Hungersnøden i Irland 1845–1849

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Samtidig tegning av Bridget O'Donnel, en irsk kvinne med to barn som rammet av hungersnøden.
Potet infisert med potetråte er innskrumpet på utsiden, korkaktig og råtten på innsiden.

Hungersnøden i Irland 1845–1849 (på irsk kjent som An Gorta Mór; engelsk: The Great Famine) referer til en sultekatastrofe, sykdom og utvandring på Irland i underkant av et tiår på på midten av 1800-tallet.[1] Hungersnøden ble utløst av en sykdom på potetavlingene, en parasitt som ved å angripe potetavlingene ødela den primære matkilden for mange irske familier. Da to femtedeler av befolkningen var utelukkende avhengig av denne billige avlingen av flere historiske grunner.[2][3] I løpet av hungersnøden, mellom 1845 og 1852, døde omtrentlig 1 million mennesker og rundt 1 million ble tvunget til utvandre fra Irland,[4] noe som førte til at Irlands befolkning minsket med mellom 20 % og 25 %.[5]

Den umiddelbare årsaken til sulten var Phytophthora infestans, en potetsykdom som til vanlig er kjent som potetsyke eller tørråtesopp (engelsk: potato blight),[6][7] som herjet potetavlingene over hele Europa1840-tallet (og fortsatt koster årlig om lag 40 milliarder kroner i bekjempelse).[7] Imidlertid var virkningene på Irland uforholdsmessige ettersom rundt en tredjedel av befolkningen var avhengig av poteter for en rekke årsaker; etniske, religiøse, politiske, sosiale og ikke minst økonomiske, som overtagelse av land, fraværende jordherrer, og kornlovene. Alle disse årsakene bidro til katastrofen i varierende grad, og er fortsatt et akademisk emne for omfattende historisk diskusjon. I tillegg var det klimatiske årsaker ved en rekke særlig kalde vintre på 1840-tallet.[8]

Hungersnøden var et vannskille i Irlands historie.[1] Virkningene endret for evig øyas demografiske, politiske og kulturelle landskap. For både de innfødte irlenderne som den resulterte utvandringen, gikk sulten inn i folkeminnet,[9] og ble et økende punkt for ulike politiske og nasjonale bevegelser, som krav om hjemmestyre og forening av Irland, da hele øya var den gang en del av Storbritannia. Den katastrofale hungersnøden forsuret det allerede anstrengte forholdet mellom mange irlendere og den britiske kronen, noe som fremmet irsk republikanisme og som til sist førte til irsk uavhengighet i det neste århundret.

Hungersnøden forekom i en periode hvor det britiske imperiet var i sterk utvikling. Sultkatastrofen hadde en ødeleggende effekt på Irland og preget landet i generasjoner fremover. Irlands befolkning fortsatte å synke de påfølgende 70 år og ble så stabilisert på halvparten av hva det hadde vært før katastrofen. I den vestlige delen av Irland ble ikke befolkningen stabilisert før i 2006, over 160 år etter nødsårene.

Landbruket i Irland var preget av store jordegodseiere som leide ut mindre bruk til leilendinger. Jordeierne bodde vanligvis i London og kom av og til til Irland for å innkreve jordleien. Det ble produsert mye kjøtt og meieriprodukter som for en stor del ble eksportert til England for å skaffe penger til å betale jordleia. Poteter ble dyrket til leilendingenes eget kosthold. Når potetavlingene sviktet ble kjøtt og meieriprodukter fremdeles eksportert til England mens leilendingene og deres familier sultet. Mange familier opplevde å bli kastet ut fra hus og dyrket mark på grunn av manglende betaling av jordleie. Denne historien er en viktig faktor i irenes hat mot engelskmenn og England.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Kinealy 1994, s. xv.
  2. ^ Kinealy 1994, s. 5.
  3. ^ O'Neill 2009, s. 1.
  4. ^ Ross 2002, s. 226.
  5. ^ Kinealy 1994, s. 357.
  6. ^ Ó Gráda 2006, s. 7.
  7. ^ a b Jakobsen, Rasmus Kragh (14. oktober 2013): «Kartlegging av en av historiens verste plantesykdommer», Forskning.no
  8. ^ Tunstad, Erik (13. september 2007): «Den lille istid», Forskning.no
  9. ^ Kinealy 1994, s. 342.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]