Slaget ved Bannockburn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 56°5′30,710″N 3°54′54,292″V

Slaget ved Bannockburn
Konflikt: Den skotske uavhengighetskrigen
Battle of Bannockburn - Bruce addresses troops.jpg
Robert Bruce taler til troppene før slaget
Dato23.-24. juni 1314
StedBannockburn sør for Stirling
ResultatSkotsk seier
Stridende parter
Skottland SkottlandEngland England
Kommandanter og ledere
Royal Arms of the Kingdom of Scotland.svg Robert BruceRoyal Arms of England.svg Edvard II av England
Styrker
5 000[1]-10 000[2]13 700[3]-25 000[4]
Tap
400[5] – 4 000[6]700 kavaleri[7]
4 000[8] – 11 000 infanteri[9]

Slaget ved Bannockburn (skotsk-gælisk): Blàr Allt nam Bànag / Blàr Allt a' Bhonnaich) var et større slag under den skotske uavhengighetskrigen. Slaget foregikk ved Bannockburn utenfor Stirling i det sentrale Skottland mellom 23. og 24. juni 1314. Det var en betydelig skotsk seier og et landemerke i skotsk historie.

I mange av de militære trefningene mellom Skottland og England var skottene underlegne og ble utradert av den mektige militære krigsmaskinen til engelskmennene. Seieren ved Bannockburn var en kombinasjon av Robert Bruce militære ledelse mot langt sterkere motstander og engelske overmot med den største engelske hæren som noen gang hadde invadert Skottland. Til tross for seieren førte det ikke til en slutt på krigen, den lå fortsatt fjorten år inn i framtiden ved forhandlingsbordet, men slo fast Robert Bruce var skottenes konge av et uavhengig kongerike som ikke bøyde seg for den engelske overmakten.[10]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

En engelsk framstilling av et bibelsk slag fra 1300-tallet som gir et inntrykk av hvordan soldater var utstyrt ved Bannockburn. Framstillingen av en konge som svinger en stridsøks i øverste halvdel har fått en del historikere til å knytte dette bildet til Bannockburn.

Den skotske uavhengighetskrig mellom Skottland og England begynte i 1296 og innledningsvis var de engelske suksessfulle under ledelse av kong Edvard I av England etter å ha vunnet slaget ved Dunbar i 1296 og erobringen av Berwick samme år.[11] Å fjerne Johan Balliol fra den skotske tronen bidro også til engelsk suksess. Skottene hadde vært seierrike i å beseire de engelske i slaget ved Stirling Bridge i 1297. Det ble imidlertid utlignet ved Edvards seier i slaget ved Falkirk i 1298.[11] Ved 1304 hadde Skottland blitt erobret, men i 1306 tok Robert Bruce den skotske tronen og skottene fikk en ny spydspiss i kampen for sin uavhengighet, og krigen ble gjenopptatt.[11]

Edvard II av England kom på den engelske tronen i 1307 ved sin fars død, men greide ikke å vise dem samme bydende lederskap som far, og den engelske posisjonen ble langt vanskeligere.[11] Stirling Castle var en av de viktigste festningene i Skottland som ble holdt av engelskmennene da den kontrollerte ruten nordover til det skotske høylandet. Beleiringen hadde vart et år allerede. Kommandanten på borgen var den skotske adelsmannen Philip Mowbray. Da Edward Bruce ikke greide å komme noen vei med beleiring inngikk han en avtale med Mowbray: hvis engelske forsterkninger ikke hadde ankommet festningen innen midtsommer, det vil si innen slutten av juni samme år, skulle Mowbray overgi Stirling Castle. Med denne avtalen mente Edward Bruce at han hadde skaffet en enkel seier for det var to år siden sist en engelsk hær hadde kommet til Skottland, og kong Edvard II av England hadde vært på kanten av borgerkrig med en fraksjon av adelskapet etter at de hadde myrdet hans yndling Piers Gaveston sommeren 1312.[11]

Stirling var av vital strategisk betydning og tapet av festningen ville være en meget pinlig for engelskmennene. Den tiden som var spesifisert i avtalen var likevel mer enn nok for kong Edvard å samle en mektig hær. I henhold til historikeren og dikteren John Barbour hadde Robert Bruce bebreidet seg over sin brors tåpelighet, men tilsvarende avtaler var høyst vanlige i middelalderen. Dundee hadde sannsynligvis falt i skotske hender ved en tilsvarende avtale i 1312. Mowbray hadde likevel fått et pusterom og kunne se framover til sommeren 1314. I England hadde den politiske situasjonen stabiliserte seg ved at kong Edvard og baronene hadde kommet overens om en usikker våpenhvile. Han kunne derfor begynne forberedelsene til å invadere Skottland.

Den engelske hæren utgjorde antagelig 2 000 kavalerister og 15 000 infanterister, mange av dem var antagelig bueskyttere med langbue.[11] I motsetning til det tungt pansrete engelske kavaleriet var det skotske kavaleriet langt lettere, egnet for forpostfektning og rekognosering, men i mindre grad egnet for å angripe og bryte gjennom fiendens linjer. Det skotske infanteriet ville ha vært utstyrt med økser, sverd, og lange spyd, men med få bueskyttere.[11]

Det er uklart i hvilken grad den engelske hæren var til den skotske, men beregninger strekker seg fra så mye som mist to eller tre ganger størrelsen på den hæren som Robert Bruce var i stand til å samle, og så lite som kun 50 prosent større.[12] I uansett tilfelle var den engelske hæren overveldende større enn den skotske.

Kong Edvard II kommer nordover[rediger | rediger kilde]

Dette bildet fra Scotichronicon (ca. 1440) er det eldste framstillingen av slaget. Kong Robert Bruce svinger en stridsøks og Edvard II flykter mot Stirling (således sammenfatter to hendelser fra begge dagene av slaget).

Edvard kom til Skottland på høysommeren 1314 med det erklærte mål å komme Stirling Castle til unnsetning. Den virkelige hensikten var selvsagt å finne og ødelegge den skotske hæren i omegnen og således avslutte krigen. England var for en gangs skyld forent i denne ambisjonen, selv om noen av de mektigste av kong Edvards adelsmenn og tidligere fiender, ledet av hans fetter Thomas Plantagenet, 2. jarl av Lancaster, ikke deltok i slaget i egen person, men hadde sendt et minimum av soldater slik som han var forpliktet til i henhold til føydal lov.

Selv om en del av adelsmennene holdt igjen var den styrken som forlot Berwick-upon-Tweed den 17. juni 1314 meget imponerende: hæren besto av rundt 2000 soldater til hest og 16 000 fotsoldater, noe som var minst 2 og kanskje 3 ganger større enn den hæren som Robert Bruce kunne håpe å samle. Det må ha vært meget vanskelig for engelskmennene å forestille seg noe annet enn total seier.

Edvard ble fulgt av mange veteraner fra tidligere krigføring i Skottland, ledet av Aymer de Valence, og andre veteraner som Henry de Beaumont og Robert Clifford.

Den mest uforsonlige av Bruces skotske fiender deltok også på engelsk side: Ingram de Umfraville, en som tidligere hadde tjenestegjort som Vokter av Skottland, og dennes slektninger Robert de Umfraville, jarl av Angus, foruten andre som fra klanene MacDouallene, MacCannene og Comynene. Den mest hatefulle av dem alle var John IV Comyn av Badenoch, den eneste sønnen til Røde Comyn som Robert Bruce hadde myrdet i en kirke i 1306 da de begge strebet den skotske tronen. Sønnen hadde vokst opp i England og kom nå tilbake til Skottland for å hevne faren.

Det var enorm føydal hær, en av de siste av sitt slag i middelalderen, som forlot England. Kong Robert Bruce ventet på dens ankomst sør for Stirling i nærheten av Bannockburn.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Lokalisering[rediger | rediger kilde]

Det er en del forvirring om det nøyaktige stedet for slaget ved Bannockburn,[13] skjønt de fleste moderne historikere er enige om at det tradisjonelle stedet,[14] hvor det er et besøksenter og det er reist en statue, ikke er det korrekte stedet.[15] Selv om det har blitt fremmet en rekke mulige alternativer kan de fleste bli avvist, noe som etterlater to utfordrere:[16]

  • et området preget av torv og kjent som Dryfield utenfor landsbyen Balquhiderock, rundt en halv km øst for det tradisjonelle stedet,[17]
  • området Carse of Balquhiderock, i underkant av 1 km nordøst for det tradisjonelle stedet, akseptert av National Trust som det mest sannsynlige stedet.[18]

Den første dagen av slaget[rediger | rediger kilde]

En tolkning av slaget ved Bannockburn den første dagen.

