Njåls saga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Utsnitt fra Njåls saga i Möðruvallabók (AM 132 fol.13r) omtrent år 1350.
«Fager er lien, og aldri så jeg den fagrere.» Gunnar fra Lidarende avbryter planen om å reise utenlands mens han er fredløs, og det blir hans død.
Ill.: Andreas Bloch, 1898.

Njåls saga (norrønt Brennu-Njáls saga, eller Njála) er en islendingesaga som er skrevet ca. 1280[1]. Historien foregår i Rangárvellir sør på Island ca. år 950-1015 og handler om vennskapet mellom Njål på Bergþórshvoll og Gunnar fra Lidarende, som stadig settes på prøve av slektninger som vil ha oppreisning fra hverandre for ulike krenkelser. Sagaen har blitt beskrevet som «den største og mest berømte av islendingesagaene»[1]

Handlingen kan deles i to hoveddeler[1]: i den første delen er Gunnar hovedpersonen. Han dømmes fredløs for tre år, men hans hjemmekjærhet gjør at han ikke reiser utenlands likevel. Fiendene oppsøker ham og dreper ham. I den andre halvdelen er Njål, sønnen Skarphedin og svigersønnen Kåre blant hovedpersonene i en serie begivenheter som ender med at alle blir drept, bortsett fra Kåre Sølmundsson (som jager og dreper alle Njåls drapsmenn) og lederen for Njåls motstandere, Flose. De forsones til slutt. Andre deler sagaen inn i tre deler[2]: Gunnars historie, Njåls død og Kåres hevnferd.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Njåls saga ble skrevet på slutten av 1200-tallet av en ukjent forfatter, som trolig bodde et sted på det sydøstlige Island [2]. Bredden i emnet og dens referanser innenfor teksten tyder på en forfatter som var belest og som hadde «en usedvanlig rik fantasi og et panoramisk verdenssyn»[3].

Njåls saga beskriver utviklingen av en serie blodfeider. Bokens handling, til dels historiske, skjer mellom år 930 og 1020, og den dekker perioden når Island aksepterer kristendommen i år 1000Alltinget. Gunnar og Njål representerer hver sin tro; Gunnar er gammeltroende – og med det mer tilbøyelig til en hevnetikk; mens Njål er kristen – og derfor fremstilles som mer fredsæl.

Sagaen skildrer også det store slaget ved Clontarf utenfor Dublin i 1014, skjønt ikke spesielt historisk etterrettelig, hvor irlenderne slår en vikingehær, men hvor Irlands overkonge Brian Boru dør. Skildringene fra Clontarf er antagelig hentet fra den tapte Brjáns saga, som også Þorsteins saga Síðu-Hallssonar har brukt som kilde[4].

Selv om boken i stor grad er i overensstemmelse med etablert historisk viten, og refererer til steder som fortsatt kan gjenfinnes sør på Island, diskuterer forskere fortsatt hvor skillet går mellom de faktiske hendelsene og de rent litterære. Uavhengig av fiksjonskvalitetene har sagaen også verdi for sitt historiske, kulturhistoriske og særlig juridiske materiale. Bokens viktigste hendelse, brenningen av Njåls gård, er blitt støttet av arkeologiske spor etter en brent bygning, på et sted som passer til beskrivelsene av gårdens plassering i sagaen. Den anonyme forfatteren har etter alt å dømme basert sin fortelling på god kjennskap til eldre islandsk litteratur, både kvad, ættetavler, lovbøker og sagaer[4]. Intensjonen har etter alt å dømme ikke vært å lage en dokumentarisk sann fortelling, men å skape en fortelling innenfor et kjent univers[3]. Mange har ment at sagaen er satt sammen av flere ulike, i utgangspunktet selvstendige sagaer, som «den eldre Njåls saga» og den noe yngre «Gunnars saga».[5][6] Begge er siden gått tapt. Dagens Njåls saga er derfor komponert med biter som ikke alltid går like godt sammen i moderne litterær tankegang, slik som avsnittene om Gunnars ferder i viking og illgjerningsmannen Hrapp.[5] Samtidig peker flere litteraturhistorikere, som A.U. Bååth og Jónas Kristjánsson på at forfatteren ikke bare har kjent til eldre tekster, men også har gjennomført og skapt et betydelig, gjennomarbeidet og helhetlig verk.[4] En sammenligning mellom Njåls saga og Laksdøla saga, som antagelig var en av de viktigste inspirasjonskildene for Njálas forfatter, kan både vise hva som er lånt, og hvordan Njálas anonyme forfatter har bearbeidet sine lån[4].

