Steinkors
Steinkors er store, frittstående kristne monument fra middelalderen i stein, formet som kors.
Irland og Storbritannia var kjerneområde for tradisjonen med å reise store steinkors, med en utvikling av både keltiske og angliske høykors. Tradisjonen fra tidlig middelalder i Irland og på De britiske øyer med å reise steinkors hadde antagelig utviklet seg fra eldre tradisjoner ved å bruke tømmer, kanskje med metallarbeider tilknyttet, og eldre keltiske minnesteiner. Piktiske steinmonumenter i Skottland kan også hatt innflytelse på formen til de keltiske høykorsene. De eldste bevarte eksemplene synes å ha kommet fra området til det angelsaksiske kongeriket Northumbria, som hadde blitt konvertert til kristendommen av irske misjonærer. Det er fortsatt uklart om formen først utviklet seg i Irland eller Storbritannia.
Steinkors i Norge[rediger | rediger kilde]
I Norge er det på Vestlandet at kulturen med steinkors har fått en markert utløper. Fra Jæren til Møre har vi over 60 reiste steinkors. Her finner en både angliske og keltiske steinkors som er helt klare i sin form, men de fleste er mer grovhogde og minner mest om det latinske. Denne konsentrasjonen av reiste steinkors er spesiell, ikke bare i Norge, men på hele det europeiske fastland. Med unntak av enkelte senmiddeladerkors finner en slike verken i Sverige, Danmark, Tyskland eller Frankrike. Vi finner riktignok noen keltiske steinkors i deler av Tyskland, sørvestre Frankrike og nordlige Spania. Sverige har en svak høykorstradisjon og noen få på Gotland og Öland. I Danmark finnes det noen få steinkors på Vest- og Nord-Jylland.
Keltiske høykors finnes i Loen, Eivindvik, og Etne. På kirkegården i Innvik finnes også et steinkors. Det er en likstein av kleber som har et keltisk solkors i relieff.
Av de om lag 60 steinkorsene på Vestlandet, er det bare halvparten igjen. I Rogaland står sju igjen på originalt sted, to er flyttet til Stavanger museum, et fragment oppbevares hos Arkeologisk museum i Stavanger, et kors er flyttet inn i Hundvåg kirke i Stavanger, to fragmenter er oppbevart hos Universitetsmuseet i Bergen, mens et høykors står ved Fantoft stavkirke i Bergen. Alle disse er av anglisk type[1].
Bruk[rediger | rediger kilde]
Mange kors er knyttet opp mot gamle gravhauger. Tradisjoner kan tyde på at noen høykors opprinnelig har stått på norrøne gravhauger. Ca. 40 av de korsmerkede steiner og steinkors synes opprinnelig å ha stått på hedenske gravplasser, og ca. 45 har hatt forbindelse med tidlige kirkegårder. Høykors som er plassert på gravhaug kan være satt inn i stedet for den norrøne bautasteinen.
Steinkors som står i forbindelse med norrøn gravhaug kan høre til i den senere del av misjonstiden på Vestlandet, før de første kirkegårdene ble vigslet på de steder der korsene var. De forteller om at slektene det gjelder, definitivt er gått over til kristendommen, men ennå ikke er underlagt den kristne gravskikk i vigslet jord. Stormenn i området er antagelig de som har sørget for at korset ble reist.
Korsets form[rediger | rediger kilde]
Det som skiller de keltiske høykorsene i Norge fra det latinske korset er de fire runde armhulene og eventuelt et sirkelrundt hull i krysset. Selv om vi bare har fem kors med klar, keltisk form, har seks av de norske høykorsene et rundt hull midt i korsarmenes kryss, mens mange britiske korsene har en sirkelrund forhøyning eller fordypning i stedet. Kanskje man her finner forklaringen på det runde hullet inn de norske korsene.
Høykorsene i Eivindvik[rediger | rediger kilde]
Steinkorsene i Eivindvik er første gang omtalt i de Arnamagneanske samlinger, folio 370 fra 1626:
Udi Bergens Stift udi Nordhordlen på Eivindvigs Prestegaard finnes 2 Steinkors; det første staar hos Kierken og ere fem Sjellandske alen høy, to alen bred og fire Fingre tykk, det andre staar 288 alne udi Nord frad det første: og ere 4 S. alen høy og 2 alen bred, hvorpaa staar et lidet Kors uthuggen som afrisset staar: der findes på disse Kors ingen Tegn uden utallige tusen røde Knoppe som Hagle og findes samme Knopper paa begge side af Korset, Kanterne paa disse to Kors vender du i øst og vest. Om disse Kors ere ingen sagn, uden Noen siger at S. Olaf konge skulde haffue disse røde pletter eller Stene der udi, saa dette skulde være hans Hagle: derhos menes at disse Kors skulde i Pavedømme været opsat og Munkerne derom have ganget med Kors och fane 2 gange om Aaret, som er Korsmesse om Vaaren og Korsmesse om Høsten og da signet Ager och Eng.
