Guernseys historie

Guernseys våpenskjold på en jernport i St. Peter Port.

Kart over Guernsey og øyene rundt.

Guernseys historie er historien om øya Guernsey i Den engelske kanal og de andre Kanaløyene som er de siste restene av Hertugdømmet Normandie fra middelalderen. Navnet Guernsey kommer av green(s)ey, eller den grønne øy. Sammen med Jersey utgjør Guernsey øygruppen Kanaløyene, beliggende i St. Malo-bukten utenfor Bretagne. Guernsey er en øygruppe i seg selv og består av øyene Guernsey, Alderney, Sark, Herm, Jethou, Brecqhou og Lihou, foruten et antall mindre, ubebodde øyer. Øyene Alderney og Sark er selvstyrte besittelser med egne myndigheter. Da Normandie ble erobret av Frankrike i 1204 valgte Guernsey å forbli lojale til England, en beslutning som har preget øyas historie siden. Øya har vært utsatt for de tallrike stridene mellom Frankrike og England. Under den andre verdenskrig var øya okkupert av Tyskland.

Forhistorie

Neolittisk tid

Inntil 6 500 f.Kr. var Kanaløyene en del av fastlandet inntil istiden ebbet ut. Rundt 6000 f.Kr. omformet havhevingen omformet Guernsey først til enden av en halvøy som stakk ut i Den engelske kanal og slapp deretter løs fra kontinentale Europa og ble en øy.

Kart som viser Guernseys lokalisering i Den engelske kanal.

På denne tiden bosatte neolittiske bønder seg langs kysten og på øyene. Arkeologiske undersøkelser har vist spor av bosetning tilbake til 5 000 f.Kr. da steinalderbosetninger, antagelig fra Spania, flyttet hit. Det er spor fra neolittisk virksomhet i forsvarsverker av jord, stående steiner (menhir) og dysser (gravkammer). Guernsey har tre skulpturerte stående steiner av stor arkeologisk interesse; en dysse kjent som L'Autel du Dehus inneholder også en guddom (dolmen deity) kalt for Le Gardien du Tombeau. Den største dyssen er La Varde Dolmen som måler 11 meter lang og fire meter bred. Den har dekkstein som er fire meter lang og en meter tykk. Andre dysser finnes ved Hougue de Dehus, Le Creux es Feies («alvegrotten») og Le Trepid i nærheten av Le Catiorocsom Victor Hugo hevdet var hjemsøkt av skrikene av kvinner.

La Gran'mère du Chimquière fra St Martin's, en stående statuett som er antatt å være en neolittisk modergudinne.

Rundt 800 f.Kr. synes det som om det har kommet en ny innvandring av keltisktalende fra fastlandet. Utgravninger ved Jerbourg har avdekket jordverker fra jernalderen og lange spydhoder og perlehalsbånd har blitt funnet i gravene. På stedet hvor festningen i Vale står hadde tidligere en festning som ble bygget en gang rundt 550 f.Kr. Dammer hvor jernalderens mennesker utvant salt ved fordamping er også funnet på øya Herm.

Romere

Romerne kom til Guernsey og tok øya i besittelse. Flere utgravninger i havnen St Peter Port har bekreftet at romerne benyttet øya som en handelsstasjon i tiden fra 56 f.Kr. og ble på øya i antagelig 250 år. En viktig handelsvare var italiensk vin til Britannia og blant annet slaver den andre vegen.

Et romersk skipsvrak fra rundt 200-tallet e.Kr. ble oppdaget i munningen av havnen St Peter Port i 1982. Det er i dag utstilt i festningen Castle Cornet. Forut denne oppdagelsen hadde dykkere funnet flere fullstendige amfora ikke langt unna. I hjertet av St. Peter Port ligger La Plaiderie. I årene 1983–1985 viste utgravninger her to store steinbygninger, antagelig lagerhus, som hadde erstattet tidligere bygninger i tre. I nærheten av den ene bygningen ble det funnet kremasjonsgrav i keramikkurne og det ble funnet mange gallo-romerske levninger av mange typer.

Romernes navn på Kanaløyene synes å ha vært Lenurøyene, inkludert Sarnia eller Lisia (Guernsey) og Angia (Jersey). Det ble tidligere antatt at øyas opprinnelige navn var Sarnia, men nyere forskning indikerer at det kan ha vært det latinske navnet for Sark; skjønt Sarnia har forblitt øyas tradisjonelle betegnelse.

Etter romerne

Klippekysten på Guernsey.

Etter at Romerriket kollapset på 400-tallet synes det som Kanaløyene falt tilbake til mindre aktivitet, skjønt mottok bosettere fra Britannia, britonenes utvandring fra sørlige England og til Armorica, eller Bretagne som området etterhvert ble kjent som.

Kristendommen ble introdusert på Guernsey en gang etter 400, men det var ikke før rundt 525 at den hellige Samson av Dol kom for å etablere en mer håndfast etablering av kirken at befolkningen som helhet ble omvendt. Sampson kom opprinnelig fra kongedømmet Gwent i Wales. En kirke og et prestegjeld nordvest på øya er oppkalt etter ham, St Sampson.

Middelalderen

Guernsey-kyr, St. Saviour's.

I år 867 ble Kanaløyene underlagt herskerne i Bretagne. Nordboere, hovedsakelig fra Danmark, men også noen fra Norge, vikinger, drev sørover og plyndret på begge sider av Den engelske kanal på slutten av 800-tallet. De gjorde seg bemerket i områdene i Seine og Loire, og Kanaløyene tjente som hendige baser. Om endelsen ey (øy) i navnet Guernsey stammer fra nordboerne er ikke en usannsynlighet, men det er få arkeologiske spor fra nordboernes aktiviteter, skjønt et langhus er avdekket i Cobo.

Normannere

Da hertugdømmet Bretagne ble underlagt hertugdømmet Normandie kom også Kanaløyene inn under Normandie. I 933 la hertug Vilhelm I av Normandie øyene formelt under hertugdømmet. Ved 1028 ble Guernsey delt i to store len holdt av to normanniske herrer. I 1050 ble Guernsey underlagt bispedømme Coutances i dagens nordvestlige Frankrike.

Normannernes invasjon av England og påfølgende erobring i 1066 av hertug Vilhelm Bastarden av Normandie førte Guernsey enda tettere til England ved at anglo-normannisk lov og språk ble gjeldende i et felles rike som dekket begge sider av Den engelske kanal. På denne tiden etablerte Benediktinerordenen et kloster i Vale og senere på øya Lihou. De kom dog ikke frivillig, men ble forviste av hertug Rikard I av Normandie fra Mount Saint Michael for lastefull oppførsel. Konsentrasjonen av kirker økte i løpet av 1100-tallet som ble etablert på 10 kirkegjeld på øya.

Under England

Et vendepunkt kom da den franske kongen Filip II August erobret hertugdømmet Normandie i 1204 fra den engelske kongen Johan av England som ikke klarte å holde på de besittelser han hadde arvet. Guernsey var under kontroll av Pierre de Preaux som herre over Kanaløyene, og mens han overga sin besittelser i Normandie greide han å holde Kanaløyene utenfor vilkårene for underkastelse. Dette var antagelig et bevisst forsøk på å behage seg overfor kong Johan da de Preaux også hadde store gods i England slik han også hadde i Frankrike. Som gjenytelse for at Kanaløyene forble lojale overfor den engelske krone ytet kong Johan øyene flere rettigheter og privilegier i 1215 for deres lojalitet, noe som ga øyene bortimot selvstyre. På begynnelsen av 1200-tallet etablerte Guernsey seg som en handelsstasjon i vinhandelen mellom England og Gascogne, Englands siste besittelse i Frankrike.

Castle Cornet ved Saint Peter Port.

En grunn for den engelske kongens interesse for Guernsey var øyas strategiske verdi for en framtidig invasjon av Normandie. Formelt fortsatte den engelske kongen å herske over Guernsey i egenskap som hertug av Normandie. I 1254 ga Henrik III av England Kanaløyene til sin sønn, den framtidige Edvard I av England, på betingelse av at øyene aldri skulle bli atskilt fra den engelske krone. Ved Paris-traktaten av 1259 oppga den engelske kongen tittelen som hertug av Normandie, men hans besittelse av Kanaløyene ble bekreftet, en posisjon som fortsatt står den dag i dag.

Som en del av øyas strategiske betydning ble festningen Castle Cornet på berget ved munningen av havnen til Saint Peter Port ble bygget i årene 1206 og 1256. Andre mindre festningsverker som hadde vært benyttet som tilfluktssted for pirater og lokale konflikter ble også forsterket. Den politiske atskillelsen fra Frankrike førte til en rekke angrep fra fastlandet, og i 1294 angrep franskmennene Saint Peter Port og drepte minst en fjerdedel av befolkningen.