Handling[rediger | rediger kilde]

Kåre Sølmundsson kommer til unnsetning for sine svogere Grim og Helge. Ill.: Andreas Bloch, 1898.

Selv om sagaen på én måte har et budskap om fred og forsoning, finnes det en betydelig fascinasjon for de sterke, uregjerlige krigerne: Gunnar, Skarphedin og Kåre. «Skarpheðinn is amongst the most vividly drawn male characters in the sagas» [7] «Forfatteren, en geistlig, er varm for idealene, for helgenen […] Men det er helten som faar det fasteste omrids, ti det er han som lever sterkest og forundrer mest; hans troskap og ædelmod, hans kraft og dødsforagt, er Njála-kunstnerens glæde først og sist.»[6]

Det første kapitelet dekker perioden fra trolovelsen mellom Hrut Herjolfsson og Unn til det vanskelige etterspillet av deres skilsmisse: Hrut kommer til Norge hvor han vinner heder ved det norske hoffet og i kamp, men blir omfavnet av den aldrende dronningmoren. På grunn av hennes forbannelse eller fortrollelse er han ikke i stand til å fullbyrde ekteskapet. Etter at Unn skiller seg fra ham beholder han medgiften ved å utfordre sin svigerfar til tvekamp. Selv om dette er innenfor islandsk lov, utfordrer det rettferdighetssansen. Leseren blir introdusert til to hendeler som vil skje, – en mann som er klok i alle andre henseender enn sine egne, og en årsak som over tid vil trykke og presse seg mot overflaten som en geysir.

Det første kapitelet gir innsikt i Hruts sinn når han kommenterer sin vakre niese: «Jeg vet ikke hvordan tyvøyne er kommet inn i familien». Sagaen fortsetter deretter med fokuset på hans niese Hallgjerd og hennes to ekteskap. Begge hennes ektemenn dør brutalt for øks etter Hallgjerds vilje via hennes brutale fosterfar. Mens Hallgjerd har provosert fram det første mordet, gjorde hun det ikke ved det andre, men som en følge av en uenighet mellom ektefellene. Det er Hrut som til tross for slektsbåndene hevner den døde ved å drepe Tjostolf.

Deretter blir Gunnar Hammundarsson fra Lidarende og Njål Torgeirsson introdusert. Gunnar er en mann av enestående fysiske kvaliteter og hvor Njål mangler dennes mandighet, tar han igjen på sin klokskap. Disse motsatte menn er gode venner. Når Gunnar mener seg pliktig til å kreve Unns medgift fra Hrut gir Njål råd om hvordan han skal gå fram. Gunner begynner den juridiske prosessen i Hruts eget hus, men han følger Hruts tvilsomme eksempel når saken går for retten, og Hrut, som selv vant med trussel om vold, taper selv for det samme. Til tross for ydmykelsen ser han framtidige forbindelser med Gunnar.

Det skjer når Gunnar kommer tilbake fra det nordiske fastlandet og kommer til Alltinget hvor han møter Hallgjerd. Han blir forelsket i henne, og til tross for Hruts advarsel om Hallgjerds sanne karakter, blir Gunnar trolovet til henne.

