Evangeliet etter Johannes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
El Greco: Evangelisten Johannes. Johannes holder en kalk med en drage i, en attributt som viser til en helgenlegende om ham.[1]
Evangelisten Johannes står ved et bord og holder en bok i den ene hånden og en fjærpenn i den andre. Ved føttene hans står en ørn.
Evangelisten Johannes, med ørnen som attributt. Et maleri fra 1600-tallet av ukjent kunstner i Sankta Maria kyrka i Åhus, Sverige.

Evangeliet etter Johannes (gresk: Τὸ κατὰ Ἰωάννην εὐαγγέλιον, transkribert To kata Iōánnēn euangélion), også kalt Johannes-evangeliet eller bare Johannes, er et av de fire evangeliene i Det nye testamentets kanon. Tradisjonelt er det plassert som nummer fire, etter de synoptiske evangeliene til Matteus, Markus og Lukas. Johannes åpner med vitnesbyrdet til Døperen Johannes, og avslutter med Jesu død, begravelse og oppstandelse, samt beretninger om åpenbaringer av ham etter oppstandelsen.

Selv om Johannes-evangeliets forfatter er anonym,[2] har kristen tradisjon historisk sett tilskrevet det til disippelen Johannes, sønn av Sebedeus, og en av Jesu tolv apostler. Evangeliet er tett knyttet sammen i stil og innhold til de tre overlevende brevene tilskrevet Johannes. Derfor behandler kommentatorer evangeliet og brevene,[3] sammen med Johannes' åpenbaring, som et korpus av johanninsk litteratur, selv om de ikke nødvendigvis er skrevet av samme forfatter.[Note 1]

C. K. Barrett,[4][Note 2] og senere Raymond E. Brown,[6] har foreslått en teori om opphavet til evangeliet: at en tradisjon ble utviklet rundt det «johanninske miljøet», og at denne tradisjonen ga opphav til evangeliet.[7] Oppdagelsen av et stort antall av papyrusfragmenter av manuskripter med johanninske temaer har fått flere forskere til å erkjenne at tekstene var blant de mest innflytelsesrike i den tidlige kirken.[8]

Talene og samtalene som dette evangeliet inneholder ser ut til å være opptatt av temaer knyttet til debatten mellom kirker og synagoger på tidspunktet for tilblivelsen.[9] Det er verdt å legge merke til at i Johannes ser fellesskapet ut til å definere seg først og fremst i motsetning til jødedommen, snarere enn som en del av et bredere kristent fellesskap.[Note 3] Selv om kristendommen startet som en bevegelse innen jødedommen, ble trosretningen gradvis atskilt fra jødedommen på grunn av gjensidig opposisjon mellom de to religionene.[10]

Struktur og innhold[rediger | rediger kilde]

Glassmaleri fra en kirke viet Johannes i Covington, Kentucky. En mørk ørn med halo og utspente vinger står på en bok. Under boken et banner med teksten «In principio erat verbum» («I begynnelsen var Ordet», Joh 1,1).
Glassmaleri fra en kirke viet evangelisten Johannes i Covington, Kentucky. Ørnen er et vanlig symbol for Johannes i kristen ikonografi. Hieronymus karakteriserte Johannes som en som tok på seg vinger som ørnen og drøftet de høyere ting, slik som Ordet.[1]

Johannesevangeliet kan deles inn i fire deler: en prolog (1,1–18); Tegnenes bok (1,19–12,50); Herlighetens bok (13,1–20,31), og en epilog (21).[11]

Strukturen er svært skjematisk. Evangeliet forteller om syv «tegn», som kulminerer i oppvekkelsen av Lasarus (et frampek på Jesu oppstandelse), og syv «jeg er»-utsagn og -taler, som kulminerer i Tomas' proklamasjon av Jesus som «min herre og min Gud» – den samme tittelen (dominus et deus) som den romerske keiser Domitian tok.[12]

Prolog[rediger | rediger kilde]

Jesus blir plassert i sin kosmiske rolle som det evige Logos som ble til menneske og åpenbarer Gud.[13]

Tegnenes bok[rediger | rediger kilde]

Dette er beretningen om Jesu offentlige virke. Delen starter med introduksjonen av hans første disipler, og består av syv mirakler, eller «tegn», ispedd lange dialoger, diskurser, «amen, amen»-utsagn og «jeg er»-utsagn, og kulminerer med oppvekkelsen av Lasarus fra de døde. I Johannes det er denne hendelsen, og ikke tempelrenselsen, som får de religiøse myndighetene til å kreve Jesus henrettet.

