Irsk nasjonalisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Det nasjonale flagg til republikken Irland, betraktet av irske nasjonalister for å være flagget til alle på øya Irland.
Regjeringsbygningene i Dublin

Irsk nasjonalisme refererer til den politiske strømning og bevegelse som forsikrer at det irske folk er en nasjon og virker for irsk autonomi eller uavhengighet fra Storbritannia. Siden delingen av Irland i 1920 har irske nasjonalisme også hatt et forent Irland som mål. Irske nasjonalister hevder at å bli styrt fra London har vært til skade for irske interesser. [1][2]

Politisk deling[rediger | rediger kilde]

Utover de politiske sider har irsk nasjonalisme også fokusert på den keltiske arven, spesielt det irske språket og gælisk kultur og idrett. Det har til enhver tid vært noen grupper som har fremmet en ekskluderende nasjonalisme, og andre som har fremmet en inkluderende og tolerant form.

Irsk nasjonalisme er oftest forbundet med den katolske delen av befolkningen, og i omtalte av forholdene Nord-Irland blir ofte begrepene katolikk og nasjonalist brukt som synonymer, selv om dette er en forenkling av situasjonen. Noen av de tidligste nasjonalistiske grupperingene, som Society of United Irishmen, var grunnlagt av protestanter, og var klart ikke-sekteriske. Dette endret seg under opprøret i 1798, da britene satte de to religiøse gruppene opp mot hverandre i en klassisk splitt og hersk-manøver.

Selv om katolikker og protestanter i republikken fungerer godt side ved side, har den katolske kirkes betydelige innflytelse på irsk politikk vært et godt argument for nordirene mot et forent Irland.

Motstykkene til den irske nasjonalismen er lojalisme og unionisme.

Irsk nasjonalisme kan ikke uten videre plasseres på det politiske spekteret. Dens tilhengere strekker seg gjennom historien fra det ytterste venstre via sentrum til det ytterste høyre. Tilknytningen mellom irsk nasjonalisme og fascisme ble nokså kortlivet; Eoin O'Duffys Army Comrades Association, «Blåskjortene», var inspirert av italiensk fascisme, men slo aldri virkelig igjennom, og gikk etter mindre enn et år inn i det kristendemokratiske partiet Fine Gael. Marxisme har vært noe mer utbredt, fra James Connollys fagforeningsorienterte Irish Citizen Army som deltok i påskeopprøret til marxistisk inspirerte organisasjoner som Den offisielle IRA (OIRA) og Irish National Liberation Army (INLA). Men også dette har vært et mindretallssyn; Connolly var den eneste overbeviste sosialist blant påskeopprørets ledere, og OIRA og INLA var i skyggen av den langt støtte provisoriske IRA som la mindre vekt på ideologi.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig utvikling av irsk nasjonalisme[rediger | rediger kilde]

Flagget med harpen på grønn bynn ble først benyttet av irske koneføderate styrker i elleveårskrigen, og ble et hovedsymbol for irsk nasjonalisme fra 1600-tallet og til tidlig på 1900-tallet.

Generelt er irsk nasjonalisme vurdert som oppstått som følge av renessansens gjenopplivelse av konseptet om patria, latin for fedrelandet,[3] og den religiøse kampen mellom ideologien til den protestantiske reformasjonen og den katolske motreformasjonen. På den tidlige stadiet av 1500-tallet representerte irsk nasjonalisme et ideal for den innfødte gæliske irlendere og gammelenglendere som gikk sammen i en felles sak under katolisismens fane og irsk borgerlig identitet («tro og fedreland»),[4] i håp om beskytte deres land og interesser fra nye, engelske protestantiske militære styrker støttet av England. Denne visjonen søkte å overkomme det gamle etniske skillet mellom Gaeil (innfødte irlendere) og Gaill (normannere) som hadde vært et kjennetegn på irsk liv siden 1100-tallet.

Protestantisme i England introduserte et religiøst element på 1500-tallets Tudor-Englands erobring av Irland da mange av de innfødte irske gælerne og hiberno-normannere forble katolske. Besettelsen av Irland, på engelsk omtalt som Irlands plantasjer (engelske gårdsbruk på Irland; engelske kolonister omtalt som planters)[5] som berøvet og fordrev mange innfødte katolske landeiere til fordel for engelske protestantiske kolonister fra England og Skottland.[6] I tillegg begynte koloniseringen av Ulster i 1609 som «plantet» en betydelig koloni av engelske og skotske protestantiske kolonister i det nordlige Irland (dagens Nord-Irland).

Irske adelsmenn kjempet flere kriger mot engelsk tilstedeværelse. Et betydningsfullt eksempel er opprøret til Hugh O'Neill (irsk: Aodh Mór Ó Néill), som ble kjent som den irske niårskrigen i tiden 15941603 og som hadde mål å fordrive de engelske og gjøre Irland til et spansk (katolsk) protektorat.[6]

En mer betydningsfull bevegelse framsto på 1640-tallet etter det irske opprøret i 1641 da en sammenslutning gælisk irlendere og gammelengelske katolikker opprettet en de facto uavhengig irsk stat for å kjempe i krigene i de tre kongeriker (Irland, Skottland og England), tidvis karakterisert som «den britiske borgerkrig».[7] Konføderasjonen i Kilkenny, de konfødererte (sammensluttete) katolikker på Irland, fremmet ideen om Irland som en kongerike uavhengig av England, om enn under samme monark (som Skottland). De fremmet selvstyre for det irske parlament, fulle borgerlige rettigheter for katolikker og en slutt på konfiskeringen av land som var rettmessig eid av katolikker. Oliver Cromwell brutale erobring av Irland i 16491653 knuste konføderasjonens sak og førte til en endelig fordrivelse av den gamle, katolske landeierklassen.

En tilsvarende irsk, katolsk monarkistbevegelse framsto på 1680- og 1690-tallet da irske katolske jakobitter støttet Jakob II etter at han ble avsatt i England i den ærerike revolusjon av 1688–1689.[8] Jakobittene krevde at irske katolikker skulle ha et flertall i et selvstendig irsk parlament, tilbakeføring av konfiskerte land tidligere eid av katolikker, og en irskfødt Lord Deputy av Irland (kongens representant på Irland). Som de konfødererte led også jakobittene et nederlag i vilhelmskrigen i Irland (1689–1691). Deretter kom et herredømme av hovedsakelig etterkommere av engelske protestanter til å dominere irsk regjering, domsmakt og eiendommer. Straffeloven diskriminerte alle som ikke var engelske protestanter.[9]

Denne koblingen av religiøs og etnisk identitet – hovedsakelig katolisisme og irsk gælisk – foruten også en bevissthet om fordrivelse og overtagelse av landområder og nederlag for britiske og protestantiske militærstyrker, ble varige trekk i irsk nasjonalisme. Imidlertid var den irsk-katolske bevegelsen på 1500-tallet jevnlig ledet av en liten og landlig geistlig elite. Professor Kevin Whelan har sporet framveksten av den moderne katolske, nasjonalistiske identiteten som dannet seg på 1760–1830.[10] På den annen side har den irske historikeren Marc Caball hevdet at «tidlig moderne irsk nasjonalisme» begynte å etableres etter jarlenes flukt i 1607,[11][12] basert på konseptet om «udeleligheten av gælisk kulturell integritet, territorial herredømme, og sammenkjeding av gælisk identitet med profesjonen av romersk-katolsk tro.»[13]

Tidlig nasjonalisme[rediger | rediger kilde]

Det irske underhuset, maleri av Francis Wheatley (1780) viser Henry Grattan (stående til høyre i rød jakke) som taler til parlamentarikerne.

Parlamentet på Irland, som var utelukkende sammensatt av protestanter, på 1700-tallet, krevde jevnlig mer selvstyre fra det britiske parlamentet i London, særskilt i opphevelsen av Poynings' lov, som korthet innebar at alle vedtak i Irland måtte godkjennes i London. Det var et betydelig ankemål på 1700-tallets Irland. Klagene ble støttet av folkelig stemninger som kom fra ulike publikasjoner av William Molyneux om irsk forfatningsmessig uavhengighet; det ble senere forsterket av Jonathan Swifts videreføring av disse ideene i Drapier's Letters (et kollektiv betegnelse på en rekke av sju pamfletter som ble skrevet mellom 1724 og 1725).[14][15]

Parlamentarikere som ønsket mer selvstyre opprettet Irish Patriot Party (Det irske patriotiske parti), ledet av Henry Grattan, som oppnådde betydelig lovgivende uavhengighet i årene 17821783. Grattan og radikale elementer i det «irsk whig»-partiet drev kampanje på 1790-tallet for politisk likhet for katolikker og en reform av valgrettighetene.[16] Han ønsket å beholde nyttige forbindelser med Storbritannia, best forstått ved hans kommentar: «Kanalen [Irskesjøen] umuliggjør unionen; havet umuliggjør adskillelse.»[17][18]

Statue av Wolfe Tone, Bantry, grevskapet Cork

Grattans bevegelse var kjent for å være både inklusiv og nasjonalistisk da mange av dets medlemmer var etterkommere fra den anglo-irske mindretallet. Mange andre nasjonalister som Samuel Neilson, Theobald Wolfe Tone og Robert Emmet, var også etterkommere fra plantasjefamilier som kommet til Irland siden 1600. Fra Grattan på 1770-tallet og til Parnell opp til 1890-tallet, var bortimot alle lederne for irsk separasjon protestantiske nasjonalister.

