Hopp til innhold

Irish Parliamentary Party

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Irish Parliamentary Party
LandIrland Storbritannia
Grunnlegger(e)Isaac Butt
Grunnlagt1882
Nedlagt1921
ForgjengerHome Rule League
IdeologiIrsk nasjonalisme
Irish Parliamentary Party på Commons

Irish Parliamentary Party (IPP) var et politisk parti i Irland; også omtalt som Irish Party eller Home Rule Party. Det ble dannet i 1874 av Isaac Butt, lederen av Nationalist Party, og erstattet det uformelle Home Rule League.[1][2] Partiet var et offisielt parlamentarisk parti for irske nasjonalistiske parlamentsmedlemmer valgt til Underhuset i Westminster i Storbritannia og Irland fram til 1918. Dets sentrale mål var lovgivningsmessig uavhengighet for Irland og jordreform. Dets konstitusjonelle bevegelse var avgjørende for å legge grunnlaget for irsk selvstyre gjennom tre irske lovforslag om hjemmestyre.

Partiets representanter i Det britiske parlamentet måtte sverge på at de skulle sitte sammen med, agere sammen med og stemme sammen med partiet. Dette er et av de tidligste eksempler på formalisering partipisk i vestlig politikk. Medlemmene fikk også lønn fra partiets kasse, i en tid hvor det ble forutsatt at parlamentsmedlemmer var økonomisk uavhengige. Dette førte til at personer fra middelklassen hadde en reell mulighet til å gå inn i toppolitikken.

Opprinnelse

[rediger | rediger kilde]
Isaac Butt (1813–1879) var en irsk advokat, parlamentsmedlem og nasjonalistleder som, om ikke opphavsmannen til begrepet «Home Rule», var den første som gjorde det til et effektivt politisk slagord.

IPP utviklet seg fra Home Rule League, som Isaac Butt grunnla etter at han hoppet av fra Irish Conservative Party i 1873. Førstnevnte forsøkte å oppnå en begrenset form for frihet for Irland innenfor Det forente kongerike Storbritannia og Irland for å håndtere irske innenriksanliggender i den protestantiske godseierklassen. Den var inspirert av William Ewart Gladstones og hans Liberal Partys suksess i stortingsvalget i 1868 under slagordet «Rettferdighet for Irland», der liberalerne vant 65 av de 105 irske setene i Westminster. Gladstone sa at hans oppgave var å berolige Irland. Loven Irish Church Act 1869, som skilte Den irske kirke fra Den engelske kirke,[3] sørget for avviklingen av den anglikanske kirken i Irland, hvor medlemmer i Irland var i et klart mindretall og i stor grad ville ha stemt konservative.[4] Han introduserte også sin første jordlov som førte til loven Landlord and Tenant (Ireland) Act 1870, som implementerte begrensede leietakerrettigheter, og dermed innskrenket de irske godseiernes makt til vilkårlig å kaste ut leietakere. Først støttet det katolske hierarkiet Gladstones tilsyn med irske anliggender, i håp om å få økonomisk støtte til et katolsk universitet. Men utdanningsprogrammet hans fra 1873 sørget ikke for et konfesjonelt universitet.

Home Rule Association (HOFSA), en pressgruppe lansert av Isaac Butt til støtte for selvstyre for Irland,[5] tok utdanningsspørsmål og jordreform inn i sitt program, og hierarkiet favoriserte da et parlament basert i Dublin. Det økende antallet katolske medlemmer i foreningen skremte bort det protestantiske elementet av godseiere. Foreningen ble oppløst, og Butt erstattet den med Home Rule League, dannet etter en konferanse i Dublin i november 1873.[6] Gladstone utlyste uventet et stortingsvalg i 1874, noe som bidro til å bringe Home Rule League i forgrunnen. I henhold til Ballot Act 1872 skulle stemmer i parlamentsvalg avgis privat for første gang.[7] League satte utdanning (innenfor kirkesamfunn), jordreform og løslatelse av politiske fanger i sentrum for bevegelsen. Den hadde problemer med å finne pålitelige kandidater til å støtte sin selvstyre-sak, men lyktes i å vinne seksti irske seter, mange med tidligere liberale.[8]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Partiet innviet

[rediger | rediger kilde]

