Hopp til innhold

Finlands historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Artikkelen inngår i serien om

Finlands historie

Eldre kart over Finland
Epoker

Tidlig historie
(123 000–2000 fvt.)

Bronsealderen
(1500–1300 fvt.)

Svensk overherredømme
(1150–1808)

Store nordiske krig
(1700–1721)

Storfyrstedømmet Finland
(1808–1917)

Kongeriket Finland
(1917–1918)

Den finske borgerkrigen
(1918)

Republikken Finland opprettes
(1918)

Finland under andre verdenskrig
(1939–1945)

Vinterkrigen
(1939–1940)

Fortsettelseskrigen
(1941–1944)

Finland i etterkrigstiden
(1945– )

Finlands historie er preget av beliggenheten mellom mektige nabostater. Finnene har levd i en mellomstilling mellom øst og vest, der mange kulturelle impulser har kommet østfra, men har blitt stadig sterkere integrert med Norden og Vest-Europa. Finlands historie kan grovt inndeles i fire perioder: forhistorisk tid, «svensketiden», «tsartiden» og til sist Finland som en selvstendig nasjonalstat.

Forhistorisk tid

[rediger | rediger kilde]
Helleristninger som viser mennesker, en båt og en elg. Fra helleristningsfeltet Astuvansalmi i Savolax.
Foto: Ohto Kokko

Det tidligste arkeologiske funnet av menneskelig bosetting i Finland er sandsteinredskaper i Varggrottan ved Kristinestad fra siste mellomistid (120–125 000 år siden). De har blitt laget av neandertalere.[1][2]

Finland ble bosatt av moderne mennesker i slutten av siste istid. Etter samene kom finsk-ugriske stammer – finner, tavastere og karelere – fra sør og øst. De bosatte seg ved kysten og innsjøene, der de jaktet på pattedyr som elg, bever og sel. Det er også funnet fiskegarn fra eldre steinalder på Det karelske nes. I yngre steinalder tilhørte Finland kamkeramikkulturen, og hadde påviselig kontakt med folk rundt Østersjøen og i Vest-Russland. Det var fortsatt en ren fangstkultur, men funn i Øst-Finland viser at kobberet var kjent. Mot slutten av yngre steinalder opptrer båtøkskulturen. Den kan henge sammen med innføringen av jordbruket sørvest i Finland omkring 2 500 år f.Kr. Jordbruket hadde spredt seg til store deler av kysten innen 2 000 år f.Kr.[1][3]

I bronsealderen vokste det frem et samfunn av fastboende bønder på kysten av Vest-Finland. Trolig har bebyggelsen bestått av enkeltstående gårder, i form av langhus, og små gårdsansamlinger. Kystområdene tilhørte den nordiske bronsealderkulturen. Bronsealderkulturen etterlot seg også store gravhauger. Midt i bronsealderen gikk de over til branngraver, noe som tyder på påvirkning fra Skandinavia. I innlandet og det nordlige Finland dominerte fortsatt fangstkulturen, men det ble eksperimentert med jordbruk i innlandet. Denne arktiske bronsealderkulturen hadde utstrakt kontakt med Russland.[1][3]

Tidlig i romersk jernalder vokste det frem tettbefolkede bygder som lå beskyttet av skjærgården eller i elvedaler. Jordbruket bredte seg også ut i Tavastland. Finnene handlet pelsverk og rav med romerne. Den materielle kulturen ble rikere i folkevandringstiden. Gravfunn i det sørvestlige Finland vitner om et høvdingesamfunn, men hvordan folkegruppene i Finland i forhistorisk tid var organisert, er uvisst.[1]

I vikingtiden ser Finland ut til å ha vært et velstående bondesamfunn med utstrakte handelsforbindelser. Sørkysten av Finland lå på vikingenes handels- og ekspedisjonsrute i østerled. Ved Kyrksundet i Kimitoön har vikingene hatt en havn.[1][4] Olav Digre skal også ha forsøkt å skattlegge finnene i 1028.[5] En nedtegnelse som inngår i kong Valdemar Seiers jordebok, beskriver en innenskjærs seilingsled opp langs den svenske østkysten, via Skjærgårdshavet og Åland, langs den finske sørkysten og inn i Finskebukten. I vikingtiden ryddet finnene enda mer jordbruksland i Tavastland og Savolax.[1][4]