De fleste slag i middelalderen var kortvarige, ofte avgjort i løpet av noen få timer, og slaget ved Bannockburn er uvanlig ved at det varte i to dager.[11] Den 23. juni 1314 krysset to engelske kavaleriformasjoner over elven, den første var kommandert av jarlen av Gloucester og jarlen av Hereford.[11] De møtte en gruppe skotter, blant dem også Robert Bruce.[11] Herefords nevø Henry de Bohun red noe foran de andre, kledd i full rustning på kraftig hest og med lanse i hånden. Da han gjenkjente Robert Bruce, red han hastig mot den skotske konge. Antagelig gjenkjente også Bruce våpenskjoldet til de Bohun, og det var hans familie som hadde tatt imot hans land ved Annandale og Carrick som ble gitt av Edvard I da Bruce var flyktning. Bruce vendte sin lettere hest mot motstanderen, og trippet til side da de Bohun raste forbi og lot samtidig sin øks falle ned på skallen til hans, kuttet gjennom hjelmen og skallen. I noen sekunder var det en forbausende stillhet på begge sider mens de Bohun lå død på bakken og Robert Bruce sto igjen. Med et brøl stormet skottene mot engelskmennene som forsøkte å stille opp i formasjon. Jarlen av Gloucester ramlet av hesten sin og ble reddet av sine væpnere før de flyktet tilbake over elven. Bruce nektet sine folk å fortsette forfølgelsen, og samlet dem om seg.[11][19][20]

Den andre engelske kavaleristyrken var ledet av Robert Clifford og Henry de Beaumont, og hvor også Thomas de Gray av Heaton var med, far til kronikøren Thomas Gray som skrev Scalacronica. I henhold til denne krøniken red Robert Lord de Clifford og Henry de Beaumont, sammen med tre hundre riddere, rundt på den andre siden av skogen mot festningen, mens de holdt seg på åpen mark. Thomas Randolph, 1. jarl av Moray, nevø av Robert Bruce, ledet den avanserende skotske hærgruppen. Da han fikk høre at hans onkel hadde slått tilbake en engelsk styrke på andre siden av skogen, tenkte Randolph athan ville ha sin andel, og dro ut av skogen med sin divisjon og marsjerte over den åpne marken mot de engelske rytterne. Skotten var til fots, og da slaget brøt ut, samlet de seg tett sammen i formasjonen schiltron, som et piggsvin med lansene stikk ut om seg. I henhold til Scalacronica ble følgende ordveksling gitt:

Henry de Beaumont ropte til sine menn: «La oss vente litt; la dem komme på; gi dem rom.»

«Sir,» sa Thomas Gray, «Hva enn du gir dem tviler jeg ikke at de vil ha det alt snart nok.»

«Godt,» utbrøt den før nevnte Henry, «om du er redd, stikk av.»

«Sir,» svarte den nevnte Thomas, «det er ikke fra frykt jeg skal fly denne dagen.»[19][21]

Thomas Gray red inn mellom Beaumont ogWilliam Deyncourt og angrep hvor fienden sto tettest. William ble drept, Thomas’ hest ble spiddet på skottenes lanser, han selv slynget mot marken og deretter tatt til fange. Engelskmennene angrep deretter mer forsiktig, red rundt og forsøkte å angripe den fra alle kanter, men klarte ikke å bryte ned skottenes tette mur av lanser. Nå og da spratt en skotte fram og stakk en av hestene i buken slik at dens rytter ble slynget hjelpeløs mot marken. Dette fortsatte over flere timer uten at noen av partene fikk overtaket. Til sist greide Randolph å dra en fordel av en åpning i det engelske kavaleriet, presset schiltronen og delte fienden i to grupper. Engelskmennene ga opp; den ene halvparten flyktet nordover mot Sterling Castle mens den andre dro i retningen av den engelske hovedhæren[22] I følge Scalacronica hadde hovedhæren forlatt veien gjennom skogen og rykket fram til en slette i nærheten av Forth bortenfor Bannockburn, og slått leir på «et ulykkelig, dyp, våt myrland hvor den nevnte engelske hæren tok seletøyet av og ble værende hele natten etter sørgelig hadde mistet all selvtillit og blitt altfor misfornøyd av hendelsene denne dagen.»[21]

Den andre dagen av slaget[rediger | rediger kilde]

En tolkning av slaget ved Bannockburn, den andre dagen.