En plakett på Castle Cornet som har den engelske kronens franskspråklige motto i relieff: «Dieu et mon droit», «Min Gud og min rett».

Særlig under hundreårskrigen var Guernsey utsatt for gjentatte angrep. Guernsey falt i franske hender på nytt i 1338 og Castle Cornet ble erobret ved minst to anledninger. I løpet av århundrene skiftet engelsk og fransk kontroll over Guernsey fram og tilbake minst seks ganger. I 1372 ble Guernsey angrepet av spanske leiesoldater fra Aragón under ledelse av Owain Lawgoch fra Wales (i Frankrike husket som Yvon de Galles) som var betalt av den franske kongen.

I 1360 oppga Frankrike krav på Kanaløyene som gjenytelse for britisk anerkjennelse av bispedømmet Coutances, men fransk angrep på øyene fortsatte. Lokal forsvar, senere kjent som «Militia» ble satt etablert, men Guernsey fortsatte å være utsatt for angrep fra lovløse som herjet landsbygda og drepte lokalbefolkningen fram til midten av 1400-tallet. Guernsey ga støtte til Jersey mot franske angrep, og ble gitt fordelaktige handelsrettigheter av den engelske krone, inkludert ull som ga et løft til tekstilindustrien. I 1481 erklærte pave Sixtus IV Kanaløyene for å være nøytrale for å oppmuntre handelen i krigstid.

Tidlig på 1300-tallet ble det sentrale markedet flyttet til St Peter Port fra Castel. Den lokale økonomien hvilte på vinhandel og fiskeri, og da handelen med Normandie hadde gått tapt økte handelen med Gascogne. Guernsey ble også benyttet for skipsbygging, blant annet for Henrik V av England, som sjøsatte et skip i 1415. På 1460-tallet kom fiske ved Newfoundland i gang. Franskmannen Jacques Cartier fra Bretagne hadde Guillaume de Guernese fra Guernsey med seg da han oppdaget De store banker (Grand Banks) utenfor Newfoundland. Havnebyen St Peter Port fortsatte å blomstre til tross for konfliktene med franskmennene.

Tidlig moderne tid

Guernsey under Tudorene

På grunn av dronning Maria den blodige ble en kvinne og hennes døtre brent på Guernsey i de skiftende religiøse stridene på 1500-tallet

De religiøse konfliktene på 1500-tallet under de engelske Tudorkongene påvirket også Guernsey. Henrik VIII av England beordret kirkene på øya til å oppgi hvor mye de årlige inntektene var. En undersøkelse, Valor Ecclesiasticus, ble gjort, men denne underslo flere av kirkene. I 1546 startet byggingen av festningsverker på Alderney da Henrik VIII ønsket at Guernsey skulle fungere som en marinebase.

Året etter viste Kanaløyene sin støtte for den engelske kongen ved først å oppgi og deretter å forfølge den katolske tro. I 1553 ble Henrik VIIIs datter Maria dronning av England og hun innførte katolsk herredømme igjen. På Guernsey ble protestantiske Catherine Cauchés og hennes døtre anklaget for kjetteri og brent på bålet i St Peter Port i 1556 som heks. Mens ofrene brant fødte en av døtrene et barn. Barnet ble reddet ut av flammene av en kanonér fra Castle Cornet, men barnet ble kastet tilbake i flammene av lensmannen, bailiffen.

Elizabeth Colleges bygning er et landmerke mot himmelen i Saint Peter Port.

I 1558 døde Maria og Elisabeth I av England ble dronning. Da ble protestantisme igjen tillatt. I 1560 bekreftet et charter fra dronning Elisabeth Guernseys rett til fri handel med England. I 1563 ga dronning ordre om at en skole, Elizabeth College, skulle bygges i St Peter Port. Det var den fjerde skolen som ble grunnlagt på øya. Noe av hensikten var at folk på Guernsey snakket normannisk, og var kulturelt knyttet til Frankrike, men de mer ambisiøse på øya innså viktigheten av å snakke engelsk og framstå som engelske.

I 1585 ble det første trykte sjøatlas med diagrammer og annen informasjon om Kanaløyene produsert av Abraham Waghenauer. Dronning Elisabeth ga sjømenn på Guernsey i 1598 retten til å opptre som lovlige pirater, privateer, for å angripe franske skip. Det ble etterhvert en betydelig inntekt for øya.

