Evangeliet etter Johannes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Johannesevangeliet er det fjerde evangeliet i Det nye testamentet og skal ifølge tradisjonen være skrevet av apostelen Johannes, men dette er omstridt. En relativt utbredt forståelse går ut på at evangeliets uttrykk «den disippel som Jesus hadde kjær» er Johannes – og at evangeliet er skrevet ned i tradisjonen etter/miljøet rundt Johannes.

Det kan være skrevet sent på 90-tallet[1] under Nerva, da Johannes vendte tilbake til Efesus.

Teologen Irenaeus var den første (ca. 180) som tilskrev evangeliet apostelen Johannes.

Innhold[rediger | rediger kilde]

Evangeliet forteller mindre om Jesu gjerninger, men konsentrerer seg om taler Jesus holdt. Johannesevangeliet skiller seg ut fra de andre tre evangeliene – som kalles de synoptiske evangelier – både i innhold og form. Det har tilsynelatende mangel på historisk interesse, men til tross for dette har det en annen tidsramme for «Jesu» offentlige virksomhet enn de synoptiske evangeliene (tre år mot et), og han befinner seg flere ganger i Jerusalem. Jesus og hans tremenning (Johannes Døperen) opptrer samtidig, og også tidfestingen av Jesu død er forskjellig. Mange mener at Johannesevangeliets versjon er mer historisk sannsynlig.

Mens første del av av Johannesevangeliet forteller om Jesu offentlige virke og de tegn han gjorde (kap. 1-12), er andre del (kap. 13-20) dominert av hans lange avskjedstale til disiplene og fortellingen om hans bortgang gjennom lidelse, død og oppstandelse. I denne prosessen er Jesus den som behersker alt som skjer, og korsfestelsen er i dette evangeliet tolket som opphøyelse av herliggjørelse.

Referanser[rediger | rediger kilde]