronze Age Handling Box», The Irish Bronze Age, National Museum of Ireland
- ^ a b Bardon, Jonathan (2005): A History of Ulster, ISBN 0-85640-764-X
- ^ Ross, David (2015): Ireland History of a Nation, Waverley Books Ltd ISBN 978-1849341783
- ^ Wallace, Patrick F., O'Floinn, Raghnall, red.. (2002): Treasures of the National Museum of Ireland: Irish Antiquities, Gill & Macmillan, ISBN 0-7171-2829-6; s. 126ff
- ^ Connolly, S.J. (2002): Oxford Companion to Irish History, ISBN 978-0-19-923483-7
- ^ Duffy, Sean (2005): A Concise History of Ireland, ISBN 0-7171-3810-0
- ^ «Myths of British Ancestry» Arkivert 26. september 2006 hos Wayback Machine., Prospect Magazine
- ^ «DNA Research Links Scots, Irish And Welsh To North-western Spain», George Mason University History News Network.
- ^ «A Y Chromosne Census of the British Isles» (PDF). Familytreedna.com. Arkivert fra originalen (PDF) den 1. september 2012
- ^ «Romans in Ireland?», Archaeology Magazine Archive
- ^ Bunbury, Turtle (21. mars 2020): «What did the Romans ever do for Ireland?», The Irish Times
- ^ «Yes, the Romans did invade Ireland», British Archaeology
- ^ McDonald, Frank (22. januar 1996): «Experts divided on Roman ’invasion’ claim», The Irish Times
- ^ Freeman, Philip (1995): «The Archaeology of Roman Material in Ireland», Proceedings of the Harvard Celtic Colloquium, 15, s.69-74
- ^ «Barbarian conspiracy», Vortigern Studies
- ^ «Dalriada», The Scottish History Society
- ^ Cusack, Margaret Anne (1868): «Attacotti», kapittel VI, An Illlustrated History of Ireland, via Library Irland
- ^ Rance, Philip (9.november 2011): «Attacotti, Déisi and Magnus Maximus: the Case for Irish Federates in Late Roman Britain», Cambridge Core, Cambridge University Press
- ^ Dawson, Edward (28. februar 2010): «Tribal Names: The Attacotti», The History Files
- ^ Farmer, David (2011): Oxford Dictionary of Saints, 5. utg., Oxford University Press, s. 344
- ^ MacAmnaidh, Seamas (2013): Irish History. Parragon Books Ltd. ISBN 978-1-4723-2723-9
- ^ «Den hellige Patrick av Irland (~389-461)», Katolsk.no
- ^ McCaffrey, Carmel; Eaton, Leo (2003): In Search of Ancient Ireland: The Origins of the Irish from Neolithic Times to the Coming of the English, Ivan R. Dee, ISBN 978-1566635257
- ^ Cohen, Jennie (16. mars 2012): «St. Patrick’s Day Legends and Myths Debunked», History.com
- ^ «St Patrick myths and legends», Ireland Calling
- ^ «The Ardagh Chalice», National Museum of Ireland
- ^ Betydning «angående stammen til ...», eller omtrent tilsvarende den senere «Mc» eller «Mac»
- ^ Byrne, Francis John (1971): «Tribes and Tribalism in Early Ireland», Ériu 22, s. 153
- ^ Crawford, Janet: «Saxons in Aherlow», Irquas Insight 3
- ^ «St. Willibrord, Patron Saint of Luxembourg & the Carlow connection», Pilgrmage in Medieval Ireland
- ^ Maigh Eo na Sacsan, History Ireland 2001
- ^ «When Saxon strangers first came to Ireland: the raid on Brega, AD 684», History Ireland 2011
- ^ Ó Cróinín (2005), s. 9.
- ^ a b c MacShamhrain (2002), s. 37
- ^ a b MacShamhrain (2002), s. 33
- ^ MacShamhrain (2002), s. 35
- ^ MacShamhrain (2002), s. 36
- ^ MacShamhrain (2002), s. 42
- ^ Roesdahl, Else (2016): The Vikings, 3. utg., Penguin Books, ISBN 978-0-141-98476-6; s. 234
- ^ O'Donnell, Jim (23. april 2013): The Slave Market of Viking Dublin
- ^ Holm, P (1986): "The Slave Trade of Dublin, Ninth to Twelfth Centuries". Peritia. 5: 317–345. doi:10.1484/J.Peri.3.139. ISSN 0332-1592.