De syv tegnene består av Jesu mirakel ved bryllupet i Kana, hvor han gjør vann til vin; at han helbreder sønnen til en kongelig embetsmann; han helbreder en syk ved Betesda; han metter 5 000 menn; han går på vannet; han helbreder en mann som var født blind, og han vekker opp Lasarus fra de døde.

Herlighetens bok[rediger | rediger kilde]

Jesus holder avskjedstalen for de elleve gjenværende disiplene, fra alterbildet Maestà av Duccio, 1308–1311. Jesus sitter vendt mot de elleve i et rom i overetasjen. En rad av disipler ser ut til å sitte på en benk eller stoler, skjult av den andre raden, som sitter på gulvet foran. Både Jesus og den øvre raden med disipler har haloer rundt hodene.
Jesus holder avskjedstalen for de elleve gjenværende disiplene, fra alterbildet Maestà av Duccio, 1308–1311.

Denne delen utgjør beretningen om Jesu lidelse og død, oppstandelse, og at han åpenbarte seg etter oppstandelsen. Lidelsesfortellingen åpner med en beretning om det siste måltidet som har store forskjeller fra synoptikernes versjon. Johannes forteller at Jesus vasket disiplenes føtter, i stedet for å fortelle om den nye pakt i hans kropp og blod.[14] Deretter følger Jesu avskjedstale til disiplene, og beretningen om forrådelsen, arrestasjonen, rettssaken, hans død og begravelse, åpenbaringene etter oppstandelsen, og oppdraget til følgerne hans. Delen avsluttes med en konklusjon om formålet med å skrive ned evangeliet:[13] «for at dere [leserne] skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.» [15]

Epilog[rediger | rediger kilde]

Dette er beretningen om Jesus som viser seg for disiplene ved sjøen etter at han er stått opp.[13] Et stort flertall av forskere tror at dette kapittelet er et tillegg til evangeliet.[16]

Tilblivelse[rediger | rediger kilde]

Forfatterskap, datering og opphav[rediger | rediger kilde]

Evangeliet etter Johannes er skrevet anonymt. Tradisjonelt har kristne identifisert forfatteren som «den disippelen Jesus hadde kjær», nevnt i Joh 21,24,[17] som forstås å være Johannes, sønn av Sebedeus, en av Jesu tolv apostler. Dette blir imidlertid avvist av flertallet av moderne bibelforskere.[2][18][Note 4] Likevel blir forfatteren av det fjerde evangeliet noen ganger kalt evangelisten Johannes, ofte som en forenkling, siden forfatterens egentlige navn forblir ukjent.

Et signifikant mindretall anerkjenner apostelen Johannes som den rette forfatter. Lærde har argumentert med at den stilistiske enheten til Johannes er et viktig motargument til teorier om flere redigeringsstadier.[19] Dessuten var den gjennomgående meningen i urkirken at Johannes er forfatteren. Boken er med i alle tidlige kanoniske lister, på tross av at det fantes mange avvikende tolkninger av evangeliet, tolkninger som var i strid med normen.[20]

Johannes-evangeliet er vanligvis datert til år 90–110.[21][Note 5] Det ble til i et jødekristent miljø i ferd med å splittes fra den jødiske synagogen.[22] Bibelforskere mener at teksten gikk gjennom to til tre redigeringer, eller «utgaver», før det fikk sin nåværende form.[23][24]

Johannes, som vanligvis beskriver Jesu motstandere bare som «jødene», er mer gjennomgående fiendtlig til «jødene» enn noe annet nytestamentlig skrift.[25][Note 6] Historiker og tidligere romersk-katolsk prest James Carroll viser at et eksempel på dette er fra Joh 8,44, hvor Jesus påstår at jødene er djevelens avkom.[26] I 8,38 og 11,53 framstilles «jødene» som noen som ønsker å drepe Jesus. Carroll påpeker imidlertid at både dette og andre utsagn i evangeliet etter Matteus og 1. Tessalonikerbrev ikke bør bli lest som bevis på jødehat, men på sekteriske konflikter mellom jøder i de tidlige fasene av den kristne kirken.[27]

Nytestamentler Obrey M. Hendricks jr. skriver at på tross av beskrivelsen av jødene i dette evangeliet, vil en nøye lesning vise at «jødene» er en beskrivelse av den religiøse autoriteten ved tempelet, heller enn en religiøs eller etnisk gruppe som jødefolket generelt.[28] I senere århundrer ble Johannes brukt til å støtte antisemittisk polemikk, men forfatteren av evangeliet så på seg selv som en jøde, forsvarte Jesus og hans følgere som jøder, og skrev for et sannsynligvis overveiende jødisk fellesskap.[29][30]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Rudolf Bultmann argumenterte, i et betydningsfullt verk publisert i 1941, for at Johannes' kilder var en hypotetisk «tegnkilde», et proto-evangelium som lister opp Kristi mirakler, en åpenbaringstale, og en lidelsesberetning. Bultmanns verk, kombinert med andre forskeres, førte til en akademisk konsensus i den andre halvdelen av 1900-tallet om at Johannes-evangeliet var uavhengig av Matteus, Markus og Lukas, kjent som de synoptiske evangeliene. Denne enigheten brøt sammen i det siste tiåret av århundret, og etter dette har flere forskere ment at Johannes visste om synoptikerne, spesielt Markus, mens hypotesen om en «tegnkilde» har blitt sterkere undergravd. [31]

Teorier om enten total uavhengighet av eller total avhengighet av synoptikerne er imidlertid stort sett avvist i senere litteratur om evangeliet. På den ene siden er det elementer som et distinktivt johanninsk språk, de lange talene og samtalene, og prologen om Logos, som alle er klart unike for Johannes. På den andre siden finnes det mange episoder som deles av de andre tre evangeliene. [32]

De viktigste kildene brukt av evangelisten var de jødiske skriftene (Tanakh, mer eller mindre identisk med det kristne gamle testamentet), sannsynligvis i gresk oversettelse. Johannes siterer fra dem direkte, refererer viktige personer fra dem, og bruker fortellinger fra dem som grunnlag for flere av talene. Men forfatteren var også kjent med ikke-jødiske kilder: prologens Logos (Ordet som var hos Gud fra begynnelsen) stammer fra både det jødiske begrepet om den kvinnelige Visdommen, og fra de greske filosofene. Johannes 6 alluderer til både utferden fra Egypt og gresk-romerske mysteriekulter. Johannes 4 alluderer til samaritansk tro om Messias.[33]

Historisk troverdighet[rediger | rediger kilde]

Kapittel 19 og 21 i Johannes hinter til at «disippelen som Jesus hadde kjær» var et øyevitne til Jesu virke, men flertallet av forskere er forsiktige med å ta dette for gitt.[34][35] Med unntak av stedene i de synoptiske evangeliene som kalles «de johanninske lynnedslagene»[Note 7] er Jesu ord og lære i de synoptiske evangeliene veldig forskjellig fra nedtegnelsene i Johannes. Siden 1800-tallet har noen tekstforskere argumentert med at talene i johanninsk stil med mindre sannsynlighet er historiske, og heller er skrevet med teologiske formål.[37]

Forskere er vanligvis enige i at Johannes ikke er helt uten historisk verdi.[38] Det er blitt overveiende aksept for at enkelte utsagn i Johannes er like gamle som eller eldre enn de synoptiske utsagnene. Forfatterens beskrivelse av topografien rundt Jerusalem er ofte bedre enn synoptikernes, hans vitnesbyrd om at Jesus ble henrettet før, heller enn i, påskehøytiden, kan godt være mer nøyaktig, og hans beskrivelse av Jesus i hagen og det første møtet holdt av de jødiske myndighetene kan være mer historisk plausible enn de synoptiske parallelltekstene.[39]

Teksthistorie og plassering i Det nye testamentet[rediger | rediger kilde]

Rylands Papyrus er kanskje det tidligste fragmentet av Det nye testamentet, datert fra håndskriften til omkring år 125. Det framstår som et brunlig avriv av papyrus, med form nesten som en trekant. Det er påskrevet med gresk tekst, noe av teksten er uleselig på grunn av skaden på fragmentet.
Rylands Papyrus er kanskje det tidligste fragmentet av Det nye testamentet, datert fra håndskriften til omkring år 125.

Rylands Papyrus P52, et gresk papyrusfragment med Johannes 18,31–33 på en side og 18,37–38 på den andre, blir vanligvis datert til den første halvdelen av det andre århundre, og er det eldste kjente nytestamentlige manuskript.[40] Et forholdsvis komplett manuskript eksisterer fra senest begynnelsen av det tredje århundre, så det tekstlige beviset for dette evangeliet er vanligvis akseptert som både tidligere og mer troverdig enn for noen andre.

Johannes-evangeliet står som nummer fire i den vanlige rekkefølgen av evangeliene, etter Matteus, Markus og Lukas.