Svensketiden: middelalder og tidlig moderne tid

[rediger | rediger kilde]
Et bilde fra messeboken Missale Aboense fra 1488 viser Henrik den hellige stå over sin banemann, hedningen Lalli. Messeboken er Finlands eldste bok.
Finlands og Sveriges historiske landsdeler (grå grenser). Ulike ekspansjonsfaser har ulike nyanser. De lyseste områdene viser det omtrentlige omfanget av Sverige på 1300-tallet. Finlands nåværende grense med Sverige er hvit.

På 1100-tallet hadde svenskene på nytt bosatt Åland, og de begynte å ekspandere østover mot Finland, eller Österland. Svenske nybyggere bosatte seg ved kysten. Kong Erik den hellige skal ha sendt et korstog for å kristne finnene i 1155. Biskopen i Uppsala fulgte med og skal ha blitt drept under korstoget; Henrik den hellige har blitt Finlands nasjonalhelgen.[6][7][8][9] Olavskulten har også vært sterk.[10]

Det var først på 1200-tallet at kongemakten sørget for å inkorporere landskapene Egentliga Finland, Tavastland og mesteparten av Karelen i det svenske riket. Sverige sikret dermed sine handelsinteresser i Baltikum og Russland. Kirken kom også inn i fastere former med en bispestol i Åbo, som lå under erkebispesetet i Uppsala. Nöteborgstraktaten av 1323 anerkjente Sveriges overherredømme i Sør-Finland, mens de svensk-novgorodske krigene ble utkjempet om makten over Karelen og Ingermanland. Karelerne ble ortodokse kristne etter påtrykk fra Novgorod.[6][11]

Det er vanlig å regne med seks middelalderbyer i Finland: Åbo, Viborg, Ulvsby, Raumo, Borgå og Nådendal. Åbo og Viborg ble viktige svenske befestninger. Tavastehus slott ble også reist. Alle middelalderbyene var etter måten små, men livlige handelssteder. De viktigste handelsrutene gikk mot Stockholm og hansabyer som Lübeck og Reval. Derfor var kjøpmannsstanden i byene dominert av tyskere, senere svensker.[6]

Fra slutten av 1400-tallet kom det svenske riket til å ligge i en rekke grensekonflikter med Storfyrstedømmet Moskva. En av de mest kjente er den russiske beleiringen av Viborg i 1495, som høvedsmannen Knut Jönsson Posse slo tilbake. Forholdet til Moskva ble forbedret, men under riksforstander Svante Nilsson Stures krig mot Danmark ble Åland og Åbo herjet og plyndret av den danske flåten. Krigen lammet skipsfarten i den nordlige Østersjøen.[6][12]

Sveaborg i innseilingen til Helsingfors. Festningsverket ble påbegynt av svenskene i 1748, som en motvekt til St. Petersburg.
Foto: Dennis Jarvis

De østre riksdelene led mindre skade enn de vestre under Gustav Vasas opprør mot Kalmarunionen. På 1500-tallet kom også nybyggere til det nåværende Midt- og Nord-Finland, som hadde vært felles skattland for Sverige og Novgorod. Russerne anerkjente svenskenes rett til å kreve skatt fra samene fra Österbotten til Varangerfjorden ved freden i Teusina i 1595.[13][14] Reformasjonen styrket folkespråket, idet finsk og svensk ble kirkespråk ute i bygdene. Biskop Mikael Agricola utgav en rekke religiøse og verdslige skrifter på finsk. Han regnes som det finske skriftspråkets far. På 1600-tallet sørget generalguvernør Per Brahe for å utvikle Finlands økonomi og bysamfunn. Fremgangen ble brutt sist på 1600-tallet, da avlingene slo feil og en tredjedel av befolkningen sultet i hjel.[13]

De østre riksdelene led sterkt under den store nordiske krig. Hele Sør-Finland ble okkupert av russerne, og ved freden i Nystad måtte Viborg og det meste av Karelen avstås til Russland. Med det endte den svenske stormaktstiden. At tsar Peter den store i 1703 grunnla St. Petersburg som Russlands nye hovedstad ved Finskebukten, forandret Finlands geopolitiske betydning for all fremtid.[13][15][16][17]