- ^ Duffy (2017): s. 430
- ^ MacShamhrain (2002), s. 98
- ^ Dickson, David (2014): Dublin The Making of a Capital City. Profile Books Ltd. ISBN 978-0-674-74444-8; s. x.
- ^ Connolly S.J. (1998): The Oxford Companion to Irish History. Oxford University Press; s. 580
- ^ «A Viking journey through Dublin», Visit Dublin
- ^ a b c d Haywood, John (1995): The Penguin Historical Atlas of the Vikings, Penguin Books, ISBN 978-0-140-51328-8; s. 74
- ^ Den oversatte teksten, The Annals of Ulster: «Indarba n-gennti a h-Ere, .í. longport Atha Cliath o Mael Findia m. Flandacain co feraibh Bregh & o Cerball m. Muiricain co Laignibh...» Arkivert den 27. februar 2017
- ^ «Chronicles the history of the world from the deluge». Annála Ríoghachta Éireann (The Annals of the Four Masters) ((Noah) to 1616).
- ^ Year «U1014», The Annals of Ulster
- ^ Brodir er oversatt til Broder i Njåls saga, s. 258 i Hallvard Lies oversette i utgivelse fra 1951, jf. blabok i Nasjonalbiblioteket (kun norsk IP)
- ^ Hull, Eleanor (1926-1931): «Clontarf and After», A History of Ireland and Her People, via Library Ireland
- ^ Vučković, Aleksa (30. november 2020): «Strongbow’s Gamble: Richard de Clare and the Norman Invasion of Ireland», Ancient Origins
- ^ Donnelly, Jim (17. februar 2011): «The Irish Famine», BBC History
- ^ a b c d «Irish population was in serious decline before the Vikings arrived», Irish Central 22. august 2022
- ^ Hannah, Emma; McLaughlin, Rowan (juni 2019): «Long-term archaeological perspectives on new genomic and environmental evidence from early medieval Ireland», Journal of Archaeological Science 105, s. 23-29
- ^ «Cogad Gáedel re Gallaib», Encyclopedia of the Medieval Chronicle, BRILL. doi:10.1163/9789004184640_emc_sim_001174
- ^ «Diarmait mac Máel na mBó, King of Leinster, High King of Ireland», Connected Bloodlines
- ^ a b Candon, Anthony (Januar 1988): «Muircherteach Ua Briain, politics and naval activity in the Irish Sea 1075 to 1119», Keimelia: Studies in Medieval Archaeology and History in Memory of Tom Delaney, red. Geared Mac Niocaill & Patrick F. Wallace.
- ^ Snorre Sturlason: Snorres kongesagaer, «Stormutgaven», Oslo J.M Stenersens forlag 2009, s. 544
- ^ Haywood, John (2015): Northmen. The Viking Saga 793-1241, Head Zeus, ISBN 9781781855256; s. 134
- ^ Ó Cróinín, Dáibhí (Oktober 2009): «Ua Conchobair, Tairdelbach (O'Conor, Turlough)», Dictionary of Irish Biography, doi:10.3318/dib.008728.v1
- ^ Byrne, F.J. (Francis John), 1934- (2001): Irish kings and high-kings. Four Courts Press. ISBN 1-85182-196-1. OCLC 47920418.
- ^ a b c Martyn, Adrian James. (2001): The tribes of Galway = na tuatha Gaillimhe. Galway: The author. OCLC 48208254.
- ^ Mac Shamhráin, Ailbhe (Oktober 2009): «Ua Conchobair, Ruaidrí», Dictionary of Irish Biography, doi:10.3318/dib.008725.v1
- ^ Roche, Richard. (1995): The Norman invasion of Ireland. Anvil Books. ISBN 0-947962-81-6. OCLC 231697876.
- ^ Ní Mhaonaigh, Máire (oktober 2009): «Mac Murchada, Diarmait (MacMurrough, Dermot)», Dictionary of Irish Biography, doi10.3318/dib.005075.v1
- ^ Connolly, S.J. (2007): The Oxford Companion to Irish History, Oxford Univ. Press. ISBN 978-0-19-923483-7; s. 423.
- ^ Summerson, Henry (23. september 2004): «Adrian IV: England's only pope», Oxford Dictonary of National Biography
- ^ «Henry II Visits Waterford - The English Invasion», Waterford Country Museum
- ^ «Council of Cashel», Oxford Reference
- ^ Flanagan, Marie Therese (2005): "Anglo-Norman Invasion", i: Duffy, S. (red.): Medieval Ireland: An Encyclopedia. New York: Routledge. ISBN 0-415-94052-4; s. 30
- ^ Daniell, Christopher (2013): From Norman Conquest to Magna Carta: England 1066–1215. Routledge. s. 65–66.
- ^ «Hugh de Lacy, Lord of Meath», Navan & District Historical Society
- ^ Veach, Colin (2007): “Relentlessly striving for more”: Hugh de Lacy in Ireland, History Ireland
- ^ «Lordship of Ireland», Oxford Reference
- ^ Lobell, Jarrett A. (mars-april 2020): Inside a Medieval Gaelic Castle, Archaeology, s. 27
- ^ a b c d Duffy, Seán (2005): Medieval Ireland: An Encyclopedia. Routledge, s. 7–9.
- ^ a b Duffy, Seán (2005): Medieval Ireland: An Encyclopedia, s. 66–68.
- ^ «Trim Castle», Discover Boyne Valley
- ^ «The largest & most imposing Anglo-Norman castle ever constructed in Ireland», Curious Ireland
- ^ Ó Murchadha, Diarmuid (1961): «The Battle of Callan, A.D. 1261», Journal of the Cork Historical and Archaeological Society
- ^ Duffy, Seán (1999): «Medieval Scotland & Ireland: overcoming the amnesia», History Ireland
- ^ «Address by President Michael D Higgins to the Scottish Parliament», Edinburgh, Scotland, 29 June 2016, President of Ireland
- ^ Scott, Ronald McNair (2002): Robert the Bruce, Carroll & Graf, ISBN 0-7867-0329-6, s. 173
- ^ a b Shama, Simon (17. februar 2011): "Invasions of Ireland from 1170 - 1320", BBC History
- ^ Scott (2002), s. 174
- ^ Scott (2002), s. 179
- ^ «On This Day: Edward Bruce, the last High King of Ireland, dies in 1318», Irish Sentral 14. oktober 2022
- ^ «Edward Bruce», Discover Ulster-Scots
- ^ «Remonstrance of the Irish Princes», Oxford Reference
- ^ «The Black Death in Ireland», Medieval Histories 29. desember 2019
- ^ MacLysaght, Edward (1982): More Irish Families Arkivert 4. mai 2006 hos Wayback Machine.. Irish Academic Press. ISBN 0-7165-0126-0. Sitat: «Some became completely integrated, giving rise to the well known phrase 'Hiberniores Hibernis ipsis' (more Irish than the Irish themselves). These formed septs on the Gaelic-Irish pattern, headed by a chief. The Gall & Gael became virtually indistinguishable.»
- ^ «Statutes of Kilkenny», Exploring Celtic Civilizations
- ^ Théâtre de tous les peuples et nations de la terre avec leurs habits et ornemens divers, tant anciens que modernes, diligemment depeints au naturel par Luc Dheere peintre et sculpteur Gantois, Lib.ugent.be
- ^ «Lambert Simnel and Piel Island», English Heritage
- ^ «The Constitutional Position», Ulster Historical Fundation
- ^ The Adventure of Captain Francisco de Cuellar; The Wild Irish are Barbarous and Most Filthy, BBC
- ^ Gregory, Ian N. et al (2013): «2. The Plantations: Sowing the seeds of Ireland's religious geographies», Troubled Geographies
- ^ Howell, Samantha (2016): «A History of the Penal Laws against the Irish Catholics» (PDF), University of Hawai‘i at Hilo
- ^ The Protestant Ascendency, Discovering Ireland
- ^ «Cromwell's Conquest of Ireland», Lurgan Ancestry
- ^ «Cromwell in Ireland», The Cromwell Association
- ^ «Battle of the Boyne», National Army Museum, London
- ^ Block, Kristen; Shaw, Jenny (2011): «Subjects Without an Empire: The Irish in the Early Modern Caribbean», Past & Present 210(1), s 33-60.