Borgerkrig og piratvirksomhet

Under den engelske borgerkrigen (1641–1651) valgte Guernsey å ta parlamentets side. Guernseys beslutning var hovedsakelig knyttet til den store andelen av kalvinister og flere reformkirker. Det var også skuffelse over at Jakob I av England ikke hadde gjort nok for å frigi sjømenn fra Guernsey som var tatt til fange av barbareskpirater. Lojaliteten var dog splittet, og det var en del mindre rojalistiske opprør sørvest på øya, og Castle Cornet ble okkupert av guvernøren, Peter Osbourne og hans rojalistiske soldater. Festningen ble konstant beskutt fra St. Peter Port inntil den overga seg 1651 som det siste rojalistiske festningen under borgerkrigen.

I 1660 ble Karl II av England innsatt som konge, og rettighetene og privilegiene til Guernsey ble gjeninnført. Året etter ble en av Oliver Cromwells stedfortreder, John Lambert, fengslet i Castle Cornet på ordre av kongen. I 1672 eksploderte festningstårnet på Castle Cornet, og i eksplosjonen ble guvernørens hustru drept.

En ny periode med lovlig piratvirksomhet kom i 1689 da kong Vilhelm III av England avbrøt Guernseys nøytralitet og forbød handel med Frankrike. I løpet av krigene med Frankrike og Spania på 1600- og 1700-tallet minsket smuglingstrafikken, men flere skipseiere og sjøkapteiner søkte om kaperbrev (Letter of Marque) for å kunne ta skip som priser og herje fastlandet som privateer. I 1769 ble en kaptein Major fra tollkrysseren Lord North arrestert på Guernsey og satt i fengsel for «ulovlig aktivitet». Det er mulig de lokale på øya fant kapteinen litt for nidkjær i sin forfølgelse av smuglere.

John Wesley, grunnleggeren av Metodistkirken, besøkte Guernsey i 1787, og deretter blomstret metodismen på øya.

Vekst på 1800-tallet

Victoria Tower ble reist som minne om dronning Vikctorias besøk i 1846.

John Doyle utviklet nye veger og festningstårn som forsvar mot franskmennene. Han ble utnevnt til viseguvernør av Guernsey i 1803 og ble gjort til baronett i 1805. I 1804 ble Chateau de Rocquaine ombygd til Fort Grey. I løpet av sitt første år som guvernør erklærte Doyle unntakstilstand på øya som varte fram til Napoléon Bonaparte ble endelig beseiret i 1815.

I løpet av 1800-tallet kom det sterk økonomisk framgang for Guernsey på grunn av suksess i den globale sjøfartshandelen, og en økning øyas steinindustri, særlig eksport av granitt. William Le Lacheur fra Guernsey etablerte kaffehandel fra Costa Rica til Europa. Skipsbygging fortsatte å være en betydelig industri og det ble etablerte flere skipsverft langs østkysten av øya. De skipene som ble bygd strakte seg fra små fiskebåter til fullriggere for tehandelen med Kina og kaffehandelen med Sør- og Mellom-Amerika.

Et besøk ved Les Vardes i 1811 fikk Frederick Corbin Lukis, sønn av en framgangsrik vinhandler i St. Peter Port, interessert i arkeologi. En fetter, Joshua Gosselin, hadde tatt Lukis med på å se på en forhistorisk ganggrav ved L’Ancresse Common som var full av bein, redskaper, våpen og keramikk. Denne oppdagelsen fikk Lukis til å etablerte det som ble det første museum på Guernsey.

1834 ble den første turistboken om Guernsey utgitt, og 1846 besøkte dronning Victoria av Storbritannia og ektemannen Albert øya for første gang. Det var også første gang noen regjerende monark besøkte øya. En liten granittstein ble lagt ned på det sted hvor dronningen først hadde gått i land i St Peter Port. Det påfølgende året ble den skotske arkitekten William Colling bedt om tegne et tårn som minne om dronningens besøk. Victoria Tower ble bygget ferdig i løpet av året etter og innviet av øyas guvernør. Etter dette begynte turismen å ta av. Victor Hugo kom i 1855 og Pierre-Auguste Renoir i 1883.

SS Stella var en passasjerferge på 1 060 tonn som gikk på et skipbrudd den 30. mai 1899 utenfor Casquets etter å ha krysset fra Southampton, England, til Guernsey. Skipet gikk ned i løpet av åtte minutter med tap av 86 passasjer og 19 av mannskapet. Tidligere hadde det også vært flere dramatiske skipsforlis ved øya. I 1807 gikk HMS Boreas ned med tap av 127 liv, men det største tapet var HMS Victory utenfor granittrevene ved Casquets i 1744. Det ble ikke funnet noen overlevende av mer enn 1 100 offiserer og mannskapet.

