Finlands historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Joan Blaeus Atlas Maior, Magnvs Dvcatvs Finlandiæ (Amsterdam 1662): Kart over Storfyrstedømmet Finland 1662

Finlands historie er historien om ulike innvandrede folk som i et hardt klima utviklet en tidlig jordbrukskultur med østlige kulturelle impulser, men som gjennom årtusener kom i stadig sterkere kontakt med sine språklig germanske nabofolk, og i dag er et vesteuropeisk integrert, nordisk demokrati. Finland har en svært lang bosettingshistorie med rester av bosetting fra siste mellomistid for 120 000 til 125 000 år siden. Jakt og fiske, jordbruk, kobber og bronse oppsto tidligere eller like tidlig som i Norge, men med en klar «østlig» kulturell og språklig tilhørighet.

Finland har vært utsatt for skiftende og sterke stormaktsinteresser: Landet var en del av kongedømmet Sverige fra 1200-tallet og fram til 1809 da det ble avgitt til Russland ved erobring – som det selvstyrte Storfyrstedømmet Finland. I kjølvannet av det russiske sammenbruddet i første verdenskrig og den russiske revolusjonen i 1917 erklærte Finland uavhengighet. I borgerkrigen mellom sosialistene, «de røde», og de konservative, «de hvite», vant til slutt de hvite. I løpet av andre verdenskrig ble Finland to ganger tvunget til krig mot sin mektige nabo,Sovjetunionen, og måtte avgi sitt østligste landområde, Karelen. I løpet av 1900-tallet utviklet Finland seg fra å være et av Europas fattigste land, til gjennom politisk konfliktskapende industrialisering, å bli et moderne, stabilt demokrati innenfor EU og Norden.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Inngangen til Varggrottan (sperret med gitter).

Det er funnet spor etter bosetting i Finland fra siste mellomistid (om lag 120 000–125 000 år siden), i Varggrottan («Susiluola») ved Kristinestad. Pollen og redskaper stammer fra inntil 123 000 før vår tidsregning (fvt.), mens det også er dateringer som kan være 72 000 før vår tidsregning. Varggrottan inneholdt redskaper av rød sandstein, og beboerne var utvilsomt neandertalere.[1] Det landområdet som i dag utgjør Finland, ble igjen bosatt rett etter istiden, fra en gang rundt 8500 fvt. I Karelen er det funnet fiskegarn som er mellom 8422 og 8107 år gammelt. Videre er det gjort funn av en fem meter lang slede i Lappland som er 6000 år gammel.

Finland ble bosatt fra sør, og fra tiden 4200–3200 fvt. er det funnet kulturelle rester etter den nordøsteuropeiske kamkeramikkulturen (engelsk: Comb Ceramic Culture). Redskapene som er funnet, ble trolig importert, siden det ikke var noen folkevandring på den tiden.[2] Funn av kobber ved innsjøen Onega og usikre lokasjoner i dagens Finland, daterer seg til 3000 før vår tidsregning.

Det første jordbruket falt sammen med en ny innvandring fra sør omkring 2500 fvt. På dette tidspunktet ble båndkeramikken tydelig etablert som del av Stridsøkskulturen (engelsk: Corded Ware Culture), med funnsteder spesielt i det sørvestre Finland. Jordbruk fra 2500 fvt. er nesten utelukkende avgrenset til sørvest, men fra 2000 fvt. finnes også jordbruk innerst i Bottenviken og lengre øst i det sørøstre av dagens Finland rundt Finskebukta.[3] Det ble samtidig drevet jakt og fiske. Ved Vanda har man funnet graver, økser og redskaper av kvarts ved Jönsas. Bronsealderen dateres til 1500–1300 fvt. Omtrent på samme tid ble også Åland permanent bebodd.

Det finske språket tilhører den finsk-ugriske språkgruppen. Urbefolkninger i Nord-Europa, hovedsakelig Russland, snakker språk av denne språkfamilien. Disse folkeslagene antas i dag å være rester av befolkningen som bebodde det nordlige Europa før den indoeuropeiske innflyttingen fra rundt år 500. Historikere regner med at jordbrukskulturen ble introdusert av indoeuropeerne, deriblant germanere og slavere. Flere finsk-ugriske folk omstilte seg til jordbrukskulturen, blant annet finner, karelere, estere, mens andre forble jegere og sankere i lang tid – som samer, komier og nenetsere. I likhet med det baskiske språk i Sørvest-Europa, har ikke finsk-ugriske språk noe felles opphav med den indoeuropeiske språkgruppen som de fleste europeiske språk tilhører (også norsk). Indoeuropeernes kjerneområde omfatter India og områder i Østen, der jordbrukskulturen oppsto.

Svensk overherredømme[rediger | rediger kilde]

Finlands og Sveriges historiske landsdeler (grå grenser). Ulike ekspansjonsfaser har ulike nyanser. De lyseste områdene viser det omtrentlige omfanget av Sverige på 1300-tallet. Finlands nåværende grense med Sverige er hvit.)
Finsk og svensk utbredelse etter 1330 er markert med fiolett farge.
Det sovjetiske angrepet under vinterkrigen.

Erik den hellige la Finland under svensk herredømme rundt 1150, under påskudd av å føre et korstog. Den svenske erobringen fortsatte med Birger Jarl i 1250 og Torgils Knutsson i 1293. Ved freden i Nöteborg 1323 ble grensen trukket mellom svensk og russisk område, og Sveriges lov ble innført. På 1500-tallet ble reformasjonen innført av Mikael Agricola. Økonomisk fremgang skjedde under Gustav Vasas styre, mens grensekrigene med Russland skjedde i perioden 15551557 og 15701595. Et bondeopprør skjedde i perioden 15961597 («køllekrigen»), og på denne tiden ble finsk utviklet som riksspråk. Åbo Akademi ble grunnlagt i 1623. Det ble og ført en ny krig mot Russland i periodene 17001721 (Store nordiske krig), 17411743 og 17881790.

Russisk styre, gryende nasjonalfølelse og selvstendighet[rediger | rediger kilde]

Russland erobret Finland i 18081809, og Finland ble et russisk storfyrstedømme, formalisert ved Borgå lantdag. Helsingfors ble hovedstad i 1812. I likhet med en rekke andre europeiske land, opplevde også Finland en sterk nasjonal vekkelse på 1800-tallet.

Elias Lönnrot ga ut Kalevala i 18351849, et episk dikt som betraktes som Finlands nasjonalepos. Diktet er et av de viktigste finske litterære verker og har hatt stor betydning for finsk nasjonal selvbevissthet. Johan Ludvig Runeberg ga ut egne dikt. En rekke reformer ble innført i årene etter 1856. Finsk ble sidestilt med svensk i 1863.

Fra rundt 1890 og særlig under generalguvernør Nikolaj Ivanovisj Bobrikov 18981904, ble det imidlertid drevet en hard russifiseringspolitikk. Omtrent samtidig vokste arbeiderbevegelsen frem, og russifiseringen ga grobunn for nasjonal kultur. Zacharias Topelius skrev historiske romaner, mens Aleksis Kivi skrev en rekke realistiske romaner. Malerne Albert Edelfelt og Akseli Gallen-Kallela produserte også en rekke patriotiske verk.

I 1898 ble Nikolaj Bobrikov utnevnt som storfyrstedømmets generalguvernør for å nedkjempe den finske separatist-bevegelsen. Han førte en streng politikk, noe som medførte at han ble forhatt og fryktet av det finske folket. 16. juni 1904 utførte den unge nasjonalisten Eugen Schauman et attentat mot Bobrikov, som døde av skuddskader dagen etter. Attentatet førte til stengere russifisering av landet.

I årene 1905–1907 stoppet russifiseringen på grunn av intern uro i det russiske storfyrstedømmet etter en mislykket krig mot Japan. Dette utnyttet finnene, som fikk innført Riksdagen og allmenn stemmerett i 1906. Russifiseringen tiltok igjen fra 1908.

Under den russiske revolusjon erklærte Finland seg uavhengig. Den finske borgerkrigen ble utkjempet i 1918 mellom de røde gardene og «de hvite» under Carl Gustaf Emil Mannerheims ledelse. «De røde» tapte, og mange ble drept. Etter et forsøk med å etablere kongeriket Finland med Fredrik Karl av Hessen som konge, ble republikken ble erklært selvstendig i 1919. Åland ble i 1921 tilkjent Finland som demilitarisert og selvstyrt område. Dette var også en rik periode i finsk kultur, med store kunstere som Edith Södergran, Elmer Diktonius, Helene Schjerfbeck, Eero Saarinen og Jean Sibelius.

Finland under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Områder under finsk kontroll sommeren 1942.
Utdypende artikler: Vinterkrigen, Fortsettelseskrigen

I oktober 1939 stilte Sovjetunionen en rekke territoriale krav som Finland nektet å gå med på. Dette førte til Vinterkrigen (1939–1940) som igjen endte med at Finland måtte avstå økonomisk viktige landområder. Blant dem var det meste av Karelen med Viborg (Viipuri), landets nest største by. 450 000 mennesker ble fordrevet.

Under fortsettelseskrigen 19411944 kjempet Finland på tysk side mot Sovjetunionen. Dette førte at den internasjonale sympatien for Finlands sak ble svekket, særlig fordi Finland under fortsettelseskrigen invaderte Sovjetunionen som en del av Operasjon Barbarossa. Denne finske invasjonen skulle vinne tilbake de områdene landet hadde tapt under vinterkrigen. Invasjonen støttet også tanken om et Stor-Finland som omfattet Øst-Karelen, der befolkningen hadde nære kulturelle bånd til Finland. Invasjonen av Sovjetunionen førte til at Storbritannia erklærte Finland krig 4. desember 1941.

Våpenstillstandsavtalen av september 1944 gjenopprettet grensene fra 1940. I tillegg måtte finnene avstå Petsamo og gi Sovjetunionen en militærbase i Porkala ved Helsingfors. Finland måtte også betale store krigserstatninger til Sovjetunionen.

Finland i etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Finland forble et selvstendig demokrati, selv om landet til tider ble påvirket av Sovjetunionen under den kalde krigen. I hele etterkrigstiden, under presidentene Juho Kusti Paasikivi og Urho Kekkonen, var behovet for et godt forhold til Sovjetunionen avgjørende for finsk utenrikspolitikk. I 1948 hadde de to landene undertegnet en «vennskaps- og bistandpakt», og Finland hadde særavtale med COMECON. 1956 fikk Finland Porkala tilbake. Kekkonen ble avløst av Mauno Koivisto i 1982. I kulturlivet denne perioden markerte billedhoggeren Wäinö Aaltonen og arkitekten Alvar Aalto seg.

De politiske endringene i Sovjetunionen førte til at Finland i 1991 begynte å definere sin utenrikspolitikk på nytt og innledet en prosess i retning av medlemskap i EU. Vennskapsavtalen med Sovjetunionen ble sagt opp i oktober 1991. Bortfallet av det sovjetiske markedet og virkningene av den internasjonale krisen, førte Finland inn i en omfattende økonomisk krise med høy arbeidsløshet fra 1992. Finland ble medlem av EU fra 1995, etter at ja-siden fikk 57 prosent oppslutning under folkeavstemningen i oktober 1994. Finland var med i EFTA fra 1986 til 1994.

Riksdagsvalget i 1995 ble vunnet av sosialdemokratene, og Paavo Lipponen ble statsminister i en bred samlingsregjering. Han ble siden gjenvalgt i 1999. Etter valget i 2003 dannet en koalisjon av Senterpartiet, Sosialdemokratene og Svenska Folkpartiet regjering med Anneli Jäätteenmäki (Senterpartiet) som statsminister. Hun gikk av etter åtte uker etter angivelig å ha løyet for Riksdagen.

Matti Vanhanen (Senterpartiet) ble valgt til ny statsminister i juni 2003. Sosialdemokraten Tarja Halonen var president fra mars 2000 til 2012. Siden da har Sauli Niinistö fra Samlingspartiet vært Finlands president.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Utstillingsinformasjon, Finlands nasjonalmuseum, 2003. Varggrottan ligger under en stor heller, ble oppdaget i 1996, og utgravet i 1997.
  2. ^ Utstillingsinformasjon, Finlands nasjonalmuseum, 2003.
  3. ^ I. Vuorela og S. Hicks, 1994.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]