Den spanske armada

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Slaget ved Gravelines
Konflikt: Den engelsk-spanske krig
Loutherbourg-Spanish Armada.jpg
Den spanske armadas nederlag, av Philippe-Jacques de Loutherbourg, malt 1797, forestiller slaget ved Gravelines.
Dato29. juli 1588
StedGravelines, Den engelske kanal
ResultatTaktisk uavgjort, strategisk engelsk-nederlandsk seier
Stridende parter
England
Nederland
Spania
Portugal
Kommandanter og ledere
Charles Howard Francis Drake7. Hertugen av Medina Sedonia
Styrker
34 krigsskip, 163 handelsskip22 galleoner
108 handelsskip
Tap
50-100 drept
400 sårede
600 døde
800 sårede
397 tatt til fange
4 handelsskip senket eller erobret

Den spanske armada, på spansk Grande y Felicísima Armada, var den spanske flåten som seilte mot England under kommando av greven av Medina Sedonia i 1588. Flåtestyrken hadde blitt sendt av Filip II av Spania, som tidligere i sitt ekteskap med Maria I av England bar tittelen «konge av England». Som dronning Marias enkemann gikk Filip altså til krig mot sin egen svigerinne, dronning Elisabeth av England, ettersom hun var Marias halvsøster - begge var døtre av Henrik VIII av England.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hensikten bak armadaen var å eskortere hertugen av Parmas fryktede spanske «tercios» fra de spanske Nederlandene (stort sett dagens Belgia) over Den engelske kanal for å invadere England. Målet var å fjerne den engelske støtten til de forente Nederlandene som tidligere hadde vært en del av de spanske Nederlandene (åttiårskrigen). Et annet mål var å avskjære angrep mot de spanske koloniene på det amerikanske kontinent, og å gjeninnføre katolisismen i England ved å avsette den protestantiske dronning Elisabeth. Ekspedisjonen ble støttet av pave Sixtus V, og ble det største sammenstøtet i den uoffisielle engelsk-spanske krigen (15851604).

Privat var pave Sixtus imidlertid en stor beundrer av Elisabeth, og la ikke skjul på det. En av hans uttalelser om henne var: «Hvilken tapper kvinne! Hun kan måle seg med de to største kongene til lands og til sjøs. Stor skam at vi ikke kan gifte oss, hun og jeg, for barna våre ville hersket over verden!»[1][2]

Armadaen[rediger | rediger kilde]

Den spanske armadaen besto av 137 skip, og møtte en engelsk flåte på 200 skip. Mange av de spanske skipene var flytende festninger på over tusen tonn, med 50-60 kanoner langs rekkene, ialt 2.500 kanoner. Om bord hadde de 123.000 kuler og 517.000 pund krutt. Kong Filip holdt seg hjemme på Escorial-slottet, og satte sin lit til at paven selv hadde kysset flagget i flaggskipet «San Martin». Alle skipene var oppkalt etter helgener, og det var mer enn 600 prester og munker om bord. Mannskapet måtte gå til messe både morgen og kveld, og gledespikene var satt i land før armadaen seilte ut. Pave Sixtus hadde lovet Filip en million dukater som Filip prøvde å få i forskudd, siden den spanske statskassen nå var bunnskrapt. Men Sixtus svarte at de spanske troppene måtte landsettes før det ble snakk om noe bidrag.[3]

Ut fra den tids drikkevaner medbrakte den spanske armada hele 82 000 liter vin om bord, mot bare 57 000 liter vann.[4] Filip hadde eprsonlig regnet ut rasjonene for et halvt år. Hver mann skulle ha et halvt pund kjøttsøndager, fisk på fredager og andre fastedager, ost hver onsdag og lørdag. Tusen hester og 11.000 par sandaler var medbrakt, og en generalinspektør som skulle overta styret av England straks Elisabeth var avsatt. I tillegg til sjøfolkene hadde de største skipene opptil 500 soldater om bord, ialt 20.000 rustningkledde soldater med sverd og spyd, hellebarder og musketter.[5]

Britene prøvde å stenge Themsen med lenker av mastetømmer tvers over elven, men nedenfor London er Themsen drøyt 1 km bred ved høyvann, og lenkene brast flere ganger. Kveget ble drevet innover i landet, siden ingen visste hvor spanjolene tenkte å gå i land. Ved Tilbury tok dronning Elisabeth oppstilling med sin hær, ikke stort flere enn 10.000 mann. Dronningens brystpanser skal ha vært av blankpusset sølv så det glimtet i solen, og hvite strutsefjær vaiet fra det røde håret hennes. Hornene skrallet så hesten steilet, men Elisabeth var en dreven rytterske som ikke lot seg skremme. Hun red frem og tilbake og satte mot i sine menn: «Jeg redd? Let tyrants fear! Jeg vil leve eller dø med dere, midt i kampen.»[6]

Vakthytte i landsbyen Culmstock, Devon. Da armadaen kom til syne, ble vardenene tent helt opp til den skotske grensen.

Vardene ble tent straks armadaen kom til syne i sørvest, og på én natt blusset bålene helt opp til den skotske grensen. Elisabeths flåtestyrke var delt i to. Francis Drake lå i vest med de største og sterkeste skipene. Det sies at han spilte bowling i Plymouth da den spanske flåten ble meldt. Han skal ha kikket på været, og sagt: «Jeg tror vi rekker et spill og likevel får tid til å svi skjegget på spanskekongen.» Resten av den engelske flåten lå ved Dover. De minste fartøyene ventet inne i Themsens munning.[7]

Etter at den spanske styrken hadde kjempet seg opp den engelske kanal, ble den angrepet av den engelske flåtestyrken, med støtte av nederlandske styrker i slaget ved Gravelines, på grensen mellom Frankrike og de spanske Nederlandene. Den spanske styrken ankret, men ble drevet fra ankerplassen av et angrep med «brennere» (skip satt i brann for å ødelegge fienden) fra Calais;[8] dette ødela den spanske invasjonsplanen.

Grunnet sterk vind ble den spanske styrken deretter bokstavelig talt blåst ut i Nordsjøen, og forsøkte å seile tilbake til Spania ved å seile rundt Skottland. Dårlig vær ødela 24 av fartøyene, og de overlevende søkte hjelp i Skottland. Av den totale styrken var det 50 skip som ikke vendte tilbake til Spania. Tapet for Royal Navy var minimalt. Bare 7 skip i den engelske styrken kom ikke tilbake, og bare tre av disse gikk tapt i krigshandlinger.

De tre senere armadaer[rediger | rediger kilde]

I 1569 seilte Filips armada nr 2 ut med over hundre skip, men da blåste en voldsom storm opp i Biscayabukten, så halvparten av skipene ble ødelagt. Resten kom aldri til England overhodet. I 1597 ble armada nr 3 utsatt for nok en storm, ved innløpet til den engelske kanal, og kom seg såvidt hjem til Spania uten å ha løsnet et skudd. Filips 4. og siste armada fikk i 1601 landsatt fem tusen soldater i Irland, men de ble fordrevet etter tre måneder.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Richard Hermann: Livet med Elizabeth (s. 286), Cappelens forlag, Oslo 1986, ISBN 82-02-10705-9
  2. ^ Pave Sixtus beundret dronning Elisabeth
  3. ^ Richard Hermann: Livet med Elizabeth (s. 287-89)
  4. ^ Jens Riise Kristensen: Barbariet tur retur (s. 69), forlaget Ørby, 2003, ISBN 87-89797-17-5
  5. ^ Richard Hermann: Livet med Elizabeth (s. 289)
  6. ^ Richard Hermann: Livet med Elizabeth (s. 290-91)
  7. ^ Richard Hermann: Livet med Elizabeth (s. 291-92)
  8. ^ Ian Friel: Brennende skip som våpen mot fienden
  9. ^ Richard Hermann: Livet med Elizabeth (s. 304-05)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]