Etter parlamentsvalg i 1874 samlet førtiseks medlemmer seg i Dublin og organiserte seg i et eget irsk parlamentsparti i Underhuset.[9] De politiske utsiktene virket først oppmuntrende, men partiet klarte ikke å oppnå noe, ettersom liberalene og Gladstone hadde tapt valget. Isaac Butt holdt noen taler som ble godt mottatte, men klarte ikke å overtale noen av de store partiene til å støtte lovforslag som var gunstige for Irland, og ingenting av det verdt å ta nådde lovbøkene.[10]

En mindre gruppe utålmodige unge irske medlemmer, distanserte seg fra Butts mangel på selvsikkerhet. Ledet av Charles Stewart Parnell, Joseph Biggar, John O'Connor Power, Edmund Dwyer Gray, Frank Hugh O'Donnell og John Dillon, hvorav noen hadde nære forbindelser med fenianbevegelsen, tok de i bruk metoden med parlamentarisk «obstruksjonisme»[11] i løpet av 1876–1877,[12] for å bringe Westminster ut av sin selvtilfredshet overfor Irland. Det ble gjort ved å foreslå endringer i nesten alle lovforslag og holde lange taler over natten. Dette brakte ikke Home Rule nærmere, men bidro til å revitalisere det irske partiet. Butt anså obstruksjonisme som en trussel mot demokratiet; i praksis var den største bragden å bidra til å bringe Parnell i forgrunnen av den politiske scenen. En intern kamp startet mellom Butts flertall og Parnells mindretall, noe som førte til en splittelse i partiet; Parnell var fast bestemt på å få kontroll over Home Rule League.[13]

Drivkraften bak jordkrigen

[rediger | rediger kilde]

Parnell jobbet først med hell for å få løslatt fenianere som gikk glipp av Gladstones tidligere amnesti, herunder Michael Davitt. Etter løslatelsen i 1877 reiste Davitt til Amerika for å møte John Devoy, den ledende irsk-amerikanske fenianeren, og samle inn penger. I løpet av 1878 møtte Parnell også ledende medlemmer av irsk-amerikanske fenianere. I oktober gikk Devoy med på en ny avvikelse for å skille militante fra den konstitusjonelle bevegelsen for å fremme veien mot selvstyre. Gjennom hele 1879 fortsatte Parnell å kjempe for jordreform, og da Davitt grunnla Irish National Land League, for å hjelpe å hjelpe fattige leilendinger,[14] i oktober 1879 ble Parnell valgt til president, men tok ikke kontroll over den, og foretrakk å fortsette å holde massemøter. Isaac Butt døde senere samme år, og Parnell holdt tilbake kontrollen over partiet. I stedet reiste han til Amerika med John Dillon på et innsamlingsoppdrag for politiske formål og for å lindre nøden i Irland etter at en verdensøkonomisk depresjon senket salget av landbruksprodukter.

Ved parlamentsvalget i 1880 ble sekstifire medlemmer som var tilhengere av hjemmestyre valgt, tjuesju Parnell-tilhengere, noe som i mai la grunnlaget for nominasjonen hans som leder for et splittet hjemmestyreparti og for et land på randen av en jordkrig. Han forsto umiddelbart at det å støtte agitasjon for jord var et middel for å oppnå målet om selvstyre. De konservative under Disraeli hadde tapt valget, og Gladstone var igjen statsminister. Han forsøkte å avdramatisere jordspørsmålet med dobbelte eierskap i loven Land Law (Ireland) Act 1881,[15] men som ikke greide å fjerne utkastelser av leietakere. Parnell og hans partiløytnanter, William O'Brien, John Dillon, Michael Davitt og Willie Redmond, gikk inn i en bitter verbal offensiv og ble fengslet i Kilmainham fengsel i oktober 1881 under den irske Coercion Act, som ga et juridisk grunnlag for økte statlige makter til å undertrykke folkelig misnøye og uorden,[16] i for å ha «sabotert Land Act», hvorfra No Rent-manifestet ble utstedt fra de fengslete lederne som oppfordret til en nasjonal streik for leietakere, noe som delvis ble fulgt.[17] Selv om forbundet frarådet vold, økte jordbrukskriminaliteten kraftig.

Våpenhvile og traktat

[rediger | rediger kilde]
Charles Stewart Parnell, grunnleggeren av IPP.