Heller ikke vennen Njål er begeistret for forbindelsen, noe som viser seg å være fortutseende når Hallgjerd og Njåls hustru Bergtora støter sammen. Hallgjerd sjarmerer et antall tvilsomme figurer til å drepe medlemmer av Njåls husholdning, men den opprørte Bergtora tar en blodig hevn. Etter drapene gjør ektemennene opp med bøter for drapene i henhold til disses status. Det femte offeret er Tord Freedmannsson, fosterfar til Njåls sønner. Thrain Sigfusson, Gunnars onkel og Hallgjerds svigersønn deltar i drapene. Når feiden ender og forlik er ordnet, er Thrains tilstedeværelse fortsatt en uoppgjort sak, som vil eksplodere senere.

Hallgjerd benytter så en av sine tvilsomme følgesvenner til å bryte seg inn i hjemmet til en mann som heter Otkel. Gunnar søker øyeblikkelig økonomisk forlik for skaden, men denne gangen blir det ikke akseptert. En rettssak blir startet mot ham som han med Njåls hjelp vinner, men i sakens etterspill når han samtaler med sin hustru om innbruddet kommer han til å slå henne over kinnet. Hallgjerd sier at det slaget skal han selv få kjenne senere.

Senere rir Otkel over Gunnar mens han er ute på åkeren og skader han lett, men sprer i ettertid ryktet at Gunnar gråt for såret. Gunnar kan ikke leve med den skammen og drar ut; med hjelp av sin bror Kolskegg dreper de Otkel og hans venner.

Under påtrykk fra Njål blir et nytt forlik arrangert, og Gunnars aktelse vokser, men Njål advarer ham om at dette kan bli begynnelsen til nye drap, spesielt om Gunnar dreper to mann fra samme ætt.

I hendelsene etter aksepterer Gunnar en utfordring til en hestekamp fra en mann ved navn Starkad. Underveis jukser Starkad og Gunnar er atter i stridigheter. Njål forsøker å mekle, men Torgeir Starkadsson nekter. Underveis på en reise blir Gunnar og hans to brødre overfalt av Starkad og hans allierte. Når kampen er over, er de fjorten angriperne døde, men også Gunnars bror Hjort.

På siden av disse hendelsene er Unns sønn, Mord Valdgardsson, som på grunn av sjalusi hater Gunnar. Hvor ting kunne ha blitt bilagt, skaper han oppstandelser. Når han lærer at Njål har forutsett Gunnars død vil komme om han dreper to av samme ætt, er han den som får i gang et nytt angrep på Gunnar av folk som er misfornøyd med forliket. Igjen slåss Gunnar med hell, men ulykkeligvis dreper han en andre mann fra samme ætt. I forliket som kommer blir Gunnar og hans bror Kolskegg dømt til å dra fra Island for tre år, eller være dømt fredløs hvor hvem som helst kan drepe ham uten at det er mord.

Gunnar gjør alle de forberedelser som skal til for å forlate hjemmet, men på vei vekk snubler hesten, han ser seg tilbake, innser at de grønne markene foran gården er et syn som er han kjærere enn noe annet, og han velger å ikke reise med broren. Han fortsetter som om ingenting er skjedd til tross for at han nå er fredløs, og motstanderne samler seg, Mord blant dem, for hevn. Gunnar forsvarer seg dyktig med buen inntil buestrengen ryker. Han ber Hallgjerd om at hun ofrer noe av håret slik at han kan tvinne en ny buestreng, men det er da hun minner ham på den ørefiken han ga henne tidligere. «Hver har sitt å bli husket for», slår Gunnar fast i vissheten om at det blir hans død.

Njåls sønn Skarphedin støtter siden Hogne Gunnarsson på noen hevntokt, men til sist blir det igjen forlik etter Gunnars død.