Teologi[rediger | rediger kilde]

Kristologi[rediger | rediger kilde]

Evangeliet etter Johannes presenterer en «høy kristologi» som skildrer Jesus som guddommelig, og likevel, ifølge noen uortodokse tolkninger, underordnet den ene Gud.[41] I verket Summa Theologica avviser likevel Thomas Aquinas at personene i Treenigheten ikke er likestilte, og han avviser også argumenter mot en slik likestilling som er basert på johanninske passasjer.[42] Johannes-evangeliet konsentrerer seg mer om Sønnens forhold til Far enn synoptikerne gjør. Det viktigste eksempelet er i Johannes 17.

Jesu guddommelige rolle[rediger | rediger kilde]

I de synoptiske evangeliene snakker Jesus ofte om Guds rike, mens hans egen guddommelige rolle er skjult (jf. «den messianske hemmeligheten»). I Johannes snakker Jesus åpent om sin guddommelige rolle. Med flere «jeg er»-utsagn viser han til Faderens egen uttalelse om sin identitet, utsagnet «Jeg er den jeg er» (2. Mos 3,14). Utsagnene brukes til å identifisere Jesus med viktige symboler.[43] Han sier «jeg er»:

  • livets brød (6,35)
  • verdens lys (8,12)
  • porten inn til sauene (10,7)
  • den gode gjeteren (10,11)
  • oppstandelsen og livet (11,25)
  • veien, sannheten og livet (14,6)
  • det sanne vintre (15,1)

Logos[rediger | rediger kilde]

I prologen identifiserer Johannes Jesus som Logos (Ordet). I antikk gresk filosofi ble begrepet logos brukt om prinsippet om kosmisk fornuft. I denne forstand lignet det på det hebraiske begrepet Visdom, Guds nære medhjelper i skapelsen. Den hellenistiske jødiske filosofen Filon slo sammen disse to temaene da han beskrev Logos som Guds skaper av og mekler med den materielle verden. Evangelisten tilpasset Filons beskrivelse av Logos for å bruke den om Jesus, inkarnasjonen av Logos.[43]

Korset[rediger | rediger kilde]

Beskrivelsen av Jesu død i Johannes er unik sammenlignet med de tre andre evangeliene. Den ser ikke ut til å bygge på typer av forsoningsteologi som handler om stedfortredende offer (jf. Mark 10,45; Rom 3,25), men framstiller heller Jesu død som hans herliggjørelse og at han vender tilbake til Far. På samme måte er de tre «lidelsesforutsigelsene» fra de synoptiske evangeliene byttet ut i Johannes, med tre forekomster av at Jesus forklarer hvordan han vil bli opphøyet eller «løftet opp» (Joh 3,14; 8,28; 12,32). Verbet for «å løfte opp» viser tvetydigheten som brukes i Johannes' korsteologi: Jesus er fysisk løftet opp fra jorden ved korsfestelsen, men også på samme tid opphøyet og herliggjort.[44]

Sakramenter[rediger | rediger kilde]

 Mosaikk fra klosterkirken Hosios Loukas i Hellas. Jesus, i blå kappe, står bøyd over et vaskefat og vasker Peters føtter. Peter peker på hodet sitt. De andre apostlene står og sitter på hver side av de to.
Mosaikk fra klosterkirken Hosios Loukas i Hellas. Skal fotvaskingen regnes som en referanse til dåpen? Når Johannes forteller om dette, i stedet for om innstiftelsen av nattverden, betyr det heller at sakramentene ikke er viktige?

Blant de mest kontroversielle områdene innenfor tolkning av Johannes er evangeliets sakramentsteologi. Tekstforskeres syn har fordelt seg langs et vidt spekter, fra anti-sakramentalt og ikke-sakramentalt, til ultra-sakramentalt og hyper-sakramentalt. Forskere er uenige både om hvorvidt og hvor ofte Johannes refererer til sakramentene i det hele tatt, og om hvor viktige de i så fall er for forfatteren. Enkelte forskeres svar på ett av disse spørsmålene korresponderer ikke alltid med deres svar på det andre.[45]

Bruk av allusjon[rediger | rediger kilde]

Ifølge Rudolf Bultmann er det tre allusjoner til sakramentene: en til dåp (3,5), en til nattverd (6,51–58), og en til begge (19,34). Han mente at disse passasjene var senere tillegg til teksten, men de fleste forskere avviser nå denne vurderingen. Noen tekstforskere på den mindre sakramentale siden av spekteret benekter at det er noen sakramentale allusjoner i disse passasjene eller i evangeliet som helhet, mens andre ser sakramental symbolisme brukt på andre temaer i disse og andre passasjer. Oscar Cullmann og Bruce Vawter, henholdsvis protestant og katolikk, og begge på den sterkere sakramentale siden av spekteret, har funnet sakramentale allusjoner i de fleste kapitlene. Cullmann fant referanser til dåp og nattverd gjennom hele evangeliet, og Vawter fant i tillegg referanser til ekteskap i 2,1–11; salving av syke i 12,1–11; og bot i 20,22–23. Mot midten av spekteret er Raymond Brown mer tilbakeholden enn Cullmann og Vawter, men mer åpen enn Bultmann og hans skole. Han identifiserte flere passasjer som inneholder sakramentale allusjoner, og sorterte dem etter sin vurdering av graden av sikkerhet.[45]

Viktigheten for evangelisten[rediger | rediger kilde]

De fleste tekstforskere på den sterkere sakramentale siden av spekteret vurderer sakramentene som svært viktige for evangelisten. Også noen av forskerne som finner få sakramentale referanser, slik som Udo Schelle, mener at disse få referansene er meget viktige. Schelle ser på Johannes' sakramentalisme som en motvekt til doketisk anti-sakramentalisme. James Dunn, derimot, er enig i at det finnes anti-doketiske passasjer, men ser på fraværet av en beretning om nattverdsinnstiftelsen som et bevis på en anti-sakramentalisme i Johannes, som er ment som en advarsel mot å tenke at evig liv avhenger av et fysisk ritual.[45]

Individualisme[rediger | rediger kilde]

Sammenlignet med de synoptiske evangeliene er Johannes-evangeliet markant individualistisk, på den måten at det vektlegger individets relasjon til Jesus mer enn fellesskapet som egenskap for Kirken.[45][46] Dette kommer i stor grad til uttrykk ved en gjennomgående bruk av grammatisk entall i forskjellige aforistiske utsagn av Jesus i evangeliet.[45][Note 8] Ifølge Richard Bauckham er det bemerkelsesverdig hvor lite oppmerksomhet Johannes gir det at troende kommer inn i en ny gruppe når de konverterer.[45] Det intime personlige forholdet mellom den troende og Jesus, der den troende «blir i» Jesus og Jesus i den troende, er også et individualistisk trekk.[47][45][Note 9]

Døperen Johannes[rediger | rediger kilde]

Johannes' omtale av døperen Johannes er forskjellig fra omtalen i de synoptiske evangeliene. I dette evangeliet blir ikke Johannes kalt «døperen».[48] Døperens virke overlapper med Jesu virke, og Jesu dåp er ikke eksplisitt nevnt, men hans vitnesbyrd om Jesus er tydelig.[48] Evangelisten må nok ha visst om historien om Johannes' dåp av Jesus, og han gjør viktige teologiske poenger ut av den.[49] Han setter døperen underordnet Jesus, kanskje som en respons til tilhengere av døperens sekt som så på Jesu bevegelse som et utspring av deres bevegelse.[14]

I Johannes-evangeliet går Jesus og hans disipler til Judea tidlig i Jesu virke, før Døperen Johannes ble fengslet og henrettet av Herodes. Han leder et dåpsarbeid større enn Johannes' eget. Noen bibelhistorikere har vurdert det slik at denne beretningen ikke inneholder historisk korrekt informasjon.[50] Ifølge disse bibelhistorikerne var Johannes sannsynligvis sterkere til stede i offentligheten enn Jesus.[51]

Gnostiske elementer[rediger | rediger kilde]

Selv om evangeliet vanligvis ikke blir forstått som gnostisk, har mange forskere, blant andre Bultmann, hevdet at Johannes-evangeliet har elementer til felles med gnostisismen.[14] Kristen gnostisisme var ikke fullt utviklet før midten av det andre århundret, og de «proto-ortodokse» kristne på denne tiden la mye arbeid i å undersøke og å avvise gnostisismen.[52] Å si at Johannes-evangeliet inneholdt elementer av gnostisisme er å anta at gnostisismen hadde utviklet seg til et nivå som krevde at forfatteren skulle respondere på det.[53] Bultmann, for eksempel, hevdet at åpningstemaet i Johannes-evangeliet, det pre-eksisterende Logos, faktisk var et gnostisk tema. Andre forskere, for eksempel Raymond E. Brown, har hevdet at «det pre-eksisterende Logos»-temaet stammer fra de eldre jødiske skriftene i det åttende kapittel i Ordspråkene, og at det var fullt utviklet som et tema i hellenistisk jødedom av Filon.[54]