I april 1882 forsøkte Parnell å inngå en avtale med regjeringen. Forliket innebar å trekke tilbake manifestet og forplikte seg til å bekjempe jordbrukskriminalitet, siden militante tiltak aldri ville føre til selvstyre. Den såkalte Kilmainham-traktaten mellom den liberale britiske statsministeren William Ewart Gladstone og Parnell var en våpenhvile ikke ulik andre våpenhviler som fulgte, markerte et kritisk vendepunkt i Parnells lederskap, selv om den resulterte i tap av støtte fra Devoys amerikansk-irske tilhengere. Hans politiske diplomati bevarte imidlertid den nasjonale selvstyrebevegelsen selv etter de brutale mordene i Phoenix Park i Dublin i mai på Irlands den nyutnevnte sjefssekretær og hans undersekretær. Attentatet ble utført av medlemmer av en republikansk organisasjon kjent som Irish National Invincibles,[18]en mer radikalt utbrytergruppe fra dIrish Republican Brotherhood. I de neste tjue årene sluttet fenianere og militante tiltak med fysisk makt å spille en rolle i irsk politikk.

Med Land League undertrykt og internt splittet, gjenopplivet Parnell den i oktober som Irish National League (INL). Den kombinerte moderat agrarparti, et selvstyreprogram med valgfunksjoner. Den var hierarkisk og autokratisk i struktur, med Parnell som utøvde enerådende autoritet og direkte parlamentarisk kontroll. Parlamentarisk konstitusjonalisme var den fremtidige veien. Den uformelle alliansen mellom den nye, strengt disiplinerte National League og den katolske kirke var en av hovedfaktorene for revitaliseringen av den nasjonale selvstyresaken etter 1882. Parnell så at den eksplisitte støtten til katolisismen var av avgjørende betydning for at dette prosjektet skulle lykkes. Ved utgangen av 1882 hadde organisasjonen allerede 232 avdelinger, i 1885 økte den til 592 avdelinger. Han overlot den daglige driften av forbundet til sine løytnanter Timothy Harrington som sekretær, William O'Brien, redaktør for avisen United Ireland, og Tim Healy.

Parnells dominans

[rediger | rediger kilde]
Charles Stewart Parnell taler i et møte, ca. 1881.

Parnells nye Irish Parliamentary Party fremsto raskt som et strengt disiplinert – én forfatter beskrev det som «et regiment ledet av C.S. Parnell og av Michael Davitt»[19] og generelt sett et energisk parlamentarikerkorps med strenge regler. Innsettelsen av «partiløftet» i 1884 forsterket avgjørende at hvert medlem var pålagt å sitte, handle og stemme med partiet, et av de første tilfellene av en «innpisker» (Richard Power) i vestlig politikk. Medlemmene fikk også utbetalt stipend, eller utgiftsgodtgjørelse fra partimidler, noe som bidro både til å øke valgdeltakelsen i parlamentet og gjorde det mulig for medlemmer av middelklassen som William O'Brien eller senere D.D. Sheehan å delta i parlamentet, lenge før andre parlamentsmedlemmer først mottok statlig lønn i 1911.[20] Profilene til de 105 irske parlamentsmedlemmene hadde endret seg betydelig siden 1868 da 69 % var godseiere/jordutleiere eller sønner av utleiere, redusert til 47 % innen 1874. De med yrkesbakgrunn økte fra 10 % til 23 % i samme periode, og tidlig på 1890-tallet oversteg yrkesaktive 50 %.

Nå som Parnell var på sitt høydepunkt, presset han Gladstone til å løse det irske spørsmålet med Home Rule, men liberalene var splittet. Parnell tok deretter parti med de konservative. Gladstones andre regjering falt, og lord Salisburys konservative dannet en administrasjon. Begge partiene kurtiserte nå Parnell.

Resultatet av Parnells reformer og omorganisering gjenspeiles fullt ut i parlamentsvalget november–desember 1885. Dette valget var det første som ble utkjempet under den utvidede stemmeretten i reformloven av 1884. Reformloven hadde økt antallet irer med stemmerett fra 220 000 til 500 000, hvorav mange var småbønder. Valget økte den totale representasjonen av det irske partiet fra 63 til 85 seter, herunder sytten i Ulster. I januar 1886 hadde INL utviklet seg til 1262 avdelinger og kunne hevde å dekke den store mengden irsk-katolsk offentlig stemning. Den fungerte ikke bare som en valgkomité for det irske partiet, men også som lokal lovgiver, uoffisielt parlament, regjering, politi og høyesterett. Parnells personlige autoritet i organisasjonen var enorm. INL var en formidabel politisk maskin bygget i den tradisjonelle politiske kulturen i det irske landlige Irland. Det var en allianse av leietakere, butikkeiere og vertshusholdere. Ingen kunne stå imot den.[21]

Partiet sikret seg et sete i den engelske byen Liverpool, som hadde et stort irsk-katolsk samfunn. T.P. O’Connor vant setet for valgkretsen Liverpool-Skottland i 1885 og beholdt det i alle valg fram til sin død i 1929 – selv etter at selve partiet gikk under (O’Connor ble valgt uten motkandidat i valgene i 1918, 1922, 1923, 1924 og 1929).[22]

IPP kom ut av parlamentsvalget i 1885 med å holde på maktbalansen. Liberalerne hadde vunnet 335 seter, men IPPs 86 seter var nok til å holde de 249 konservative ved makten for tiden.[21]

Home Rule forsinket

[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1886 erklærte Gladstone at han stilte seg velvillig til Home Rule. Parnells parti byttet side, slik at Gladstone kunne danne sin tredje regjering. Gladstone introduserte den første Home Rule-loven i 1886, og etter en lang og heftig debatt holdt han en bemerkelsesverdig tale om Home Rule der han ba parlamentet om å vedta lovforslaget. Det ble imidlertid nedstemt med 341 mot 311 stemmer. Lovforslaget forårsaket alvorlige opptøyer i Belfast sommeren og høsten 1886, der mange ble drept.

Siden 1882 har Parnells vellykkede kamp for selvstyre skapt stor angst blant protestanter og unionister både i nord og sør. De fryktet at katolsk intoleranse fra et nasjonalistisk parlament i Dublin som ville pålegge industrien tollsatser. Mens mesteparten av Irland primært var landbruksbasert, var seks av grevskapene i Ulster preget av tungindustri og ville bli påvirket av eventuelle tollbarrierer som ble innført.[23] Dette resulterte i gjenopplivingen av den Oransjeordenen for å kjempe imot Home Rule og samtidig opprettelsen av et irsk unionistparti. Mens de konservative som spilte på «Ulster-kortet», og deler av den liberale fraksjonen som stemte mot lovforslaget, antydet Gladstone at det til slutt kanskje måtte søkes en separat og adskilt løsning for Ulster. Hans observasjon ga gjenklang langt inn i det neste århundret.

Det liberale partiet var splittet i spørsmålet om irsk selvstyre (Home Rule). Etter at Gladstones lovforslag om selvstyre gikk på nederlag, fikk han innvilget et parlamentvalg i juli 1886, men resultatet svingte i motsatt retning. De konservative var det største partiet og klarte å danne en mindretallsregjering med løs støtte fra den liberale fraksjonen, Det liberale unionistpartiet, som var motstandere av selvstyre.

Det irske partiet beholdt 85 seter, og i årene fram til 1889 fokuserte de på den formidable skikkelsen Parnell, som fortsatte å kreve Home Rule og å forsikre engelske velgere om at det ikke ville være noen trussel for dem. I denne perioden var National League ute av kontakt med ham og først og fremst opptatt av sine egne interesser. De opprettholdt lokal agitasjon under en «kampanjeplan» (Plan of Campaign; en krigslist for å føre de irske leietakernes kamp mot utleierne og for å fremme det ikke fullstendig løste jordspørsmålet. Samtidig bidra til at liberale velgere sakte økte sin støtte til Home Rule.[24][25]

Parnell-skandale

[rediger | rediger kilde]
Katharine O'Shea var en engelsk kvinne med aristokratisk bakgrunn. Et utroskapsforhold med den irske nasjonalisten Charles Stewart Parnell førte til en mye omtalt skilsmisse i 1890 og hans politiske fall. Hun skrev også en bok om Parnell som utkom i 1914.[26]

Parnell avslørte med hell et forsøk på å bruke de forfalskede Pigott-papirene til å assosiere ham og partiet hans med kriminalitet og vold; han ble frikjent i februar 1890.[27][28] Gladstone inviterte Parnell til sitt landsted (Hawarden i Flintshire) for å diskutere en fornyet lov om Home Rule. Dette var høydepunktet i Parnells karriere. Siden 1880 hadde han imidlertid hatt et nært familieforhold med Katharine O’Shea. Hun var en engelsk kvinne av aristokratisk bakgrunn, og ikke minst gift, som fødte ham tre barn. Skilsmissesaken hennes kom først for retten sent i 1890, der Parnell innstevnet.[29] Dette var en politisk skandale for det engelske viktorianske samfunnet. Gladstone reagerte med å informere Parnell om at hvis han ble gjenvalgt til leder av det irske partiet, ville Home Ruke bli trukket tilbake. Parnell avslørte ikke dette til partiet sitt og ble valgt til leder 25. november.

En uke senere varte et ekstraordinært møte i partiet i hele seks dager, og etter hvert forlot 45 «anti-parnellitter» møtet. Han satt igjen med 27 trofaste tilhengere, der J.J. Clancy var en av hans viktigste forsvarere. Begge sider kom tilbake til Irland for å organisere sine støttespillere i to partier, den tidligere Parnell-kontrollerte Irish National League (INL) under John Redmond og John Dillons anti-Parnell Irish National Federation (INF), grunnlagt i 1891. Mellomvalget i 1891 ble utkjempet med bitter gift av INFs anti-parnell-utsagn, der Dillon og Healy kom med ekstremt personlige angrep på Parnell. INF ble også støttet av det katolske presteskapet som gikk til aggressive ytterligheter for å sikre at INF-kandidatene.[30]

Parnell jobbet utrettelig mellom Irland og Storbritannia og holdt taler for å få støtte, noe han faktisk fikk fra Irish Republican Brotherhood som støttet ham. Han giftet seg i juni 1891 med fru O’Shea. Etter en valgkampturné i det vestlige Irland ble helsen hans alvorlig forverret, og han døde i oktober i ekteparets hjem i Brighton. Han ble gravlagt i Dublin og begravelsen ble besøkt av 200 000 mennesker. I sine taler var han alltid overbevist om et Irland som var fullstendig atskilt fra Storbritannia, men var samtidig tvetydig, og forpliktet seg aldri eller distanserte seg fra bruk av fysisk makt.

Partiet delt

[rediger | rediger kilde]

I det påfølgende parlamentsvalget i 1892 vant Redmonds parnellitter en tredjedel av stemmene for irsk selvstyre/nasjonalistene (18,2 % parnellitter mot 58,9 % for anti-parnellitter), men bare ni seter. Anti-parnellitter fikk 72 parlamentsmedlemmer fordelt mellom Dillon og et fragmentert mindretall på seks av Healys tilhengere – People's Rights Association. Gladstone og liberalerne var igjen ved makten, og de delte hjemmestyrerne holdt maktbalansen. Gladstone fremmet sin lovede andre lov om Home Rule i 1893. Den ble behandlet i tre behandlinger i Underhuset av William O'Brien og vedtatt i september med 301 stemmer mot 267. Unionistkonvensjoner i Dublin og Belfast oppfordret til å motsette seg lovforslaget, og fordømte muligheten for deling. En uke senere avviste 419 medlemmer i Overhuset det, bare 41 støttet det. Gladstone trakk seg tilbake i 1894.[31]

De konservative og liberale unionistene kom tilbake til makten ved stortingsvalget i 1895, nå i koalisjon og forble ved makten til 1905. I disse årene var ikke Home Rule på agendaen. I stedet, med Arthur Balfours såkalte Constructive Unionism som tilnærming for å løse det irske spørsmålet, vedtok de mange viktige reformer introdusert av de irske medlemmene, som på den annen side ikke gjorde noen anstrengelser for å bilegge partiforskjellene sine. Dette avlet apati blant den irske offentligheten overfor politikk, og sårt tiltrengte økonomiske bidrag fra Amerika ebbet ut. I denne perioden med politisk uorden og uenighet om formål vendte unge irske nasjonalister seg i stedet til landets nye kulturelle og militante bevegelser, noe som gjorde det mulig for kirken å fylle det politiske vakuumet.

Den uløste situasjonen om jordreform var igjen drivkraften bak fornyet politisk aktivitet. William O’Brien hadde trukket seg fra parlamentet til Mayo, og i 1898, drevet av bondesamfunnets vanskelige behov for mer land, dannet han i 1898 sammen med Davitt en ny jordbevegelse, United Irish League (UIL). Den spredte seg raskt først i vest, året etter over hele landet i likhet med den gamle Land League, og tiltrakk seg medlemmer fra alle fraksjoner av de to splittede partiene. O’Brien truet med å fortrenge dem og ta over begge.[32]

Gjenoppbyggingen

[rediger | rediger kilde]

Utbruddet av den andre boerkrigen i 1899 ble fordømt av begge irske fraksjoner; deres samlede opposisjon bidro til å skape en viss forståelse mellom dem. Innen 1900 tvang trusselen om at O'Brien ville overmanne og utmanøvrere dem ved det kommende valget de to splittede partiene, INL og INF, til å gjenforenes. Han var den viktigste drivkraften og kan med rette betraktes som en arkitekt bak forliket i 1900 ved å slå dem sammen under et nytt program for agrar agitasjon, politisk reform og selvstyre til et nytt samlet irsk parlamentarisk parti.[33] Redmond, leder for den mindre INL-gruppen, ble valgt som leder, hovedsakelig på grunn av de personlige rivaliseringene mellom INFs anti-parnellistiske ledere. Etter at partiet fikk 77 parlamentsmedlemmer ved stortingsvalget i 1900, fulgte en periode med betydelig politisk utvikling.

United Irish League (UIL), eksplisitt utformet for å forsone det fragmenterte partiet, ble akseptert som de parlamentariske nasjonalistenes viktigste støtteorganisasjon, og O’Brien intensiverte sin kampanje for agrare agitasjon med dette. Oppmuntret av sjefssekretær George Wyndham og initiert av moderate godseiere ledet av Windham Wyndham-Quin, lord Dunraven, fulgte jordreformkonferansen i desember 1902, som med hell siktet mot en løsning gjennom en forsonende avtale mellom godseiere og leietakere. O’Brien, Redmond, T.W. Russell (som talte for Ulster-leietakerne) og Timothy Harrington representerte leietakersiden.[34] Resultatet ble grunnlaget for at O’Brien orkestrerte den enestående loven Land Purchase (Ireland) Act 1903 (Wyndham Land Act)[35] gjennom parlamentet, som gjorde det mulig for leietakere å kjøpe ut godseierens jord til gunstige livrenter, samtidig som de ga godseierne en premiumpris. De siste godseierne solgte seg ut på 1920-tallet, og dermed endte det eldgamle irske jordspørsmålet.[36]

Fornyet splittelse

[rediger | rediger kilde]
William O’Brien, parlamentsmedlem (1852–1928), irsk politiker, journalist, og parlamentsmedlem i Storbritannias parlament.

Den mesterlige strategien William O’Brien tok i bruk for å få til enighet om landkjøp mellom leietakere og utleiere under loven, var en rimelig stor suksess, ettersom den resulterte i en strøm av utleiere som solgte og leietakere som kjøpte.[37] Dillon, nestlederen i partiet, misbilliget loven fordi han motsatte seg enhver forhandling med utleiere. Michael Davitt protesterte mot bondeeierskap og krevde nasjonalisering av land.[38] Sammen med Thomas Sexton, redaktør for partiets Freeman's Journal, den ledende nasjonalistiske avisen,[39] førte de kampanje mot O’Brien og angrep ham voldsomt for å sette landkjøp og forlik foran selvstyre. O’Briens appell til Redmond om å undertrykke motstanden deres ble ikke hørt. Etter å ha uttalt at han ikke gjorde noen fremskritt med politikken sin, trakk han seg fra sitt parlamentariske sete i november 1903. Det var et alvorlig tilbakeslag for partiet, samtidig som det gjorde en gang nære venner til dødsfiender.[40] O’Brien engasjerte seg deretter i løpet av 1904–1905 med Irish Reform Association (et forsøk på å innføre begrenset delegert selvstyre i Irland)[41] og i 1907 med loven Irish Council Bill,[42] som han så på som et skritt i riktig retning, eller «Home Rule by rater», men som ble like fordømt av hans motstandere.

O’Briens UIL ble overtatt av Dillons protegé og allierte, Joseph Devlin, en ung parlamentsmedlem fra Belfast, som partiets nye sekretær. Devlin hadde et tiår tidligere grunnlagt den katolske, sekteriske, nyribbinstiske brorskapsorganisasjonen Ancient Order of Hibernians (AOH) i USA,[43] og organiserte partiets framvekst først i Ulster, og etter at han hadde fått kontroll over UIL, til slutt over hele sør, og i stor grad fortrengte UIL. Det irske partiet ble stadig mer avhengig av AOH,[44] selv om partiets forsøk på å knuse «fraksjonisme» fra støttespillere av Healys og O’Brien, som ble utført gjennom partiets nasjonale organisasjon, UIL.[45] Ved parlamentsvalget i 1906 kom liberalerne tilbake til makten med 379 seter, et overveldende flertall på 88 over alle andre partier, etter at de hadde lovet Home Rule. Redmonds IPP, nå med 82 seter, var først fornøyd inntil liberalerne trakk seg tilbake løftet om Home Rule, vel vitende om at det ikke hadde noen sjanse i Overhuset.

Splittelsen mellom IPP og O’Brien ble dypere etter at han bidro til å lede James Bryces lovforslag 1906 Labourers (Ireland) Act gjennom parlamentet, som ga storstilt statlig finansiering til et program med omfattende sosialboliger på landsbygda. I de påfølgende fem årene ble over 40 000 arbeidereide hus, som sto på et mål land og ble kjøpt til lave årlige livrenter, reist av lokale grevskapskommuner. Loven, og den påfølgende Laborers Act av 1911, huset over en kvart million bygdearbeidere og deres familier og forvandlet dermed den irske landsbygda.[46]

I 1907 ble Richard Hazleton ny partisekretær. Utenfor partiet på denne tiden var parlamentsmedlemmene William O'Brien, adelsmannen Thomas Esmonde, T.M. Healy, Charles Dolan, John O'Donnell, Augustine Roche og D.D. Sheehan. Redmond fremmet forslag om å gjenforene partiet, og det ble innkalt til et møte i Mansion House i Dublin i april 1908.[47] O’Brien og andre sluttet seg midlertidig til partiet for enhetens skyld. Men på grunn av hans krav om ytterligere statlig finansiering til landkjøp ble O’Brien til slutt forkastet for godt på en Dublin-konvensjon i februar 1909 av partiets energiske militante støtteorganisasjon, Devlins «Hibernians». Deretter grunnla O’Brien sitt eget politiske parti i mars 1909, All-for-Ireland League (AFIL),[48] som varte fram til 1918.[49]

Oppløsning

[rediger | rediger kilde]

Etter det britiske parlamentsvalget 1910 og Parliament Act 1911 innskrenkning av Overhusets' vetorett klarte IPP å få gjennom et forslag for Home Rule Act 1914. Loven ville gi størstedelen av Irland selvstyre, men den norødstlige delen skulle skilles ut, noe som var svært dårlig likt blant både nasjonalister som ønsket et forent Irland, og unionistene i sør og vest som fryktet at de ble isolert.

Utbruddet av første verdenskrig førte til at Home Rule Act ikke ble satt i kraft. Dette skulle få stor innvirkning på Irlands videre historie. Irish Volunteers hadde blitt opprettet for å forsvare loven mot Ulster Volunteer Force, og størsteparten av Volunteers valgte å la seg verve til British Army, fordi krigsinnsats for britene ville gjøre britene mer vennlig stemt og dermed lette innføringen av loven etter krigen. Den gjenværende delen av Irish Volunteers bestod av de mest radikale medlemmene, og Irish Republican Brotherhood (IRB) brukte i 1916 organisasjonen til å gjennomføre påskeopprøret. Selv om dette ble slått ned førte det til en voldsom radikalisering av irsk politikk.

I parlamentsvalget i Storbritannia 1918 tapte IPP nesten alle sine seter til Sinn Féin, som tidligere hadde vært en marginal gruppe. Partiet ble etter dette totale nederlaget oppløst. Mange av medlemmene gikk i 1920-årene inn i Cumann na nGaedhael.

IPPs mest varige bidrag til det irske samfunnet var at partiet var ansvarlig for å ha bygget opp en parlamentarisk tradisjon i Irland. Denne ble tatt opp av Dáil Éireann, slik at de væpnede opprørerne raskt begynte en parallell prosess med statsbygging som banet vei for Government of Ireland Act 1920 og den anglo-irske traktat.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Bull, Philip (oktober 2009): «Butt, Isaac», Dictionary of Irish Biography
  2. ^ McCaffrey, Lawrence J. (juli 1957: «The Home Rule Party and Irish Nationalist Opinion, 1874-1876», The Catholic Historical Review 43(2), s. 160-177
  3. ^ «A Brief History - Disestablishment (1871) - Modern Times», United Dioceses of Dublin and Glendalough
  4. ^ Collins, M.E. (1993): Ireland 1868–1966, Edco Press Dublin ISBN 0-86167-305-0; s. 107
  5. ^ Jackson, Alvin (2003): Home Rule: An Irish History 1800—2000, Phoenix Press ISBN 0-75381-767-5; sp. 31-32
  6. ^ Jackson (2003), s. 33.
  7. ^ «1872 Ballot Act», UK Parliament
  8. ^ Jackson (2003), s. 34.
  9. ^ Jackson (2003), s. 36.
  10. ^ Lyons (1978), s. 55.
  11. ^ «obstructionism definition», Dictionary.reverso.net.
  12. ^ Jackson (2003), s. 39–42.
  13. ^ «Isaac Butt: Twixt O’Connell and Parnell», Desmond Greaves Archive
  14. ^ «A Terrible Beauty is Born: The Easter Rising at 100», University of Delaware
  15. ^ «Land Law (Ireland) Act, 1881», ISB
  16. ^ Connolly, S.J., red. (1998): «Coercion Acts», Oxford Companion to Irish History. Oxford Reference. ISBN 0-19-211695-9.
  17. ^ Aldous, Rishard & Puirseil, Niamh: WE DECLARE, Landmark Documents in Ireland’s History, 'No Rent Manifesto' The Land League calls for a rent strike against landlords, 18. oktober 1881, s.90–91; Quercus, London (2008), ISBN 978-1-84724-672-1.
  18. ^ «HISTORY: Remembering the Invincibles», Dublin People.
  19. ^ Biagini (2007), s. 21.
  20. ^ Keyes, Michael J. (April 2009): Money and Nationalist Politics in Nineteenth Century Ireland: From O’Connell to Parnell (PDF), thesis, National University of Ireland, Maynooth
  21. ^ a b «Home Rule, The Elections of 1885, 1886», History Faculty, University College Cork. Arkivert fra originalen den 4. februar 2012
  22. ^ «O'Connor, Thomas Power», Dictionary of Irish Biography
  23. ^ Bardon, Jonathan (1992): A History of Ulster. Blackstaff Press. ISBN 0856404985; s. 402, 405.
  24. ^ «Plan of Campaign», Wiktionary
  25. ^ «The Plan of Campaign - Story of Ireland», LibraryIreland.com
  26. ^ O'Shea, Katharine (1914): Charles Stewart Parnell. London: Cassell
  27. ^ «Pigott, Richard», Dictionary of Irish Biography
  28. ^ «The Pigott Forgeries», Cartlann
  29. ^ «The Legacy of Katie O'Shea & Charles Stewart Parnell», Pastlovespodcast
  30. ^ Carville, Gary (2010): «The Parnell Split: what happened in Monaghan?», Clogher Record, 20(2), s. 407-426.
  31. ^ «History of William Ewart Gladstone», Gov.uk
  32. ^ Bull, Philip (november 2003): «The Formation of the United Irish League, 1898-1900: The Dynamics of Irish Agrarian Agitation», Irish Historical Studies, 33(132), s. 404-423.
  33. ^ Jackson (2003), s. 103.
  34. ^ Miller, David W. (1973): Church, State and Nation in Ireland 1898–1921 Land for the People, Dublin: Gill & Macmillan, ISBN 0-7171-0645-4; s. 77–94
  35. ^ «Decade of Centenaries - 1925 | Wyndham Irish Land Act 1903», Centenariestimeline.com
  36. ^ Miller, David W. (1973): «Land for the People», Church, State and Nation in Ireland 1898–1921. Gill & Macmillan. ISBN 0-7171-0645-4; s. 77–94.
  37. ^ Lyons, F.S.L. (1968): John Dillon, A Biography, Routledge & Kegan Paul, London , ISBN 7100 2887 3; kapittel 8 Estrangements, s. 235.
  38. ^ Lyons (1968), s. 236–238
  39. ^ «Freeman's Journal in British Newspaper Archive», Findmypast Newspaper Archive Limited
  40. ^ Lyons (1968), s. 240–241 og 236
  41. ^ Lyons, F.S.L. (mars 1948): «The Irish Unionist Party and the Devolution Crisis of 1904-5», Irish Historical Studies, 6(21), s. 1-22.
  42. ^ Hansard: «Irish Council Bill» index og «Irish Councils Bill» index
  43. ^ History of The Ancient Order of Hibernians, Rocklandcountyaoh.com
  44. ^ Garvin, Tom (2005): The Evolution of Irish Nationalist Politics, Gill & Macmillan, ISBN 9780717139675; s. 107–108.
  45. ^ Miller (1973), s. 208
  46. ^ McKay, Enda (1992): «The Housing of the Working Classes 1883–1916», Saothar. 17. Irish Labour History Society: 27–38.
  47. ^ Sheehan, D.D. (1921): Ireland since Parnell, London: Daniel O'Connor; s. 199–206.
  48. ^ Sheehan (1921), s. 209–218
  49. ^ «The All-for-Ireland League 1901–1918», The Irish Story

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Irish_Parliamentary_Party&oldid=25450767»