Moderne tid

Den første verdenskrig

Guernsey, flyfoto fra 10 km over bakken.

Under den første verdenskrig tjenestegjorde rundt 3 000 av Guernseys menn i British Expeditionary Force (den britiske hærens styrker som ble sendt til Frankrike og Belgia). Av disse var rundt 1 000 i regimentet Royal Guernsey Light Infantry som ble dannet fra Royal Guernsey Militia i 1916. De tok del i kampene ved Somme i 1916 og soldatene fra Guernsey fikk store tap og ble til sist oppløst tidlig i 1918. Flere ble utmerket med medaljer.

Antallet soldater fra Guernseys var høyt i forhold til folketallet. I 1821 var det 9 327 menn og 11 102 kvinner, totalt sett 20 339. I 1911 var antallet 20 661 menn og 21 197 kvinner, totalt sett 41 858. Etter den første verdenskrig var antallet sunket, i 1921 var antallet menn 18 246 og 20 069 kvinner, totalt sett 38 315.

Mange antall kvinner på Guernsey hadde arbeidet i fabrikkene siden siste halvpart av 1800-tallet, men de aller fleste var hjemmeværende, og de yrkesaktive sluttet straks de ble gift. De store tapene under krigen endret dette kjønnsrollemønsteret. Brått ble kvinner oppmuntret til ta arbeid som tradisjonelt var forbeholdt menn, noe som også frigjorde mennene for aktiv krigføring.

En artikkel i lokalavisen Guernsey Weekly Press for den 3. mars 1917 kalt «Can Women Dig?» («Kan kvinner grave?»). En søknad på mannlige arbeidere hadde gitt intet resultat, men da søknaden ble endret til kvinnelige arbeidere kom det 37 svar. Artikkelen forteller videre at «To har blitt ansatt, og gjør generelt arbeid på gården og i drivhuset for vinranker. Imidlertid, de to kvinnene, frøknene Laura Le Page og Elsie Sebire, har blitt betalt langt mindre enn menn, og mennene har faktisk fått en økning i lønnen da kvinnene ble ansatt...»

Den andre verdenskrig

Tyske soldater i King Street, Saint Helier, ved Charing Cross (i dag et Røde Kors-monument, La Croix de la Reine) under okkupasjonen av Jersey.

Den 15. juni 1940 besluttet den britiske regjeringen at Kanaløyene ikke var av strategisk betydning og ville ikke bli forsvart. Beslutningen ble holdt hemmelig for fienden Tyskland. Mange av øyboerne rakk å bli evakuert før invasjonen og på Guernsey ble alle skolebarn evakuert. Da tyskerne ikke visste at Kanaløyene var blitt demilitarisert gikk de forsiktig til verks. Den 28. juni 1940 ble havnene i Guernsey og Jersey bombet fra luften. 44 øyboere ble drept i angrepene. Mens den tyske hæren forberedte å landsette en angrepsstyrke for å erobre øyene, nødlandet et tysk rekognoseringfly på Guernsey den 30. juni og øya overga seg offisielt til denne piloten. Deretter brakte tyskerne over infanteri og etablerte kommunikasjoner og luftforsvar. De etablerte også luftlinje til Frankrike og samlet inn britiske tjenestemenn. For Tyskland tjente Kanaløyene kun en propagandahensikt ved at de hadde blitt erobret uten at «et eneste skudd var blitt avfyrt».

Tyskerne bygde fire konsentrasjonsleirer på Alderney, de eneste tyske konsentrasjonsleirer på britisk jord. Leirene var operative fra januar 1942 og hadde totalt rundt 6 000 konstrasjonsfanger. Fangene ble benyttet som slavearbeidere til å bygge forsvarsanlegg. Fangene kom særlig fra Øst-Europa; russere, polakker, jøder og andre.

Det var ingen motstandsbevegelse på Kanaløyene, noe som var vanskelig da det var én tysk soldat for hver øyboer og få muligheter til å skjule seg. I tillegg hadde det meste av befolkningen i militær alder allerede blitt innrullert i den britiske hæren. Hva som gjensto var passiv motstand, inkludert mindre sabotasje, skjule og hjelpe rømte slavearbeidere, og utgi undergrunnsaviser med nyheter fra BBC radio. Man fulgte også Winston Churchills kampanje med V-tegnet hvor bokstaven V (for Victory = seier) ble malt over tyske skilt. Kanaløyenes politikk var passivt samarbeid. De kvinner som innledet forhold til tyskerne ble nedlatende kalt for «Jerry-bag». Under okkupasjonen ble flere fra Guernsey, rundt 2 200 fra Kanaløyene i alt, deportert til konsentrasjonsleirer sørvest i Tyskland, særlig til Biberach og internert i Lindele-leiren. Blant de som ble deportert var Ambrose Sherwill, født på Guernsey, president for statskontrolleringskomiteen og var faktisk overhode for den sivile befolkningen. Han ble senere bailiff av Guernsey.