- ^ Beckles, Hilary McD. (1990): «A 'riotous and unruly lot': Irish Indentured Servants and Freemen in the English West Indies, 1644-1713», William & Mary Quarterly 47(4), s 503-545
- ^ Rodriguez, Junius P. (1997): The historical encyclopedia of world slavery. 1. A – K. ABC-CLIO. ISBN 978-0-87436-885-7; s. 368–
- ^ McBride, Ian (2009): Eighteenth-Century Ireland: The Isle of Slaves - The Protestant Ascendancy in Ireland. kapittel 6-7
- ^ Foster, Robert Fitzroy (1990): Modern Ireland: 1600-1972, Penguin Books, s. 153-225
- ^ Hobson (2015), s. 103
- ^ Póirtéir, Cathal, red. (1955): The Great Irish Famine, Mercier Press, s. 53–55
- ^ Mcwilliams, Brendan (19. febraur 2001): «The Great Frost and forgotten famine», The Irish Times
- ^ Foster, Robert Fitzroy (1988): Modern Ireland: 1600-1972, s. 178
- ^ Foster (1988), s. 226-240
- ^ McDowell, Robert Brendan (1979): Ireland in the age of imperialism and revolution, 1760–1801, Clarendon Press
- ^ «History of Parliament in Ireland», Houses of the Oireachtas
- ^ Woodham-Smith, Cecil (1991): The Great Hunger, Harmondsworth: Penguin, ISBN 978-0-14-014515-1; s. 19.
- ^ Ross, David (2002): Ireland: History of a Nation, New Lanark: Geddes & Grosset, ISBN 1-84205-164-4; s. 226.
- ^ «Irish In Decline», RTE Archives
- ^ Winstanley, Michael J. (1984): Ireland and the Land Question 1800-1922, Questia.com
- ^ Wallace, Arminta (17. august 2005): «Lots of lies in the tragic romance of Parnell», The Irish Times
- ^ Dorney, John (24. april 2018): «‘A Declaration of War on the Irish People’ The Conscription Crisis of 1918», The Irish Story
- ^ «The First Dail Eireann», History Ireland
- ^ «Abortion in Northern Ireland», Amnesty International UK
- ^ «Abort tillatt i Irland», Dagsavisen 14. desember 2018
- ^ Collins, M.E. (1993): Ireland 1868–1966, Edco, ISBN 978-0861673056; s. 431
- ^ Roberts, Geoffrey (2004): «The Challenge of the Irish Volunteers of World War II», Reform Movement
- ^ Foster, Roy (1988): Modern Ireland, 1600-1972, London
- ^ Duggan, John P. (2003): Herr Hempel at the German Legation in Dublin 1937–1945, Irish Academic Press, ISBN 0-7165-2746-4; s. 180
- ^ Aodha, Gráinne Ní (18. april 2019): «Today marks 70 years since Ireland became a republic», TheJournal.ie.
- ^ «Attorney General v. X. and Others», Legal Information Institute (LII)
- ^ «Chronology of the Abortion debate in Ireland», The Irish Times
- ^ «Central Statistics Office Ireland Key short-term economic indicators:Gross Domestic Product (GDP)», Cso.ie
- ^ «CSO figures reveal unemployment levels», Inside Ireland, 7. mars 2012
- ^ «Ireland is a spending nation once again as Celtic Phoenix rises», Irish Independent 24. august 2014.
- ^ Turpin, Tim (7. september 2022): «Collapse: Inside Ireland’s stunning rebuke of Catholicism», OnlySky
- ^ «Bishop Eamon Casey raped his niece (5) and assaulted other children», Irish Central 26. mars 2019
- ^ Paseta, Senia (2003): Modern Ireland: A Very Short Introduction, Oxford University Press, s. 128–141.
- ^ «Closure of Vatican embassy has wide-ranging implications», The Irish Times. 18. februar 2012.
- ^ a b «National Flag», Department of the Taoiseach
- ^ History of the Irish Flag, 1916 Rebellion Walking Tour
- ^ Devenport, Mark (15. januar 2018): «Flags and symbols», BBC
- ^ «Northern Ireland (United Kingdom)», CRWFlags
- ^ Brady, Ciaran, red. (1994): Interpreting Irish history: the debate on historical revisionism, 1938-1994, Dublin, Irish Academic Press
- ^ Markey, Alfred (2005):«Revisionisms and the Story of Ireland: From Sean O'Faolain to Roy Foster», Estudios Irlandeses, Journal of Irish Studies, s. 91-101
- ^ Ellis, Steven G. (1986): «Nationalist historiography and the English and Gaelic worlds in the late middle ages» Arkivert 1. september 2011 hos Wayback Machine., Irish Historical Studies, XXV(97), s. 1-18
- ^ Bradshaw, Brendan (1989): «Nationalism and historical scholarship in modern Ireland», Irish Historical Studies 26(104), s. 329-351
- ^ «Reflecting on a Decade of War and Revolution in Ireland 1912-1923: The Road to War», 2014, Universities Ireland
- ^ Kenny, Kevin, red. (2005): Ireland and the British Empire, Oxford University Press
- ^ Marshall, P.J. (2001): The Cambridge illustrated history of the British Empire, s. 9.
