San Marinos historie
San Marinos - den eneste gjenværende av de italienske bystatene - hevder å være «den eldste republikk i verden»,[1] og har sine røtter fra 300-tallet. Historien om San Marinos opprinnelse er hovedsakelig grunnet i myter og sagn. San Marino har ikke deltatt i krigshandlinger siden 1463, og har tre ganger - hver gang kun kortvarig - vært okkupert av en fremmed stat.
Opprinnelse[rediger | rediger kilde]
San Marino, verdens femte minste stat, hevder å være verdens eldste republikk. Ifølge tradisjonen ble San Marino grunnlagt i år 301 e. Kr., da en kristen steinhogger ved navn Marinus Dalmatineren, som senere ble helgenerklært som Sankt Marinus som landet har sitt navn fra, flykta fra øya Rab i Dalmatia (i dag et landskap i sørvestre Kroatia) for å unnslippe kristenforfølgelsene under keiser Diokletian. Han bosatte seg i byen Rimini i Italia for å leve som steinhogger og samtidig virke som misjonær for kristendommen. Da de kristne etter hvert ble forfulgt også her, flykta Marinus til fjellet Monte Titano, den høyeste av San Marinos syv høydedrag, der han grunnla et samfunn av trosfeller. Den offisielle datoen for grunnleggelsen av dette samfunnet settes tradisjonelt til 3. september 301.
I 313, etter at keiser Konstantin den store hadde legalisert kristendommen i Romerriket, ble Marinus utnevnt til diakon av bispedømmet Rimini. Det heter seg at ei aristokratisk kvinne, Donna Felicissima, konverterte til kristendommen og at hun testamenterte området rundt Monte Titano til beboerne der og ba dem om alltid å være forente. Den endelige etableringa av samfunnet i San Marino er symbolisert ved grunnleggeren Marinus’ død på høsten 366 og hans siste ord: «Relinquo vos liberos ab utroque homine.» («Jeg etterlater dere frie fra begge menn.») Mest sannsynlig refererer de «to mennene» til paven og keiseren, altså til uavhengighet fra kirke og stat. Dette har siden vært den lille statens inspirasjon.[2]
Området har vært bebodd siden forhistoriske tider, mens skriftlige kilder om Monte Titano går kun tilbake til tidlig middelalder. Disse kommer fra en munk ved navn Eugippio, som, i flere dokumenter som går tilbake til år 511, rapporterer at andre munker levde her. Til minne om steinhoggeren, ble området gitt navnet «Landet til San Marino», som til sist ble endret til Republikken San Marino.
Senere dokumenter fra 800-tallet forteller om et godt organisert, åpent og stolt samfunn. Skriftene forteller også at stedets biskop styrte området. Området fikk stort sett være i fred, siden det lå utenfor allfarvei. I den langobardiske tida var San Marino et len under hertugen av Spoleto, mens den frie «comune» (tilsvarende norske kommune) dateres til 900-tallet. Abbedene ved klosteret var da under sivilt styre, før de frigjorde seg selv og danna en fri comune. De festningsverk som ble bygd, stammer fra 900-tallet og er dokumentert av Berengario i 951 og Bubble Onorio II, datert 1126. I 1372 skrev kardinal Aglico at byen «er plassert på ei svært høy fjellblokk, på toppen var det bygget tre store festninger». San Marinos tre tårn, som festningene ble kalt, fikk over tid mange fasiliteter, så som et selvstyrt vannsystem der regnvannet ble samlet opp og lagra i store tanker. Noen av disse tankene, bygget mellom 1472 og 1478, er fortsatt bevart og synlige i regjeringspalasset.
Utvikling til en fredelig republikk[rediger | rediger kilde]
Rundt år 1200 førte den jevne økningen av befolkningen til at det ble nødvendig å foreta territoriale utvidelser, og det ble gjennomført to ganger ved kjøp av festninger fra nabolaget. På omtrent samme tid ble San Marino en byrepublikk med sitt eget lovverk og rettssystem. Den eldste loven som har blitt bevart er datert året 1295. I løpet av de neste tre århundrene ble San Marinos lover stadig videreutviklet og oppdatert i nye versjoner: det sjette og siste lovverket, utgitt den 21. september 1600, består av ikke mindre enn seks bind og 314 oppføringer, noe som indikerer graden av raffinement. Selv søppelhåndtering og kloakk ble underlagt regler og straffer, noe som var eksepsjonelt i Europa på slutten av middelalderen.
Siden da ble republikken beskyttet av en hær hvor sannsynligvis alle menn i alderen mellom 14 og 60 år sto til tjeneste. Den opprinnelige regjeringen av bystaten var strukturert etter et selvstyre kjent som Arengo, og besto av overhodene til hver familie (som i det romerske senatet, Patres). Fra 1243 ble to utvalgte kapteinregenter (Capitani Reggenti) satt til styringen av byen for et tidsrom av seks måneder, en praksis som fortsatt benyttes i dag. Paven bekreftet bystatens uavhengighet i 1291.
Okkupasjon[rediger | rediger kilde]
Herskerne i Montefeltro, Malatesta av Rimini, og herskerne av Urbino forsøkte med korte mellomrom å erobre den lille byen, men uten hell. Landområdene til San Marino besto kun av Monte Titano inntil 1463 da republikken gikk inn i en allianse mot Sigismondo Pandolfo Malatesta, hersker av Rimini, som senere ble beseiret. Som et resultat av dette ga pave Pius II San Marino noen festninger og byene Fiorentino, Montegiardino og Serravalle. Senere det samme året ble også byen Faetano en del av republikken på egen hånd. Siden den gang har San Marinos størrelse forblitt uendret.
San Marino var stadig truet av mange farer, og en avtale om beskyttelse med paven ble undertegnet i 1602 og den kom i virksomhet i 1631.
San Marino har blitt okkupert av utenlandske militære tre ganger i sin historie, hver gang for kun en kort periode. To av disse var i den føydale tidsalder. I 1503 okkuperte César de Borja republikken. Den 17. oktober 1739 okkuperte kardinal Giulio Alberoni, pavens guvernør i Ravenna, San Marino med militærmakt og med støtte fra opprørere, men Alberoni handlet for egen regning og ikke på pave Klemens XIIs ordre. Alberoni innførte en ny forfatning og forsøkte å tvinge San Marinos innbyggere til å underkaste seg Kirkestatens overherredømme. Beboerne benyttet sivil ulydighet for å protestere mot tvangen, og klagebrev ble sendt til paven. Paven sendte kardinal Enrico Enriquez for å gi rapport om San Marinos situasjon, og basert på dennes informasjon opphevet paven okkupasjonen. Den 5. februar 1740, mindre enn seks måneder etter invasjonen, gjenvant republikken sin frihet.
Fra 1796 sikret Napoléon Bonaparte sitt overherredømme over hele Italia via en rekke satellittstater (Den cisalpinske republikk i Milano, Den liguriske republikken i Genova, og videre). San Marino inngikk handelsavtaler med de nye politiske enhetene, og demonstrerte samtidig sin allianse med Napoleon. San Marino ble anerkjent av Frankrike ved Napoleon i 1797 og andre europeiske land på kongressen i Wien i 1815. Den franske keiseren skal ha vært en beundrer av den lille staten, og tilbød San Marino territoriale utvidelser, noe som ble høflig avvist. At San Marino ikke tok imot tilbudet kom dem senere til gode ved Wienerkongressen 1814–1815, som kom sammen for å regulere og restaurere Europas politiske forhold etter napoleonskrigene. Her ble San Marino ikke betraktet som en alliert av Frankrike.
Italias samling[rediger | rediger kilde]
Gjennom hele perioden kjent som Risorgimento, da antall revolusjonære bevegelser i Italia økte, fungerte San Marino som et asyl for mange landsforviste. Etter at revolusjonene av 1848–1849 ble nedkjempa, søkte blant annet Giuseppe Garibaldi tilflukt i Monte Titano i 1849 i et forsøk på å nå Venezia. Garibaldi hadde bedt om å få reise gjennom San Marino. I første omgang ble forespørselen avvist, men da Garibaldi - uten å vente på svar - passerte grensene med sine menn og personlig presenterte sin søknad om asyl, ble den innvilga. Garibaldi fikk statsborgerskap i 1861.
Både i 1825 og i 1853 feila nye forsøk på legge San Marino inn under Kirkestaten, og landets ønske om å stå utenfor Garibaldis samling av Italia ble akseptert da landet tidligere hadde gitt tilflukt til tallrike flyktninger fra samlingsbevegelsen.
San Marino fortsatte å støtte flyktninger og opprørere, og satte seg dermed i søkelyset til Kirkestaten og Østerrike. De to landene væpna seg for okkupasjon, men takka være Napoleon III av Frankrike ble dette forsøket gitt opp.
Med samlinga av Italia ble faren for invasjon av fremmede stater redusert. En vennskapstraktat som ble signert den 22. mars 1862 og revidert i 1939 og i 1971, garanterte republikkens uavhengighet, gode naboforhold og handelsforbindelser med andre land.
I løpet av den andre halvdelen av 1800-tallet forsøkte den konservative regjeringa i San Marino seg på ei modernisering av jordbruket. Ei ny lovgivning forbød bruk av dødsstraff i 1865, og samme år ble det åpna et nytt sykehus. Postgangen ble effektivisert og telegraf ble innført i 1880. I 1876 ble det oppretta et system for gjensidig hjelp for å bistå arbeiderklassen, og utdanningssektoren ble styrka med rekruttering av flere lærere.
Økonomien forble sterkt underutvikla i San Marino, og prega av lav effektivitet. Bønder og arbeidere utgjorde mer enn 80 % av befolkninga. Landet var blotta for industriell aktivitet, og arbeidsledigheten vokste kraftig. I de to siste tiårene av 1800-tallet skjedde det ei storstilt utvandring til USA, Frankrike og Sveits.
San Marino under første verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Ved utbruddet av den første verdenskrig ble Italia stadig mer fiendtlig mot San Marino, og mistenkte landet for å gi beskyttelse til desertører. San Marino ble også mistenkt for sin holdning til Rab, grunnet at det var Sankt Marinus’ fødested, og ble derfor anklaget av Østerrike for ikke å være nøytralt.
Før krigen var San Marinos økonomiske situasjon stabil takket være bidrag fra Italia, men under krigen led landet under inflasjon, arbeidsledighet og fravær av en klar økonomisk politikk, som førte til politiske konflikter mellom landeierne og sosialistene. Ingen av de tre største partiene var i stand til å skape en stabil regjering som kunne iverksette tiltak for å løse den økonomiske krisen. I denne sammenhengen kom fascismen til makten.
Det fascistiske partiet i San Marino, Partito Fascista Sammarinese (PFS), ble stiftet den 10. august 1922, hovedsakelig fra den lille middelklassen som besto av noen få familier av grunneiere. Inntil 1906 ble seksti medlemmer av parlamentet oppnevnt for livet og utpekte seg selv. Valgreformene ble innført i 1906 for å gjøre systemet mer demokratisk, men gikk i motsatt retning fra 1. april 1923: Mangelen på intern enhet bidro til begge de to valgte kapteinregentene kom fra fascistene, noe som medførte at fascistpartiet fikk et absolutt flertall av regjeringssetene i valget den 4. april. De fikk makten på et program som lignet til forveksling på det italienske fascistpartiets, og venstreopposisjonen ble undertrykket med vold. Fra 1926 var San Marino et fascistisk diktatur. Kort tid etter satte Italias diktator Benito Mussolini i gang prosjekter for restrukturering av området, som byggingen av jernbanen Rimini-San Marino (ødelagt i 1944), fullfinansiert av Italia. Prisen for San Marino var en betydelig reduksjon av deres selvstendighet. Til tross for San Marinos samarbeid med Italias diktator avga landet ingen soldater til den italienske hær. Med sin tradisjonelle nøytralitet valgte San Marino også å stå utenfor den andre verdenskrig.
San Marino under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Den 25. oktober 1943 hadde feltmarskalk Erwin Rommel et møte med San Marinos regjering, hovedsakelig fascister, og det ble slått fast at San Marino forble et nøytralt land med tiltro til Tyskland. Rommel signerte deretter San Marinos «gylne bok» som gjest av republikken.
Den 3. november ble det kunngjort en lov som innførte strenge straffer for alle som ga hjelp til tidligere allierte fanger, desertører og partisaner. Den 1. mai og 4. juni ble kommunister arrestert.
I 1944 ble San Marino for siste gang okkupert av en fremmed makt til tross for landets nøytralitet. Tyske tropper hadde benyttet landet som transittland, og de ble fulgt av allierte styrker. De allierte ble okkupanter kun så lenge som det var militært nødvendig, i praksis noen uker, og i løpet av denne tiden ble 60 mennesker fra San Marino drept.
Den 18. september 1944 kom det til et slag mellom de allierte og tyske styrkene, mellom de britiske Gurkha-styrkene fra 4. indiske divisjon og 278. divisjon fra Wehrmacht. Det har siden blitt referert til som slaget ved San Marino, da det skjedde på Monte Pulito mellom Faetano og byen San Marino. Slaget endte med seier for de allierte.
Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]
Etter krigen ble San Marino det første landet i det vestlige Europa som ble styrt av et kommunistparti gjennom demokratiske valg, riktignok i et samarbeid med San Marinos sosialistparti. Denne koalisjonen varte fra 1945 og til 1957.
Kvinner fikk stemmerett i 1960. Etter å ha blitt fullt medlem av Europarådet i 1988 innehadde San Marino rådets formannsstol i den første halvdelen av 1990. San Marino ble medlem av FN i 1992. I 2002 signerte landet en avtale med OECD om økt gjennomsyn i bank- og skatteanliggender for å bekjempe skatteunndragelser.
I dag er San Marino den eneste gjenværende av de italienske bystatene. På samme måte som Andorra, Liechtenstein og Monaco fremstår San Marino som en anakronisme, en påminnelse om en tid da Europa, spesielt Tyskland, Italia og Pyreneene besto av små, politiske sammenslutninger og forbund. Med unntaket av Kirkestaten (som fulgte en annen historisk utvikling) er San Marino det eneste landet i Europa som er fullstendig innelukket i et eneste annet land (dvs. en enklave). Det er blitt inngått tallrike vennskapsavtaler med Italia siden sistnevntes samling, men San Marino har stolt sikret sin uavhengighet der hvor det var mulig.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ infoplease.com: San Marino, The Norseman:Letter to the editor[død lenke]
- ^ Miller, William: «The Republic of San Marino», The American Historical Review, Vol. 6, No. 4 (Jul., 1901), side 633-649
Se også[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- History of San Marino: Primary documents
- Schede Di Storia Sammarinese – San Marinos historie (italiensk)