Moderne irsk nasjonalisme med demokratiske streben begynte på 1790-tallet med grunnleggelsen av Society of the United Irishmen (Samfunnet for forente irlendere). Det søkte å få slutt på diskrimineringen av katolikker og presbyterianere, og opprette en uavhengig irsk republikk. De fleste av lederne var katolikker og presbyterianere, og var inspirert av ånden fra den franske revolusjon.[19] De ønsket et samfunn uten sekterisk inndelinger, noe som ble tilskrevet det britiske herredømmet over landet. De ble støttet av den franske republikk, som på den tid var en fiende av pavedømmet og den hellige stol. De forente irlendere ledet det irske opprøret 1798 som ble undertrykk med store blodutgytelser og mange drepte. Som et resultat av opprøret stemte det irske parlamentet for å oppløse seg selv i unionsloven av 1800. Deretter satt irske parlamentsmedlemmer i London.

En av de fremste lederne, Theobald Wolfe Tone, ble tatt til fange, og krevde å bli skutt som soldat i kamp mot britisk tyranni, men han ble dømt til å bli hengt. Før dommen ble utført forsøkte han enten å ta sitt eget liv eller ble mishandlet til døde av britiske soldater. Han døde den 19. november 1798, 35 år gammel, i fengselet i Dublin, men gravlagt i Kildare i nærheten av hvor han ble født.[20]


Republikanisme[rediger | rediger kilde]

Den er også nært forbundet med republikanisme. I irsk historieskrivning og politikk er det vanlig å skille mellom nasjonalisme og republikanisme. Termen nasjonalisme brukes om enhver manifestasjon av nasjonal sinnelag, inkludert kulturelle former, for bevegelser som krevde autonomi men ikke nødvendigvis full uavhengighet og til tider for uavhengighetsbevegelser som krevde uavhengig gjennom konstitusjonelle metoder. Republikanisme brukes om de bevegelser som krevde full uavhengighet og opprettelse av en republikk. Denne retningen har oftest vært knyttet til viljen til å bruke væpnet kamp som virkemiddel. Den har også i stor grad vært knyttet med et sekulær eller ikke-sekterismesekterisk standpunkt, mens irsk nasjonalisme i større grad har vært knyttet til katolisismen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Galloway, Patrick: Irish Nationalism: Themes of Survival and Transcendence in Modern Irish Literature
  2. ^ «Irish Freedom: the History of Nationalism in Ireland», Reviews in History
  3. ^ «patria», Wiktionary, beslektet med patriot, patriark
  4. ^ «Faith & Fatherland in sixteenth-century Ireland». History Ireland. 21. juli 2015.
  5. ^ «plantation (n.)», Online Etymology Dictionary
  6. ^ a b Robert, Kee (1972): The Green Flag: A History of Irish Nationalism, ISBN 0-297-17987-X, s. 9–15.
  7. ^ Gentles, Ian (2007): «The English Revolution and the Wars in the Three Kingdoms, 1638–1652» i: Scott, H.M.; Collins, B.W.: Modern Wars in Perspective, Harlow, UK: Pearson Longman. Ian Gentles, siterte John Morrill, s. 3: «there is no stable, agreed title for the events.... They have been variously labeled the Great Rebellion, the Puritan Revolution, the English Civil War, the English Revolution and most recently, the Wars of the Three Kingdoms.»
  8. ^ Vallance, Edward: «The Glorious Revolution», BBC History
  9. ^ Parker, Kathleen: The Glorious Revolution in Ireland, Donald E. Wilkes, Jr. Collection, University of Georgia Law
  10. ^ Whelan, Kevin (1996): The Tree of Liberty: Radicalism, Catholicism and the Construction of Irish Identity 1760–1830, Cork UP. Kevin Whelans bibliografi
  11. ^ McCavitt, John (2007): The Flight of the Earls, An Illustrated History, Gill & Macmillan
  12. ^ Cavendish, Richard (2007): The Flight of the Earls, History Today 57 (9)
  13. ^ Valone, David A.; Bradbury, Jill Marie (2008): Anglo-Irish Identities 1571–1845. Bucknell University Press. ISBN 978-0-8387-5713-0, s. 39
  14. ^ The Works of the Rev. Jonathan Swift: The Drapier’s Letters - Complete, bind 9
  15. ^ Ferguson, Oliver W. (1962): Jonathan Swift and Ireland, Urbana: University of Illinois Press. Se også Larsen, Wenche (2005): Jonathan Swift and Ireland (Jonathan Swift’s response to the economic and political situation of Ireland 1720-1724: An analysis of A Proposal for the Universal Use of Irish Manufacture and The Drapier’s Letters) (PDF), Universitetet i Oslo
  16. ^ Kelly, J. (1993): Henry Grattan, Dundalgan Press, ISBN 0-85221-121-X, s. 27–35
  17. ^ Bogdanor, Vernon (2001): Devolution in the United Kingdom, OUP Oxford, s. 19
  18. ^ Matthew, H.C.G. (1997): Gladstone 1809-1898, Clarendon Press, s. 468
  19. ^ Bartlett, Thomas: «The 1798 Irish Rebellion», BBC History
  20. ^ «Tone, Theobald Wolfe», Irish Cultural Society of the Garden City Area

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Nelson, Bruce (2012): Irish Nationalists and the Making of the Irish Race. Princeton, NJ: Princeton University Press.