Mellom 1940 og 1945 ble Kanaløyene tungt forsterket med festningsverker og bunkere langs kysten, som dette observasjonstårnet ved Les Landes på Jersey.

Som en del av Atlanterhavsvollen bygget tyskerne omfattende festningsverker langs kysten på Kanaløyene, og var den delen av Atlanterhavsvollen som ble best befestet, særlig Alderney, som lå nærmest Frankrike. Et stort antall av disse er fortsatt synlige og kan besøkes av publikum.

I løpet av juni 1944 da de allierte styrkene gikk i gang med Operasjon Overlord, «D-Dag», og frigjøringen av Frankrike begynte, besluttet de å omgå Kanaløyene. Konsekvensene for Kanaløyene var at de tyske forskyningslinjene ble brutt, og snart brøt det ut sult for både okkupasjonsstyrkene og befolkningen på Guernsey. Churchills reaksjon over tilstanden var «la dem råtne», selv det også betydde at de britiske øyboerne ville forgå sammen med tyskerne. Etter måneder med forhandlinger fikk Røde Kors tillatelse til å sende et skip med nødhjelp i desember 1944. Det kom ytterligere fem turer før Kanaløyene ble frigjort i mai 1945.

Den 9. mai 1945 kom krigsskipet HMS Bulldog til St Peter Port og de tyske styrkene overga seg betingelsesløst. De britiske styrkene gikk i land og ble møtt av glade, men utsultede øyboere.

Guernsey i dag

Flerspråklig velkomst til Guernsey: Først normannisk, deretter engelsk.

Etter krigen var det et stort behov for gjenoppbygging, og i 1951 ble et avsetningsråd satt opp for å få industrien i gang igjen. Barn og familier kom tilbake fra deres evakuering i Storbritannia, men de fleste hadde i stor grad mistet deres lokale kultur og språk. Hortikultur eller hagebruk var viktig for øyas økonomi fram til slutten på 1960-tallet da konkurransen fra utlandet ble stor. Konsumvareindustri ble introdusert da Tektronix kjøpte seg inn, men det som grunnlaget for dagens økonomi var etableringen av investeringsfond i 1959. Den tradisjonelle levemåten har i stor grad forsvunnet på dagens moderne Guernsey hvor den allmenne velstanden er åpenbar.

Den normanniske dialekten, som blant annet ble benyttet litterært i Roman de Brut av forfatteren Robert Wace fra Jersey på 1000-tallet, forble Guernseys hovedspråk fram til begynnelsen av 1900-tallet. Av den grunn har mange personnavn og stedsnavn fransk opprinnelse. Handelen introduserte engelsk på øyene, og de mange som tjenestegjorde i den engelske hæren under den første verdenskrig ble vant til engelsk. I 1940 ble de mange som ble evakuert fra Guernsey innkvartert i England og lærte engelsk. Britisk turisme fra midten av 1800-tallet og introduksjon av engelsk radio og TV på 1900-tallet førte også til engelsk dominans og reduksjon av bruken av normannisk, selv i dagligtale.

Øyboerne har krav på britisk pass, merket som Kanaløyene, som gir dem mulighet til å bo og bevege seg fritt innenfor Den europeiske union (EU). Kanaløyene er i dag britisk kronbesittelse, men er ikke en del av Storbritannia. Guernsey anerkjenner deres hersker kun ved monarkens tittel som hertug av Normandie.Kanaløyene har deres egne lover, en del av disse har opprinnelse i middelalderen, og skikker. Jersey og Guernsey trykker sine egne frimerker og har sin egen valuta (basert på engelsk pund sterling). I en kombinasjon av disse betingelsene har Kanaløyene blitt ett av de viktigste finanssentrene i verden. Kanaløyene er ikke medlem av EU, men er en del av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) og tiltrekker seg betydelig med investeringer og selskaper til øya. Likevel er jordbruk og turisme fortsatt en viktige del av Guernseys økonomi.