Opplysningspresten Anders Chydenius fra Österbotten ble en viktig samfunnsreformator i frihetstiden, som forkjemper for verdens første trykkefrihetsforordning, frihandel og en viss religionsfrihet.[15][18]

Rikssprengning og russisk klientstat (1809–1917)

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Finskekrigen og Storfyrstedømmet Finland

Folkemusikeren Kreeta Haapasalo spiller kantele i en bondestue. Maleriet tilhører den finske nasjonalromantikken.
Maleri: Robert Wilhelm Ekman (1868)
Verla tresliperi og pappfabrikk tilhører den skogindustrien som ble reist i Finland på 1800-tallet. Fabrikkbygningene står på UNESCOs verdensarvliste.

Både den russisk-svenske krig og napoleonskrigene avdekket et svakt svensk forsvar av de østre riksdelene mot Russland. Tanken om et selvstendig Finland i forbund med Russland fikk grobunn.[15][19]

I 1808 ble de riksdelene som lå øst for Bottenviken erobret av russerne, i det som senere ble kjent som finskekrigen. Ved freden i Fredrikshamn i 1809 måtte Sverige også avstå Åland til Russland. Tsar Aleksander I sverget troskap overfor landdagen i Borgå og anerkjente Finlands styresett og språk. Storfyrstedømmet Finland ble opprettet som en selvstyrt del av det russiske riket. Finland fikk en sentraladministrasjon i Helsingfors.[19][20][21][22] Finland viste «en eksemplarisk underdanighet, innsmigring og frivillig tilbakeholdenhet».[23] Dette skulle bli typisk for den finske østpolitikken.[24]

Under Krimkrigen ble flere kystfort og festninger i Finlands havnebyer bombardert av den engelske og franske flåten. Den finske handelsflåten led også store tap i krigen. Russernes vestligste befestning, Bomarsunds festning på Åland, ble inntatt og sprengt. Ved fredsslutningen forpliktet russerne seg til å la Åland være demilitarisert.[19][20]

Kulturelt kom Finland til å bli preget av 1800-tallets nasjonalromantikk, som fremfor alt begynte i universitetskretser i Åbo. En finskspråklig skjønnlitteratur begynte fort å vokse frem. Finsknasjonale akademikere og storbønder fant sammen og kaltes fennomaner.[20] Det var med russernes bifall at finsk ble likestilt med svensk i løpet av siste halvdel av 1800-tallet.[24] Unge, finsktalende intellektuelle kom til å hevde seg i samfunnslivet.[17][20]

Handelen med omverden økte sterkt som følge av økonomisk liberalisering og innføringen av den finske marken som valuta i 1860. Industrialiseringen i Finland ble fremfor alt drevet av skogindustrien. Økonomisk var landet sterkt knyttet til Russland, og den økonomiske politikken innebar bare en begrenset liberalisering av markedene. Kommunikasjonene ble forbedret med jernbaner og kanaler, deriblant Saima kanal.[20][24]

Etter Tysklands samling i 1871 utviklet Finland sterke bånd til den nye stormakten. Det ble en viktig grunn til at tsaren ved inngangen til 1900-tallet ønsket å begrense det finske selvstyret. Russifiseringen av Finland skulle imidlertid vise seg forfeilet og ødeleggende for Finlands senere forhold til Russland.[24] Etter den russiske revolusjon opplevde Finland for første gang massearbeidsløshet med sterke sosiale og politiske spenninger. Finnene betraktet forholdet til Russland som en personalunion, og da tsaren abdiserte under oktoberrevolusjonen i 1917, erklærte Finland unionen for opphørt.[20] I løpet av få uker ble Finlands uavhengighet anerkjent av den russiske bolsjevik-regjeringen samt nabolandene Sverige og Norge.[25]

Finland som ung selvstendig stat (1917–1945)

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Den finske borgerkrigen, Vinterkrigen og Den finske fortsettelseskrigen

Marskalk Carl Gustaf Mannerheim forstås ofte som den finske statens landsfader.
Maleri: Eero Järnefelt (1933)

