Portugals historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Satellittbilde av Portugal.

Portugals historie som en europeisk nasjon har sin opprinnelse i tidlig middelalder. På 1400-tallet og 1500-tallet vokste Portugal fram som en verdensmakt i løpet av Europas oppdagelsestid da det bygde opp et utstrakt verdensrike gjennom besettelser i Sør-Amerika, Afrika og Asia. I de to neste århundrene mistet Portugal mye av sin rikdom og status til Nederland, England og Frankrike som tok gradvis del av krydder- og slavehandelen som var det økonomiske grunnlaget for Portugals makt.

Den tidligste tid[rediger | rediger kilde]

Del av en rekonstruert bygdeborg fra forhistorisk tid i Portugal. Citânia of Sanfins - Paços de Ferreira.

Forhistorisk tid[rediger | rediger kilde]

Portugal og Spania ligger på Den iberiske halvøy, navngitt etter den tidligst kjente befolkning, som var kjent som iberere. Fra 500 f.Kr. og i det påfølgende hundreåret skjedde en større keltisk innvandring.

Romersk herredømme[rediger | rediger kilde]

Fønikiske og greske handelsstasjoner vokste fram omkring Tejos munning. Romerske styrker erobret fra år 200 f.Kr. den sørlige delen av dagens Portugal. Etter beseiringen av Karthago fortsatte romerske styrker erobring av områdene nord for Tejo.[1] I Romertiden utgjorde den iberiske halvøy, Hispania, et rike hvor Lusitania var en provins. Da Romerriket gikk i oppløsning i folkevandringstiden ble det latinske språket bevart på halvøya.[2]

100-tallet f.Kr. ble Den iberiske halvøy erobret av romerne, og hele området ble en del av Romerriket.

Halvøya ble sterkt påvirket av kristningsprosessen som foregikk i Romerriket på 300-tallet,og da keiser Teodosius forbød andre religioner enn kristendommen i 394 og kristendommen ble en integrert del av staten, dette gjaldt også Iberia.

Maurisk herredømme[rediger | rediger kilde]

400-tallet gikk Romerriket i oppløsning, og vestgotere strømmet inn og tok kontroll over halvøya. Kristendommen beholdt sin sterke posisjon. I perioden 711-716 ble mesteparten av halvøya erobret av de muslimske maurere fra Nord-Afrika. Bare i de nordligste fjellområdene holdt de kristne kongene stand. Fra 1000-tallet begynner disse kongene en gradvis gjenerobring av Den iberiske halvøy fra muslimske riker.

Maurerne som kom til den iberiske halvøy i år 711 erobret raskt den sørlige delen av halvøya inkludert (fra år 714) store deler av det som senere ble Portugal. «Algarve» er et maurisk ord som betyr «vesten». Algarve ble et maurisk kongedømme og den arabiske innflytelsen spores fortsatt i mat, byggestil og folkeliv. Maurerne innførte nye nyttevekster som bomull, ris, sitron, appelsin, fiken og mandler. De innførte også avanserte vanningsteknikker som ga jordbruket store avlinger.[3] Etter den mauriske erobringen pågikk det i flere hundre en kamp med kristne riker i nord om kontrollen over den iberiske halvøy, Reconquista. Før år 1000 hadde kristne riker kontrollen sør til Douro. Området mellom Miño og Douro ble kalt Portucalense. På 1000-tallet ble lokale kristne styrker forsterket med franske og anglesaksiske korsfarere. Montemor ved Mondego ble erobret i 1034 og Coimbra i 1064. Kongen av Castilla og Léon ga det erobrede området, «Portucale», i len til den burgundisk fyrste Henrik. Dette området ble skilt ut fra Kongedømmet Galicia og Grevskapet Portugal.[4]

Politisk kart over den iberiske halvøy i år 1037 etter at kalifatet i Cordoba gikk i oppløsning. De mauriske taifa er i grønt.

På 900-tallet etablerte maurerne på den iberiske halvøy sitt eget kalifat uavhengig av det øvrige islamske riket.[5] På 1000- og 1100-tallet besto det mauriske Iberia av mange små, dels rivaliserende kongedømmer, taifa. For eksempel Badajoz-taifaen omfattet store deler av det som ble Portugal. Fra 1250 regjerte maurerne bare Granada med omland og de var ingen mauriske herskere igjen i det området som ble Portugal.[6]

Grevskapet Portugal[7] var to påfølgende grevskap i middelalderen rundt byene Braga og Porto. Det første grevskapet eksisterte fra midten av 800-tallet og fram til midten av 1000-tallet som et vasallrike eller føydalt len av kongedømmet Asturias, og senere underlagt kongedømmene Galicia og León.

Portugisisk statsdannelse[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1100-tallet var de nordligste områdene av det nåværende Portugal, området rundt Porto, gjenerobret fra muslimene regimer. Dette området var en del av Castilla.

Portugal sporer sin nasjonale opprinnelse tilbake til 24. juni 1128 med slaget ved São Mamede. Den burgundiske fyrsten Afonso Henriques, kjent som Afonso I av Portugal, utropte seg selv som fyrste av Portugal, og deretter i 1139 som konge av Portugal. Året 1139 blir angitt som da det ble eget kongerike kalt Portugal i området rundt Porto og Braga. Lisboa ble erobret fra maurerne i 1147 og Portugal ble anerkjent av paven i 1179.[8][9] I 1143 ble han anerkjent av kongedømmet León som konge av Portugal ved traktaten i Zamora. I 1179 i pavelig bulle, Manifestis Probatum, datert 23. mai 1179, anerkjente pave Alexander III Portugal som kongedømme og Afonso som dets konge. I 1226 innledet Portugal felttog mot det mauriske styret i Alentejo. Portugisiske styrker inntok Silves, den siste mauriskkontrollerte by, i 1249.[10]

Portugal utvidet sine grenser sørover ved å erobre områder fra de islamske rikene parallelt med Castilla. I løpet av 1200-tallet når portugiserne Algarvekysten og får den utstrekning som landet siden har hatt. Hovedstaden flyttes fra Porto til Lisboa i 1256.

I 1385 inngikk Johan I (Dom João I) en allianse med England i bestrebelsen på å holde Castilla fra livet. Denne alliansen har holdt til denne dag, og bidratt til at portvin like til i dag har dominert vinmarkedet i England.

Ferdinand I av Portugal døde barnløs i 1383 og i den politisk uklare situasjon hadde Juan I av Castilla planer om å slå Portugal sammen med Castilla. I slaget ved Aljubarrota i 1385 beseiret portugisiske styrker under Johan I, støttet av engelske bueskyttere, kastiljanske styrker. Dette ga Portugal uavhengighet fra Castilla. Johan I (portugisisk: João) ble den første kongen i Avis-dynastiet. Den fremvoksende kjøpmannsstanden i Lisboa og Porto støttet kongens planer om å utvide Reconquista til Nord-Afrika for tilgang til ressurser og handelsruter. Ekspansjonen til Afrika begynte med erobringen av Ceuta i 1415 der blant andre Henrik Sjøfareren (da 21 år gammel) deltok.[11]

På slutten av middelalderen vokste Lisboa frem som en viktig havn for handel. Italienske handelsfolk seilte stadig mer til Nord-Europa, særlig Flandern og England, og gikk som regel innom Lisboa for å proviantere.[12] På 1400-tallet var de norditalienske bystatene Genova og Venezia samt Flandern økonomisk dominerende i Europa.[8]:116

Fra omkring 1300 var de mange kristne smårikene i Iberia samlet i tre store kongedømmer: Portugal, Castilla og Aragon. Granada var sentrum for et lite maurisk rike.[13] Midt på 1400-tallet var den iberiske halvøy politisk inndelt i kongerikene Castilla, Aragón, Navarra, Granada og Portugal. Spania var derimot ikke etablert som en politisk enhet. Castilla omfattet på den tiden Galicia som språklig er nært beslektet med portugisisk. Halvøyen hadde da omkring 7 millioner innbyggere, sammenlignet med Englands anslagsvis 3 millioner og Frankrikes befolkning som kan ha vært over 20 millioner. Det var ett felles myntsystem på den iberiske halvøy, ett skattesystem og felles skriftspråk (kastiljansk var dominerende fra senmiddelalderen). Etter slaget ved Toro i 1476 presset Castilla og Aragon Portugal til å avstå Kanariøyene som viste seg å være strategisk mellomstasjon for trafikken til Amerika. Castilla koloniserte Kanariøyene fra 1480-årene. De katolske monarker hadde opprinnelige ambisjoner om å samle hele den iberiske halvøy (Portugal, Castilla og Aragon samt Navarra) under en hersker. Granada ble erobret i 1492 (som også innledet den spanske erobringen av Amerika og fordrivelsen av jødene) og Navarra ble annektert av Castilla i 1512.[8]

Fra 1400-tallet: Imperiet[rediger | rediger kilde]

Henrik Sjøfareren

1400-tallet begynte en ekspansiv periode da landet organiserte flere oppdagelsesferder. Portugal ble Europas første kolonimakt. Den oversjøiske ekspansjonen begynte da Portugal i 1415 erobret Ceuta i Marokko. Madeira (Ilha da Madeira) ble oppdaget i 1419 og Asorene ble påvist i 1427. De første slavene fra Vest-Afrika ankom Portugal i 1441.[14]

Henrik Sjøfareren medvirket til Portugals oversjøiske ekspansjon. Han etablert blant annet en sjømannsskole i Sagres der ekspedisjoner ble forberedt og planlagt.[15] En bakgrunn for ekspansjon og ekspedisjoner langs Afrika var at det osmanske riket hadde gjort handel med østen til et monopol for arabere.[5] Johan Is sønn Henrik Sjøfareren innleder fra 1420-tallet en ekspansjonspolitikk til havs som gjør Portugal til ledende sjøfartsnasjon. Henrik, med tilnavnet Sjøfareren, til tross for at han aldri selv dro på noen sjøreise, sendte sine kapteiner sørover langs Afrikakysten for å finne sjøveien til kildene for gull, elfenben og slaver. Denne jaktet ble startet da han ble kjent med de rike handelskaravanene gjennom Saharaørkenen da han i 1419 besøkte en nylig erobret maurisk by på kysten av Nord-Afrika.

I perioden 14201480 lyktes det portugiserne å nå fram til Gullkysten, Elfenbenskysten og Slavekysten i Vest-Afrika. Men da portugiserne oppdaget at kysten dreide østover, startet de fra 1460-tallet jakten på sjøveien til India, hvis rikdommer var kjent fra før, men tilgangen sperret av muslimske regimer i Midtøsten.

Martin Behaim laget i 1492 verdens første globus basert på kunnskaper fra Portugal. Samme år krysset Christofer Columbus og seilte innom Asorene og Portugals fastland på tilbaketuren. Pedro Alvares Cabrals ekspedisjon krysset Atlanterhavet i 1500 og kom til det som ble Brasil og gjorde krav på området på vegne av Portugal. Vasco da Gamas ekspedisjon i årene 1497-1499 gikk rundt Kapp det god håp, langs Øst-Afrika (til det som er Tanzania) og til Goa i India. Goa blir kolonisert i 1510, Afonso de Albuquerque erobret Malakka i 1511. Ferdinand Magellan la ut for å seile jorden rundt i 1519. Portugisiske handelsfolk nådde Japan i 1543 og fikk i 1557 etablere seg på Macao som var under portugisisk styre til 1999.[16][17] Rikdommene som disse reisene innbragte gjorde de portugisiske kongene til de rikeste i verden.[18] Den store kolonien Brasil var til å begynne med lite verdt. Det var ikke påvist edle metaller eller andre produkter av høy verdi. Matjord var Brasils viktigste ressurs. Dyrking og raffinering av sukker ble snart den viktigste virksomheten i Brasil og kolonien ble verdens største sukkerprodusent til ut på 1600-tallet. Sukkervirksomheten ble finansiert og til dels drevet av flamske og hollandske forretningsfolk. Kunsten å raffinere sukker hadde portugiserne trolig lært av Venezia og på 1400-tallet ble det produsert sukker på Madeira.[19]

Kapp det gode håp

Den spanske kongen var bekymret for Portugals oversjøiske ekspansjon og suksess på havet, og støttet utrustning av spanske ekspedisjoner. Koloniseringen av Amerika ble fulgt av slavehandel fra Afrika. Portugal hadde allerede drevet salg av afrikanske slaver i hjemlandet. Ved en avtale inngått i 1494, Tordesillastraktaten, delte Spania og Portugal, med pavens støtte, verden mellom seg: Alt øst for en delelinje tilhørte Portugal og det viste seg at området som ble Brasil lå øst for denne linjen og det ble Portugals store koloni i Amerika. Etter lang strid ga Portugal fra seg Guyana-området til England, Frankrike og Nederland. Brasil var tynt befolket og mye av urbefolkningen rømte inn i jungelen for å unnslippe koloniherrene. Koloniseringen begynte ikke for fullt før på 1700-tallet. Mangel på lokal arbeidskraft i Brasil gjorde at portugiserne hentet slaver fra Afrika i langt større antall enn spanjolene i sine kolonier.[5]

De katolske monarker utviste ved Alhambra-dekretet (1492) jødene fra Castilla og Aragon. En stor del av jødene flyktet da til Portugal og ble etter en tid også forfulgt der (blant annet etter etableringen av Den portugisiske inkvisisjonen i 1536). Jøder som flyktet til Balkan og Nord-Afrika ble beskyttet av de muslimske regimene der.[20] Noen jøder flyktet til Nederland og Belgia, blant annet kom Spinozas familie fra Portugal til Amsterdam på den måten. Jødene på den iberiske halvøya, sefardiske jøder, brukt arabisk som skriftspråk på grunn av utstrakt kontakt med islam og arabere og brukte den spansk-hebraiske dialekten ladino.[21] Den jødiske befolkningen i på den iberiske halvøy hadde opphav i romertiden.[8]

Da Bartolomeu Dias lyktes i å nå Kapp det gode håp i 1488, visste portugiserne at veien til Indias rikdommer lå åpen. Det var først i 1498 at Vasco da Gama nådde India og startet Portugals økonomiske gullalder. Portugiserne lyktes i å legge Det indiske hav under portugisisk kontroll i løpet av 20 år, og portugisiske festninger og handelsstasjoner ble reist langs kystene like til øya Timor i Indonesia. Portugal hadde full kontroll over handelen fra Sør- og Sørøst-Asia, samt fra Afrikas kyster til langt ut på 1500-tallet, og fant beskyttelse i Englands og Frankrikes interesse i å bremse Spanias frammarsj som stormakt.

Sebastian av Portugal

Etter Sebastian Is katastrofale død sammen med hele det portugisiske aristokrati i et slag mot muslimene i Marokko i 1578, var ikke Portugals handelsrike en beskyttet sone lenger.


Spansk herredømme[rediger | rediger kilde]

I andre halvdel av 1500-tallet begynte en nedgangstid for Portugal med epidemier og minkende befolkningstall. Både Spania og Portugal hadde globale imperier, samtidig som herskerne i begge land ønsket å kontrollere Nord-Afrika.[8]:86 I et katastrofalt felttog i Marokko i 1578 ble kongen, Sebastian I, og mesteparten av adelen drept i Slaget ved Alcácer Quibir.[8]:101-102 I 1580 invaderte Spania det svekkede Portugal og[22] landet havnet i en personalunion med Spania under kong Filip II av Spania (med navnet Filipe I av Portugal).[8] I 1640, under Tredveårskrigen, brøt det ut et opprør som førte til at landet ble selvstendig. Et samtidig og tilsvarende opprør i Katalonia mislykkes. Løsrivelsen fra Spania ble fulgt av en krig som med avbrudd varte til 1668. Grenseområdet Extremadura ble lagt nesten øde i den langvarige krigen.[8]:107 England støttet Portugals løsrivelse fra Spania og det innledet en langvarig allianse mellom de to landene.[2] Portugals kolonier spredt i tre verdensdeler var kostbart å beskytte militært. I Øst-Asia fortrengte etter hvert hollandske handelsfolk portugiserne.[19] Omkring år 1600 sto England, Frankrike og Nederland frem som de dominerende landene i Europa og i den videre kolonisering av oversjøiske områder.[5]:168

Spania innlemmet Portugal i sitt rike i 1580. England og Frankrike satte igang med egen ekspansjon langs Afrikas og Asias kyster. De fleste av Portugals festninger og handelsstasjoner ble erobret, og Spanias drømmer om verdensherredømme falt etterhvert i grus. Spanias okkupasjon av Portugal ble for portugiserne en økonomisk katastrofe, og da Portugal endelig ble selvstendig på nytt i 1640, var det ikke mye igjen av landets tidligere handelsvelde. Noen få posisjoner hadde landet imidlertid fortsatt i Afrika og Asia, i Guinea-Bissau, langs Angola- og Mosambik-kysten, i Goa i India, Macau i Kina og på Timor i Indonesia. Disse områdene beholdt Portugal fram til 1974/1975.

Brasil[rediger | rediger kilde]

Et område som Portugal hadde kolonisert viste seg å bli mer verdifull enn Portugal hadde tenkt seg; nemlig Brasil. Brasils kyster ble oppdaget ved en tilfeldighet av en portugisisk ekspedisjon til India i 1500 da den under seilingen sørover i Atlanteren kom lenger vest enn beregnet. Fra 1530 begynte etableringen av sukkerrørsplantasjer som skulle gi Portugal gode inntekter. Negerslaver ble hentet fra handelsstasjonene i Afrika; i tiden etter 1640 i stadig større mengder fra Angola og Mosambik. På 1600- og 1700-tallet fikk vi den portugisiske trekanthandel Portugal – Angola/Mosambik-Brasil – Portugal. Særlig på 1700-tallet blomstret sukkerrørs-industrien, og antallet negerslaver i Brasil ble betydelig.

Jordskjelvet i 1755[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jordskjelvet i Lisboa

Ruinene av Igreja de São Nicolau (St. Nikolaskirken) etter jordskjelvet. Fremstilt av Jacques-Philippe Le Bas i 1757.

1. november 1755 ble Portugal rammet av et voldsomt undersjøisk jordskjelv som gikk hardt utover Lisboa. Jordskjelvet ble etterfulgt av en enorm flodbølge (etter dagens terminologi ville den bli kalt en tsunami) som slo inn over kysten, og 30 000 mennesker omkom bare i hovedstaden.

Lisboa og omland ble 1. november (allehelgensdag) 1755 rammet av et kraftig jordskjelv. Store deler av hovedstaden ble lagt i ruiner dels av branner som oppsto. En stor tsunami skyllet over land og oppover elven Tejo. Omkring 60 000 mennesker omkom. Sebastião José de Carvalho e Melo, markien av Pombal og en av landets viktigste reformatorer, gjenoppbygget omskapte Lisboa.[23] Jordskjelvet ble bredt diskutert i Europa og omfattende hjelpetiltak ble satt i gang blant annet med en stor bevilgning fra Storbritannias parlament.[24] Pombal regjerte med tilnærmet diktatorisk makt i 27 år. Hans ambisjon var å styrke Portugals økonomi og imperium (med Brasil i sentrum), og økonomisk uavhengighet fra Storbritannia, Portugals tradisjonelle allierte. Pombal svekket kirkens stilling og styrket kongemakten. Under Pombal ble jesuittene kastet ut av landet og slaveriet ble opphevet i selve Portugal i 1761.[25]

Erobret av Frankrike[rediger | rediger kilde]

Utsikt over den portugisiske byen Óbidos med bymuren i bakgrunnen.

Under Napoleonskrigene var Portugal alliert med Storbritannia, og lot seg ikke presse til å bli med i kontinentalblokaden Napoléon Bonaparte forsøkte å innføre mot Storbritannia i 1806. Napoleon inngikk en avtale med Spanias konge om fri gjennommarsj for å kue Portugal. En fransk styrke marsjerte i 1807 gjennom Spania og inntok Portugal. Kongefamilien og sentraladministrasjonen flyktet med britiske skip før den franske styrken nådde Lisboa.[8]:140 Da franskmennene marsjerte fram flyktet det portugisiske kongehuset til Brasil og ble der under resten av Napoleonskrigene. Kongefamilien reiste til Brasil der de ble værende til 1821. Rio de Janeiro ble da imperiets hovedstad og Brasil ble snart formelt likestilt med selve Portugal som del av «det forente kongerike Portugal, Brasil og Algarve». Franske styrker trakk seg i 1808 ut av Portugal etter Wellingtons seier.[8]:146

De franske styrkers arroganse under framrykningen i Spania førte imidlertid til et folkeopprør, og mens Napoleons styrker ble opptatt med å forsøke å knuse det spanske opprøret, mobiliserte britene og sendte en hær til Portugal for å beskytte landet og stanse franskmennene. I 1813 rykket britene inn i Nord-Spania fra Portugal og drev franskmennene på flukt.

Da Napoleonskrigene var over i 1815 med det endelige nederlaget ved Waterloo, ble den portugisiske kronprinsen igjen i Brasil. Da kongen forsøkte å tvinge ham tilbake til Portugal i 1822, ble han utropt som keiser av Brasil, som dermed løsrev seg fra Portugal.[trenger referanse] William Beresford, britiske general og øverstkommanderende for Portugals hær, regjerte landet fra 1817. Etter politiske urolighetene i 1820 (Revolução Liberal) kom kongen tilbake fra Brasil i 1821 og et konstitusjonelt monarki erstattet eneveldet.[26] I Portugal ble Brasils status som koloni forsøkt gjenopprettet. Den 7. september 1822 erklærte Dom Pedro I Brasils uavhengighet og ble utropt til keiser av Brasil. I 1825 anerkjente Portugal Brasil som en selvstendig nasjon. Brasil var da blitt langt større enn selve Portugal både i folketall og i økonomi.[27][28] Etter uavhengigheten fortsatte utvandringen fra Portugal til Brasil.[29]

Under Wienerkongressen ble Bragança-dynastiet formelt gjeninnsatt.[2]

Handelssamkvemmet med Brasil fortsatte, men båndene ble gradvis løsere, og mens britene overtok mer og mer av handelen med Brasil, sank Portugal inn i økonomisk krise som vedvarte til 1970-tallet. Under «Kappløpet om Afrika» mellom de europeiske kolonimakter fra 1880-årene sørget Portugal for å befeste kontrollen over kysten av Angola og Mosambik og ekspandere innover i kontinentet, til koloniene hadde fått den geografiske utstrekning disse to landene har i dag. Men ettersom slavehandelen opphørte med forbudet mot slaveri i Brasil i 1888 (det siste land i verden som innførte slikt forbud), var den økonomiske verdien av de afrikanske koloniene begrenset.

1900-tallet frem til 1926[rediger | rediger kilde]

António de Oliveira Salazar, Portugals diktator, men formelt statsminister.

Monarkiets slutt[rediger | rediger kilde]

I siste halvdel av 1800-tallet ble Portugal preget av indre politisk uro med harde stridigheter mellom liberale republikanere og konservative rojalister. Fra 1906 forsøkte ministerpresident João Franco å styre en mykere linje mot republikanere, men fremprovoserte bare flere krav og demonstrasjoner. Det førte til diktatoriske fullmakter for Franco og ytterlige polarisering. I dette klimaet ble kong Carlos I. og tronfølgeren Luís Filipe myrdet den 1. februar 1908. Kongens yngre sønn Emanuel II. ble Portugals siste konge, men 18-åringen klarte ikke å redde monarkiet. Etter to ytterlige kaotiske år ble republikken utropt den 6. oktober 1910 i Porto. Kongen gikk til eksil i Storbritannia og 771 år med monarki tok slutt.

Den første republikken[rediger | rediger kilde]

I 16 år fra 1910 til 1926 var Portugal en republikk. I den tiden hadde landet ni presidenter og 45 forskjellige regjeringer. En oppsplitting av partiene og mindretallsregjeringer, samt en konstitusjonell svak president gjorde demokratiet ustabil med stadige angrep fra både høyre og venstresiden.

På slutten av 1800-tallet kjempet reformvillige og konservative grupper mot hverandre. Tiltagende misnøye med kongestyret og en republikansk opinion vokste fram og i et attentat i 1908 ble kongen og kronprinsen drept. Landet erklærte seg som en republikk i 1910 etter at hæren og marinen tok kontroll over Lisboa 4. oktober 1910. Kongetro avdelinger i hæren ble slått ned i løpet av få timer.[30][31] Portugal var det tredje landet i Europa som avskaffet monarkiet, tidligere var Frankrike og Sveits blitt republikker.[32] Regjeringene var svake på grunn av den dårlige økonomien.[trenger referanse] Det republikanske styret ville skille kirke og stat, klostrene ble oppløst og tillate skilsmisse. De bygget ut skolevesenet for at alle skulle lære å lese og skrive.[33] Kongefamilien ble forvist og adelen oppløst.[31] I perioden 1910-1925 hadde Portugal 40 forskjellige regjeringer samt 18 revolusjoner og kuppforsøk. Det var voldelige opprør og borgerkrigslignende episoder. Monarkister forsøkte i 1919 å gjenopprette kongedømmet. Portugal ble også trukket inn i siste del av første verdenskrig.[34]

På slutten av 1800-tallet var Portugal et av Europas minst industrialiserte land. Landbruket var gammeldags og landsbygda dominert av noen få store jordeiere. Landet var stadig svært avhengig av Storbritannia. Institusjonene var gammeldags og dominert av den katolske kirken. Analfabetismen var blant de høyeste i Europa.[2]

Koloniene i det tropiske Afrika ble utvidet fra 1870. I 1890 presset Storbritannia Portugal til å trekke tilbake sine styrker fra det som senere ble Malawi og Zimbabwe. I Windsor-traktaten av 1899 fornyet Portugal og Storbritannia sin forsvarsallianse.[35] I 1914 hadde Portugal åtte kolonier med samlet areal på over 2 millioner kvadratkilometer og en befolkning på 10 millioner (sammenlignet med Storbritannias 55 kolonier med nær 400 millioner innbyggere og Frankrikes 29 kolonier med 63 millioner).[36] Tyskland erklærte krig mot Portugal 9. mars 1916 etter at tyske skip i portugisiske havner ble beslaglagt på bestilling fra Storbritannia. Portugisiske styrker deltok på vestfronten i 1917-1918, og det var trefninger mellom portugisiske og tyske styrker i Mosambik.[31][37]

Estado Novo[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Estado Novo

Det autoritære Estado Novo-regimet kom til makten i 1926 og ble avsatt i 1974.