To seilaser tilbake fra Norge bringer endringer. Thrain Sigfusson kommer med den voldelige drapsmannen Hrapp, mens Njåls sønner kommer sammen med den edle Kåre som blir gift med deres søster. I tillegg kommer sønnene også tilbake med klagemål på hvordan den svenske kongen har behandlet dem, og noe uforståelig anklager de Thrain for dette. Mens Njål sier at de er tåpelige å hevde dette, råder ham dem likevel å framstille det som et spørsmål om ære. Thrain avviser forlik, og hans tilhengere, inkludert Hallgjerd i hennes siste tilstedværelse, fornærmer brødrene.

Den mest dramatiske hendelsen følger så. Njåls sønner med den harde Skarphedin i spissen, inkludert Kåre, planlegger å overfalle Thrain og hans støttespillere. For å krysse elven må de over en isbro. Skarphedin går foran sin brødre, hopper over elven og sklir nedover isen mot Thrain og når han passerer ham halshugger han Thrain i én og samme bevegelse. Deretter får de drept fire, inkludert Hrapp.

Thrains bror Kjetil er gift med Skarphedins søster, og Njål får igjen til et forlik. I ønsket om å fjerne alle grunner for strid tar Njål til seg Thrains sønn Hoskuld som sin fostersønn. Denne vokser opp hos Njål, som blir svært glad i ham og favoriserer ham. Når han er fullvoksen, gir Njål ham status som høvding og skaffer ham en hendig kone, Hildegunn.

Her forteller sagaen om hvordan Island beslutter frivillig å akseptere kristendommen som offisiell religion i år 1000.

Mord Valgardsson oppdager at mens Hoskuld er blitt en suksessfull høvding, har hans egen status minsket. Han forsøker deretter på sitt vanlige vis å vende sønnene til Njål mot Hoskuld. Sagaens tragedie er at de lar seg påvirke av hans hentydninger, at de drar ut sammen med Mord og Kåre og dreper Hoskuld mens han sår i åkeren. Som en figur sier: «Hoskuld ble drept for mindre enn ingen grunn; alle menn sørger ved hans død, men ingen mer enn Njål, hans fosterfar».

Flose, onkelen til Hoskulds hustru, starter en prosess mot drapsmennene og søker støtte hos mektige høvdinger. Han er under press fra Hildegunn til å akseptere ingenting mindre enn blodhevn. Njåls sønner må på Alltinget bønnfalle om hjelp, men Skarphedins trassige sinn ødelegger for dem. Gang på gang fornærmer han dem han søker hjelp og støtte hos.

Etter diverse legale skritt fram og tilbake blir det valgt voldgiftsmenn, inkludert Snorre som foreslår en ordning som er tre ganger større enn vanlig for Hoskulds død. Det er så mye at det kan kun bli betalt av voldgiftsmennene og andre på Alltinget som trår støttende til. Den store summen blir samlet og Njål legger selv en gave i form av en kostbar frakk. Frakken kan bæres av begge kjønn og den betraktes som en fornærmelse, noe som finner sitt klimaks i at ordningen bryter sammen.

Alle forbereder seg på å forlate Alltinget. Rundt hundre mann drar til Njåls hjem, Bergtorsknoll, som kun er beskyttet av rundt tredve mann. En seier for Flose vil kunne komme med store kostnader, men Njål velger at de skal forsvare seg innefra huset, og de andre aksepterer dette, til tross for at de innser at det er dårlig trekk. De aksepterer at skjebnen vil renne sin vei. Både uskyldige og skyldige er fanget innenfor det brennende huset. Flose tillater at de uskyldige skal får slippe uskadet ut, men Njål, Bergtora og deres lille sønnesønn Tord velger å bli i huset og dø enn å leve videre med skammen. Helge blir drept i et forsøk på å slippe unna. Til slutt dør ti mennesker, unntatt Kåre som slipper unna i skjul under røyken. Flose forstår at det er noen som vil være i stand til å hevne mordbrannen.