Finland var bare langsomt industrialisert, så det fantes en stor gruppe jordløse landarbeidere og husmenn, som gjorde felles sak med radikale industriarbeidere. Den unge staten var i fare under verdenskrigen og kunne ikke bekoste sosiale reformer. 40 000 russiske soldater befant seg fortsatt i landet. Finland innførte, som første land i Europa, allmenn stemmerett for både menn og kvinner i 1906. Finlands sosialdemokratiske parti ble størst, men kunne ikke omsette stemmene i regjeringsmakt. Finlands riksdag hadde ikke noen parlamentarisk styreform og derfor ingen kultur for klassesamarbeid. Regjeringen hadde sterkest støtte hos overklassen, middelklassen og bøndene. I 1917 mistet sosialistene også flertallet i Riksdagen, noe som førte til en revolusjonær stemning i arbeiderklassen. Både «de røde» og «de hvite» begynte å reise væpnede grupper.[26][27][28]

I januar 1918 utbrøt den finske borgerkrigen. Borgerkrigen hadde storpolitiske overtoner, ettersom de hvite ble støttet av Tyskland og i beskjeden grad av Sverige, mens de røde støttet seg på russerne. Etter fire måneders kamp led de røde et endelig nederlag i slaget om Tammerfors. Regjeringsstyrkene, ledet av general Carl Gustaf Mannerheim, inntok Helsingfors uken etter og avsluttet krigen.[26][27][29] Anslagsvis 36 000 døde under krigen. Mange døde i fangeleire eller ved henrettelser uten lov og dom.[26][29][30] De hvite skyldte den nasjonale tragedien på russisk oppildning.[24][26]

Etter de hvites seier i borgerkrigen var Riksdagen midlertidig uten sosialister, og monarkistene i forfatningskampen kom i flertall. Riksdagen valgte Fredrik Karl av Hessen til konge i det tiltenkte Kongeriket Finland, men han sa fra seg tronen før han tiltrådte, etter at tyskerne led nederlag i den første verdenskrig. I 1919 vedtok den nyvalgte Riksdagen i stedet en ny konstitusjon med en sterk presidentmakt. Finland oppgav også sin tyskorienterte utenrikspolitikk.[24][25][29]

Straks etter borgerkrigen tok Finland opp store utenlandslån til gjenoppbyggingen av landet. Det ble gjennomført jordreformer som gjorde de fleste husmenn og leilendinger til selveiende bønder.[25][28] Landbruks- og industriproduksjonen økte kraftig, og offentlig infrastruktur og kommunikasjoner ble bygget ut. Finlands forsiktige finans- og pengepolitikk bragte det velberget gjennom depresjonen og unngikk massearbeidsløshet. I 1938 hadde Finland betalt ned det meste av sin utenlandsgjeld.[31]

Finlands sosialdemokratiske parti ble normalisert som et reformparti og fikk regjeringsmakt allerede i 1926.[26] Forsoningspolitikken fikk sin motreaksjon i den høyreradikale Lappobevegelsen, som kulminerte med Mäntsälä-opprøret i 1932. President Pehr Evind Svinhufvud brukte sin autoritet på høyresiden til å splintre bevegelsen.[25][28]

Tre måneder etter at den andre verdenskrig brøt ut i 1939, ble Finland angrepet av Sovjetunionen. Angrepet ble internasjonalt fordømt. Noen hundre norske og flere tusen svenske frivillige meldte seg for å kjempe i den finske hæren. Forsvaret ble ledet av general Mannerheim. På tross av den innbitte finske motstanden endte vinterkrigen med store landavstålelser til Sovjetunionen. Fortsettelseskrigen var et forsøk på å vinne tilbake de tapte landområdene. Krigen ble utkjempet som et ledd i Tysklands invasjon av Sovjetunionen. Med tyskernes støtte unngikk Finland å bli okkupert av sovjetrusserne i 1944. Da den tyske østfronten kollapset samme år, sluttet Finland ved president Mannerheim fred med Sovjetunionen.[24][25][32][33]