Militærdiktatur og etablering av Estado Novo[rediger | rediger kilde]

I 1926 gjør en militærkupp slutt på den svake første republikken. General Óscar Carmona ble president og forble i embedet til 1951. Allerede i 1928 kommer António de Oliveira Salazar i regjeringen som finansminister med uinnskrenket kontroll av statsbudsjettet. Allerede da er han Portugals mektigste person og blir ministerpresident i 1932, en posisjon han holdt til 1968. Hans restriktive budsjettpolitikk også når det gjaldt skole og utdannelse stanset Portugals utvikling slik at landet forble et av Europas mest underutviklete og tilbakestående.

Begrepet Estado Novo ble preget av Salazar i flere taler på denne tiden. Et nytt parti for denne ettpartistaten ble grunnlagt i 1930, União Nacional. Den «nye staten» ble et faktum med en ny grunnlov i 1933 baserende på en fascistisk ideologi etter italiensk forbilde. Salazar forble nominell ministerpresident selv om han i virkeligheten var en diktator. Et hemmelig politi ble grunnlagt i samme år, Polícia Internacional e de Defesa do Estado (PIDE) for å skjerpe kontrollen i staten. Forsøk på motstand i Portugal ble slått ned, selv om Salazar ble utsatt for et bombeattentat i 1937, som han overlevde. Men det var utenrikspolitikken som ble snart viktigere for landet.

Den spanske borgerkrigen førte Salazar på de spanske fascistenes side og over 20.000 menn ble sendt til nabolandet for å kjempe på general Francos side. I andre verdenskrig erklærte landet seg som nøytral, men hadde til tross for det en del handelsforbindelser med Aksemaktene. Med det terget Portugal sin tradisjonelle allierte Storbritannia og under press avsluttet Salazar hjelpen til Tyskland i 1944. Som strengt troende katolikk var han mer skeptisk ovenfor den tyske versjonen av fascismen enn den italienske eller spanske.

Etter andre verdenskrig ble Salazar bedt av president Carmona å vurdere en demokratisering. En forsiktig liberalisering ble gjennomført; andre partier ble tillatt, uten å få reell tilgang til makten; motkandidater i presidentvalgene ble nominert. Også sensuren ble lettet noe. i 1949 ble Portugal med i NATO og forlot sin nøytralitetspolitikk. Medlemskapet i FN ble motarbeidet av Sovjetunionen inntil landet ble tatt opp i 1955.

Salazar var en diktator, men hadde ingen uttalt personkult. Fascismen var tidens høyreekstreme regjeringsform, men ideologien satte ikke veldig dype spor i Portugals politikk. Landets ideologi under Salazar ble av og til beskrevet som „fado, Fátima og fotball“, altså musikk, religion og sport. En balansering av ulike interessegrupper i samfunnet som militære, handel og økonomi, landeiere, kolonialinteresser og den katolske kirken var viktigst.

Kolonikrigen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den portugisiske kolonikrigen

Portugisiske kolonier 1916-1974 (Uavhengighetsår i rødt)

Forsøk å kvitte seg med koloniene på 1950-tallet var for forsiktige og opprørsgrupper satte igang geriljakriger ifra cirka 1960, særlig i Angola, Guinea-Bissau og Mosambik. Dessuten hadde FN i en resolusjon (nr 1514) forbudt all eierskap av kolonialterritorier. I 1961 tok den indiske hæren de indiske koloniene Goa, Damão og Diu. Militærtjeneste i koloniene var upopulær blant unge portugisere. Soldatene så med egne øyne kolonialsystemets urettferdigheter og sympatiserte ofte med de innfødte, noe som selvfølgelig svekket portugisernes kampevne. I tillegg ble soldatene radikalisert og kom i opposisjon med Salazars styre. Problemene med en dyr og håpløs krig i koloniene økte utover 1960-tallet. På 7. september 1968 fikk Salazar et hjerneslag, han overlevde, men det var klart at han ikke kunne lede regjeringen videre. Istedenfor utnevnte presidenten Marcello Caetano til ny ministerpresident.

Estado Novos siste år[rediger | rediger kilde]

Den nye regjeringen under Caetao grep ikke sjansen å avslutte kolonialkrigen. Militærtjenesten ble istedenfor økt fra tre til fire år og kampene fortsatte med uminsket styrke. De høye utgiftene for krigen førte til en inflasjon av valutaen. En forsiktig liberaliseringspolitikk styrket den demokratiske opposisjonen betydelig uten å skape enighet. Regjeringen hadde ikke kraft nok for virkelige reformer, økonomien var svært dårlig og oljekrisen i 1973 skjerpet dette. En radikal løsning ble derfor utveien.

Nellikrevolusjonen og prosessen til demokrati[rediger | rediger kilde]

Nellikrevolusjon var et kupp utført av militære styrker under ledelse av lavere offiserer («kapteinene»). De tok kontroll over Lisboa uten å løsne skudd. Fem personer omkom da regimets hemmelige politi skjøt mot folkemengden. Graffiti av kaptein Fernando José Salgueiro Maia, en av lederne for kuppet.

Hjemvendte offiserer ledet et kupp mot militærregimet den 25. april 1974. Nellikrevolusjonen ble navnet på kuppet siden folk satt røde nelliker i soldatenes geværløp i det som var nesten en folkefest og nesten uten vold. Etter de første festaktige dagene der man feiret diktaturets slutt startet arbeidet med å lage en ny demokratisk ordning, en prosess som tok to år og har fått navnet Processo Revolucionário em Curso. Eksilpolitikere kom tilbake og ulike politiske strømninger prøvde å få innflytelse i prosessen som startet. Tre hovedretninger ble viktig:

  • De konservative som ofte hadde bakgrunn i den gamle armeen men hadde falt i unåde under diktaturet som General António de Spínola eller var reformvillige medlemmer av det gamle enhetspartiet. Målet var en borgerlig konservativ stat.
  • Sosialdemokrater som samlet seg rundt den fremtidige presidenten Mário Soares i Partido Sosialista.
  • Venstreradikale i kommunistpartiet som ville ha en sosialistisk stat.

Det ble dannet en overgangsregjering, Nasjonal Redningsfront (Junta de Salvação Nacional) med Spinola som president som oppnevnte den konservative advokaten Adelino da Palma Carlos til ministerpresident, men også de andre strømningene ble med i regjeringen, for eksempel Soares som utenriksminister.

General Spinola, som sto i spissen for det nye regimet, mislykkes med et militærkupp våren 1975. I mars 1976 ble en ny forfatning vedtatt. Det første ordinære parlamentsvalget ble holdt 25. april 1976 og sosialistpartiet (PS) fikk flest seter i parlamentet.[31][38] Perioden fra revolusjonen til 1976 var preget av stor politisk usikkerhet med skiftende regjeringer og uklare veivalg. Etter 1976 og fremover hadde sosialisten Mário Sóares en stor del av ansvaret for den stabile demokratiske utviklingen. Landet ble medlem av Europarådet i 1976. Portugal fikk økonomisk hjelp fra andre europeiske land og revisjon av grunnloven i 1982 holdte de militære helt ute av politikken. I perioden 1977-1985 beveget det politiske tyngdepunktet seg mot sentrum og sentrum-høyre, og det sosialdemokratiske partiet (PSD) ble dominerende i parlamentet.[2]:198

Oppløsning av koloniriket[rediger | rediger kilde]

Det var enighet at man måtte avslutte kolonikrigen, men hvordan ble et sentralt tema man skulle gi statene uavhengighet. På den en siden ville noen ha portugisiske soldater ut av krigen, på den andre siden ville en rask tilbaketrekning utsette portugisere i koloniene for fare. Etterhvert ble en rask løsning utfallet av den politiske diskusjonen. Guinea-Bissaus uavhengighet ble anerkjent 10. september 1974, deretter i 1975 Mosambik (25. juni), Cape Verde (5. juli), São Tomé und Príncipe (12. juli) og Angola (11. november). Øst-Timor fikk uavhengigheten 25. november for å bli okkupert av Indonesia (med USAs velsignelse) ni dager senere og fikk ikke sin endelige uavhengighet før 2002. Invasjonen var svært blodig med rundt 200 000 sivile ofre. Angola og Mosambik gikk fra kriger mot kolonialherren til brutale borgerkriger som varte mange år og kostet millioner mennesker livet. Byen Macao forble en portugisisk koloni til 1999. Som forventet måtte mange portugisere gi opp sitt liv i koloniene, over en million flyttet eller flyktet til Portugal (ritornados), flest fra Angola og Mosambik. I tillegg kom alle hjemvendte soldater, denne store og uoversiktlige gruppe ble et uromoment i overgangstiden.

Grunnlovgivende forsamling[rediger | rediger kilde]

Innenrikspolitisk var det lange stridigheter om hvordan man skulle lage en lovgivende forsamling. Prosessen var ikke uproblematisk med det store spennet i politiske posisjoner og forsøk på militærkupp, men man ble til slutt enig om en grunnlovgivende forsamling som ble valgt på 25. april 1975. Seieren gikk til Soares' sosialistene og de moderat konservative kreftene. Deretter begynte den «hete sommeren» preget av kuppforsøk, unntakstilstand og bombeattentat. Den dramatiske situasjonen roet seg før valget i april 1976. Til tross for problemene klarte man å føre prosessen mot en ny grunnlov videre til den ble vedtatt 2. april 1976 og avløste Salazars grunnlov fra 1933. Det første parlamentsvalget etter dette ble holdt 25. april, to sosialdemokratiske partier klarte å få flertallet og Mário Soares ble første ministerpresident i den tredje republikken.