- ^ Howe, Stephen (2002): Ireland and empire: colonial legacies in Irish history and culture.
- ^ Canny, Nicholas P. (1988): Kingdom and Colony: Ireland in the Atlantic World, 1560-1800.
- ^ Bielenberg, Andrew, red. (2014): The Irish Diaspora.
- ^ Cleary, Joe (2007): «Amongst Empires: A Short History of Ireland and Empire Studies in International Context», Eire-Ireland 42(1), s. 11-57.
- ^ Kennedy, Catriona (2016): «Women and Gender in Modern Ireland» i: Bourke & McBride, red.: The Princeton History of Modern Ireland, s. 361+
- ^ Connolly, Claire (1999): «Postcolonial Ireland: Posing the Question», European Journal of English Studies 3(3), s. 255-261.
- ^ King, Patricia, red. (2003): Ireland and postcolonial theory, University of Notre Dame Press
- ^ Clarkson, L.A. (1980): «The writing of Irish economic and social history since 1968», Economic History Review 33(1), s. 100-111
- ^ Guinnane, Timothy W. (1997): «Interdisciplinary perspectives on Irish economic and demographic history», Historical Methods: A Journal of Quantitative and Interdisciplinary History 30(4), s. 173-181.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Annaidh, Séamus Mac (1999): Irish History, Bath: Parragon, ISBN 0-7525-6139-1
- Bourke, Richard; McBride, Ian, red. (2016): The Princeton History of Modern Ireland, Princeton University Press. ISBN 9781400874064.
- Braudel, Fernand (1985): The Perspective of the World: Civilization & Capitalism, 15th - 18th Century bind III, Harper & Row, ISBN 978-0060153175
- O Croinin, Daibhi, red. (2005): A New History of Ireland: I – PreHistoric and Early Ireland, Clarendon Press, ISBN 978-0198217374
- Cosgrove, Art, red. (1987): A New History of Ireland: II- Medieval Ireland 1169–1534, Oxford University Press, ISBN 978-0199539703
- Edwards, Nancy (1990): The archaeology of early medieval Ireland, London, Batsford
- Davies, Norman (1999): The Isles: A History, Macmillan
- Duffy, Sean, red. (2017): Medieval Ireland: An Encyclopedia, Dublin: Taylor & Francis, ISBN 0-7134-1304-2
- Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
- MacShamhrain, Ailbhe (2002): The Vikings. An Illustrated History, Wolfhound Press, ISBN 0-86327-848-5. Boken er «written mainly from an Irish perspective», s. Preface
- Kearney, Hugh F. (2007): Ireland: Contested Ideas of Nationalism and History, NYU Press
Historiografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]
- Bourke, Richard (2016): "Historiography" i: Bourke & Ian McBride, red.: The Princeton History of Modern Ireland, Princeton University Press, kapittel 11.
- Boyce, D. George & O'Day, Alan, red. (1996): The Making of Modern Irish History: Revisionism and the Revisionist Controversy, Routledge
- Brady, Ciaran (1994): Interpreting Irish History: The Debate On Irish Revisionism, Irish Academic Press Ltd
- Frawley, Oona (2011): Memory Ireland: History and Modernity, Syracuse University Press
- McBride, Ian (2001): History and Memory in Modern Ireland, Cambridge University Press
- McCarthy, Mark, red. (2005): Ireland's Heritages: Critical Perspectives On Memory and Identity, Ashgate
- Quinn, James (2015): Young Ireland And the Writing of Irish History, University College Dublin Press
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Irish History Timeline hos Irish History Links
- History of Ireland: Primary Documents
- History of Ireland guide
- Irish History Digitized
- «The Story of Ireland 1 of 5 - Age of Invasions», YouTube, fra BBC