  • Ofre i borgerkrigen som ble lagt i massegrav. Foto: Ukjent/Vapriikki
    Ofre i borgerkrigen som ble lagt i massegrav.
    Foto: Ukjent/Vapriikki
  • Tammerfors herjet av borgerkrigen. Foto: E.A. Bergius/Vapriikki
    Tammerfors herjet av borgerkrigen.
    Foto: E.A. Bergius/Vapriikki
  • Finske soldater på en mitraljøsepost ved Taipale-fronten. Foto: Krigsmuseet i Finland
    Finske soldater på en mitraljøsepost ved Taipale-fronten.
    Foto: Krigsmuseet i Finland
  • Sivilister fra Karelen flykter under vinterkrigen. Foto: Krigsmuseet i Finland
    Sivilister fra Karelen flykter under vinterkrigen.
    Foto: Krigsmuseet i Finland

Finlands historie etter 1945

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Finlands krigserstatninger til Sovjetunionen, VSB-avtalen og Finland og NATO

Finland ble tvunget til å avstå landområder til Sovjetunionen og betale store krigsskadeserstatninger. Ledende politikere som hadde ført Finland inn i ledtog med Tyskland under krigen, ble stilt for en krigsansvarlighetsprosess og dømt til fengselsstraffer.[25][32]

Over 400 000 karelere, 12 % av Finlands befolkning, flyktet vestover i 1940 og på nytt i 1944. Det var boligmangel i Finland etter krigen, så bosettingen skjedde nokså planløst. Det ble gjennomført en bruksdelingspolitikk for å la bøndene fra Karelen fortsette sitt levevis i vest. Mange krigsveteraner fikk også tildelt jord som staten hadde tvangsinnløst. I svenskbygdene ble mange urolige for den «forfinskningen» som innsiget av karelere betød.[34]

Geopolitisk ble Finland liggende i en gråsone mellom øst og vest. Den store arbeidsledigheten og usikkerheten om hvorvidt Finland ville forbli fritt, førte til at mange finner utvandret. Innen 1970-årene hadde en halv million finner emigrert, først og fremst til Sverige. Bare halvparten av disse vendte tilbake til Finland.[25]

Urho Kekkonen, Finlands president 1956–1982.
Foto: Museiverket

Finland førte under presidentene Juho Kusti Paasikivi (1946–1956) og Urho Kekkonen (1956–1982) en tilbakeholden og ettergivende østpolitikk, som en overlevelsesstrategi. I 1948 inngikk Finland og Sovjetunionen VSB-avtalen, som innvirket på Finlands utenriks- og sikkerhetspolitikk under hele den kalde krigen. På Kekkonens tid var det vanskelig å kritisere østpolitikken i den finske offentligheten; Karelen-spørsmålet var et tabu. På den andre siden forsøkte Finland å styrke det nordiske samarbeidet og nærme seg Vest-Europa gjennom medlemskapet i Nordisk råd i 1955 og avtalene med EFTA i 1961 og EF i 1973. Helsingfors-konferansen i 1975 ble et fremskritt for avspenningspolitikken mellom øst og vest.[24][25][35][36]

Finland var lenge et småbrukerland, der vinteren ofte ble brukt på skogsarbeid. Finland fikk en usedvanlig rask strukturrasjonalisering av primærnæringene og påfølgende urbanisering, da arbeidskraften søkte til industrien og tjenesteytende næringer i byene. Mellom 1960 og 1975 falt andelen sysselsatt i primærnæringene fra 32 til 15 %.[28]

Utenrikshandelen med Sovjetunionen ble også en driver for Finlands økonomiske vekst. Fra og med 1960-årene gjennomførte Finland en rekke sosiale reformer, så som utvidelse av folkepensjonen og sykeforsikringen til en folketrygd, mens helsevesenet ble sterkt subsidiert. Omleggingen til grunnskole og utbyggingen av mange tekniske utdannelser ble kostbar, men skulle bli en viktig forutsetning for landets økonomiske vekst i de neste tiårene.[25][37][38] Det fikk også betydning for likestillingen mellom kjønnene; allerede i 1965 var halvparten av studentene ved finske universiteter og høyskoler kvinner.[28]

Etter at Kekkonen gikk av som president i 1982, ble presidentmakten mer innskrenket.[25] Oppløsningen av Sovjetunionen sammenfalt med en bankkrise og en internasjonal lavkonjunktur og førte Finland ut i en økonomisk depresjon. Det offentlige måtte føre en tøff sparepolitikk.[25][38][39] At Finland ble EU-medlem i 1995, samtidig med Sverige, var først og fremst økonomisk motivert, mens sikkerhetspolitikken ble en viktig baktanke.[24][25][40] Det neste tiåret hadde Finland en sterk, eksportledet vekst, spesielt innen IT og telekom, der Nokia ble verdensledende innen mobiltelefoni.[38][39] Finlands økonomi brukte relativt lang tid på å hente seg inn etter finanskrisen i 2008 og en påfølgende krise i det russiske eksportmarkedet i 2012.[39]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f Edgren, Torsten. «Finlands historia: Förhistoria». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 28. juli 2021. 
  2. ^ Schulz, Hans-Peter m.fl. (2002). «Excavations at Susiluola Cave». I Talvio, Tuuka. Suomen Museo: Finskt museum (på engelsk). 109. Helsingfors: Finska fornminnesföreningen. s. 5–45. ISSN 1235-0087. 
  3. ^ a b Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 30–32 og 38. ISBN 978-82-525-1141-3. 
  4. ^ a b Edgren, Torsten (2008). «The Viking Age in Finland». I Brink, Stefan og Price, Neil. The Viking World (på engelsk). London og New York: Routledge. s. 470–484. ISBN 978-0-203-41277-0. 
  5. ^ Jor, Finn (1995). Landet vestenfor øst og østenfor vest. Skrå blikk på Finland. Oslo: Aventura. s. 12–13. ISBN 82-588-1173-8. 
  6. ^ a b c d Gallén, Jarl og Huldén, Lena. «Finlands historia: Medeltiden». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 20. desember 2020. 
  7. ^ Heikkilä, Tuomas (2009). Sankt Henrikslegenden (på svensk). Oversatt av Rainer Knapas. Utgitt av Svenska litteratursällskapet i Finland. Stockholm: Bokförlaget Atlantis. ISBN 978-951-583-177-4. 
  8. ^ Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 104. ISBN 978-82-525-1141-3. 
  9. ^ Jor, Finn (1995). Landet vestenfor øst og østenfor vest. Skrå blikk på Finland. Oslo: Aventura. s. 98–103. ISBN 82-588-1173-8. 
  10. ^ Knuutila, Jyrki (2020). «S:t Olav och hans kult i Finland. Några internationella perspektiv rörande Åbo stift från slutet av 1100-talet till mitten av 1500-talet». I Njåstad, Magne og Wærdahl, Randi Bjørshol. Helgener i nord. Nye studier i nordisk helgenkult (på svensk). Oslo: Novus. s. 43–67. ISBN 978-82-8390-047-7. 
  11. ^ Sjöstrand, Per Olof (2012). «Frögerståget». Historisk Tidskrift för Finland (på svensk). 97 (2): 204–225. ISSN 0046-7596. 
  12. ^ Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 178 og 183. ISBN 978-82-525-1141-3. 
  13. ^ a b c Rask, Henry. «Finlands historia: 1500- och 1600-talen». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 19. januar 2021. 
  14. ^ Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 200–201 og 213. ISBN 978-82-525-1141-3. 
  15. ^ a b c Rask, Henry. «Finlands historia: 1700-talen». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 4. februar 2021. 
  16. ^ Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 250–254. ISBN 978-82-525-1141-3. 
  17. ^ a b von Bergmann-Winberg, Marie-Louise (2017). «Finland i stormens öga». I Almqvist, Kurt. Sverige och Finland (på svensk). Utgitt av Axel och Margaret Ax:son Johnsons stiftelse för allmännyttiga ändamål. Stockholm: Axess. s. 79–90. ISBN 978-91-89672-94-9. 
  18. ^ Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 264. ISBN 978-82-525-1141-3. 
  19. ^ a b c Fatland, Erika (2017). Grensen. Oslo: Kagge forlag. s. 524–528. ISBN 978-82-489-2026-7. 