Sammenligninger med gnostisismen er ikke basert på hva forfatteren sier, men i det språket han bruker til si det, spesielt bruken av begrepene Logos og lys.[55] Forskere som Raymond E. Brown har mot dette argumentert med at det gamle jødiske Qumran-samfunnet også brukte begrepene lys mot mørke. Argumentene til Bultmann og hans skole ble alvorlig svekket ved midten av 1900-tallet, ved funn av Nag Hammadi-skriftene av genuine gnostiske skrifter – som er ulike Johannes-evangeliet, samt Qumran-biblioteket av jødiske skrifter – som ofte ligner på Johannes-evangeliet.[56]

Gnostikerne leste Johannes, men tolket det forskjellig fra måten ikke-gnostikerne gjorde.[57] Gnostisismen lærte at frelsen kom fra gnosis, hemmelig kunnskap, og gnostikerne så ikke på Jesus som frelser, men en som åpenbarte kunnskap.[58] Barnabas Lindars hevder at evangeliet lærer at frelse bare kan oppnås gjennom åpenbaret visdom, spesielt tro på (bokstavelig talt tro inn i) Jesus.[59]

Raymond Brown framholder at «Det johanninske bildet av en frelser som kom fra en fremmed oververden, som sa at verken han eller de som tok imot ham var av denne verden,[60] og som lovet å komme tilbake for å ta dem til en himmelsk bolig[61] kan settes inn i det gnostiske verdensbildet (selv om Guds kjærlighet til verden i Joh 3,16 ikke kan).»[62] Det har blitt foreslått at likheter mellom Johannes-evangeliet og gnostisismen kan stamme fra felles røtter i den jødiske apokalyptiske litteraturen.[63]

Sammenligning med synoptikerne[rediger | rediger kilde]

Evangeliet etter Johannes er vesentlig forskjellig fra de synoptiske evangeliene, med store variasjoner i materialet, teologisk vektlegging, kronologi og litterær stil. Det er også noen avvik mellom Johannes og synoptikerne, noen ganger til og med motsetninger.[64]

Materiale[rediger | rediger kilde]

Dukketablå av fortellingen om at Jesus gjør vann til vin. Jesus og kjøkemesteren ser på seks store krukker. En kvinne heller vann i en av dem.
Fortellingen om bryllupet i Kana, hvor Jesus gjorde vann til vin, er et av de sju tegnene i Johannes-evangeliet. Fortellingen er ikke med i noen av de synoptiske evangeliene.

Johannes mangler hendelser fra synoptikerne, slik som Jesu dåp,[65] kallelsen av de tolv apostlene, eksorsismer, lignelser, forklarelsen på fjellet og nattverden. Omvendt inneholder det hendelser som ikke finnes hos synoptikerne, slik som vinunderet i bryllupet i Kana, oppvekkelsen av Lasarus, da Jesus vasket disiplenes føtter, og flere besøk til Jerusalem.[64]

I dette evangeliet blir Jesu mor Maria hyppig nevnt, men aldri identifisert ved navn.[66][67] Johannes hevder at Jesus var kjent som «sønn av Josef» i 6,42. For Johannes var det irrelevant hvilken by Jesus kom fra, for han kommer fra utenfor denne verden, fra Gud Fader.[68]

Johannes har ingen direkte omtale av Jesu dåp,[69][64] men han siterer døperen Johannes' beskrivelse av nedstigningen til Den hellige ånd som en due, slik det skjer ved Jesu dåp i de synoptiske evangeliene. Store synoptiske taler av Jesus mangler, slik som bergprekenen og profetien på Oljeberget,[70] og demonutdrivelser er aldri nevnt som i synoptikerne.[69][71] Johannes lister aldri opp alle de tolv disiplene, og navngir minst en disippel, Natanael, som ikke nevnes hos synoptikerne. Tomas er gitt en personlighet utover et rent navn, beskrevet gjennom fortellingen om hans tvil på Jesu oppstandelse.[72]

Teologisk vektlegging[rediger | rediger kilde]

Jesus omtales som Ordet («Logos»), og Ordet omtales som theos («gud» på gresk),[73] men denne omtalen finnes ikke i de synoptiske evangeliene.[74] I Markus oppfordrer Jesus sine disipler til å holde hans guddommelighet hemmelig, men i Johannes-evangeliet er han veldig åpen for å diskutere det. Han refererer til og med til seg selv som «Jeg er», tittelen Gud gir seg selv i Andre Mosebok når han åpenbarer seg for Moses. Hos synoptikerne er hovedtemaet Guds rike og Himmelriket (sistnevnte i Matteus), mens Johannes' tema er Jesus som kilde til evig liv. Riket blir bare nevnt to ganger.[64][71] I motsetning til de synoptiske forventningene om Riket (som bruker begrepet parousia, som betyr «komme»), presenterer Johannes en mer individualistisk «realisert» eskatologi.[75][76][Note 10]

Kronologi[rediger | rediger kilde]

I de synoptiske evangeliene tar Jesu virke et enkelt år, men i Johannes tar det tre år, bevist gjennom referanser til tre påskehøytider. Alle hendelsene er ikke i samme rekkefølge: datoen for korsfestelsen er ulik, det samme gjelder tiden for salvingen av Jesus i Betania. Tempelrenselsen skjer i begynnelsen av Jesu virke i stedet for når det nærmer seg slutten.[64]

Litterær stil[rediger | rediger kilde]

I de synoptiske evangeliene er sitater fra Jesus vanligvis i form av korte, tydelige uttrykk; i Johannes blir ofte lengre sitater gitt. Ordforrådet er også forskjellig, og fylt med teologisk mening: i Johannes gjør ikke Jesus «mirakler» (gresk: δῠνάμεις, dynámeis, entall δύνᾰμῐς, dýnamis), men «tegn» (gresk: σημεῖᾰ, sēmeia, entall σημεῖον, sēmeion) som avslører hans guddommelige identitet.[64] De fleste tekstforskere mener at Johannes ikke inneholder noen lignelser.[78] I stedet inneholder det metaforiske fortellinger eller allegorier, slik som de om den gode gjeteren og om det sanne vintre, der hvert enkelt element svarer til en bestemt person, en gruppe, eller en ting. Noen forskere finner imidlertid noen lignelser, som den korte historien om den fødende kvinnen (16,21) eller det døende såkornet (12,24).[Note 11]

Motsetninger[rediger | rediger kilde]

Ifølge de synoptiske evangeliene var arrestasjonen av Jesus en reaksjon på tempelrenselsen, mens ifølge Johannes ble den utløst av oppvekkelsen av Lasarus.[64] Fariseerne blir framstilt som mer legalistiske og i opposisjon til Jesus i de synoptiske evangeliene, mens hos Johannes blir de i stedet framstilt som sterkt splittet, og de debatterer ofte i Johannes' beretninger. Noen, slik som Nikodemus, er til og med delvis sympatiske til Jesus. Dette antas å være en mer nøyaktig historisk skildring av fariseerne, som hadde debatt som en av grunnsetningene i sin trosretning.[79]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Harris 2006, s. 479: «Most scholars believe that the same person wrote all three documents but that he is not to be identified with either the apostle John or the author of the Gospel.»
  2. ^ Bruken av førsteperson flertall i Johannes, spesielt i brevene, er grunnlagene for disse teoriene. Barrett siterer i så måte Robinson, som i 1965 påsto «the gospel is composed in Judea and under the pressure of controversy with "the jews" [sic] of that area. But in its present form it is an appeal to those outside the Church, to win to the faith that Greek speaking Diaspora Judaism to which the author now finds himself belonging.»[5]
  3. ^ Chilton & Neusner 2006, s. 5: «by their own word what they (the writers of the New Testament) set forth in the New Testament must qualify as a Judaism. … [T]o distinguish between the religious world of the New Testament and an alien Judaism denies the authors of the New Testament books their most fiercely held claim and renders incomprehensible much of what they said.»
  4. ^ For bakgrunnen for denne tradisjonen, og grunnene til at de fleste moderne forskere avviser den, se Lindars, Edwards & Court 2000, s. 41–42.
  5. ^ For årsakene til denne dateringen, seLincoln 2005, s. 18
  6. ^ For detaljer, see Dunn 1992, s. 183
  7. ^ Begrepet johanninske lynnedslag viser til utsagnet fra Q-kilden i Matt 11,25–27 og Luk 10,21–22. Det ble skapt av Karl von Hase i en forelesningsserie i 1823–24 med tittelen Geschichte Jesu: «… wie ein Aerolith aus dem johanneischen Himmel gefallen …» («… falt som en meteoritt fra den johanninske himmel …»)[36]
  8. ^ Bauckham (2015) kontrasterer Johannes' konsistente bruk av tredjeperson entall («Den som …»; «Hvis noen …»; «Hver den som …»; «Ingen …») med de alternative konstruksjonene i tredjeperson flertall som kunne vært brukt i stedet («De som …»; «Alle de som …»; etc.). Han bemerker også at det eneste unntaket finnes i prologen, hvor det har et narrativt formål. Aforismene senere i teksten har til formål å være etisk rettledende.
  9. ^ (Joh 6,56; Joh 10,14–15; Joh 10,38; Joh 14,10; 14,17; 14,20; 14,23)
  10. ^ Realisert eskatologi (Realized eschatology) er en kristen eskatologisk teori popularisert av C. H. Dodd (1884–1973). Den står for at de eskatologiske passasjene i Det nye testamentet ikke henviser til framtidige hendelser, men heller til Jesu virke og hans varige arv.[77] Med andre ord, den står for at kristne eskatologiske forventninger allerede er realisert eller oppfylt.
  11. ^ Se Zimmermann 2015, s. 333–360.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Stracke 2014
  2. ^ a b Burkett 2002, s. 215
  3. ^ Lindars 1990
  4. ^ Barrett 1978, s. 133
  5. ^ Barrett 1978, s. 137
  6. ^ Brown 1966, s. 43
  7. ^ Ehrman 2009
  8. ^ De Santos Otero 1993, s. 97
  9. ^ Lindars 1990, s. 53
  10. ^ Lindars 1990, s. 59
  11. ^ Köstenberger, Kellum & Quarles 2009, s. 305
  12. ^ Witherington
  13. ^ a b c Edwards 2015, s. 171
  14. ^ a b c Harris 2006
  15. ^ Joh 20,31
  16. ^ Bauckham 2007, s. 271
  17. ^ Joh 21,24
  18. ^ Lindars, Edwards & Court 2000, s. 41–42
  19. ^ Carson & Moo 2009, s. 246
  20. ^ Blomberg 2011, s. 25
  21. ^ Lincoln 2005, s. 18
  22. ^ Burkett 2002, s. 215–216
  23. ^ Edwards 2015, s. ix
  24. ^ Ehrman 2004, s. 164–165
  25. ^ Dunn 1992, s. 183
  26. ^ Carroll 2001, s. 92
  27. ^ Carroll 2001, s. 85
  28. ^ Hendricks 2007
  29. ^ Senior 1991, s. 155–156
  30. ^ Dunn 1992, s. 209
  31. ^ Lincoln 2005, s. 29–30
  32. ^ Porter
  33. ^ Reinhartz 2011, s. 155
  34. ^ Witherington 2004, s. 84
  35. ^ Kysar 2007, s. 80
  36. ^ Denaux 1992, s. 113-47
  37. ^ Sanders 1995, s. 57;70–71
  38. ^ Theissen & Merz 1998
  39. ^ Theissen & Merz 1998, s. 36–37
  40. ^ Metzger & Ehrman 1985, s. 55–56
  41. ^ Hurtado 2005, s. 53
  42. ^ [Summa Theologica], del I, spørsmål XLII.
  43. ^ a b Harris 2006, s. 302–310
  44. ^ Kysar 1976, s. 49–54
  45. ^ a b c d e f g Bauckham 2015
  46. ^ Moule 1962, s. 172
  47. ^ Moule 1962
  48. ^ a b Cross & Livingstone 2005
  49. ^ Barrett 1978, s. 16
  50. ^ Funk & Jesus Seminar 1998, s. 365–440
  51. ^ Funk & Jesus Seminar 1998, s. 268
  52. ^ Olson 1999, s. 36
  53. ^ Kysar 2005, s. 88ff
  54. ^ Brown 1997
  55. ^ Van den Broek & Vermaseren 1981, s. 467ff
  56. ^ Combs 1987
  57. ^ Most 2005, s. 121ff
  58. ^ Skarsaune 2008, s. 247ff
  59. ^ Lindars 1990, s. 62
  60. ^ Joh 17,14
  61. ^ John 14:2–3Joh 14,2–3
  62. ^ Brown 1997, s. 375
  63. ^ Kovacs 1995
  64. ^ a b c d e f g Burge 2014, s. 236–237
  65. ^ Funk, Hoover & Jesus Seminar 1993
  66. ^ Williamson 2004, s. 265
  67. ^ Michaels 1971, s. 733
  68. ^ Fredriksen 2008
  69. ^ a b Funk, Hoover & Jesus Seminar 1993, s. 1–30
  70. ^ Pagels 2003
  71. ^ a b Thompson 2006, s. 184
  72. ^ Walvoord 1985, s. 313
  73. ^ Ehrman 2005
  74. ^ Carson 1991, s. 117
  75. ^ Moule 1962, s. 172–174
  76. ^ Sander 2015
  77. ^ Ladd & Hagner 1993, s. 56
  78. ^ Barry 1911
  79. ^ Neusner 2003, s. 8

Referert litteratur[rediger | rediger kilde]

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Oversettelser av Evangeliet etter Johannes tilgjengelige på nett: