Hopp til innhold

Irish Republican Brotherhood

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Irish Republican Brotherhood
Basisdata
Solstråleflagg på irsk grønn bunn
Aktiv17. mars 1858 - 1924
LandIrland
Etablert1858
Nedlagt1924
TypeArmé, hemmelig organisasjon
Operativt oppdrag
OppdragIrlands uavhengighet

Irish Republican Brotherhood (IRB; irsk: Bráithreachas Phoblacht na hÉireann) var en irsk republikansk og revolusjonær organisasjon som i siste halvdel av 1800-tallet og de første årene av 1900-tallet gikk inn for væpnet kamp for irsk uavhengighet fra Storbritannia. Den var i utgangspunktet en hemmelig, edsbundet broderorganisasjon dedikert til etableringen av en «uavhengig demokratisk republikk» i Irland mellom 1858 og 1924.[1] Den ble stiftet i 1850-årene av James Stephens, og ble først utstrakt kjent etter å ha organisert et fullstendig mislykket opprør i 1867.

Motparten i USA og Canada var opprinnelig Fenian Brotherhood, men fra 1870-årene var det Clan na Gael. Medlemmene av begge fløyene i bevegelsen blir ofte omtalt som «Fenians». I Clan na Gael utførte flere angrep inn i det som var Britisk Canada mellom 1866 og 1871. Målet med disse voldelige aksjonene var å bytte kontroll over Canada mot irsk uavhengighet. IRB spilte en viktig rolle i Irlands historie, som hovedforkjemper for irsk republikanisme under kampanjen for Irlands uavhengighet fra Storbritannia, etterfølger til bevegelser som United Irishmen på 1790-tallet og Young Irelanders på 1840-tallet.

Begrepet New Departure («den nye avreisen»)[2] har blitt brukt for å beskrive flere initiativer på slutten av 1800-tallet der irske republikanere, som var forpliktet til uavhengighet fra Storbritannia med fysisk makt, forsøkte å finne et felles grunnlag for samarbeid med grupper som var forpliktet til irsk selvstyre gjennom konstitusjonelle midler.[3] Således forsøkte IRB-medlemmer på 1870- og 1880-tallet å demokratisere Home Rule League («Selvstyrpartiet»)[4] og dens etterfølger, Irish Parliamentary Party, samt å delta i Jordkrigen (Cogadh na Talún), en periode med jordbruksagitasjon på landsbygda i Irland mellom 1879 og 1882.[5] IRB iscenesatte påskeopprøret i 1916, som førte til etableringen av den første Dáil Éireann («Irlands forsamling», underhuset i Oireachtas, Irlands parlament) i 1919. Undertrykkelsen av Dáil Éireann utløste den irske uavhengighetskrigen og undertegningen av den anglo-irske traktaten i 1921, noe som til slutt førte til etableringen av den irske fristaten, med unntak av Nord-Irlands territorium.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Thomas Osborne Davis.

I 1798 gjorde United Irishmen, som i utgangspunktet hadde vært en åpen politisk organisasjon, men som senere ble undertrykt av det britiske etablissementet i Irland og gikk således over til å ble en hemmelig revolusjonær organisasjon, som gjorde opprør og forsøkte å få slutt på det britiske styret i Irland. Målet var opprettelsen av en irsk republikk, uavhengig av det britiske monarkiet. Opprøret ble undertrykt, men prinsippene til United Irishmen skulle få en sterk innflytelse på irsk historie.

Etter opprørets kollaps fremmet den britiske statsministeren William Pitt den yngre Act of Union 1800, «Unionsloven av 1800», et lovforslag om å avskaffe det irske parlamentet og opprette en union mellom Irland og Storbritannia.[6] Motstand fra det protestantiske oligarkiet som kontrollerte parlamentet ble motvirket av utbredt og åpen bruk av bestikkelser.[7] Unionsloven ble vedtatt og trådte i kraft 1. januar 1801. Katolikkene, som hadde blitt ekskludert fra det irske parlamentet, ble lovet katolsk emansipasjon[8] (frigjøring) under unionen. Dette løftet ble aldri holdt og forårsaket en langvarig og bitter kamp for borgerrettigheter. Det var ikke før i 1829 at den britiske regjeringen motvillig innrømmet katolsk emansipasjon. Selv om den førte til generell frigjøring, fratok denne prosessen samtidig stemmeretten fra de små leietakerne, kjent som «førti shilling-frieholdere» (de som eide eiendom kontra de som leide), som hovedsakelig var katolikker.[9] Dette resulterte i at det irsk-katolske velgerkorpset gikk fra 216 000 velgere til kun 37 000, en massiv reduksjon i antallet katolikker som kunne stemme.[10]

Den irske politikeren og aktivisten Daniel O’Connell, også omtalt som the Liberator («frigjøreren»),[11] som hadde ledet frigjøringskampanjen, forsøkte deretter de samme metodene i sin kampanje for å få Unionsloven med Storbritannia opphevet. Til tross for bruk av underskriftskampanjer og offentlige møter som tiltrakk seg stor folkelig støtte, mente regjeringen at unionen var viktigere enn den irske opinionen.[12]

John Mitchel.

Tidlig på 1840-tallet ble de yngre medlemmene av emansipasjonsbevegelsen utålmodige med O’Connells særdeles forsiktige politikk og begynte å stille spørsmål ved intensjonene hans. Senere ble de kjent som Young Ireland-bevegelsen. I 1842 lanserte tre av Young Ireland-lederne, Thomas Davis, Charles Gavan Duffy og John Blake Dillon, aden nasjonalistiske ukeavisen The Nation. I spaltene satte de seg fore å skape en ånd av stolthet og en identitet basert på nasjonalitet snarere enn på sosial status eller religion. Etter Loyal National Repeal Association, et party stiftet av O’Connell i 1840 for å kjempe for opphevelse av unionslovene, brøt sammen og kombinert med den katastrofe hungersnøden i Irland 1845–1849, brøt Young Irelanders fullstendig med O’Connell i 1846.[13]

Pesten som ødela potethøsten mellom 1845 og 1850 forårsaket en massiv menneskelig tragedie. En hel sosial klasse av småbønder og arbeidere skulle praktisk talt bli utslettet av sult, sykdom og emigrasjon. Regjeringens llaissez-faire økonomiske tenkning sørget for at hjelpen var langsom, nølende og utilstrekkelig. Mellom 1845 og 1851 falt befolkningen med nesten to millioner, eller omtrent en tredjedel av totalen.[14]

At folket sultet mens husdyr og korn fortsatte å bli eksportert, ofte under militær eskorte, etterlot seg en arv av bitterhet og harme blant de overlevende. Emigrasjonsbølgene på grunn av hungersnøden og i årene som fulgte, sørget også for at slike følelser ikke var begrenset til Irland, men spredte seg til England, USA, Australia og alle land der irske emigranter samlet seg.[15]

Sjokkerte over sultescenene og sterkt påvirket av revolusjonene som feide over Europa, gikk Young Ireland fra agitasjon til væpnet opprør i 1848. Opprørsforsøket mislyktes etter en liten trefning i Ballingary i grevskapet Tipperary, kombinert med noen få mindre hendelser andre steder. Årsakene til fiaskoen var åpenbare: folket var fullstendig fortvilet etter tre år med hungersnød, og etter å ha blitt oppfordret til å aksjonere, var det utilstrekkelige militære forberedelser, noe som forårsaket splittelse blant lederne.

Regjeringen samlet raskt opp mange av initiativtakerne. De som kunne flyktet over havene, og deres tilhengere spredte seg. Et siste glimt av opprør i 1849, ledet av blant andre James Fintan Lalor, var like mislykket.[16]

John Mitchel, den mest engasjerte forkjemperen for revolusjon, hadde blitt arrestert tidlig i 1848 og deportert til Australia på den målrettet opprettede anklagen om forræderi (Treason Felony Act 1848). Han skulle få selskap av andre ledere, som William Smith O'Brien og Thomas Francis Meagher, som begge hadde blitt arrestert etter Ballingary. John Blake Dillon rømte til Frankrike, i likhet med tre av de yngre medlemmene, James Stephens, John O’Mahony og Michael Doheny.

Opprettelsen av IRB

[rediger | rediger kilde]
James Stephens var grunnlegger og president i IRB og en utrettelig organisator .
John O'Mahony var blant mange fenianere som så den amerikanske borgerkrigen som en mulighet til å få militær erfaring som kunne brukes i frigjøringen av Irland.

Etter kollapsen av opprøret i 1848 dro James Stephens og John O’Mahony til Europa for å unngå arrestasjon. I Paris forsørget de seg selv gjennom undervisning og oversettelsesarbeid og planla neste fase av «kampen for å styrte det britiske styret i Irland».[17] Stephens satte for seg tre oppgaver i løpet av sine syv år i eksil i Paris. Disse var: å holde seg i live, å søke kunnskap og å mestre teknikken med konspirasjon. På denne tiden var Paris sammenvevd med et nettverk av hemmelige politiske selskaper. Stephens og O’Mahony ble medlemmer av et av de mektigste av disse selskapene og tilegnet seg hemmelighetene til noen av de dyktigste og «mest dyptgående mestrene innen revolusjonær vitenskap» som 1800-tallet hadde frambrakt, når det gjaldt hvordan man inviterer og forener folk med det formål å lykkes med revolusjonen.[18]

I 1853 dro O’Mahony til Amerika og grunnla Emmet Monument Association, hemmelig militærorganisasjon med det spesielle formålet å trene menn til å angripe England og frigjøre Irland. Ifølge tradisjonen kan intet monument reises over Robert Emmet (1778–1803) «før Irland, en nasjon, kan bygge ham en grav», derfor forutsatte foreningens arbeid Irlands frihet som en nødvendig forberedelse.[19] Tidlig i 1856 reiste Stephens tilbake til Irland, først med stopp i London.[20] Da han ankom Dublin, begynte Stephens det han beskrev som sin tre tusen mil lange vandring gjennom Irland, og møtte noen av dem som hadde deltatt i de revolusjonære bevegelsene i 1848/49, deriblant Philip Gray, Thomas Clarke Luby og Peter Langan.[21] Høsten 1857 ankom en budbringer, Owen Considine, fra New York med en beskjed til Stephens fra medlemmer av Emmet Monument Association,[22] som ba ham om å opprette en organisasjon i Irland. Considine hadde også med seg et privat brev fra O’Mahony til Stephens, som var en advarsel om tilstanden til organisasjonen i New York, som ble ført tilsyn med av Luby og Stephens på den tiden. Begge hadde trodd at det sto en sterk organisasjon bak brevet, bare for senere å oppdage at det var en rekke løst sammenkoblede grupper.[23]

Stephens sendte den 23. desember Joseph Denieffe til Amerika med svaret sitt; det var forkledd som et forretningsbrev, datert og adressert fra Paris. I svaret skisserte Stephens sine betingelser og krav fra organisasjonen i Amerika.[24] Stephens krevde ukontrollert makt og £100 i måneden de første tre månedene.[25] Denieffe kom tilbake den 17. mars 1858 med aksept på Stephens betingelser og £80. Denieffe rapporterte også at det ikke fantes noen faktisk organisert gruppe sympatisører i New York, men bare en løs knute av bekjente. Dette forstyrret Stephens, men han fortsatte uansett, og den kvelden, St. Patricks dag, startet det irske republikanske brorskapet.[26][27]

Den opprinnelige eden til Gud, med sine taushetspliktklausuler, ble utarbeidet av Luby under Stephens’ veiledning i Stephens’ rom i Donnelly’s, som lå bak Lombard Street. Luby sverget deretter Stephens inn, og han gjorde det samme.

Målsetning

[rediger | rediger kilde]
Thomas Clarke Luby var et av grunnleggerne av IRB

Dublin Castle var sete for regjeringsadministrasjonen i Irland og ble utnevnt av det britiske kabinettet og var kun ansvarlig overfor kabinettet, ikke overfor Underhuset og ikke overfor det irske folket eller deres politiske representanter. Irske parlamentsmedlemmer kunne tale i Westminster i protest mot administrasjonens handlinger, men dens privilegier var uimotsagt ettersom irsk representasjon i Underhuset bare var en sjettedel av totalen og altfor liten.[28]

Fenianismen ble derfor, ifølge O’Mahony, symbolisert av to prinsipper: For det første at Irland hadde en naturlig rett til uavhengighet, og for det andre at denne retten bare kunne vinnes gjennom en væpnet revolusjon.[29] På grunn av sin overbevisning om republikanisme, det vil si at «vanlige folk er de rettmessige herskerne over sin egen skjebne», så grunnleggerne på seg selv som «i teorien som desperate demokrater» og erklærte bevegelsen sin for å være «fullstendig og utvetydig demokratisk».[30] Å være demokrat og egalitær på midten av 1800-tallet var ensbetydende med å være revolusjonær, og noe som ble fryktet av det politiske etablissement.[31]

Fenianerne etablerte seg snart i Australia, Sør-Amerika, Canada og framfor alt i USA, så vel som i de store byene i England, som London, Manchester, Liverpool, og i Glasgow i Skottland.

Det øverste råd

[rediger | rediger kilde]

IRB ble omorganisert på en konvensjon i Manchester i juli 1867. Et øverste råd på 11 personer ble valgt til å styre bevegelsen.[32] De skulle etter hvert bestå av representanter fra de syv distriktene der organisasjonen var organisert: de irske provinsene Ulster, Munster, Leinster og Connacht, samt Skottland, Nord-England og Sør-England. De resterende fire medlemmene ble selvsupplert. Det øverste rådet valgte tre av sine medlemmer til den utøvende makt, som besto av en president, sekretær og en kasserer. Rådet møttes to ganger i året, vanligvis om våren og sommeren. I Manchester i august 1867 ble Thomas Kelly erklært sjefsorganisator for Den irske republikk (COIR), etter Stephens. Arrestasjonen og den påfølgende redningen av Kelly sammen med Timothy Deasy i september 1867 resulterte i henrettelsen av manchestermartyrene.[33] Kelly rømte til USA og forble tilknyttet IRB

Organisasjon i USA

[rediger | rediger kilde]

Sent i 1858 reiste Stephens til USA for å sikre støtte og økonomisk støtte. Han lyktes imidlertid ikke med å vinne støtten fra tidligere Young Irelanders som John Mitchel og Thomas Francis Meagher. Til slutt slo han seg sammen med John O’Mahoney og Michael Doheny for å danne Fenian Brotherhood, ment som den amerikanske søsterorganisasjonen til IRB, med O’Mahoney som president. Det nøyaktige forholdet mellom de to organisasjonene ble aldri ordentlig fastlagt.[34] Tidlig på 1870-tallet ble Fenian Brotherhood erstattet som den viktigste amerikanske støtteorganisasjonen av Clan na Gael, hvor John Devoy var et ledende medlem. IRB og Clan na Gael inngikk en «avtale» i 1875, og i 1877 etablerte de to organisasjonene et felles «evolusjonært register». Dette ga Devoy effektivt kontroll over organisasjonens øverste råd i Irland, som ikke minst var avhengig av Clan na Gael for midler.[35]

1800-tallet

[rediger | rediger kilde]

Etablissementets reaksjon

[rediger | rediger kilde]
Fordømmende politisk tegning av organisasjonens voldelige aksjoner. Weekly Freeman, oktober 1883.

Bevegelsen ble fordømt av det britiske etablissementet, pressen, den katolske kirken i Irland og den irske politiske eliten, slik alle irske republikanske bevegelser på det tidspunktet hadde blitt.[36]

Toryene, det vil si dDe konservative, var preget av uro og forstyrret av økningen i republikansk propaganda, spesielt i Amerika, startet selv en propagandakampanje i irsk presse for å diskreditere de amerikanske fenianerne. De presenterte dem som fiender av katolisismen ved å sitere negative kommentarer fra noen amerikanske katolske biskoper. Som i irsk-Amerika, så vel som i Irland og England, følte det katolske hierarkiet at veksten av nasjonalistisk politikk blant irer i hovedsak var farlig. Derfor var overklassen eller middelklassen som kontrollerte den irske pressen i løpet av 1860-årene og de påfølgende tiårene svært bekymret for veksten av demokratisk politikk i Irland, som for dem representerte en trussel om anarki og revolusjon.[37]

Det var frykt i Storbritannia at det ble noen grunn til å fornye tvangsbruken, ville katolske interesser i både Irland og England bli undergravd. I tillegg følte den lille klassen av irsk-katolske kjøpmenn, advokater og adelsmenn som hadde hatt framgang under unionen, seg engstelige av samme grunner. I 1864 hadde de konservative fremmet uttrykket «fenianisme» som en trussel for å beskrive alt som ble ansett som potensielt farlig eller plagsomt blant irer på begge sider av Atlanterhavet.[37]

Fenianisme som begrep ble deretter brukt av det britiske politiske etablissementet for å beskrive enhver form for mobilisering blant de lavere klassene, og noen ganger de som uttrykte irske nasjonalistiske følelser. De advarte folk om denne trusselen om å snu et anstendig sivilisert samfunn på hodet, slik som fagforeningsarbeidet utgjorde for den eksisterende sosiale ordenen i England.[38] Det samme begrepet ble tatt opp av medlemmer av det irsk-katolske hierarkiet, som også begynte å fordømme «fenianisme» i den katolske religionens navn.[37] En irsk biskop, David Moriarty fra bispedømmet Kerry, erklærte at «når vi ser ned i den ufattelige dybden av denne skandalen til hodene av den fenianske konspirasjonen, må vi erkjenne at evigheten ikke er lang nok, og heller ikke helvete varmt nok til å straffe slike skurker.»[39][40]

Irish People

[rediger | rediger kilde]
Denis Dowling Mulcahy, Thomas Clarke Luby og John O'Leary, 1880-tallet.

Midt i 1863 informerte Stephens kollegene sine om at han ønsket å starte en avis med økonomisk støtte fra O’Mahony og Fenian Brotherhood i Amerika. Kontorene ble etablert på 12 Parliament Street, nesten ved portene til Dublin Castle.[41] Den første utgaven av Irish People kom ut 28. november 1863.[42] Avisens redaksjonelle stab, sammen med Kickham, var Luby og Denis Dowling Mulcahy. O’Donovan Rossa og James O’Connor var ansvarlige for forretningskontoret, med John Haltigan som trykker. John O’Leary ble hentet fra London for å ta over rollen som redaktør.[43] Kort tid etter avisens etablering dro Stephens på en amerikansk turné for å ta seg av organisatoriske saker.[44]

Amerikanske fenianere la planer for et opprør i Irland, men planene ble oppdaget 15. juli 1865 da en utsending mistet planene på jernbanestasjonen Kingstown (nå hetende Dún Laoghaire), 12 km sørøst for Dublin sentrum. De ble fraktet til Dublin Castle og til superintendent Daniel Ryan, sjef for politiets G-divisjon. Ryan hadde en informant inne på kontoret til Irish People ved navn Pierce Nagle, han forsynte Ryan med en «aksjon i år»-melding på vei til IRB-enheten i Tipperary. Med denne informasjonen raidet Ryan avisens kontorer torsdag 15. september, etterfulgt av arrestasjonene av O’Leary, Luby og O’Donovan Rossa. Den siste utgaven av avisen er datert 16. september 1865.[45]

Arrestasjoner

[rediger | rediger kilde]
Charles Kickham.

Før han dro, betrodde Stephens et dokument til Luby som inneholdt hemmelige resolusjoner om IRBs organisasjons- eller eksekutivkomité. Selv om Luby informerte O’Leary om dokumentets eksistens, informerte han ikke Kickham, da det ikke så ut til å være nødvendig. Dette dokumentet skulle senere danne grunnlaget for rettsforfølgelsen mot de ansatte i Irish People.

Kickham ble tatt etter en måned på rømmen.[46] Stephens skulle også bli tatt, men med støtte fra sympatiserende fengselsbetjenter, var han mindre enn to uker i fengselet Richmond Bridewell da han forsvant og rømte til Frankrike.[47] David Bell unngikk arrestasjon, og rømte først til Paris og deretter til New York.[48]

Opprør

[rediger | rediger kilde]

I løpet av siste del av 1866 forsøkte Stephens å samle inn penger i Amerika til et nytt opprør planlagt for det påfølgende året. Han utstedte en bombastisk proklamasjon i Amerika som annonserte et forestående generalopprør i Irland; men han ble selv kort tid etter avsatt av sine forbundsfeller, hvilket indikerte at det hadde brutt ut intern splid.

I årene som fulgte hadde IRBs ledere mye kontakt med ambassadører fra nasjoner som var fiendtlig innstilt til England. Etterhvert som mulighetene for å trekke England inn i en krig minsket begynte de i stedet igjen å lete etter støtte blant irer. Det ble dannet en koalisjon mellom IRB og Irish National Land League.

Også dette opprøret viste seg å være et nederlagsdømt, dårlig organisert og med minimal folkelig støtte. De fleste av de irsk-amerikanske offiserene som gikk i land i Cork hadde forventning om å kommandere en hær mot England, ble tatt og fengslet; sporadiske uroligheter rundt om i landet ble lett undertrykt av politiet, hæren og lokale militser.[49]

Manchester-martyrene og eksplosjonen i Clerkenwell

[rediger | rediger kilde]

Den 22. november 1867 ble tre irske aktivister, William Philip Allen, Michael O'Brien og Michael Larkin, kjent som Manchester-martyrene, henrettet i Salford etter at de angrepet en politivogn for å løslate egne folk som var blitt fengslet tidligere samme år.

Den 13. desember 1867 eksploderte irene en bombe i et forsøk på å befri et av medlemmene sine som ble holdt varetektsfengslet i fengselet Clerkenwell fengsel i London. Eksplosjonen skadet hus i nærheten, drepte 12 mennesker og skadet 120 andre. Ingen av fangene slapp unna. Bombingen ble senere beskrevet som den mest beryktede handlingen utført av fenianerne i Storbritannia på 1800-tallet. Den opprørte offentligheten og forårsaket en fiendtlig reaksjon i Storbritannia som undergravde arbeidet med å etablere selvstyre eller uavhengighet for Irland.[50][51]

Phoenix Park-mordene

[rediger | rediger kilde]

I 1882 myrdet en utbryterfraksjon fra IRB, som kalte seg Irish National Invincibles, den britiske sjefssekretæren for Irland, lord Frederick Cavendish, og hans sekretær, i en hendelse kjent som Phoenix Park-mordene. Syv medlemmer av utbrytergruppen knivstakk Cavendish og hans sekretær med lange, kirurgiske kniver. Brutaliteten i drapene var rystende og fikk stor omtale.[52]

I mars 1893 opprettet Metropolitan Police i London sin Special Irish Branch, først som en liten avdeling under Criminal Investigation Department, og senere som en egen enhet, for å overvåke IRBs aktiviteter, og dessuten gi beskyttelse av kongelige, adelige og politiske notabiliteter.[53] Denne avdelingen ble senere til Special Branch, og fikk ansvar for kontraterrorisme.

1900-tallet

[rediger | rediger kilde]
Michael Collins, den nest siste presidenten i IRB.

Ved begynnelsen av 1900-tallet var IRB en stagnerende organisasjon, mer opptatt av Dublins kommunepolitikk enn etableringen av en republikk, ifølge historikeren F.S.L. Lyons.[54] En yngre generasjon av Ulster-republikanere ønsket å endre dette, og i 1905 grunnla Denis McCullough og Bulmer Hobson i Belfast Dungannon Clubs. Inspirert av Irish Volunteers i 1782, var formålet med disse klubbene å motvirke verving til den britiske hæren og oppmuntre til verving i IRB, med det overordnede målet om fullstendig uavhengighet fra Storbritannia i form av en irsk republikk.[55] De fikk selskap av Sean MacDermott, og i 1908 flyttet han og Hobson til Dublin, hvor de slo seg sammen med veteranen Tom Clarke.

Clarke hadde blitt løslatt fra Portland fengsel i oktober 1898 etter å ha sonet femten og et halvt år, og hadde nylig reist tilbake til Irland etter å ha bodd i USA.[56] Clarke ble sendt av John Devoy og Clan na Gael for å reorganisere IRB, og det var nettopp dette han satte i gang med.[57] I 1909 ble den unge Michael Collins introdusert for brorskapet av Sam Maguire. I 1914 var det øverste rådet i stor grad renset for sin eldre, slitne ledere, og ble isteden dominert av yngre, entusiastiske menn som Hobson, McCullough, Patrick McCartan, John MacBride, Sean Mac Diarmada og Tom Clarke.<ref<Lyons (1973), s. 318–319</ref> De to sistnevnte skulle bli de viktigste initiativtakerne til påskeopprøret i 1916.

Påskeopprøret

[rediger | rediger kilde]

* Hovedartikkel: Påskeopprøret

Plakett på 25 Parnell Square til minne om et IRB-møte 9. september 1914 som bestemte seg for et voldelig opprør.

Etter etableringen av Ulster Volunteers i 1912, hvis formål var å motstå selvstyre, med makt om nødvendig, sto IRB bak initiativet som til slutt førte til innsettelsen av Irish Volunteers i november 1913.[58] Selv om Irish Volunteers uttalte formål ikke var å etablere en republikk, hadde IRB til hensikt å bruke organisasjonen til å gjøre nettopp det, ved å rekruttere høytstående medlemmer til IRB, særlig Joseph Plunkett, Thomas MacDonagh og Patrick Pearse, som ble velgt inn til det øverste rådet i 1915. Disse mennene, sammen med Clarke, MacDermott, Éamonn Ceannt og til slutt James Connolly fra Irish Citizen Army, utgjorde militærkomiteen, de eneste planleggerne av opprøret. I januar 1916 bestemte det øverste rådet at opprøret skulle starte påskedag, 23. april 1916.[59]

Uavhengighetskrigen, borgerkrigen og oppløsningen

[rediger | rediger kilde]

Etter opprøret forlot noen republikanere – særlig Éamon de Valera og Cathal Brugha – organisasjonen, som de anså som ikke lenger nødvendig, siden Irish Volunteers nå utførte sin funksjon.[60] IRB var under uavhengighetskrigen 1919–21 under kontroll av Michael Collins, som var sekretær og senere president for Det øverste rådet.[60] Volunteers som Séumas Robinson sa etterpå at IRB da var «døende der den ikke allerede var død», men det finnes bevis for at den var en viktig styrke under krigen.[60]

Da den anglo-irske traktaten ble undertegnet 6. desember 1921, ble den debattert av det øverste rådet, som stemte for å godta den med elleve stemmer mot fire.[61] Blant de i det øverste rådet som motsatte seg traktaten var Austin Stack, Liam Lynch og den tidligere lederen Harry Boland.[62] Motstandere av traktaten som Ernie O’Malley mente at IRB ble brukt til å undergrave den irske republikken.[63] IRB ble inaktiv under den irske borgerkrigen, som sluttet i mai 1923, men den dukket opp igjen senere samme år som en fraksjon innen den nasjonale hæren som støttet forsvarsminister Richard Mulcahy mot den «gamle IRA», som kjempet mot rekrutteringen av tidligere britisk hærpersonell og demobiliseringen av gamle IRA-menn.[64] Dette toppet seg med mytteriet i den irske hæren 1924, som Mulcahy trakk seg etter og andre IRB-medlemmer av hæren ble avskjediget av fungerende president i eksekutivrådet, Kevin O’Higgins.[65] IRB oppløste seg senere, selv om det ikke er kjent om det ble tatt en formell beslutning, eller om den rett og slett sluttet å fungere.[66]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ McGee (2005), s. 15.
  2. ^ Doyle, Jim (27. oktober 2017): «New Departure», Seamus Dubhghaill
  3. ^ Brundage, David (2016): «5 The New Departure in America, 1878–1890», Book cover for Irish Nationalists in America: The Politics of Exile, 1798–1998, Oxford Academic, s. 111–126
  4. ^ In November 1873, the Home Government Association was reconstituted as the Home Rule League. As with the HGA, Butt was opposed to its membership having any power to dictate policy (cite, McGee, p. 47.). The Irish MPs at Westminster "felt total contempt" for the idea of promoting a radical "democratic movement" in Ireland (Ibid, p. 53.). Charles Doran secretary of the Supreme Council of the IRB, proposed that all MP's should be accountable before "a great national conference ... as to represent the opinions and feelings of the Irish nation" (Ibid, p. 48.).
  5. ^ McGee (2005), s. 46–60.
  6. ^ Kelly, James (1987): «The origins of the act of union: an examination of unionist opinion in Britain and Ireland, 1650–1800», Irish Historical Studies. 25 (99): 236–263. doi:10.1017/S0021121400026614. S2CID 159653339.
  7. ^ McCaffrey, Carmel (2006): In Search of Ireland's Heroes: The Story of the Irish from the English Invasion to the Present Day, Ivan R. Dee, s. 146
  8. ^ «emansipasjon», NAOB
  9. ^ Kenny (1994), s. 5.
  10. ^ McCaffrey (2006), s. 156
  11. ^ Oxford English Dictionary, 6. utgave s. 107 i midten
  12. ^ «The I.R.B.», Collins 22 Society
  13. ^ Kenny (1994), s. 6.
  14. ^ «The great famine», UK Parliament
  15. ^ Kenny (1994), s. 6–7.
  16. ^ Kenny (1994), s. 7.
  17. ^ Ó Broin (1971), s. 1
  18. ^ Ryan, Desmond (1967), s. 43 & 48.
  19. ^ Denieffe (1906), s. VII-X.
  20. ^ O'Leary (1896), s. 57–58.
  21. ^ Ryan, Desmond (1967), s. 58.
  22. ^ O'Leary (1896), s. 80. Navnene på medlemmene var John O'Mahony, Michael Doheny, James Roche og Oliver Byrne.
  23. ^ Ryan, Desmond (1967), s. 87.
  24. ^ En fullstendig kopi av brevet er tilgjengelig i Ryan, Desmond (1967), s. 89–90.
  25. ^ O'Leary (1896), s. 82.
  26. ^ Ryan. Desmond (1967), s. 90–91; Ó Broin (1971), s. 1; Cronin (1972), s. 11.
  27. ^ Det har blitt foreslått, særlig av Jeremiah O’Donovan Rossa, at det opprinnelige navnet på organisasjonen var Irish Revolutionary Brotherhood, et syn som deles av Joseph Denieffe i hans memoarer. Det dukker også opp i korrespondanser fra de feniske lederne, Devoy's Post Bag er et annet eksempel. Det som er sikkert er at det ble Irish Republican Brotherhood, og det varte i Irland og blant irske eksil over hele verden under det navnet.
  28. ^ McGee (2005), s. 21.
  29. ^ Ryan, Desmond (1967), s. 318.
  30. ^ Ryan, Desmond (1967), s. 326; også sitert av McGee (2005), s. 16.
  31. ^ McGee (2005), s. 16.
  32. ^ Cronin (1972), s. 14.
  33. ^ Collins, Jimmy (18. februar 2024): «Hanged... but he took 45 minutes to expire: Gruesome death of an innocent Cork Fenian», EchoLive.ie
  34. ^ Comerford, R.V. (1989): «Conspiring Brotherhoods and Contending Elites», Vaughan, W.E., red.: A New History of Ireland V: Ireland under the Union 1801-70. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-821743-5; s. 419.
  35. ^ Comerford, R.V. (1989): «The Land War and the Politics of Distress, 1877–82», Vaughan, W.E., red.: A New History of Ireland VI: Ireland under the Union 1870–1921. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-821751-0; s. 21–22.
  36. ^ McGee (2005), s. 328–329.
  37. ^ a b c McGee (2005), s. 33.
  38. ^ McGee (2005), s. 13–14.
  39. ^ Irish Times, 19. februar 1867.
  40. ^ Ó Broin (1971), s. 133.
  41. ^ Ryan (1945), s. 187–190
  42. ^ O'Leary (1896), bind I, s. 246.
  43. ^ Denieffe (1906), s. 82.
  44. ^ Ryan (1945), s. 191.
  45. ^ O'Leary (1896), bind II, s. 198.
  46. ^ Campbell (2002), s. 58–59.
  47. ^ Ó Broin (1971), s. 26–27.
  48. ^ Bell, Thomas (1967): «The Reverend David Bell», Clogher Historical Society. 6 (2): 253–276. doi:10.2307/27695597. JSTOR 27695597. S2CID 165479361.
  49. ^ «Fenian Rebellion of 1867 - History of Ireland», Your Irish Culture
  50. ^ «Fenian explosion at Clerkenwell Prison», London Museum
  51. ^ «Many killed as Fenians try to blow up prison», The Guardian, 2010. Opprinnelig publisert i Manchester Guardian 14. desember 1867
  52. ^ «The Invincibles and the Phoenix Park killings», The Irish Story, 31. juli 2012
  53. ^ «Special Irish Unit C.I.D. Scotland Yard 1883 - Great Britain» (PDF), The Political Studies Association
  54. ^ Lyons (1973), s. 315
  55. ^ Lyons (1973), s. 315
  56. ^ Clarke, K. (1997), s. 24 & 36
  57. ^ Townshend, Charles (2005): Easter 1916: The Irish rebellion, s. 18; Cronin, Sean (1972): The McGarrity Papers: revelations of the Irish revolutionary movement in Ireland and America 1900–1940, s. 16, 30
  58. ^ Townshend, Charles (2005): Easter 1916: The Irish rebellion, s. 41; Coogan, Tim Pat (1970): The IRA, s. 33; Martin, F.X. (1963): The Irish Volunteers 1913–1915, s. 24
  59. ^ Macardle, Dorothy (1965): The Irish Republic. New York: Farrar, Straus and Giroux. s. 146.
  60. ^ a b c Murray, Daniel (11. november 2013): «To Not Fade Away: The Irish Republican Brotherhood Post-1916», The Irish Story.
  61. ^ Ó Broin, Leon (1976): Revolutionary underground: The Story of the Irish Republican Brotherhood, 1858–1924. Dublin: Gill and Macmillan. ISBN 9780717107780; s. 195–196.
  62. ^ Ó Broin (1971), s. 199.
  63. ^ I hans bok The Singing Flame (s. 36–37) beskriver O'Malley, som ikke var medlem av IRB, at han deltok på et IRB-møte i Limerick i 1922, der medlemmene ble beordret til å godta traktaten. Han så på dette som et forsøk på å manipulere IRA fra en hemmelig edsbundet organisasjon.
  64. ^ Lee, Joseph (1989): Ireland, 1912–1985: Politics and Society. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521377412; s. 99–100.
  65. ^ «Army mutiny of 1924 threatened to ignite a new civil war - Part One», RTÉ News
  66. ^ Ó Broin (1971), s. 221.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • «Irish Republican Brotherhood : 150th Anniversary». An Phoblacht. 13. mars 2008. Arkivert fra [http://www.anphoblacht.com/news/detail/26244 original den 30. mai 2008.
  • Campbell, Christy (2002): Fenian Fire: The British Government Plot to Assassinate Queen Victoria, HarperCollins, London, ISBN 0-00-710483-9
  • Clarke, Kathleen (1997): Revolutionary Woman: My Fight for Ireland's Freedom, O'Brien Press, Dublin, ISBN 0-86278-245-7
  • Comerford, R.V. (1885): The Fenians in Context, Irish Politics and Society, 1848–82, Dublin
  • Cronin, Sean (1972): The McGarrity Papers, Anvil Books, Ireland
  • Denieffe, Joseph (1906): A Personal Narrative of the Irish Revolutionary Brotherhood, The Gael Publishing Co.
  • Kelly, M.J. (2006) The Fenian Ideal and Irish Nationalism, 1882–1916, Boydell, ISBN 1-84383-445-6
  • Kenny, Michael (1994): The Fenians, The National Museum of Ireland in association with Country House, Dublin, ISBN 0-946172-42-0
  • Lyons, F.S.L. (1973): Ireland Since the Famine, Fontana.
  • McGee, Owen (2005): The IRB: The Irish Republican Brotherhood from The Land League to Sinn Féin, Four Courts Press, ISBN 1-85182-972-5
  • Moody, T.W.; O'Broin, Leon, red. (mars 1975): «The IRB Supreme Council, 1868–78», Irish Historical Studies, xix(75), s. 286–332.
  • Ó Broin, Leon (1971): Fenian Fever: An Anglo-American Dilemma, Chatto & Windus, London, ISBN 0-7011-1749-4.
  • O'Donovan Rossa, Jeremiah (1898): Rossa's Recollections, 1838 to 1898 Mariner"s Harbor, NY.
  • O'Leary, John (1896): Recollections of Fenians and Fenianism, Downey & Co, Ltd, London, (bind I & II)
  • Ranelagh, John O'Beirne (2024): The Irish Republican Brotherhood 1914–1924, Irish Academic Press.
  • Ryan, Desmond (1967): The Fenian Chief: A Biography of James Stephens, Gill & Son, Dublin.
  • Ryan, Dr. Mark F. (1945): Fenian Memories, redigert av T. F. O'Sullivan, M. H. Gill & Son, LTD, Dublin.
  • Stanford, Jane (2011): That Irishman: The Life and Times of John O'Connor Power, The History Press, Ireland, May, ISBN 978-1-84588-698-1
  • Whelehan, Niall (2012): The Dynamiters: Irish Nationalism and Political Violence in the Wider World, Cambridge, ISBN 978-1-107-02332-1

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Irish_Republican_Brotherhood&oldid=25610631»