Northumbria

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nordlige og midte England rundt år 802.
Dansk-angelsaksiske jarldømmer rundt år 1025. Northumbria er markert i gult.

Northumbria var i middelalderen et av de angelsaksiske kongedømmene i England. Navnet kommer av at området lå nord for elven Humber, opp til Firth of Forth. Det var et av kongedømmene i heptarkiet, de syv kongedømmene som i 10. århundre slo seg sammen og dannet England.

I dag brukes navnet om den engelske regionen som formelt heter Nordøst-England, f.eks. om Northumbria Police og Northumbria University. Det britiske turistbyrået (VisitBritain) har tatt i bruk det gamle navnet i sitt informasjonsmateriell.

Historie[rediger | rediger kilde]

Kongedømmet Northumbria ble grunnlagt i 604, da de angelsaksiske kongedømmene Deira og Bernicia ble slått sammen. De to gamle rikene fortsatte å være en form for underkongedømmer, og i perioder i det 7. århundre var de selvstendige.

Riket var blant de første i England som tok imot kristendommen. Kongene Edwin og Oswald betydde spesielt mye i denne sammenheng; begge spredde kristendommen i eget og andre riker, og begge endte sine dager som martyrer. Blant viktige kristne sentra i riket er York (erkebispedømme), Lindisfarne (kloster) og Whitby (kloster, og vertskapssted for synoden i Whitby der den keltiske og den romerske kristne tradisjon ble forent).

Nedgangstid[rediger | rediger kilde]

Etter vikingenes invasjon i 866 mistet northumbrierne byen York, og bare det gamle Bernicia sto igjen. I det 10. århundre begynte de forskjellige angelsaksiske kongedømmene å knyttes stadig mer sammen, mens det samme skjedde med de skotske. Dette førte til dannelsen av de to nasjonalstatene England og Skottland.

Northumbria ble etter samlingen av England og Skottland et jarledømme, der jarlen hadde en viss uavhengighet. Det var allikevel perioder med åpen strid mellom konge og jarl. Grensen var uklar i lang tid, og Northumbria hørte i perioder til England og i andre perioder til Skottland. Dette ble ikke avklart før i 1157, da Vilhelm I av Skottland frasa seg kravet på jarledømmet.

Normannerne[rediger | rediger kilde]

I 1066 ble normanneren Vilhelm Erobreren konge av England. Han så raskt at det var viktig å kontrollere Northumbria, som hadde en strategisk plassering overfor både Skottland og Wales. Han ga privilegier og makt til både biskopen av Durham og jarlen av Northumbria, og lot dem beholde et visst selvstyre; slik søkte han å sikre seg deres lojalitet. Det brøt allikevel ut anti-normanniske opprør. Vilhelm prøvde å innsette en av sine egne menn, Robert Comine, som ny jarl. Men før han kunne ta over møtte Comine, med en styrke på 700 mann, en overlegen styrke i Durham. Comine og hele hans styrke ble massakrert. Vilhelm kunne ikke la dette gå ustraffet hen, og ledet sin hær på et blodig tokt inn i Northumbria. Biskop Aethelwine av Durham prøvde å flykte med northumbriske skatter, men ble tatt til fange og døde i fangenskap. Bispesetet Durham ble stående ubesatt. Under Vilhelm Rufus ble Northumbria delt. En ny biskop av Durham ble utnevnt, og han fikk jarleautoritet for regionen sør for elvene Tyne og Derwent, som fikk navnet Palatinatet Durham. Nord for elvene ble jarledømmet Northumberland opprettet.

Normannerne grunnla også byen Newcastle i 1080, for å kontrollere regionen ved å holde det strategisk viktige krysningsstedet over elven Tyne.

Reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Under reformasjonen var regionen igjen et sentrum for opprør mot kongemakten. Både Nådens pilegrimstog og opprøret kjent som Rising of the North oppsto der i Tudortiden. En årsak til dette var at katolisismen fortsatte å stå sterkt i Northumbria etter bruddet med Pavestolen.

Senere førte dette også til sterke jakobittiske strømninger etter gjeninnføringen av kongedømmet i 1660. Regionen ble et utemt land, hvor mange fredløse og smuglere gjemte seg for kongens menn; dette var enklere enn i andre deler av England både fordi det var antikongelige strømninger i folket og fordi regionen var tynt befolket. Etter at Skottland og England inngikk personalunion under Jakob I av England og VI av Skottland endret dette seg, og Northumbria ble et fredelig område.

Den industrielle revolusjon[rediger | rediger kilde]

Northumbria spilte en sentral rolle i den industrielle revolusjon. Kullgruvene i området ga drivstoff til industrien som vokste opp i andre deler av landet, og behovet for å transportere kullet førte til utbygging av jernbanen inn i Northumbria. I tillegg ble skipsbygning og våpenindustri viktige inntektskilder.

Flagg[rediger | rediger kilde]

Northumbrias moderne flagg

Kongedømmet Northumbrias flagg var et banner i gull (gult) og rødt (purpurrødt) med vertikale striper. En moderne versjon av dette flagget brukes mange steder i regionen i dag.

Språk[rediger | rediger kilde]

Northumbria har flere nært beslektede, men allikevel distinkte engelske dialekter. De har sitt særpreg fra arven fra angelsaksernes tidlige germanske språk. Tidlig northumbrisk regnes som en forløper for skotsk. De tre største dialektene er geordie, mackem og pitmatisk.

Gammelengelsk og norrønt var såpass like at man kunne forstå hverandre, og det blandete språket som ble talt i Danelagen spredde seg, og førte til at norrøne ord ble tatt inn i det engelske språket, noe det fortsatt er mange spor etter i moderne engelsk, spesielt i de nordøstlige dialektene. Moderne engelsk språk utviklet seg først og fremst fra det talespråket som var dominerende i London fra 1100-tallet og framover, ved at det var språket brukt for administrasjon av nasjonen.

Se også[rediger | rediger kilde]