Den tredje republikken[rediger | rediger kilde]

Mário Soares, sosialistisk partiformann og tredje republikkens første demokratisk valgte regjeringssjef

I 1986 ble Portugal medlem av EF. Portugal, den gang et av Europas fattigste land, dro nytte av EFs subsidier og fikk en økonomisk oppgang.[trenger referanse]

I 1987 fikk PSD over 50 % ved valg til nasjonalforsamlingen. Sóares ble president i 1986 da landet gikk inn i EF. I 1992 ble toll mot øvrige EF-land fjernet da Portugal ble del av det indre markedet. I 1993 sluttet Portugal seg til Maastricht-traktaten som skapte EU.[39]

Statsgjeldskrisen[rediger | rediger kilde]

Portugal innførte euro som valuta i 1999 og escudo gikk ut av bruk i januar 2002. Ved statsgjeldskrisen i Eurosonen fra rundt 2010 hadde Portugal (sammen med Hellas, Spania, Irland og Kypros) problemer med å betale en statsgjeld på opp mot 130 % av BNP. Samtidig hadde husholdningene økt sin gjeld fra 50 til 150 % av disponibel inntekt. En internasjonal finansiell hjelpepakke til Portugal (på omkring 78 milliarder euro) ble satt sammen. Kraftige innstramminger i offentlige budsjetter til og med 2014 ble fulgt av økte budsjetter under statsminister António Costa.[40][41][42] Det ble i 2018 anslått at det portugisiske statsbudsjettet for først gang på 25 år vil gå i overskudd i 2020. I 2017 var budsjettunderskuddet på 1 % av BNP.[43] Veksten fra 2014 skriver seg blant annet fra sterk vekst i reiselivsnæringen samt i vareproduserende industri. Fra år 2000 til 2017 vokste landets BNP med under 10 %, etter tilbakegang i forbindelse med finanskrisen og statsgjeldskrisen var Portugals BNP i 2017 tilbake på nivået i 2008. Krisen medvirket til stor utvandring av unge arbeidssøkende noe som har bidratt til å holde arbeidsledigheten nede.[44][40]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wheeler (2010), s. 6
  2. ^ a b c d e Det Latinske Europa. Europa-programmet. 1999. ISBN 8291165203. 
  3. ^ Champion (1998), s. 11
  4. ^ Wheeler (2010), s. 6-7
  5. ^ a b c d Verdshistorie før 1850. Oslo: Gyldendal. 1993. ISBN 8205200793. 
  6. ^ Moen, Kristian (1977). Historia i nærlys. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203081150. 
  7. ^ Ribeiro, Ângelo; Hermano, José (2004): História de Portugal I — A Formação do Território, QuidNovi, ISBN 989-554-106-6
  8. ^ a b c d e f g h i j Egge, Åsmund (1990). Spansk historie: et riss. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200022836 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  9. ^ Wheeler (2010), s. xix
  10. ^ Wheeler (2010), s. xix
  11. ^ Wheeler (2010), s. 8
  12. ^ Verda fram til 1600. Oslo: Tanum-Norli. 1983. ISBN 8251817129. 
  13. ^ Imsen, Steinar (1984). Senmiddelalderen. Cappelen. ISBN 8202090903. 
  14. ^ Wheeler (2010), s. xx
  15. ^ Champion (1998), s. 12
  16. ^ Champion (1998), s. 12
  17. ^ Wheeler (2010), s. xx-xxi
  18. ^ Champion (1998), s. 13
  19. ^ a b Gerholm, Tomas (1971). Brasil. Oslo: Pax. 
  20. ^ Leirvik, Oddbjørn (2000). Abrahams barn: jødar, kristne og muslimar i historia. Oslo: Pax. ISBN 8253022131. 
  21. ^ Verdens religioner. [Oslo]: Bokklubben kunnskap og kultur. 1994. ISBN 8250420918. 
  22. ^ Champion (1998), s. 12
  23. ^ Champion (1998), s. 12
  24. ^ Wheeler (2010), s. 173
  25. ^ Wheeler (2010), s. 216
  26. ^ Wheeler (2010), s. xxii-xxiii
  27. ^ Wheeler (2010), s. xxiii
  28. ^ Verden i dag. Bonniers spesialblader og bøker. 1994. ISBN 8277480024. 
  29. ^ Wheeler (2010), s. 2
  30. ^ Champion (1998), s. 13
  31. ^ a b c d Århundrets krønike. Oslo: Cappelen. 1988. ISBN 8202091683. 
  32. ^ Wheeler (2010), s. 3
  33. ^ Champion (1998), s. 13
  34. ^ Wheeler (2010), s. xxv
  35. ^ Wheeler (2010), s. xxiv
  36. ^ Karlsen, Willy (1970). Historisk verdensatlas. Oslo: Fabritius. 
  37. ^ Wheeler (2010), s. xxv
  38. ^ Wheeler (2010), s. xxviii
  39. ^ Wheeler (2010), s. xxix
  40. ^ a b «What's up with Portugal?». Financial Times. 4. april 2018. Besøkt 18. januar 2019. 
  41. ^ Alderman, Liz (22. juli 2018). «Portugal Dared to Cast Aside Austerity. It’s Having a Major Revival.». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 18. januar 2019. 
  42. ^ «Moody’s lifts Portugal out of junk territory». Financial Times (engelsk). 12. oktober 2018. Besøkt 18. januar 2019. «Portugal’s government debt-to-GDP ratio slipped by 4.5 percentage points to 124.7 per cent of GDP in 2017, driven by strong economic growth and “healthy primary surplus”. Moody’s estimates the ratio will slip further to 116 per cent of GDP by 2021» 
  43. ^ Amaro, Silvia (11. april 2018). «Portugal is set to break away from a 25-year long budget deficit». www.cnbc.com. Besøkt 18. januar 2019. 
  44. ^ Inman, Phillip (16. juni 2018). «Ten years on, how countries that crashed are faring». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 18. januar 2019. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]