Steinkorsene bærer tydelige trekk fra britiske steinkors, men forenklet i formen, da den harde, norske steinen ikke tillater stor bruk av dekorelementer. Den ene typen man finner i Eivindvik er den norsk-keltiske med rette korsarmer og toppstykke og med halvsirkelrunde armhuler. Korset ved kirkegården er en av de få stilsikre eksempler av typen. Slike kors finnes i Vestland fylke. Impulsen peker mot nordlige deler av Storbritannia, spesielt Skottland.
Det andre er et norsk-angliske steinkors med store, harmoniske buer mellom korsarmene og rett avslutning, samt en slank og forseggjort stamme. Inspirasjonen synes å være hentet fra og med Yorkshire og sørover. Steinkorset i Krossteigen er det mest utpregete, angliske korset i Norge.
Det angliske korset i Krossteigen[rediger | rediger kilde]
Steinkorset i bakkehellingen har en høyde på 2,5 m. På fremsiden er det hugget ut et latinsk kors som stikker 1.2 cm frem fra steinflaten og stammen toner ut i stammen på hovedkorset. Det finnes ikke andre steinkors med så utpregete, angliske trekk i Norge.
Det keltiske kors ved kirkegården[rediger | rediger kilde]
Ved inngangen til kirkegården i Eivindvik står et steinkors. Korset har stått på stedet før kirken ble reist. Det har en høyde på 285 cm over bakken og er 115 cm bredt. Korset er skadet ved at et stykke er slått av. Korset er av granatglimmerskifer og fra kvernsteinbruddet i Hyllestad. Spesielt med dette korset er at det på den ene flaten er tydelige spor etter kvernsteinshogging med konturer av fire kvernsteiner. Det viser at kvernsteinsprodukjsonen er eldre enn fremstillingen av steinkors. Til forskjell fra de andre korsene er dette uten hull i krysset. Tradisjonen hevder at korset skal ha stått nede ved sjøen like ved. Den sier også at en døpefont har hørt til korset, og at kors og døpefont nede ved sjøen kan da ha vært et samlingssted presten brukte før det ble reist kirke på stedet. I 1626 sier skriftlige kilder at korset sto oppe ved kirkegården der det nå står. Men det blir og antatt der det står nå er den opprinnelige plassering. Nærheten til det angliske kors er påfallende. Tradisjonen nevner også et tredje kors som sammen med de to andre har dannet en trekant. Bredsidene på korsene vender mot hverandre. Begge korsene har utsikt mot det som er blitt tolket som selve den første tingvollen for Gulatinget. Det kan derfor virke som om korsene rammer inn selve tingområdet.
Det har også vært hevdet at korset kan være satt opp i forbindelse med misjonsfremstøtene til Olav Tryggvason. Han hadde store møter på Gulatinget ledd i kristningen av Norge. Det har vært påpekt at Olav Tryggvason hadde hyppige besøk og gode forbindelser med Storbritannia og derfor gode muligheter for å få med seg prester som var kjent med den keltiske korsformen.
Det keltiske korset i Korssundet[rediger | rediger kilde]
Det gamle steinkorset fra cirka 1030 er plassert på en høyde på nordsiden av veien, like ved broen over Korssundet i Fjaler. Korset er like under fire meter høyt og korsarmene ca. 1,4 m. Korssund-korset er laget i granatglimmerskifer fra Hyllestad i ytre Sogn. Ved foten av steinkorset er det et steinkar, 93 centimeter langt, 34 centimeter bredt og 16 centimeter høyt. Man kjenner ikke formålet, men man kan tenke seg at at det har vært brukt til døpefat. Frem til 1600- og 1700-tallet kom kystfolket hit for å utføre kirkelige handlinger som barnedåp og vigsler. Sagnet sier at Olav den hellige rundt året 1014 skulle nå igjen sin bror, Harald. Under jakten på broren, åpnet plutselig landet (Korssundet) seg i en snarvei, slik at så han kunne nå igjen broren sin. Til minne om dette underet reiste Olav korset. Korsene på Kvitsøy, Korssundet og Gard i Haugesund er de eldste dokumenterte seilingsmerkene som stadig er i bruk i Europa.
Høykorset i Hundvåg[rediger | rediger kilde]
Dette korset står nå inne i Hundvåg kirke. Korset har en høyde på 3,5 meter. Korset ble først reist på en gravhaug på gården Husabø. Man regner med at dette er korsets opprinnelige plassering. Jens Kraft skrev i 1830 at korset stod på en gravhaug tett ved gårdens våningshus. Kirkestedet lå et lite stykke unna korset. Det er registrert flere gravhauger på gården. Hundvåg er en rimelig flat øy like utenfor Stavanger. Selv om innseilingen ligger 1,5 – 2 kilometer unna har korset sannsynligvis blitt sett derfra. Det har således hatt stor visuell rekkevidde med stort utsyn. Korset er i seg selv høyt og gravhaugen det har stått på har antagelig vært mellom 4,5 – 6 meter høy. Korset ser ut til å være koblet til ætteeiendom med gammel kultplass og rettslig samlingssted. Stedet var trolig tingplass. Antagelig var Husabø sete for en stormannsætt som stod bak reisingen.
Høykorset på Melhaug[rediger | rediger kilde]
På Melhaug i Sola ble det funnet et kors i et steingjerde. I dag er bare et stort fragment bevart av dette korset. Det er ikke kjent hvor dette korset kan ha stått tidligere. Grunnen til at man regner dette som et norsk-keltisk kors er at det er hogget en halv sirkulær vinkel på det som kan tolkes som restene etter en armhule. Derfor antyder man at dette kan være et keltisk kors. Fragmentet er i dag i Universitetsmuseet i Bergen.
Høykorset ved Grindheim kirke i Etne[rediger | rediger kilde]
På kirkegården ved Grindheim kirke står et høykors montert i en plattform av sement. Toppstykket til Grindheimsteinen er knekket i høyde med korsarmenes overkant. Stammen er også knekket, men limt sammen igjen. De nedre armhulene er sirkelrunde og midt i krysset er et sirkulært hull. Høyden er 1,96 m, den totale bredden er 1,10 m. Den fulle lengden fra bakken og opp kan ha vært 2,4 m og den fulle lengden 2,85 m. Korsets nåværende plassering er fra 1960.
Ppprinnelige plassering er ukjent, men flere tradisjoner angir ulike steder:
- Kyrkjehaugen (gravhaug) like sør for kirken.
- Krosshaugen (gravhaug) på Eikrem ved Stordalsvatn.
- Ved foten av (udatert gravhaug) Ættehaugen, 500 m sør for kirken.
- Ved Krossbakken som fører opp til kirken.
Tradisjonen kan også tyde på at noen høykors kan ha stått på opprinnelig norrøne gravhauger i nærheten. I nærheten av Etne er det flere steiner som har keltiske kors inngravert. Det gjelder korsbautasteinen ved Gjerde kirke, Grindheimsteinen og en likstein i Ølen. En konsentrasjon av keltiske kors i Sunnhordland kan tyde på at dette har vært et misjonssentrum i området, mulig med en prest fra de nordlige deler av de britiske øyer.
Høykorset i Loen[rediger | rediger kilde]
Korset står på Loen kirkegård, ved den vestre kirkemuren som vender mot fjorden. Det har en høyde på 207 cm og korsarmene måler 126 cm. Korset er ikke symmetrisk da den ene korsarmen er 8 cm lenger enn den andre. Overgangene mellom den horisontale og vertikale delen av korset, «armhulene», er sirkelformet. Midt i korset er et rundt hull. Korset er av granatglimmerskifer fra Hyllestad. En omtale fra 1835 sier at korset er brukket. Det er reparert med to jernskinner som holder det sammen. Tradisjonen hevder at inntil 1700 sto korset nede i Korsvika utenfor nåværende hotell Aleksandria ved omlastingsplassen fra land til sjø. Tradisjonen sier også at stedet var en gammel samlingsplass og lokalt ting, men dette lar seg ikke verifisere. En offiser skal ha flyttet korset og plassert det på graven til sin sønn. På korset finnes det noen latinske bokstaver av nyere dato.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Middelalderske steinkors i Rogaland». Sandalsand Norge. 13. april 2015. Besøkt 23. februar 2021.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Thor Pundsnes: Keltiske høykors i Norge, Lære og Liv 3/2002.
- Fritjov Birkeli: Tolv vintrer hadde kristendommen vært i Norge, Verbum 1995
- Fritjov Birkeli: Norske steinkors i tidlig middelalder – Et bidrag til belysning av overgangen fra norrøn religion til kristendom, 1973
- Karmøyseminaret: 1994/95
- Kyrkjeblad for Høyanger: nr. 2, 2000
- Malcolm Seaborne: Celtic Crosses of Britain and Ireland, Shire Archaeology, 1989
- Nigel Pennick: The celtic cross – An illustrated history and celebration, Blandford, 1997
- Johs. B. Thue: Livets steinar – Produksjon og eksport av kvernstein frå Hyllestad i mellomalderen, Skald 2000
- Kristine Holme Gabrielsen: Vestlandets steinkors – Monumentalisme i brytningen mellom hedendom og kristendom, hovedfagsoppgave i arkeologi 2001
- Irene Baug: Kvernsteinsbrota i Hyllestad – Arkeologiske punktundersøkingar i steinbrotsområdet i Hyllestad i Sogn og Fjordane, hovedfagsoppgave i arkeologi 2001