Reformasjonen i England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Denne artikkelen omhandler kun reformasjonen i England. For informasjon om reformasjonen generelt, se Reformasjonen.


Thomas Cranmer (1489–1556) var kong Henrik VIIIs erkebiskop av Canterbury og hovedforfatteren av den første og andre Book of Common Prayer.

Reformasjonen i England var en religiøs omveltning som sammenfaller i tid med reformasjonen i andre deler av Europa, men som allikevel er svært forskjellig i sin karakter og sitt opphav.

Den var først og fremst en politisk hendelse. Teologiske argumenter stod i utgangspunktet ikke i høysetet. Den ytre foranledningen var at kong Henrik VIII insisterte på at paven skulle sørge for at hans ekteskap ble erklært ugyldig. Bruddet med Roma kom motvillig, etter at andre midler for å få kongens vilje gjennom var prøvet. Først da Edvard VI kom på tronen ble det gjennomført et omfattende teologisk brudd med den katolske tro. Etter en tilbakevenden til katolisismen under Maria I ble reformasjonen gjenopptatt og styrket under Elizabeth I.

Lollardene ikke «forløpere» for den engelske reformasjon[rediger | rediger kilde]

Det fantes en anti-klerikal bevegelse også i England, kjent som lollardene på 1300- og 1400-tallet. Deres bevegelse hadde inspirert husittene i Böhmen. Men omkring 1520 representerte disse ikke lenger en massebevegelse, og de hadde minimal innflytelse på reformasjonens gang.

Henrik VIII og den engelske kirkesplittelse[rediger | rediger kilde]

Kongen identifiserte seg som katolikk, og skrev blant annet et kampskrift rettet mot Martin Luthers lære. Dette skriftet, som forsvarte Den katolske kirkes lære om syv sakramenter, ble godt mottatt av paven og kardinalene i Roma.

Noe som gjorde bruddet med Roma lettere, var det faktum at den engelske kirke i overveiende grad var en nasjonal kirke. Så kom det til skisma under Henrik VIII. Ut fra dette utviklet det seg en engelsk statskirke med et etterhvert sterkt reformatorisk innslag, men som også bevarte tradisjonelle katolske trekk i sin hierarkiske struktur, i liturgi og i fromhetsliv.

Da kongen ønsket å få oppløst sitt ekteskap med sin første kone, Katarina av Aragon, fikk han ikke med paven på dette. Dette første til en strid med Den hellige stol, som stadig tilspisset seg. I 1533 ble Henrik viet med Anne Boleyn av Thomas Cranmer, som hadde blitt erkebiskop av Canterbury i 1532. I mai 1533 etter erklærte Cranmer at ekteskapet med Katarina var ugyldig, og i juli samme år ble Henrik ekskommunisert av paven – ikke som heretiker, men som skismatiker.

I 1534 ble det vedtatt en lov, Act of Supremacy, som gjorde kongen til overhode for kirken i England. Den engelske kirke var dermed i realiteten opprettet, men skulle ikke bli klart definert før mange år senere. Den var fra kongens side tenkt å være en katolsk kirke, uten nevneverdige endringer i troslæren men uten tilknytningen til Den hellige stol.

Mellom 1535 og 1540 endret situasjonen seg drastisk. Thomas Cromwell ble satt til å lede prosessen som kalles «oppløsningen av klostrene». Klostrene ble dels overtalt og dels tvunget til å legge ned og overdra all eiendom til kongen. Mye av eiendommene ble så delt ut til den lokale adelen. Etterhvert oppsto det også en reaksjon mot deler av troslæren. Inspirert av reformasjonen på kontinentet gikk mange til angrep på f.eks. helgenkult og skikken med pilegrimsferder. Flere personer som hadde vært ledende i det politiske liv, som Thomas More og biskop John Fisher, ble henrettet for sin opposisjon mot den nye kirkeordningen.

Edward VI[rediger | rediger kilde]

Henrik VIII ble etterfulgt av sin sønn, Edvard VI i 1547. Den nye kongen hadde sterkere protestantiske sympatier enn sin far, og protestantiske embetsmenn fikk større makt. Nattverdsmessen ble avskaffet. Mange kirker ble angrepet, og bilder og relikvier ble ødelagt.

Maria I[rediger | rediger kilde]

Under den katolske dronning Maria kom det en motreaksjon. Den katolske kirke ble igjen eneste tillatte kirke, og et antall protestanter led nå martyrdøden under den marianske forfølgelse.

Elisabeth I[rediger | rediger kilde]

Elisabeth I gikk tilbake til protestantismen, og det er fra hennes tid at Den anglikanske kirke oppstår som en klart definert enhet. Hun innså raskt at kirken måtte romme svært forskjellige grupper, fra kalvinister til høykirkelige som praktisk talt var å regne som katolikker i sin troslære.

Se også[rediger | rediger kilde]