Ved Alltinget møtes to grupper. Det blir satt i gang juridiske handlinger mot mordbrennerne. Torhall, Njåls fostersønn, er blitt lært opp av Njål til å kunne lovene, men han blir hindret av sine egne fysiske begrensninger. Akkurat som når forhandlingene holder på å bryte sammen, griper han sitt spyd og begynner å slåss. Floses menn blir drevet tilbake inntil Snorre leder en innblanding som skiller de stridende partene. I den forvirringen som hadde oppstått var flere menn blitt drept, inkludert Ljot, Floses svigerbror.

Ljots far, Hall fra Sida, drar fordel av våpenhvilen til å be om en fredsavtale, en bevegelse som er blitt betraktet som resultatet av kristen tankegang, også ved at han ikke ber om kompensasjon for sin sønn. Mange blir beveget av dette, alle unntatt Kåre og Njåls nevø Torgeir, aksepterer en avtale som bidrar til en kompensasjon for Ljot. De som hadde deltatt på mordbrannen, ble sendt i eksil for tre år.

Før Sigfussønnene har nådd hjem blir de angrepet av Kåre, og avslutningen av sagaen oppholder seg stort sett til den siste hevnen. Kåre blir hjulpet av Torgeir og av en komisk skrytehals ved navn Bjørn. Kåre forfølger mordbrennerne til Orknøyene og til Wales. Det mest dramatiske øyeblikket er når Kåre bryter seg inn i Orknøyjarlens hall og dreper en som har løyet om det som skjedde da Njåls hus ble brent.

Etter en pilegrimsreise til Roma kommer Flose tilbake til Island. Kåre kommer også tilbake og skipet hans går på grunn utenfor Floses hjem. For å teste Floses edelhet går han til ham for hjelp og de går med på en endelig fredsavtale. Kåre gifter seg med Hoskulds enke, Hildegunn, som også er Floses søskenbarn. Slik forsones fiendene.

Teksthistorie[rediger | rediger kilde]

Sagaen er best bevart i håndskriftet AM 468, som dateres til ca. 1300.[8] Andre håndskrifter viser liten variasjon i teksten.[5] Sagaen er oversatt til norsk flere ganger[9]: Til bokmål ved Karl L. Sommerfelt 1871, Fredrik Paasche 1922 og Hallvard Lie 1941. Til nynorsk ved Olav Aasmundstad 1896, Aslak Liestøl 1961 og Jan Ragnar Hagland 1996. En gjenfortelling ved Zinken Hopp ble utgitt 1983: Sagaen om Gunnar og Njål.

Njåls saga ble i 2002 valgt inn i Verdensbiblioteket; den norskinitiert kåring av de 100 viktigste litterære verker gjennom verdenshistorien.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Njåls saga i Store norske leksikon
  2. ^ a b Emily Lethbridge «The South: Country of Burnt Njáll» fra bloggen «The Saga-Steads of Iceland: A 21st-Century Pilgrimage»
  3. ^ a b Fornrit 2011, forlagspresentasjon av samleutgave av sagaene (pdf)
  4. ^ a b c d Jónas Kristjánsson. Eddas and sagas, Iceland's Medieval Literature. Translated by Peter Foote. Hið íslenska bókmenntafélag, 2007. ISBN 978-9979-66-120-5
  5. ^ a b c Finnur Jónsson. Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie; bind 2. København, 1898/1923
  6. ^ a b Fredrik Paasche. Norsk litteraturhistorie. Bind 1: Norges og Islands litteratur indtil utgangen av middelalderen. Aschehoug, 1924. Kapitlet «Sene ættesagaer» s 407-414
  7. ^ Emily Lethbridge «Njáls saga II: The burning at Bergþórshváll» fra bloggen «The Saga-Steads of Iceland: A 21st-Century Pilgrimage»
  8. ^ handrit.is
  9. ^ skandinaviske-oversaettelser.net
Litteratur
Eksterne lenker
Wikisource-logo.svg
Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen:
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Njáls saga – bilder, video eller lyd