I ly av mørket krysset de engelske styrkene elven Bannock Burn og etablerte deres posisjon på sletten nedenfor den. En skotsk ridder, Alexander Seton, som var i den engelske hæren, hadde desertert og kommet seg over til den skotske hæren. Han fortalte Bruce at den engelske moralen var lav og oppmuntret ham å angripe fienden. Robert Bruce holdt tale til de skotske styrkene, som gikk som følgende, i henhold til Bernard de Linton, abbed av Arbroath og kansler av Skottland:

SitatI åtte år eller mer har jeg kjempet med all min kraft for min rett til kongeriket og for ærefull frihet. Jeg har mistet brødre, venner og slektninger. Deres egne slektninger har blitt tatt til fange, og biskoper og prester er lukket inne i fengsel. Vårt lands adel har øst fram sitt blod i krig. Disse baronene dere ser foran dere, kledd i rustning, er bestemt på å drepe oss og utslette kongeriket, nei, hele vår nasjon! De tror ikke vi kan gjøre motstand.Sitat
– Magnus Magnusson: Scottland. The Story of a Nation[23]

Om morgenen bevegde skottene seg fra New Park og mot de engelske stillingene.[11] Edvard II ble overrasket over å se den skotske hæren komme ut av skogen, og etter hvert som de kom nærmere, stoppet de opp, gikk ned i kne for bønn. Det er sagt at den engelske kongen skal ha sagt: «De ber for nåde!». En i hans følge skal ha svart: «For nåde ja, men fra Gud, ikke fra deg. Disse mennene vil erobre eller dø!»[24]

De engelske svarte på skottenes framrykking ved å angripe selv, ledet av jarlen av Gloucester. Sistnevnte hadde kranglet med jarlen av Hereford om hvem av dem som skulle lede fortroppen i kamp, og argumentert med kongen at slaget burde bli utsatt. Det fikk kongen til å anklage dem for feighet, noe som kanskje hisset Gloucester opp til å motbevise det ved å angripe.[11] Få fulgte Gloucester i angrepet og da han nådde fram til de skotske linjene ble han raskt omringet og slått ihjel. En av de som ble drept med ham var John Comyn, sønn av den drepte Røde Comyn.[25] Deretter rykket de skotske schiltronene framover og presset engelskmennene bakover.[11]

De andre skotske brigadene under ledelse av Thomas Randolph og James Douglas satt i gang et angrep mot de sammentrengte engelske ridderne. Det engelske kavaleriet var innesluttet og hadde vanskelig for å manøvre, og resultat ble at de ikke greide holde formasjonen og brøt rekkene.[11] Engelske langbueskyttere forsøkte å støtte riddernes angrep, men ble beordret til å slutte å skyte da skadde sine egne vel så mye. Det ble forsøkt på å få engelske og walisiske langbueskyttere til å skyte mot framrykkende skotter fra deres flanke, men det var hva Robert Bruce ventet på og sendte Robert Keith, marischal av Skottland, sammen med rundt 500 skotske kavalerister til å angrip dem.[11] Angerpet var så heftig at bueskytterne brøt rekkene g flyktet hals over hode. Deretter ble slaget en tett og morderisk utveksling av slag og stikk fra økser og lanser hvor det engelske infanteriet knapt ble involvert. Da slaget balanserte lot Robert Bruce sin egen brigade angripe, bestående av høylendere og folk fra de ytre øyene under ledelse av Angus Og Macdonald fra Islay. De kastet seg inn i kampen med de fryktelige høylandsropene de var fryktet for, og de engelske rekkene begynte å vakle. De skotske schiltronene rykket nådeløst framover, meter for meter, med samme ødeleggende effekt som en moderne stridsvogn. Bak dem kom vanlige skotter med deres hjemlagde våpen stormende fram for å delta i kampene. For engelskmennene så de antagelig ut som enda en angripende skotsk hær som kom friskt og uthvilt mens de selv sto på randen av utmattelse.[25]

