Gnaeus Julius Agricola

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Julius Agricola, statue i Bath, England

Gnaeus Julius Agricola (født 13. juli 40 i Forum Iulii - Fréjus - i Gallia Narbonensis; død 23. august 93) var en romerrsk embedsmann. Agricola ble kvestor i 64 i Lilleasia, i 68 pretor og folketribun i Roma. Under keiser Vespasian kjempet han i Britannia og forvaltet fra 73 til 76 Aquitania. i År 76 ble han konsul, og ble sendt i 77 till Britannia, der han utvidet romernas besittelser helt opp til elven Tay. Keiser Domitian hjemkalte ham i år 84. Deretter levde Agricola et ytterst tilbaketrukket liv.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Gnaeus Julius Agricola ble født i Gallia Narbonensis, den sørlige del av dagens Frankrike. Foreldrene var Julius Graecinus og Procilla. Han giftet seg med Domitia Decidiana, og de fikk en datter sammen, antagelig ved navn Julia Agricola, som giftet seg med historikeren Tacitus. Hans svigersønn skrev om hans felttog, og var en av hans fremste støttespillere.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Karrieren startet med en periode som militærtribun i Britannia fra 58 til 62, i staben til Gaius Suetonius Paulinus. Etter å ha vendt tilbake til Roma var han folketribun i 66 og kvestor i 68. I 71 ble han legat til guvernøren i Britannia, Quintus Petillius Cerialis, og kommandant for legionen XX Valeria Victrix. Da Cerialis forlot Britannia ble Agricola guvernør i Galllia Aquitania. Dette førte også at hans stand ble endret fra plebeier til patrisier. Årene i Gallia var fredelige.

I 77 ble han utnevnt til konsul, og året etter til guvernør i Britannia. Han lyktes i å beseire kelterne i det som nå er Wales og det nordlige England. Deretter invaderte han dagens Skottland og beseiret caledonerne i slaget ved Mons Graupius. Det var i Agricolas tid som guvernør at den romerske flåte for første gang seilte rundt De britiske øyer.

I 84 ble han kalt tilbake til Roma, angivelig fordi hans felttog ble for kostbart, men det er sannsynlig at den egentlige grunnen var at keiser Domitian engstet seg over hans fremganger. Han ble innvilget et triumftog, men falt i unåde hos keiseren.

I 93 døde han tenfor Roma, i realiteten i eksil etter å ha nektet å ta imot embetet som guvernør i provinsen Africa. Etterpå verserte rykter om at han var blitt forgiftet, men det synes som om Tacitus, som er den som har nedtegnet Agricolas biografi, ikke selv fester noen lit til dette.

Litteratur[rediger | rediger kilde]



Forgjenger:
 Sextus Julius Frontinus 
Romersk guvernør i Britannia
(7884)
Etterfølger:
 antagelig Sallustius Lucullus