  20. ^ a b c d e f Jungar, Sune. «Finlands historia: från 1800-talet till Finlands självständighet 1917». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 5. februar 2021. 
  21. ^ Engman, Max (2009). «Ett långt farväl: Finland mellan Sverige och Ryssland efter 1809». Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademiens Årsbok 2009 (på svensk). Stockholm. s. 157–176. ISBN 978-91-7402-392-3. 
  22. ^ Jansson, Torkel (2009). Rikssprängningen som kom av sig. Finsk-svenska gemenskaper efter 1809 (på svensk). Stockholm: Bokförlaget Atlantis. ISBN 978-91-7353-328-7. 
  23. ^ Johannes Salminen i dialogverket Puhe on Suomesta (1980), sitert i: Johansen, Jahn Otto (1983). Finland. Det muliges kunst. Oslo: Cappelen. s. 10. 
  24. ^ a b c d e f g h i Vihavainen, Timo (2010). «Ryssland i Finlands historia: Några särdrag som påverkar nutiden». Nordisk Østforum (på svensk). 24 (2): 185–197. ISSN 0801-7220. 
  25. ^ a b c d e f g h i j k l Ekberg, Henrik. «Finlands historia: Efter 1917». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 5. april 2021. 
  26. ^ a b c d e von Bonsdorff, Göran. «inbördeskriget». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 23. februar 2021. 
  27. ^ a b Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 325–326. ISBN 978-82-525-1141-3. 
  28. ^ a b c d e Allardt, Erik (1981). «Det finlandske samfunnet sett i eit samanliknande nordisk perspektiv». Samtiden. 90 (5): 2–7. 
  29. ^ a b c Fatland, Erika (2017). Grensen. Oslo: Kagge forlag. s. 539–541. ISBN 978-82-489-2026-7. 
  30. ^ Jentoft, Morten (2018). Finland 1918: den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-05-51111-8. 
  31. ^ Edwards, Robert (2007). Hvit død: Sovjets krig mot Finland 1939–40. Oversatt av Roger Ødegaard og Morten Sand Andersen. Oslo: Vega forlag. s. 13–14 og 26–31. ISBN 978-82-8211-115-7. 
  32. ^ a b Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 333–334 og 337. ISBN 978-82-525-1141-3. 
  33. ^ Fatland, Erika (2017). Grensen. Oslo: Kagge forlag. s. 543–546. ISBN 978-82-489-2026-7. 
  34. ^ Engman, Max (1989). «De förflyttade karelerna – evakuering och integrering». I Johansson, Rune og Persson, Hans-Åke. Nordisk flyktingpolitik i världskrigens epok. CESIC Studies in International Conflict (på svensk). 1. Lund: Lund University Press. s. 81–115. ISBN 978-91-7966-071-0. 
  35. ^ Wigell, Mikael (2017). «Rysslands geostrategi och dess konsekvenser i Norden». I Almqvist, Kurt. Sverige och Finland (på svensk). Utgitt av Axel och Margaret Ax:son Johnsons stiftelse för allmännyttiga ändamål. Stockholm: Axess. s. 41–49. ISBN 978-91-89672-94-9. 
  36. ^ Fatland, Erika (2017). Grensen. Oslo: Kagge forlag. s. 551–553. ISBN 978-82-489-2026-7. 
  37. ^ Kettunen, Pauli (2001). «The Nordic Welfare State in Finland». Scandinavian Journal of History (på engelsk). 26 (3): 225–247. doi:10.1080/034687501750303864. 
  38. ^ a b c Kiander, Jaakko (2005). «The Evolution of the Finnish Model in the 1990s: From Depression to High-Tech Boom». I Becker, Uwe og Schwartz, Herman. Employment ‘Miracles’: A Critical Comparison of the Dutch, Scandinavian, Swiss, Australian and Irish Cases versus Germany and the US. Changing Welfare States (på engelsk). 5. Amsterdam University Press. s. 87–110. ISBN 978-90-485-0383-4. doi:10.5117/9789053567555. 
  39. ^ a b c Välimäki, Tuomas og Obstbaum, Meri (august 2020). «Finland and monetary policy through three crises». SUERF Policy Note (på engelsk) (190). SUERF – The European Money and Finance Forum. 
  40. ^ Tiilikainen, Teija (2021). «Finland and the European Union». I Laursen, Finn. The Oxford Encyclopedia of European Union Politics (på engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-085642-7. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Finlands_historie&oldid=23789984»