Det ble snart klart for Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke, og Giles d'Argentan, to franske riddere kjent fra utallige turneringer, at engelskmennene holdt på å tape slaget, og at kong Edvard II måtte bli ført vekk og i trygghet. De grep reimene på hesten hans og trakk ham med seg, tett fulgt av rundt 500 riddere fra den kongelige livvakten.[26] Straks de var kommet klar av slaget, vendte d'Argentan seg mot kongen og sa: «Sir, din beskyttelse var min forpliktelse, men siden du er trygt på din vei vil jeg si farvel, for aldri har jeg flyktet fra et slag, ikke vil jeg det nå heller.» Han vendte hesten og red mot de skotske rekkene hvor han ble overmannet og drept.[27]

Engelsk tilbaketrekning[rediger | rediger kilde]

Slagemarken ved Bannockburn, 2012.

Edvard flyktet med sin personlige livgarde, og det avsluttet den gjenværende orden i slaget; panikken spredde seg og nederlaget førte til at engelskmennene flyktet for livet. Edvard kom til sist fram til Dunbar Castle, og derfra tok han et skip til Berwick. Fra det blodige nederlaget ved Bannockburn forsøkte resten av hæren å rømme til tryggheten ved den engelske grensen, rundt 145 km sørover. Mange ble drept av den forfølgende skotske hæren eller av mange vanlige skotter mens de passerte gjennom landsbygdene. Historikeren Peter Reese har sagt at «kun en større gruppe av menn — alle fotsoldater — klarte å rømme til England.»[9] Disse var en styrke av walisiske spydmenn som ble holdt sammen av deres hærfører, Maurice de Berkeley, og de flest av dem nådde fram til Carlisle.[9] Ved sette sammen tilgjengelig bevis har Reese konkludert med at «det synes tvilsomt at selv en tredjedel av fotsoldatene kom seg tilbake til England.»[9] Ut av 16 000 infanterister vil det innebære at totalt rundt 11 000 ble drept. Den engelske kronikøren Thomas Walsingham oppga at det antallet av engelske riddere som ble drept til 700,[28] mens flere enn 500 riddere ble tatt til fange for løsepenger.[29] Til sammenligning synes de skotske tapene å ha vært realtivt lette, kun to riddere var blant de som ble drept.[30]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Slaget endte med en overveldende skotsk seier til tross for at skottene var tallmessig underlegne. Slaget ved Bannockburn er betydningsfullt ved at det var den siste store trefningen mellom Skottland og England i denne fasen av den skotske uavhengighetskrigen. Deretter ble krigen ført på engelsk jord, og det presset fram en fredsavtale. I mai 1328 signerte kong Edvard III av England, som etterfulgte den svake Edvard II, traktaten av Edinburgh-Northampton som anerkjente Skottland som et selvstendig kongedømme og Robert Bruce som dets konge.

Det engelske nederlaget åpnet opp for skotske angrep mot nordlige England,[11] og gjorde det mulig for skotsk invasjon av Irland, ledet av Edward Bruce, bror av Robert Bruce. Disse hendelsene førte til sist til Arbroath-deklarasjonen av 1320 og for å få en diplomatisk avslutning kom Edinburgh-Northampton-traktaten i stand. Under denne avtalen anerkjente den engelske kronen den fulle uavhengigheten til kongeriket Skottlands, og anerkjente Robert Bruce, og hans arvinger og etterkommere, som de rettmessige herskere.

Til slaget brakte skottene med seg en enestående kiste av sølv, deres viktigste religiøse relikvie. Den kan bli sett i Edinburgh Castle hvor den nå er tom, men i selve slaget inneholdt den de hellige levningene til Skottlands store helgen Columba av Iona; litt hår og kanskje et bein. Helgenen hadde bakgrunn fra en krigerslekt og ble han derfor ofte påkalt av soldater før og under slag.

Kjente ofre[rediger | rediger kilde]

Drepte[rediger | rediger kilde]

Tatt til fange[rediger | rediger kilde]

Arv[rediger | rediger kilde]

Besøkssenteret ved Bannockburn[rediger | rediger kilde]

I 1932 presenterte Bannockburn Preservation Committee, under Edward Bruce, 10. jarl av Elgin og Kincardine, landområder for National Trust for Scotland. Ytterligere landområder ble kjøpt i 1960 og 1965 for lette ankomsten for besøkende. Et moderne monument står på en mark overfor stedet for kampen hvor det er antatt at de krigførende partene hadde slått leir natten før selve kampen. Monumentet består av to halvsirkulære murer som avbilder de motstående partene. Nær dette står en statue av Robert Bruce fra 1960-tallet, framstilt av Pilkington Jackson. Monumentet og det tilknyttede besøkssenteret er et av de mest populære turistattraksjonene i området. Slagmarken har blitt inkludert Inventory of Historic Battlefields in Scotland og er beskyttet av Historic Scotland under loven Historic Environment (Amendment) Act 2011.[31]

Besøkssenteret ved Bannockburn (Bannockburn Visitor Centre, tidligere kjent som Bannockburn Heritage Centre) administreres av National Trust for Scotland. Det er åpent daglig mellom mars og ut oktober. Den 31. oktober 2012 var bygningen stengt for demolering og reisning av en ny bygning med en ny formgivning av arkitektfirmaet Reiach & Hall, inspirert av tradisjonelle skotske bygninger.[32] Prosjektet var et partnerskap mellom National Trust for Scotland og Historic Scotland, finansiert av den skotske regjering og Heritage Lottery Fund.[33] Slagmarkens nye besøkssenter ble åpnet i mars 2014. En av attraksjonene, skapt av en fornyelse av senteret og en minnemarkering av slagmarken, er et datastyrt spill for flere spillere.[34]

I kunsten[rediger | rediger kilde]

«Scots Wha Hae» er tittelen på et patriotisk dikt av Robert Burns fra 1793. Det tjente i flere århundrer som uoffisiell nasjonalsang for Skottland inntil den i stor grad ble erstattet av «Scotland the Brave» og «Flower of Scotland». Refrenget i Skottlands uoffisielle nasjonalsang «Flower of Scotland» refererer til Skottlands seier over Edvard I og engelskmennene ved Bannockburn.

Flere kunstverk har hatt slaget som motiv. John Duncan[35] og Eric Harald Macbeth Robertson[36] malte begge Bruces kamp mot Henry de Bohun. John Phillip malte motivet hvor Bruce fikk sakramentet kvelden før kampen.[37] John Hassall har malt et tilsvarende motiv.[38] William Findlay har også avbildet Bruce i slaget.[39]

Det svenske power-metallbandet Sabaton skrev sangen «Blood of Bannockburn» på deres album The Last Stand (2016).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nusbacher, Aryeh (2000): The Battle of Bannockburn 1314. Stroud: Tempus, ISBN 0-7524-1783-5, s. 85
  2. ^ Oman, Charles ([1924] 1991): A History of the Art of War in the Middle Ages, bind II. London: Greenhill Books. ISBN 1-85367-105-3, s. 88.
  3. ^ Armstrong, Pete (2002): Bannockburn. Botley, Oxford: Osprey Publishing. ISBN 1-85532-609-4, s. 43.
  4. ^ Grant, R.G. (2008): Battle: A visual journey through 5,000 years of combat, DK Publishing, s. 118.
  5. ^ Sadler, John (1998): Scottish Battles, Biddles Ltd., s. 52–54.
  6. ^ Grant, s. 118.
  7. ^ Mackenzie, s. 88 som refererer til Walsingham, s. 141
  8. ^ Sadler, s. 52.
  9. ^ a b c d Reese, s. 174
  10. ^ «The Battle of Bannockburn, 1314», Scottland's History, BBC
  11. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Black, Jeremy (2005): The Seventy Great Battles of All Time, Thames & Hudson Ltd. ISBN 0-500-25125-8, s. 71–73.
  12. ^ Watson, F. (3. februar 2011): «In Our Time: The Battle of Bannockburn», BBC Radio
  13. ^ Historic Environment Scotland: «Battle Of Bannockburn (47243)», Canmore.
  14. ^ «OS 25 inch map 1892-1949, with Bing opacity slider», National Library of Scotland. Ordnance Survey.
  15. ^ Mackenzie, W. M. (1913): The Battle of Bannockburn: a Study in Mediaeval Warfare, Publisher: James MacLehose; Glasgow.
  16. ^ Barrow, Geoffrey W.S. (1998): Robert Bruce & The Community of The Realm of Scotland. ISBN 0-85224-604-8
  17. ^ Barron, Evan Macleod (1934): The Scottish War of Independence: a Critical Study, R. Carruthers & Sons, 2. utg.
  18. ^ Christison, Philip (1960): Bannockburn: The Story of the Battle, Edinburgh: The National Trust for Scotland.
  19. ^ a b Scott, Ronald McNair (1982): Robert the Bruce. Kong of Scots, Carrol & Graf, s. 153
  20. ^ Hyland, Ann (1998): The Warhorse 1250–1600, UK: Sutton Publishing, s. 38
  21. ^ a b Maxwell, Herbert, overs. (1907): Scalacronica
  22. ^ Scott, Ronald McNair (1982): Robert the Bruce, s. 154
  23. ^ Magnusson, Magnus (2000): Scottland. The Story of a Nation, Grove Press, s. 184
  24. ^ Scott, Ronald McNair (1982), s. 158
  25. ^ a b Magnusson, Magnus (2000), s. 185
  26. ^ Scott, Ronald McNair (1982), s. 159
  27. ^ Scott, Ronald McNair (1982), s. 160
  28. ^ Mackenzie, W.M. (1913), s.88 refererer til Walsingham, s. 141
  29. ^ Mackenzie, W.M. (1913), s. 90
  30. ^ Reese, s.176
  31. ^ «Inventory battlefields», Historic Scotland.
  32. ^ «Bannockburn Heritage Centre closes before demolition», BBC News. 31. oktober 2012.
  33. ^ «Bannockburn : About the project», Battle of Bannockburn
  34. ^ «The Battle of Bannockburn Visitor Centre Opens», Battle of Bannockburn
  35. ^ «Bruce and De Bohun», ArtUK. The Stirling Smith Art Gallery & Museum.
  36. ^ «Robert the Bruce and de Bohun», ArtUK. The Fleming Collection
  37. ^ «Robert the Bruce on the Eve of Bannockburn Receiving the Sacrament from the Abbot of Inchaffre», ArtUK. Brechin Mechanics' Institute.
  38. ^ «Bannockburn», ArtUK. Kelvingrove Art Gallery and Museum.
  39. ^ «The Liberation of Scotland (The Battle of Bannockburn)», ArtUK. Glasgow Museums Resource Centre (GMRC).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primær[rediger | rediger kilde]

  • Barbour, John (1964): The Bruce, overs. A.A.M. Duncan.
  • Bower, Walter (1987–1993): Scotichronicon, red. D.E.R. Watt,
  • Gray, Thomas (1913): Scalicronica, redigert og oversatt av Herbert Maxwell.
  • The Lanercost Chronicle, redigert og oversatt av Herbert Maxwell, 1913.
  • Vita Edwardi Secundi (Life of Edward the Second), red. N.D. Young, 1957.
  • Walsingham, Thomas: Historiana Anglicana.

Sekundær[rediger | rediger kilde]

  • Armstrong, Pete (2002): Bannockburn 1314: Robert Bruce's Great Victory, illustrert av Graham Turner, Osprey Publishing, ISBN 1-85532-609-4
  • Barrow, G.W.S. (1988): Robert Bruce and the Community of the Realm of Scotland, ISBN 0-85224-604-8
  • Brown, C.A. (2008): Bannockburn 1314, History Press, Stroud, ISBN 978-0-7524-4600-4.
  • Brown, Chris A. (2003): Robert the Bruce. A life Chronicled, Tempus
  • Brown, Michael (2004): The Wars of Scotland, 1214-1371, New Edinburgh History of Scotland, Edinburgh University Press
  • Mackenzie, W.M. (1989): Bannockburn: A Study in Medieval Warfare, The Strong Oak Press, Stevenage (første utgivelse 1913), ISBN 1-871048-03-6
  • MacNamee, Colm (1997): The Wars of the Bruces: Scotland, England and Ireland, 1306-1328, Tuckwell Press, Ltd.
  • Magnusson, Magnus (2000): Scottland. The Story of a Nation, Grove Press.
  • Nicholson, R. (1974): Scotland-the Later Middle Ages.
  • Prestwich, M. (1980): The Three Edwards: War and State in England, 1272–1377
  • Ramsay, J. H. (1913): The Genesis of Lancaster, 1307–99.
  • Reese, P. (2003): Bannockburn, Canongate, Edinburgh, ISBN 1-84195-465-9
  • Scott, William (2005): Bannockburn Proved: Why is the Carse of Balquhiderock the Site of the Battle of Bannockburn?, Elenkus

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]