Hengning, trekking og kvartering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Trykk fra 1600-tallet som viser hvordan den engelske kong Charles I 30. januar 1648 ble henrettet etter å ha blitt dømt til døden av Oliver Cromwell. I øverste felt venter kongen på henrettelsen, under blir han først hengt, deretter halshogd.
Håndkolorert trykk som viser grevene Struensee og Brandt utstilt på «hiul og Steyler» på Vesterfælled i København etter henrettelse og kvartering 28. april 1772 som straff for majestetsfornærmelse og usurpasjon ifølge Kongeloven i Danmark. Den gammeldagse parteringen virket voldsom selv for samtiden. De parterte likene hang i noen år fremover, til bare knoklene var igjen. Fra Det Kongelige Biblioteks samling.

Hengning, trekking og kvartering var en henrettelsesmetode som ble brukt i England og senere Storbritannia. Den var forbeholdt de som var dømt for høyforræderi, og regnes som en av de mest grusomme henrettelsesmetoder som har vært i bruk i Vest-Europa. Denne henrettelsen var fra 1351 en lovbestemt straff i England for menn som ble dømt for å ha begått høyforræderi, skjønt dette ritualet ble første gang nedtegnet under styret til kong Henrik III (1216–1272).[1][2] Domfelte ble festet til bøddelkjerre, og trukket av hester til stedet for henrettelsen hvor de ble hengt til de var nesten døde, kastrert, skåret opp og fjernet innvollene, halshogd, og kvartert (kappet opp i fire deler). Deres levninger ble ofte vist fram for spott og spe og som advarsel på framtredende steder over hele landet, eksempelvis ved London Bridge.[3] Grunnet offentlig sømmelighet ble kvinner dømt for høyforræderi isteden brent på en stake.[3]

Hardheten og voldsomheten i dommen ble målt opp mot alvorligheten i forbrytelsen. Som et angrep på monarkens autoritet, ble høyforræderi betraktet som en ytterst bedervelig handling som krevde det ytterst ekstreme form for straff. Det var dog en del dømte som fikk sine straffer modifisert og fikk lide en noe mindre hard medfart. I en periode på flere hundre år ble mange menn funnet skyldig i høyforræderi og underkastet lovens aller strengsete straff. Blant disse var mange engelske katolske prester som ble henrettet i den elisabethanske perioden,[4][5] og flere av de såkalte kongemorderne, de som var med på å dømme Karl I av England i 1649. Den skotske frihetskjemperen William Wallace ble også dømt for høyforræderi i 1305 til tross for at han som skotte aldri hadde sverget troskap til Edvard I.[6]

Parlamentets definisjon av høyforræderi forble eksisterende i Storbritannias lovverk, men i løpet av en lang periode på 1800-tallet ble det innført en juridisk reform av dommen med hengning, trekking og kvartering og endret til trekking, henging inntil død, og posthum halshogging og kvertering, før denne straffemetoden endelig ble avskaffet i England i 1870. Dødsstraff for forræderi ble fjernet i 1998.[7][8]

Historie[rediger | rediger kilde]

Metoden ble først brukt under Edvard I under hans forsøk på å ta kontroll over hele øya Storbritannia. Den første som ble henrettet på denne måten var den walisiske fyrsten Dafydd ap Gruffydd i 1283, den siste uavhengige herskeren i Wales. Noen år senere ble den brukt på William Wallace, en hendelse som er gjengitt i filmen Braveheart (1995).

Det var normalt alminnelige borgere som ble utsatt for denne straffen, mens adelige ble henrettet ved halshugging. Kvinner som ble dømt for høyforræderi ble aldri utsatt for den; de ble normalt brent på bålet.

Siste gang en slik henrettelse ble utført var i 1820, men så sent som i 1867 ble en person dømt til hengning, trekking og kvartering. Etter 1820 ble de dømte «benådet» til andre henrettelsesmetoder. I 1870 ble metoden formelt avskaffet.

Metode[rediger | rediger kilde]

Trekking[rediger | rediger kilde]

Den dømte ble opprinnelig bundet bak en hest og trukket til retterstedet. Ettersom det kunne være lang vei døde flere underveis etter å ha blitt banket mot brosteinene, og man innførte derfor en slede som den dømte ble lagt på slik at han ville overleve turen. Det er mulig at dette opprinnelig skjedde etter hengningen, noe navnet på metoden tilsier, men på det tidspunkt hvor kildene er klare, fant trekkingen sted først.

Hengning[rediger | rediger kilde]

Det ble brukt sakte hengning, det vil si at den dømte ble heist opp etter halsen slik at kvelning inntraff sakte. Normalt ble de som ble hengt på denne måten hengende til de var døde, men i disse tilfellene ble de tatt ned før døden inntraff.

Kvartering[rediger | rediger kilde]

Kvarteringen, «firedelingen», startet med at kjønnsorganene ble skåret av og tarmene trukket ut og brent mens den dømte, dersom han var ved bevissthet, så på. Deretter ble han halshugget, og kroppen ble delt i fire deler. Delene ble kokt, normalt i tjære eller saltvann, slik at de ble konservert, og deretter ble de utstilt for å vise hva staten gjorde med forrædere. Dette hindret også at tilhengere av den dømte, som oftest hadde ledet en eller annen form for opprør, kunne gi den dømte en verdig begravelse.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «British Death Penalty», Guts and Gore
  2. ^ Holt, James Clarke; Garnett, George; Hudson, John (1994): Law and Government in Medieval England and Normandy, Cambridge University Press, s. 46. Et tilfelle fra 1242 av en William Marsh, hengt, trukket og kvartert for påstått forsøk i 1238 på å myrde kongen.
  3. ^ a b «Hanging, drawing and quartering», Capitalpunishmentuk
  4. ^ Twiston-Davies, Bess: «Divorce, Dissolution, and Death: The English Martyrs», Catholic Culture
  5. ^ Mann, Stephanie (17. juni 2015): «Catholics Who Were Hung, Drawn, and Quartered», The Christian Review
  6. ^ «The execution of Wallace», Education Scotland
  7. ^ Lambert, Tim: «A History of the Death Penalty in the UK», Localhistories
  8. ^ «Timeline of capital punishment in Britain», Capitalpunishmentuk

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata