Belarus’ historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kart over dagens Hviterussland.

Belarus’ historie strekker seg like langt tilbake i tid som andre østslaviske folk. For belarusere (hviterussere) som folk begynner den en gang på 800-tallet med folkevandringen gjennom Øst-Europa. Etter en innledende periode som en uavhengig føydal sammenslutning falt de hviterussiske områdene etterhvert til Storfyrstedømmet Litauen og Det polsk-litauiske samvelde, før Hviterussland (senere kjent som Belarus) ble en del av Det russiske keiserdømmet i forbindelse med Polens delinger. Som del av Sovjetunionen var Belarus (Hviterussland) kalt Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk, frem til landet fikk sin uavhengighet i 1991.

Belarus har gjennom historien blitt hardt rammet av krigshandlinger. Napoleon hadde et av sine største nederlag i Slaget ved Berezina. Landet ble utsatt for store ødeleggelser under første verdenskrig, den polsk-russiske krig 1919–1920 og andre verdenskrig da området var okkupert av tyske styrker 1941–1944. Pogromene under tsaren førte til stor jødisk utvandring særlig til USA og massemordene under andre verdenskrig (holocaust) utryddet det meste av de gjenværende jødene i landet. På 1800-tallet var Vitebsk en viktig by med en stor jødisk befolkning (Marc Chagall kom fra Vitebsk) og ble etter andre verdenskrig redusert til en middels industriby. Bebyggelsen i Minsk er preget av at byen ble rasert under andre verdenskrig. Belarus' sovjetiske forløper medvirket ved etablering av FN i 1945.[1][2][3]

Kulturhistorisk har landet vært knyttet nært til både Polen og Litauen. Sør i landet mot grensen til Ukraina ligger de vidstrakte Pripjatmyrene som er blant verdens største i sitt slag og det har vært fremsatt hypoteser om at de slaviske folkegruppene har sitt opphav i dette området.[4] Landets vestlige deler var lenge del av Polen og Litauen, og ble preget av kulturer lenger vest.[5] Belarus, Russland og Ukraina har beslektede språk, er preget av ortodoks kristendom, har felles fortid i det russiske imperium og en felles kommunistisk fortid i Sovjetunionen.[6]

Belarus som statsdannelse[rediger | rediger kilde]

Tyske og sovjetiske soldater i Brest etter delingen av Polen i 1939 (i henhold til Molotov–Ribbentrop-pakten). Brest forble etter andre verdenskrig Belarus' grenseby mot Polen.

Med unntak av noen år under tysk okkupasjon under andre verdenskrig forble Belarus en del av Sovjetunionen frem til unionens oppløsning i 1991. Den selvstendige Republikken Belarus gjeninnførte samme år flagget og riksvåpenet fra 1918. 1994 ble Aleksandr Lukasjenko president, og han har beholdt makten siden. Han gjeninnførte i 1995 flagg og våpen av sovjetisk modell, men uten hammer og sigd.

Landet har få naturlige grenser og har vært preget av kriger og skiftende grenser mellom Polen og Russland. Den nasjonale identiteten har vært diffus.[7] Belarus og Ukraina har begge vært politisk og kulturelt svært påvirket av Polen og Russland. Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 ble den ukrainske nasjonale identiten og stasdannelsen styrket, mens den belarusiske forble svak. Pål Kolstø beskriver Belarus' nasjonsbygging som et prosjekt det ikke ble noe av.[8]

Våpenet til Belarus i 1918 og fra 1991 til 1995. Våpenet «Pahonia» er identisk med Litauens, bortsett fra tinkturene. De to landene tilhørte samme stat fra 1386 til 1793.

Før 1991 hadde Belarus ingen historie som egen statsdannelse med unntak for provisoriske statsdannelser i de urolige årene 1917–1921. Det første forsøket på å danne en belarusisk republikket strandet på grunn av stormaktsspillet etter første verdenskrig herunder etableringen av en polsk republikk. Det andre forsøket ble stanset av polsk invasjon i august 1919. Etter fredsavtalen mellom Polen og Russland/Sovjetunionen i 1921 ble Belarus en del av Sovjetunionen.[9][10]

Historisk har området språklig, religiøst og kulturelt befunnet seg i skjæringspunktet mellom Russland og Polen. Ukraina har til sammenligning hadde en sterker nasjonal identitet og egenart blant annet fordi den polske innflytelsen var svakere i de ukrainske områdene og fordi det har vært en viss historie med egne statsdannelser på ukrainsk territorium. Til forskjell fra Polen og Russland har Belarus ingen tradisjon som statsdannelse og nesten ingen nasjonal identitet.[9][10][11] I storfyrstedømmet Litauen ble «rutensk» (den tids belarusisk) brukt som offisielt språk.[12] Den belarusiske befolkningen hadde en betydelig rolle i det litauisk imperiet fra middelalderen av. Blant nasjonalistiske belarusiske historiere har den litauiske statsdannelsen dels blitt betraktet som belarusisk og dermed som grunnlag for en nasjonal opphavsmyte.[13] Etter at området ble innlemmet i Russland ble området bare omtalt som Vest-Russland. Publikasjoner og undervisning på belarusisk forbudt (fra 1859 til 1906). Den hvitrussiske nasjonalismen hadde etter innlemming i Russland ikke noe intellektuelt grunnlag fordi de intellektuelle dels var polsk-orienterte og dels panslaviske-orienterte. Det belarusiske språket ble bare ansett som et kontinuum mellom polsk og russisk.[14]

I sovjet-tiden ble den belarusiske republikkens historie fremstilt som et resultat av den russiske revolusjonen og etableringen av Sovjetunionen, og belaruserne ble fremstilt som sosialt, kulturelt, økonomisk og politisk knyttet til Russland. Før selvstendigheten i 1991 var det lite interesse for fremme en nasjonalistisk historiforståelse i strid med sovjet-tidens. Belarusisk historie ble introdusert som eget fag i skoleverket etter selvstendigheten. I årene 1991–1995 ble det tatt initativ til å revidere historiefremstillingen blant annet i form av et seksbinds leksikon om belarusisk historie og reviderte pensum i grunnskolen. Forståelsen av landets historie ble debattert offentlig disse årene. Etter presidentvalget i 1994 ble det for en stor del slutt på «belarusifiseringen» av landets historie og konservative historikere og byråkrater advarte mot ekstrem nasjonalisme og feiltolkning av historien. I 1995 satte Lukasjenko ned en kommisjon som vurderte historiepensumet og kommisjonen konkluderte med at læreverkene ikke var objektive, og grunnskolene gikk deretter tilbake til de sovjetiske lærebøkene (skolebøker publisert 1991–1994 ble forbudt brukt).[9]

Nasjonalistiske historikere har knyttet belarusernes etniske opphav til de slaviske stammene krivitjere (kryvitsjer), dregovitsjer og radzimitsjer som holdt til sør for Prypjats og langs Dnjeprs øvre løp. Disse stammene skal i sin tur ha oppstått ved sammmensmelting av slaviske og baltiske stammer. Denne teorien strider mot den sovjetiske teorien om de slaviske folkenes opprinnelige enhet.[9]

Nasjonalistiske historikere har lagt til grunn at Rus (Kyiv-riket) ble samlet på grunnlag av kulturell likhet. Samtidig mener slike historikere at de belarusiske områdene var politisk uavhengig av Kyiv og viser til at fyrstedømmet Polotsk stadig var i krig med Kyiv. Fyrstedømmet Polotsk blir regnet som en tidlig statsdannelse på Belarus' territorium og den neste statsdannelsen var i følge disse historikerne Storfyrstedømmet Litauen (hvis fulle navn var Storfyrstedømmet Litauen, Rus og Samogitia). Nasjonalistiske historikere legger til grunn at «Litauen» i navnet var en politiske og ikke etnisk betegnelse, og at rikets innbyggere litviner var navn på belarusere (mens litauerne var kjent som samogiter) som utgjorde de aller meste av innbyggerne i riket. Nasjonalistiske historikere argumenterer for at den litauiske delen ikke ble svekket etter Lublinunionen og innlemmelsen i Polen i 1569. Lover av 1588 bestemte at den litauiske delen av samveldet skulle ha egen statsadministrasjon, lover, språk (gammelbelarusisk ble brukt til 1696), egne finanser og egen hær. I sovjet-tiden ble det fortalt at belaruserne frivillig lot seg innlemme i tsarens Russland, mens senere nasjonalistiske historikere har lagt vekt på maktpolitikken ved Polens delinger på 1700-tallet som årsak til at Belarus ble russisk.[9]

I midten av 1980-årene forsøkte små grupper i intelligensiaen å øke den belarusiske nasjonale selvforståelsen. Den nasjonalistisk orienterte Zianon Paznjak (Zenon Poznjak) grunnla i 1988 Den belarusiske folkefronten etter mønster av tilsvarende i de baltiske landene. Slike nasjonale folkebevegelser var langt svakere i den belarusiske sovjetrepublikken enn i øvrige vestlige deler av Sovjetunionen. Belarus beskrives som den «mest sovjetiske» av Sovjetunionens republikker fordi landet er særlig preget den sovjetiske forhistorien og fordi landet i utgangspunktet har svak nasjonal identitet.[15] Gorbatsjov avholdt i mars 1991 folkeavstemning om Sovjetunionens fremtid og 83 % av innbyggerne i Belarus stemte for fortsatt union, en høyere andel enn i selve Russland. Stemningen snudde etter kuppforsøket i Moskva i august 1991.[16]

Den amerikanske statsviteren John Alexander Armstrong omtalte i 1968 de belarusiske og de ukrainske folkene for Russlands små brødre fordi de er kulturelt nært Russland og har svak nasjonal identitet. Armstrong kontrasterte disse med de baltiske landene som han mente har en klar nasjonal identitet blant annet på grunn av distinkte språk og særegne kulturelle tradisjoner. Senere modererte Armstrong synspunktet,men holdt fast ved belarusisk politikk preget av den historiske forbindelsen og det kulturelle slektskapet med Russland. Sett fra Russland er belaruserne er en del av den store russiske nasjon der for eksempel det belarusiske språket regnes som en dialekt av russisk. Mange russere og belarusere har vanskelig for å akseptere Belarus som en selvstendig stat.[17]

Belarusisk (hviterussisk) ble offisielt administrasjonsspråk i 1990.[18] I juli 1990 ble det vedtatt en suverenitetserklæring, mest som en formalitet forid de fleste andre sovjektrepublikkene gjorde det samme.[19] Belarus erklærte seg som uavhengig stat 25. august 1991 etter Kuppforsøket i Moskva noen dager tidligere.[20]

Kirkehistorie[rediger | rediger kilde]

Kristningen av Europa hadde dels gått ut fra Roma og dels fra Bysants. Ved Det store skisma 1054 ble kirken delt i østlig og vestlig del. Resultatet ble at de slaviske folkene i øst og sør knyttet seg til den ortodoske kirken i øst, mens blant andre polakker og tsjekker knyttet seg til den katolsk i vest. Den kirkelige inndelingen påvirket også den kulturelle forbindelsen.[21]

Francisak Skaryna oversatte 1517–1519 bibelen til gammelbelarusisk.[22] Det moderne Belarus ligger på grensen mellom ortodokse og katolske områder i Europa. Da de belarusiske områdene havnet innenfor det polsk-litauiske riket gikk en stor del av overklassen over til katolisismen mens bøndene forble ortodokse. Den ortodokse, slaviske befolkningen i Belarus/Ukraina («rutenere») hørte i utgangspunktet kirkelig under metropolitten i Kyiv. Kyiv-kirken anerkjente i sin tur patriarken av Konstantinopel. Patriarken var svært svekket etter at osmanene inntok Konstantinopel, mens pavekirken hadde fått et oppsving etter reformasjonen. De polske katolikkene ønsket å «polonisere» (eller «latinisere») den østslaviske befolkingen innenfor imperiet. Jordeiere og lavadelen var samtidig tiltrukket av den protestantiske reformasjonen. For ortodokse ledere var det tiltrekkende å komme under den mektige pavekirken. Under motreformasjonen i 1596 ble det avholdt et møte (synode) i Brest der en stor del av de ortodokse presten i Polen-Litauen anerkjente paven som overhode («Brest-Litovsk-unionen»). Bakgrunnen var forhandlinger mellom Mikael Rohoza, metropolitt av Kyiv, og Sigismund III av Polen som i 1595 lovet at de ortodokse fikk beholde sin liturgi og sine skikker. Menigheter som gikk i union med pavekirken fikk beholde ortodoks liturgi og skikker, noe som ble til den katolske kirke av «østlig ritus» også kalt «den unerte kirken» eller «uniatkirken». I Belarus kalt «den belarusiske katolske kirke» eller Den hviterussiske gresk-katolske kirke. Den romerske kirke av «vestlig ritus» forble primært en kirke for etnisk polske. Etter Polen-Litauens tre delinger havnet belaruserne for en stor del under russisk herredømme hvor den etniske inndeling som regel var basert på religionstilhørighet: romersk-katolske ble «polakker» og ortodokse ble «russere», mens den tilhengere av den unerte kirke var en restkategori som i de belarusiske områdene utgjorde 80 % av befolkningen. Biskopene av Przemyśl og Lviv motsatte seg unionen og en del ortodokse lekfolk dannet brorskap i opposisjon til denne kirkeordningen.[23][24][25]

I 1839 fordømte et møte i den unerte kirke (etter russisk press) Brest-unionen av 1596 og den unerte kirke i Belarus ble slått sammen med den russisk-ortodokse. I 1905 ble unerte kirke løsrevet fra den ortodoske. I 1992 oppga 1 % at de hørte til den unerte kirke. I 1991 fikk Den hviterussisk-ortodokse kirke autonomi fra Moskva.[26]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Fyrst Vladmir og prinsesse Rahneda av Polatsk.
Se også: Kyivriket

Belarus, Russland og Ukraina regnes som det østslaviske kjerneområdet der slaviske stammer rundt år 500 utvandret i alle retning. De tre statsdannelsen har alle et felles forhistorie i Kyivriket.[6] Østslaviske grupper kom til området som utgjør dagens Belarus i folkevandringstiden, på 600-tallet e.Kr. Disse gruppene fortrengte eller assimilerte de finsk-ugriske folkene, balterne og steppenomadene som bodde der fra før. Den første statsdannelsen i dagens Belarus kom på slutten av 800-tallet.[trenger referanse]

I det 9. århundre begynte østslavernes område å bli besøkt av svenske vikinger på vei til Konstantinopel. Disse vikingene bygde en rekke handelsposter i området, og tok gradvis også over den politiske kontrollen langs de store elvene.

I 860-årene oppsto Kievriket, den første statsdannelsen i de østslaviske områdene. Det belarusiske området inngikk i middelalderen i Rus-riket der den første kjente fyrsten var Rohvalad/Rogvolod (Ragnvald). Hans datter Rahnieda (Ragnheid) ble gift med storfyrste Vladimir I av Kyiv på 900-tallet. Vladimir innførte gresk-ortodosk kristendom i området i 988. På denne måte inngikk Belarus i det første organiserte felles øst-slaviske kultur- og religionsområde.[13] Minsk er omtalt i skriftlige kilder første gang i 1067. I middelalderen forgikk en utstrakt trafikk på elvene i området. Brest-Litovsk er kjent fra 1019. Vitebsk er kjent fra 1000-tallet som hovedstad i et selvstendig fyrstedømme.[27] To fyrstedømmer i Kyivriket lå i det belarusiske området: Fyrstedømmet Polotsk og Fyrstedømmet Turov. Rogvolod var fyrste av Polotsk.[28]

Da denne staten var på sitt høydepunkt ble den styrt av prins Jaroslav den vise, som døde i 1054. Etter prinsens død ble riket delt i mange fyrstedømmer, hver sentrert rundt én by, og alle fortsatt en del av riket. Rundt 20 mil nordøst for dagens Minsk oppstod på dette viset fyrstedømmet Polatsk som er kjernen i dagens Hviterussland.

Etter den mongolske invasjonen i 1240 søkte de hvitrussiske områdene beskyttelse av den da voksende litauiske storfyrstens makt. Litauerne var selv ikke kristnet og den øst-slaviske kristne befolkningen (kalt rutheni) fikk da en særskilt rolle i det litauiske riket. Polotsk og Turov ble gradvis innlemmet i det litauiske storfyrstedømmet. Da Litauen ekspanderte mot sørøst på 1300-tallet kom også ukrainske og russiske områder under litauisk herredømme, og Litauen besto snart av flere slavisktalende enn litauisktalende. Den litauiske fyrsten valgte da en tidlig variant av belarusisk som administrasjonsspråk for det vidtfavnende riket. Fyrsten selv og hoffet snakket litauisk. Storfyrstedømmets fulle navn var «Litauen, Rusʼ og Samogitia» der Rusʼ var den tids betegnelse på de østslaviske områdene og Samogitia var i nordvest.[13][22] Storfyrst Algierd (Algirdas; 1345–1377) tok på latin i bruk tittelen Rex Litvinorum Ruthenorumque med henvisning til både litauere og rutenere. Storfyrstedømmet tok i bruk «rutensk» (gammel-belarusisk) som offisielt språk.[12]

Litauen som stormakt[rediger | rediger kilde]

I 1240, etter at mongolene plyndret og ødela Kiev, gikk det skjøre Kiev-riket i oppløsning. I maktvakuumet som fulgte ble sentrale deler av det gamle riket lagt under litauisk kontroll, som en del av det nye Storfyrstedømmet Litauen.

Størstedelen av storfyrstedømmets landområde var bebodd av kristne rutenere. Disse fikk stor innflytelse på de hedenske litauerne, og var en viktig grunn til at også disse, et av Europas siste ikke-kristne folkeslag, ble kristnet. I forbindelse med dette ble også det rutenske språket storfyrstedømmets offisielle språk, en posisjon det beholdt helt frem til 1696.

I 1385 ble et føderalistisk forbund mellom Polen og storfyrstedømmet Litauen stiftet med inngåelsen av Krevounionen.[trenger referanse] Dannelsen var en følge av storfyrstens giftermål med den 12 år gamle polske dronningen, på denne måten ble storfyrsten også konge over Polen. I 1385 gikk Jagello av Litauen og Polen over til den katolske kristendommen for å kunne gifte seg med en polsk tronarving. Resultatet ble en polsk-litauisk personalunion.[13] Det litauiske fyrstehuset, og etterhvert alle litauisktalende, gikk også over til katolsk kristendom, mens belaruserne holde fast på den ortodokse kristendommen. Belaruserne ble da språklig-religiøs minoritet i riket hvor det var betydelig religiøs toleranse.[22]

Utover på 1400-tallet ble det innført mange diskriminerende regler som svekket den ortodokse kirkes stilling på bekostning av den katolske kirkes stilling, det var for eksempel forbud mot bygging av nye ortodokse kirker i det hviterussiske området. Dette problemet ble løst i 1511 da kong Sigismund I gav de ortodokse geistlige autonomi, og etter 1531 ble de helt fristilt fra den katolske erkebiskopens kontroll.

Med boktrykkingens inntog gikk det rutenske språket fra å være et typisk byfenomen til å bli det dominerende språket i hele det hviterussiske og ukrainske området. Dette skjedde med massetrykkingen av bibler og annen religiøs litteratur, som ble spredt til hele riket. Det var også på denne tiden det gamle rutenske språket begynte å utvikle seg i retning av dagens hviterussisk og ukrainsk.

Polen-Litauen[rediger | rediger kilde]

Lublinunionen i 1569 førte til dannelsen av Det polsk-litauiske samvelde. Dagens Hviterussland var en del av dette riket.

I 1569 ble Polen og storfyrstedømmets Litauen forent i en stat, Det polsk-litauiske samvelde, med en romersk-katolsk statlig religion omfavnet av adelen. Polsk begynte langsomt å fortrenge de lokale språkene i de østlige deler av riket. Dette gjorde at litauiske og hviterussiske bønder ble styrt av mennesker som verken delte deres språk elle religion.

Det polske riket og det litauiske riket gikk i 1569[13] sammen i Lublinunionen under navnet Det polsk-litauiske samvelde[29] for å forsvare seg mot det ekspanderende Tsar-Russland.[30] Belarus ble da en del av Polen-Litauen[1] hvor Litauen beholdt et visst indre selvstyre.[22] Polsk språk og katolsk kristendom ble dominerende i samveldet, mens belarusisk mistet status som administrasjonsspråk i 1696.[22] I 1596 ble den lokale ortodokse kirke underlaget paven i Roma og ble til en unert kirke.[13][11]

«Polsk» ble etter dette primært et politisk begrep ikke lenger et klart etnisk begrep; samtidig ble den litauisk og belarusiske overklassen kulturelt «polonisert». Belarusisk ble primært et geografisk begrep fordi bøndene ikke hadde nasjonal identitet og bare hadde lokal og religiøs (ortodosk/unert) identitet.[14] Etter at polsk tok over som offisielt språk ble belarusisk etterhvert ansett som et bondespråk og hadde lav status.[31] Innenfor det polsk-litauiske bodde en del tatariske muslimer. Bakgrunnen var særlig Den gylne horde og mindre grupper av mongolske tatarer som på 1300-tallet slo seg ned i Belarus og Litauen. Disse tatarene hadde på 1500-tallet mistet sitt tatariske språk og hadde gått over til polsk, belarusisk eller en blanding av disse. Tatarene skrev religiøse tekster på slavisk språk med arabiske skrifttegn.[12]

I 1596 oppstod en ny kirke med Unionen i Brest. Denne unionen førte til at den rutenske kirken ble løsrevet fra Patriarken i Konstantinopel, og plassert under den katolske kirke. Den nye kirken fikk i hovedsak beholde sine skikker, ritualer og gamle doktriner, men måtte godta pavelige forordninger.

Denne omveltningen ble støttet av kong Sigismund III og av mange av rikets religiøse ledere, men var svært upopulær blant mange vanlige kirkegjengere, adelige i rikets østlige provinser samt blant kosakkene. Denne religiøse striden førte til flere opprør. I 160610, 1623 og 1633 forsøkte bøndene i Hviterussland å kaste sine polske herrer.

Unionens politikk ble dominert av den polske adelen. Av 180 plasser i Sejmen hadde representanter fra det litauisk-rutenske området bare 46 av dem. Mange jøder og polakker flyttet østover, og dominerte etterhvert byene og dermed også handelen. Dette gjorde at økonomien blant rutenerne (hviterusserne) var dårlig, majoriteten var fattige bønder. I 164854 oppstod det en storstilt revolusjon mot polske landeiere samtidig som det foregikk en revolusjon i Ukraina under ledelse av Bogdan Khmelnytskij. Mange rutenere flyktet til Ukraina og slo seg sammen med og gjorde felles sak med kosakkene.

Områdene med belarusisk (rutensk) befolkning forble en del av Lublinunionen frem til Polens delinger på slutten av 1700-tallet, da de belarusiske områdene for det meste ble en del av det russiske imperiet. Russiske myndigheter forsøkte å integrere Belarus ved å fjerne navnet (1830) og ved i 1839 å forby den unerte kirken. Kirken gikk over til russisk språk. Ved folketellingen i 1897 ble det registrert 5,7 millioner belarusere og på den tiden ble det etablerte små nasjonalistiske grupper.[14] Belarusisk språk tok opp en del polsk vokabular på 1800-tallet.[12][32]

Deling av Polen og tidlig nasjonalisme[rediger | rediger kilde]

Polens tre delinger. Hviterussland ble da en del av Russland

I årene 177295 foretok Russland, Østerrike og Preussen tre delinger av Polen, noe som innebar at unionen Hviterussland hadde vært en del av i flere hundre år ble oppløst. Hviterussland ble i 1795 en del av Russland. Den nevnte særegne kirken ble delvis tolerert frem til tsar Nikolai I i 1839 tvang kirken, som da var kirken til 23 av hviterusserne, til å konvertere tilbake til den ortodokse lære. I tillegg var det viktig for tsaren å erstatte «Hviterussland» med det identitetløse navnet «Nordvestre territorium» (Severo-Zapadanyj Kraj). Dette var da starten på en mer altomfattende russifisering av hviterusserne. Innen 1861 var Hviterussland i store trekk et område bestående av bønder og landeiere. Bøndene hadde frihet, men det var i store trekk det de hadde. Bøndene forble fattige, landløse, under sterk beskatning, med krav om å bruke russisk og med en militærtjeneste som varte i 25 år. Mange så heller nostalgisk tilbake på tiden under polsk styre, og Kastus Kalinowski prøvde å vekke en idé om dette blant folk med utgivelsen Bøndenes Sannhet. Kalinowski prøvde å inspirere til et opprør i solidaritet med et polsk opprør mot russerne i 1863. Opprøret mislyktes, og Polen ble lagt i sin helhet under Russland. Kalinowski ble senere hengt i Vilnius, og regnes i dag som far til hviterussisk nasjonalisme.

Omtrent på Peter den stores tid ble Russland en stormakt i Europa og fra slutten av 1700-tallet var det russiske imperiet Europas mest folkerike land.[21]

Nasjonalisme[rediger | rediger kilde]

Til tross for storstilt emigrasjon på slutten av 1800-tallet var ikke den hviterussiske gløden død. Som ellers i det russiske rike startet den nye århundret med opprør som resultat av blant annet tap i den russisk-japanske krigen. Opprøret ble forsøkt roet av tsaren ved først å innføre, deretter utvide friheter til folket. Russiske myndigheter ble tvunget til å roe ned undertrykkende politikk overfor ikke-russiske befolkningsgrupper, noe som passet vel sammen med gryende hviterussisk nasjonalfølelse. En kulturell oppblomstring startet, ikke minst fordi bannlysningen av hviterussisk som språk opphørte, men fortsatt med restriksjoner over bruksområder. Utdannelsesmuligheter ble utvidet og bønder begynte å gå på skole, hviterussiske forfattere laget klassikere innen litteraturen. En ukeavis, Nasja Niva, ble utgitt av det hviterussiske sosialistpartiet, noe som gav navnet «nasjanivisme» til de første to tiårene av 1900-tallet i hviterussisk historie.

Verdenskrig og revolusjon[rediger | rediger kilde]

Første verdenskrig hadde stor negativ betydning for Hviterussland. Store hærstyrker fra både Tyskland og Russland kjempet mot hverandre, og gjorde Hviterussland til et område bestående av slagmarker og ødeleggelse. Samtidig ble over en million mennesker tvunget til å flytte fra landet på grunn av krigen. Ineffektiv økonomi og utagerende krigsinnsats ga høye matpriser, utbredt knapphet av ressurser og unødvendige tap av liv ga så stor misnøye både i by og land, at den forårsaket tsarens fall.

I 1917 var det to revolusjoner, februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen. Dette ga nasjonalistisk bevisste hviterussere muligheten til å sette deres politiske kampanje ut i livet. Hviterusserne var ikke spesielt bolsjevikvennlige, i stedet var det lokale politiske livet dominert av Det sosialistiske revolusjonære partiet og andre sosialistiske partier, som var mensjeviker. Også leninistpartiet og andre moderate sosialistiske partier fantes.

På slutten av 1917 møttes 1900 delegater i Rada, kongressen, med det formål å etablere en demokratisk, hviterussisk regjering. Møtet ble oppløst av bolsjeviksoldater før alt var gjennomført, og i begynnelsen av 1918 ble mesteparten av Hviterussland kontrollert av Tyskland. Mot slutten av første verdenskrig, under tysk okkupasjon, ble Den hviterussiske folkerepublikk (Belruskaja Narodnaja Respublika) erklært 25. mars 1918 og denne varte ett år.[14] Den ble bare anerkjent av Ukraina, Estland og Finland, men rakk å etablere noen institusjoner og innføre kvinnelig stemmerett. Folkerepublikken ble kortvarig, og dens regjering gikk i eksil i 1919, etter at Den røde armé fordrev tyskerne.[trenger referanse] Ved freden i Brest-Litovsk i mars samme år ble uavhengighet for Den hviterussiske republikk garantert av Tyskland. Det tyske styret kollapset senere i 1918, noe som førte til at myndighetene ikke kunne stå imot hviterussiske bolsjeviker støttet av bolsjevikene i Moskva. Det Hviterussiske Bolsjevikpartiet ble etablert 1. januar 1919 med våpenmakt. Den 5. januar forlot representantene i Radaet Hviterussland, og dro i eksil til Berlin og senere Praha. Fra utlandet forberedte ledelsen i den gamle republikken et mulig opprør og frigjøringen av Hviterussland, men i 1923 ble disse planene oppgitt for godt etter at Folkeforbundet anerkjente den sovjetiske kontrollen og den nye grensen.

I to år var Hviterussland gevinsten i den polsk-sovjetiske krig. Riga-freden fra mars 1921, som avsluttet krigen, delte Hviterussland i 3 deler:

Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

En hviterussisk sovjetrepublikk under russisk kontroll ble opprettet 1. januar 1919 til erstatning for folkerepublikken. I februar 1919 gikk denne sovjetrepublikken sammen med den litauiske sovjetrepublikk i Den litauisk-belarusiske republikk («Litbel») med Vilnius som hovedstad. Da bolsjevikene erobret Minsk 31. juli 1920 ble det opprettet en ny Belarusisk sovjetrepublikk hvor de vestlige delene ble overlatt til Polen og de østlige delene ble innlemmet i den russiske sovjetrepublikk, og republikken besto da av 1,5 millioner innbyggere. Ved fredsavtalen mellom Polen og Russland ble Belarus' vestgrense fastsatt. Ved nyttår 1922–1923 gikk den belarusiske republikken inn i Sovjetunionen (sammen med Russland, Ukraina og Transkaukasia). I årene 1924–1926 avga Russland og Ukraina områder til den belarusiske republikken som omtrent fordoblet sitt areal. Den andre polske republikks østlige del fikk med dette en stor andel belarusere. Polen ønsket å styrke den belarusiske identiteten for å motvirke russiske tilknytning og Sovjetunionen ønsket å styrke den belarusiske identiten for å motvirke polsk innflytelse.[1][14]

Den hviterussiske staten ble en del av Sovjetunionen da ble dannet i 1922. Som følge av at Hviterussland ble en del av Sovjetunionen ble Russlands besittelser i etterkant av Rigaavtalen tilbakeført til Hviterussland, noe som mer enn doblet landets størrelse, til 124 000 km², og økte folketallet fra 1,5 til nesten 5 millioner.

I 1921 kom Lenins NEP-politikk, en slags erstatning for kapitalisme som ga et kortvarig oppsving i hviterussisk økonomi. Landeierne var nå erstattet med en middelklasse med selveide, mindre bruk. Da tvunget kollektivisering ble innført at Stalin i 1928 medførte dette sterk motstand i Hviterussland, blant annet slaktet bønder dyrene sine fremfor å gi dem over til kollektivbrukene. Bønder som ytet motstand ble sultet, eller deportert til Sibir, noe som førte til et omfattende tilbakeskritt for Hviterussland. Stalins løsning var å starte opp tungindustri i Hviterussland.

Særlig i Sovjetunionen fikk belarusisk kultur en blomstringstid og belarusisk språk ble brukt i administrasjon og undervisning.[20] Belarusisk ble tatt i bruk som skolespråk også i områder der befolkningen bare forsto russisk. Belarusisk var ikke etablert som skriftspråk og det ble i Minsk laget grammatikker og ordbøker i full fart. Der det manglet ord for moderne begreper og fenomener ble det konstruert nye ord. Tidlig i 1930-årene gikk sovjetmyndighetene tilbake til russisk som språk i skolene.[33][34] Etterhvert overtok den de østlige delene av Belarus territorium under stadige kamper med polske styrker, mens landet vest for Minsk ble polsk.

Stalins regime hadde startet veldig avslappet i forhold til hviterussisk språk og kultur, som blomstret i Hviterussland. Dette ble drastisk endret i 1930, da det ble veldig viktig for Moskva å knytte Hviterussland så sterkt som mulig til unionen. I tillegg til nok en russifisering av språket i 1933 ble historiebøker skrevet om for å vise at Hviterussland alltid hadde ønsket å bli en del av Russland.

Sovjetunionen var delt inn i etnisk/nasjonale jurisdiksjoner med langsiktig mål om kulturell integrasjon mellom folkegruppene. Unionsrepublikkene var i prinsippet suverene og praksis sterkt styrt av det sentraliserte kommunistpartiet. Under Stalin i mellomkrigstiden ble etniske gruppers interesser underordnet økonomisk effektivitet, og lojalitet til regimet, fagkunnskap og kjennskap til russisk kultur var viktig for å gjøre karriere. Ønsket om å skape det «sovjetiske menneske» sto i strid med nasjonalitetene. Den offisielle historieskrivingen i Sovjetunionen fremmet ideen om østslavernes (russere, belarusere og ukrainere) felles opphav i og før Kyivriket: Ifølge denne fremstillingen delte østlaverne språk, kultur og religion før Rus'. Adskillelsen av belarusere fra russere skyldtes fremmede makter som Polen, Litauen og mongolene mens belaruserne gjennom århundre kjempet for å bli gjenforent med det russiske broderfolket noe som lykkes på slutten av 1700-tallet. I denne fremstillingen hadde den polsk-litauiske adelen og den katolske kirken ansvaret for undertrykkelsen av belaruserne og hindret gjenforening med russerne.[9]

I Brest (kjent som Brest-Litovsk) møttes i bolsjeviker og tyskere til fredsforhandlinger i 1918. I 1939 møttes tyske og sovjetiske styrker i Brest etter delingen av Polen. Sovjetunionen okkuperte med de østligste delene av Polen og dette området ble beholdt av Sovjetunionen (delrepublikkene Litauen, Belarus og Ukraina) etter andre verdenskrig. Białystok-området ble del av Polen.[1]

Polske besittelser i Hviterussland[rediger | rediger kilde]

Områdene i Polen hadde tilsvarende utvikling. I starten var regjeringen veldig demokratisk, og minoritetene hadde mange friheter. Hviterusserne etablerte et eget utdanningssystem, regjeringen støttet aktivt kulturlivet og hviterussiske delegater ble valgt inn i det polske parlamentet i 1922.

Allerede i 1924 snudde den polsk regjering drastisk. Forkledd som kamp mot kommunisme ble skoler stengt, publikasjoner på hviterussisk forbudt, etniske polske bosettere ble oppmuntret til å slå seg ned i hviterussiske regioner, regioner som i sin helhet ble oversett økonomisk. Dette ga et bondesamfunn med høy arbeidsledighet og sult i et ellers industrialisert Polen.

I 1926 etablerte den polske krigshelten Józef Piłsudski et autoritært regime. Påfølgende år forsøkte den hviterussiske arbeider- og bondeforening å starte en protestaksjon mot regimet. Aktivistene ble satt i fengsel, og nok en gang ble det viktig å etablere en polsk og romersk-katolsk innflytelse over hviterusserne. Ca et tiår senere, i 1935, erklærte Polen at de ikke lenger ville være bundet av avtaler om etniske minoriteter, med argumenter som at deres egne lover var adekvate. Det samme året ble hviterussere som var i opposisjon til regimet plassert i konsentrasjonsleirer ved Bereza Kartuska i Polen. Hviterusserne mistet sin siste delegat i parlamentet i valget i 1935, og i 1938 ble loven som tillot skoler for etniske minoriteter fjernet. Det siste leddet i regimets kamp var å gjøre den ortodokse kirke til en polsk kirke underlagt det polske regimet.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Invasjonen av Polen og Operasjon Barbarossa

Tyskland angrep Polen den 1. september 1939. To og en halv uke senere inntok Sovjetunionen de østre delene av Polen, områder som i dag hører til Hviterussland og Ukraina. Under Stalins utrenskninger ble Belarus sterkt berørt. Med Molotov–Ribbentrop-pakten og delingen av Polen mellom Sovjetunionen og Tyskland i 1939 ble det belarusiske territoriet og befolkningen uvidet med 45 %. Rundt 500 000 belarusere ble deportert til Sibir. Belarus ble invadert tyske styrker ved invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941.[20][9] De sovjetiske styrkene ble tatt imot med glede av hviterussere uvitende eller uforstående til masseforfølgelsene under Stalin. Kommunistenes brutalitet ble raskt et faktum for befolkningen, arrestasjoner ble vanlig, ytterlige kulturelle restriksjoner innført og litteratur omskrevet for å passe kommunistpartiet. Ca 300 000 mennesker ble deportert til arbeidsleirer i Sovjetunionen.

Tyske styrker krysset delelinjen mellom den tyskokkuperte og den sovjetiskokkuperte delen av Polen 22. juni 1941. Fra Brest via Minsk og Smolensk på nordsiden av Pripjatmyrene gikk en god hovedvei til Moskva. Dette var den korteste veien til Moskva og hadde tidligere blitt brukt av blant andre Napoleon. Hitler konsentrerte sin største styrke i form av Armégruppe sentrum (støttet av Luftwaffe med 1000 fly) langs denne korridoren. De tyske styrkene krysset elven Bug, inntok Minsk etter fire dager og tok 300 000 sovjetiske soldater til fange. Bak fronten holdt festningen i Brest stand. Festningen var umoderne: Den var oppført på 1700-tallet, utbedret på 1800-tallet og sovjetiske styrker hadde kontrollert Brest i knapt 2 år da angrept kom. Mesteparten av mannskapet i festningen var ute på manøver i sommerleir og det var bare 3000 soldater til stede i det befestede området som ble angrepet av 20 000 tyske soldater med artilleri. De tyske styrkene inntok festningen 30. juni etter mange dagers hard kamp.[35]

Tilsvarende ble tyske tropper tatt vel imot i Belarus da de dro igjennom landet på vei mot Moskva.[trenger referanse] Mange trodde nazistene skulle frigjøre det hviterussiske folk fra kommunistenes undertrykkelse. Sannheten i planen til nazistene var derimot grufulle, det kom for dagen at 25 % av hviterusserne skulle germaniseres, 75 % skulle ødelegges ved å splitte og fordele Hviterussland mellom Litauen, Ukraina, Østpreussen og lage den sentrale delen til et hviterussisk militærdistrikt under den tyske fane, mens det østre Hviterussland skulle totalt legges under det tyske regimet.

Tyske innsatskommandoer (Einsatzgruppen) utryddet befolkningen i en rekke landsbyer og gjorde seg skyld i brutale overgrep mot sivilbefolkningen. I flere tilfeller ble landsbyboere sperret inne i landsbykirken og brent levende av nazistene. Den sovjetiske krigsfilmen Gå og se! handler blant annet om en slik episode og beskriver på en usminket måte nazistenes herjinger i Belarus under andre verdenskrig.[36][37] De materielle ødeleggelsene under andre verdenskrig var omfattende: 209 byer og tettsteder samt flere tusen landsbyer ble lagt i ruiner, i storbyene Minsk og Vitebsk var 80–95 % bygningene ødelagt. Gjenreisingen etter katastrofen ble gjort med støttet av «det russisk broderfolket» noe som ble utnyttet i propagandaen.[38][2]

Flere millioner omkom under andre verdenskrig og i 1951 var folketallet 12 % lavere enn i 1939.[20][9] Anslagsvis 25 % av befolkningen døde under andre verdenskrig.[1] Under holocaust i regi av den tyske okkupanten ble en stor del av den jødiske befolkningen utryddet.[39] Før krigen var det anslagsvis 375.000 jødiske innbyggere i landet og av disse ble minst 250.000 drept.[40] Under andre verdenskrig ble rundt over 2 millioner belarusere drept eller omkom.[2]

Tysk okkupasjon og nasjonalisme[rediger | rediger kilde]

Fronten var langt øst for Hviterussland, men den tyske okkupasjonen fortsatte mellom 1941 og 1944. I løpet av de tre årene ble området utsatt for enorme ødeleggelser forårsaket av geriljakrigføring, strategiske branner av hele landsbyer, massehenrettelser av den jødiske befolkningen og tofrontsbevegelser gjennom Hviterussland. Mer enn to millioner mennesker døde, og en million bygninger ble ødelagt. En amerikansk observtør kalte Hviterussland det det mest ødelagte territoriet i verden etter seks måneders reise hvor han blant annet så store byer som Minsk og Vitsebsk totalt i ruiner.

Igjen kom hviterussisk nasjonalisme til overflaten, denne gangen som politisk konsekvens av tysk okkupasjon, og at Den røde armé og den sovjetiske administrasjonen hadde stukket av før tyskerne kom. Med en gang sovjetmyndighetene var ute startet hviterussere å bygge opp sin egen politistyrke og administrasjon, noe tyskerne oppmuntret på flere måter. Hviterussiske antikommunsiter i eksil returnerte etter at de fikk tillatelse til å returnere fra Tyskland. Tyskerne tillot foreningen for hviterussisk ungdom (BCC), som ble dannet og mobiliserte en forsvarsstyrke i 1944. Til og med kongressen hadde tillatelse til å møtes i Minsk for å samle en antirussisk motstandbevegelse. Allikevel ble ikke de tyske okkupantene bedre likt av dette. Det førte i store trekk til at hviterussere kunne velge mellom vondt og verre, enten å flykte med tyskerne, eller å slutte seg til russerne.

Stalins russifisering[rediger | rediger kilde]

Tiden etter andre verdenskrig var preget av modernisering og russisk dominans særlig i byene som var overveiende russiskspråklige. Belarusisk språk var stort sett begrenset til landsbygda og hadde lav status. Landet ble mer industrialisert og knyttet til den sovjetiske økonomien. Belarus og Ukraina ble begge medlemmer av FN i 1945.[20]

Etter at Den røde armé gjenerobret Hviterussland fra tyskerne ga Stalin ordre om omfattende folkemord og deportasjoner. Dette gjaldt lokal administrasjon, folk som hadde samarbeidet med tyskerne, de av befolkningen som hadde tilbragt tid i tyske fangeleirer, øvrige folk som var mistenkt for antisovjetiske nykker og til slutt de som var tiltalt for nasjonalisme. Først i 1971 var folketallet i Hviterussland tilbake på førkrigsnivå, men da uten den jødiske befolkningen. Ruineringen av Hviterussland var total. Menneskeliv hadde gått tapt, men også hjem, dyr og dyrkbar mark, offentlige bygninger, utdanningssystemer, kulturelle ressurser, veier, kommunikasjonsmulihgeter og det som var av grunnlag for industri. Stalin beordret oppføring av fabrikker, fabrikker som ble Sovjetunionens mest effektive.

50 år med sovjetmakt i Hviterussland – et sovjetisk frimerke fra 1969

Etter krigen brukte Stalin fortsatt russifisering om et viktig virkemiddel, og et program skulle intensivere dette for å beskytte Hviterussland og andre sovjetrepublikker mot vestlig påvirkning. Konsekvent ble lederstillinger i vestre grensebyer og i Minsk gitt til folk fra andre steder i Russland for å bygge opp et linje av russisk innflytelse mot den polske grensen. Det hviterussiske språket ble uoffisielt bannlyst fra bruk i offisielle posisjoner, i institusjoner innen utdanning og kultur, samt innen media. Denne kulturelle rensningen ble intensivert etter 1959 da Nikita Khrusjtsjov, førstesekretæren i kommunistpartiet, proklamerte at «jo raskere vi alle starter å snakke russisk, jo raskere skal vi bygge kommunismen». Motstanden man fant blant studenter, forfattere og intellektuelle i Minsk i 60- og 70 årene ble møtt med av KGB, og førte ofte til at de aktuelle personer mistet jobben eller ble arrestert.

Perestrojka[rediger | rediger kilde]

Den første tiden av Gorbatjsovs regjeringstid var i Hviterussland var preget av to store hendelser. Tsjernobylulykken i 1986, der Hviterussland absorberte ca. 70 % av det radioaktive nedfallet, og et desemberbrev skrevet av 28 intellektuelle i Hviterussland til Gorbatsjov, der de uttrykte hviterussernes misnøye med den kulturelle tilstanden i landet. Dette brevet blir ofte kalt det kulturelle Tsjernobyl. Atomreaktorulykkens fulle skadeomfang ble holdt hemmelig i over 3 år, men det kulturelle Tsjernobyl ble et diskusjonstema og inspirasjon for betydelig politisk aktivitet. Desemberbrevet ba Gorbatsjov om å forhindre utryddelse av hviterussisk som språk ved å innføre språket i stat, regjering og i utdannelsessystemet, samt massemedia og andre områder. Etter at nasjonale krefter hadde våknet av diskusjonen som kom etter at brevet ikke fikk noe svar, gikk særlig ungdomsgrupper ut i gatene og krevde støtte for den radikale restruktureringen av Hviterussland. Kravene om reformer ble ytterligere styrket av at man i juni 1988 fant massegraver med opptil 250 000 ofre fra stalinregimet. I oktober demonstrerte på ny 10 000 mennesker, en viktig sak denne gangen var støtten for det nye partiet Hviterussisk Folkefront.

Politisk apati og deretter uavhengighet[rediger | rediger kilde]

Stanislav Sjusjkevitsj var Hviterusslands første statsoverhode etter uavhengigheten fra Sovjetunionen.

Den største delen av befolkningen var på denne tiden politisk uengasjerte. Av i alt 360 plasser i nasjonalforsamlingen tilhørte 86 % kommunistpartiet, samtidig som 83 % av befolkningen i en folkeavstemning stemte for å bevare Sovjetunionen. Dette var til tross for at det øverste sovjet i Hviterussland vedtok en lov om suverenitet som kommunistpartiet selv hadde gått i bresjen for. Videre i august 1991 fulgte myndighetene i Minsk opp selvstendighetserklæringene til sovjetrepublikkene Estland, Latvia og Litauen ved å gi suverenitetserklæringen grunnlovsstatus og ta tilbake navnet Den hviterussiske republikk. Etter Minsk-avtalen i desember 1991 ble en samveldetraktat for uavhengige stater innført, med Minsk som hovedkvarter. Samveldet skulle stå for koordinering av utenrikspolitikk, økonomisk politikk og forsvarspolitikk.

Aleksandr Lukasjenko (til venstre) signerer unionstraktat med Russland sammen med Boris Jeltsin, Kreml, 2. april 1997

Internasjonalt har Belarus blitt betraktet mest som en skygge av Russland. Økonomisk var landet etter selvstendigheten på sovjetisk 1970-nivå.[41] Det siste valget til øverste sovjet var i 1991 og kommunistpartiet fikk flertall av setene mens folkefronten tok 10 % av plassene. Valget av Aleksandr Lukasjenko til president i 1994 var et avgjørende skille i Belarus' historie etter selvstendigheten. Landets ledelse ved oppløsningen av Sovjetunionen var ikke forberedt på uavhengighet. I mars 1991 støttet 83 % av innbyggerne (i folkeavstemning) fortsatt medlemskap i Sovjetunionen. Ledelsen i Belarus støttet kuppmakerne i Moskva i august 1991. Lederen for landets øverste sovjet gikk av og fysikkprofessor Stanislav Sjusjkevitsj ble ny leder. Kommunistpartiet ble forbudt. Sjusjkevitsj førte en politikk med vekt på nasjonal selvstendighet og moderate reformer. Folkefronten ville ha omfattende reformer som ble blokkert av gamle kommunistpartimedlemmer som satt i nøkkelposisjoner. Landet sluttet seg til Samveldet av uavhengige stater (SUS) 8. desember 1991.[42] Hovedkontoret ble lagt til Minsk.[43]

Folkefronten innledet i 1992 en kampanje for å få gjennomført en folkeavstemning om nyvalg til nasjonalforsamlingen, kravet om folkeavstemning ble avvist i 1992 og påny i 1993, slik at valgte representanter ble sittende ut perioden til det ordniære valget i 1995. Statsminister Vjatsjaslaŭ Kebitsj var landets reelle leder mens Sjusjkevitsj ble redusert til en hovedsakelig symbolsk figur. Sjusjkevitsj irriterte nasjonalforsamlingen blant annet ved å hevde en selvstendig linje overfor Russland og han ble forsøkt felt i 1993. I november 1993 anklaget Aleksandr Lukasjenko, leder for antikorrupasjonskomiteen, Sjusjkevitsj og Kebitsj for korrupsjon. Sjusjkevitsj ble på bakgrunn av disse anklagene presset til å gå av i januar 1994 og ble erstattet av Mjetsjyslaw Hryb (en av Kebitsjs allierte).[42] I nasjonalforsamlingen stemte 209 (inkludert Folkefronten) for å avsette Sjusjkevitsj, mens stemte 36 stemte mot.[44]

I mars 1994 vedtok nasjonalforsamlingen å opprette et presidentembete (vedtaket trådte i kraft straks) og en konstitusjon med tradisjonell maktfordeling blant annet klare grenser for presidentens myndighet.[42][44] Lukasjenko vant overraskende med 45 % i presidentvalgets første runde sommeren 1994. Statsminister Kebitsj, som representerte de etablerte makthaverne, fikk 17 %, mens Sjusjkevitsj fikk 10 % og Zianon Paznjak, leder for Folkefronten, fikk 13 %. I andre runde av valget sto Lukasjenko mot Kebitsj der begge la seg på en pro-russisk linje og Kebitsj hadde med mediene på sin side. Lukasjenko vant med 81% av stemmene. Lukasjenko ble utenfor landet oppfattet som populist uten økonomisk eller utenrikspolitisk program.[45] Lukasjenko hadde tildigere vært leder av et kollektivbruk og var den eneste i nasjonalforsamlingen som stemte mot oppløsning av Sovjetunionen.[46]

I 1993 inngikk Belarus og Russland en avtale om en valutaunion til erstating for rubelsonen som ble oppløst tidligere samme år. I 1994 inngikk landene en intensjonsavtale om å fjerne handelsbarrierer mellom landene.[44] Belarus, Russland og Khasakstan dannet en tollunion i 1995.[47] Russland, Belarus, Kasakstan og Kirgisistan utvidet i 1996 tollunionen fra 1995 og inngikk avtale om nærmere økonomisk samarbeid med sikte på friere handel og transport.[48] I 1996 gikk Belarus inn i statsforbund med Russland der landets nasjonale selvbestemmelse ifølge avtalen ble opprettholdt.[1]

I Sovjetunionen var Belarus sterkt militarisert og ble regnet som et av de landene i verden med størst konsentrasjon av våpen. Det var opp til 400.000 soldater stasjonert i landet som i 1991 hadde 42 militære flyplasser og 23 baser for kjernefysiske våpen. Det selvstendig Belarus hadde ikke kapasitet (blant annet av økonomiske grunenr) til å opprettholde en så stor militær styrke. De kjernefysiske våpenene ble overført til Russland (taktiske våpen i løpet av 1992 og interkontinentale SS-25 innen utgangen av 1996). I 1996 hadde den belarusiske hæren 50.000 soldater og en reservestyrke 250.000. Hæren hadde 2350 stridsvogner, 2000 stormpanservogner, 1000 pansrede personellkjøretøy og 1500 artillerienheter. Luftforsvaret hadde 350 kampfly. I 1993 overtok Belarus vaktholdet langs grensene mot Polen, Litauen og Ukraina.[49]

I årene etter 1991 var politikerne i Belarus delt i synet på Russland. Den konservative delen av nasjonalforsamlingen argumenterte for tett samarbeid med Russland, særlig økonomisk, mens andre ville distansere landet fra Russland politisk, økonomisk og militært. Etter at Lukasjenko ble president i 1994 ble orienteringen mot Russland stadig tydeligere.[9]

Under Lukasjenko[rediger | rediger kilde]

Hviterusslands sterke mann, Aleksandr Lukasjenko (til høyre), sammen med Russlands tidligere president Vladimir Putin.

I 1994 fikk Hviterussland en ny grunnlov som erklærte Hviterussland for å være et demokrati med deling av makt, religionsfrihet og med målsetting om at Hviterussland skulle bli en nøytral stat uten kjernefysiske våpen. I det raskt organiserte valget vant Aleksandr Lukasjenko, på løfter om å fjerne korrupsjonen. Lukasjenko har siden måttet tåle mye kritikk på grunn av sin autoritære styringsmåte som mange vestlige medier og politikere anser som et diktatur.

Valget av Lukasjenko til president var et brudd med landets kommunistiske fortid kombinert med sovjetisk nostalgi. Etter at han ble president innførte han gradvis et mer autoritært styre blant annet ved å ta kontroll over den frie pressen og ignorere nasjonalforsamlingen og forfatningsdomstolen. Fra 1995 av utstedte han dekreter som økte presidentmakten på bekostning av den lovgivende forsamlingen. Høsten 1996 gjennomførte han en folkeavstemning og oppløste deretter nasjonalforsamlingen (med valgte representanter) og innsatte en ny med utvalgte representanter. Lukasjenko har kombinerte populistiske og autoritære metoder, og samtidig videreført mange tradisjoner fra kommunisttiden. Han bygget opp en sikkerhetsstyrke på 120.000 mann (større enn hæren på knapt 80.000 soldater). Mange av Lukasjenkos rådgivere har fortid i KGB. Boris Jeltsin forsøkte i liten grad å presse Lukasjenko til følge demokratiske spilleregler.[50]

Ved folkeavstemningen i november 1996 støttet 70,5 % Lukasjenkos forslag til ny grunnlov. Grunnlovsendringen innebar innføring av et tokammersystem med 110 folkevalgte representanter underhuset og 68 representanter i sentatet som skulle makt til å blokkere vedtak i underhuset. Grunnloven ga presidenten myndighet til å utnevne medlemmene i senatet og dommere i forfatningsdomstolen. Personer som fornærmer presidenten kan straffeforfølges. EU-parlamentets delegasjonen kritiserte folkeavstemningen som lite legitim blant annet med hensyn til den praktiske gjennomføringen. Grunnloven ga Lukasjenko nær diktatorisk makt.[51]

Alt i 1996 konsoliderte Lukasjenko sin egen maktposisjon ved å på grunnlovsstridig vis innføre grunnlovsendringer som åpnet for presidenten kan vedta lover per dekret. Han har i tillegg fått utvidet presidentperioden fra fire til seks år, og ønsker å ta gjenvalg til en tredje presidentperiode ved presidentvalget i 2006, selv om grunnloven sier at en bare kan gjenvelges en gang.

Presidenten har blitt anklaget for å kaste ut ambassader (fra enkelte eiendommer) og har vært ustabil i forhold til utenlandske investeringer idet han har nasjonalisert og privatisert utenlandske interesser. Hviterussland har hatt underskudd på sitt utenlandsbudsjett siden 1995, og økonomien er alt annet enn oversiktlig og de offisielle tallene trenger ikke reflektere de faktiske forhold. Regjeringsmøtene som ofte kringkastes på hviterussisk TV fremstår som rene taler fra presidentens side der han blant annet fastsetter påbudte hviterussiske priser på landbruksvarer. Over halvparten av de offisielle eksportverdiene kommer fra eksport til Russland. De offisielle importtallene viser at Hviterussland importerer 65 % av verdiene fra Russland. Lukasjenko har arbeidet for et nært statlig samarbeid med Russland. Blant annet ble det 8. desember 1999 inngått en avtale mellom landene som kan virke som en intensjonsavtale om fremtidig sammenslåing av de to landene.[52] I tiden etter Vladimir Putins maktovertakelse har forholdet mellom Russland og Hviterussland kjølnet.

Media og opposisjon under Lukasjenko[rediger | rediger kilde]

På 1990-tallet hadde opposisjonsavisene problemer med å komme ut fordi de ikke fikk benytte de statlige trykkeriene og brukte til dels trykkerier i Litauen. Fjernsyns- og radiostasjoner har hatt problemer med å kringkaste av uklare «tekniske» grunner. Siden tidlig i 1995 utstedte Lukasjenko dekreter med formål styrke presidentembetets makt. I 1995 opphevet Lukasjenko parlamentarikernes immunitet slik at han kunne arrestere Syarei Antonsjyk som hadde kritiserte Lukasjenkos regjering.[53] I april 1995 sendte Lukasjenko sikkerhetsstyrkene inn i parlamentsbygget og fjernet med makt parlamentarikere som protesterte mot Lukasjenko (noen ble kjørt ut av Minsk og dumpet).[54]

I mai 2021 ble Ryanair Flight 4978 avskåret av belarusiske jagerfly og tvunget til å lande. Journalisten Raman Pratasievitsj var ombord og ble arrestert.[55]

Presidentvalgene i 2015 og 2020[rediger | rediger kilde]

Lukasjenko ble gjenvalgt i 2015 og 2020, og disse valgene ble kritisert for uregelmessigheter og mistanke om Lukasjenkos seier skjedde ved valgfusk.[56] I 2020 var Svjatlana Tsikhanowskaja motkandidat som fikk 10 % av stemmene ifølge valgkommisjonen, mens Lukasjenko fikk 81 %.[57] Tsikhanowskaja forlot landet etter valget-[56] Ingen internasjonale observatører fikk være til stede ved valget i 2020. I forbindelse med valget var det til da de største demonstrasjonene mot Lukasjenkos regjering. Rundt 200 000 deltok i fredelige demonstrasjoner i Minsk samt andre byer og det pågikk demonstrasjoner i et par uker.[58] Opposisjonspolitikeren Maryja Kaljesnikava ble dømt til 11 års fengsel etter valget og hennes advokat fikk 10 års fengsel.[59]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Leitzinger 1996, s. 95
  2. ^ a b c McDowell, Bart (1979). Reise gjennom Russland: Sovjetunionen idag. Oslo: Schibsted. ISBN 8251607361. 
  3. ^ Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1981. ISBN 8202044456. 
  4. ^ Leitzinger 1996, s. 96
  5. ^ FFI 2000, s. 29
  6. ^ a b FFI 2000, s. 28
  7. ^ Leitzinger 1996, s. 94
  8. ^ Kolstø 1999, s. 29
  9. ^ a b c d e f g h i Heidi-Iren Wedlog Olsen (17. mai 2005). «Historisk realitet eller moderne myter? Historierevisjon og nasjonal identitet i Hviterussland etter 1991». Nordisk Østforum (norsk). doi:10.18261/issn1891-1773-2005-02-04. Besøkt 3. juni 2022. 
  10. ^ a b FFI 1997, s. 6-9
  11. ^ a b FFI 2000, s. 32
  12. ^ a b c d Akiner, Shirin (2017). «Cultural Hybridity in the Religious Literature of the Tatars of North-Eastern Europe». The Slavonic and East European Review. 3. 95: 401–428. ISSN 0037-6795. doi:10.5699/slaveasteurorev2.95.3.0401. Besøkt 31. mai 2022. 
  13. ^ a b c d e f FFI 1997, s. 6
  14. ^ a b c d e FFI 1997, s. 7
  15. ^ FFI 1997, s. 9-10
  16. ^ Kolstø 1999, s. 219
  17. ^ FFI 1997, s. 8-9
  18. ^ FFI 1997, s. 9
  19. ^ FFI 2000, s. 46
  20. ^ a b c d e FFI 1997, s. 8
  21. ^ a b Et Nytt øst-vest skille i Europa?. Oslo: Europa-programmet. 1994. ISBN 8291165068. 
  22. ^ a b c d e Kolstø 1999, s. 70
  23. ^ Kolstø 1999, s. 100
  24. ^ «Union of Brest-Litovsk | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 12. juni 2022. 
  25. ^ Meijer, Johan (1. januar 1996). «THE UNION OF BREST: a Church between East and West». Exchange. 3 (engelsk). 25: 222–231. ISSN 1572-543X. doi:10.1163/157254396X00369. Besøkt 12. juni 2022. 
  26. ^ Kolstø 1999, s. 100-101
  27. ^ Leitzinger 1996, s. 95–96
  28. ^ Kolstø 1999, s. 69
  29. ^ Friedrich, Karin (1. januar 2008). Chapter Two. Citizenship in the periphery: Royal Prussia and the union of Lublin1569. Citizenship and Identity in a Multinational Commonwealth (engelsk). Brill. ISBN 978-90-474-4233-2. doi:10.1163/ej.9789004169838.i-311.16. 
  30. ^ «Union of Lublin | Poland-Lithuania [1569] | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 11. juni 2022. 
  31. ^ Kolstø 1999, s. 71
  32. ^ Sveen, Asle (1994). Verdenshistorie etter 1850. Oslo: Cappelen. ISBN 8202144027. 
  33. ^ Kolstø 1999, s. 72
  34. ^ Carrère d'Encausse, Hélène (1980). Imperiet rakner: nasjonenes opprør i Sovjetsamveldet : med et efterord til den norske utgaven. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205121664. 
  35. ^ Salisbury 1979, s. 28
  36. ^ Ebert, Roger. «Come and See movie review & film summary (1985) | Roger Ebert». https://www.rogerebert.com/ (engelsk). Besøkt 1. juni 2022.  Ekstern lenke i |verk= (hjelp)
  37. ^ Nast, Condé (2. mars 2020). «There’s No Other War Movie as Horrifying, or Vital, as Come and See». Vanity Fair (engelsk). Besøkt 1. juni 2022. «No one who has watched Come and See, Elem Klimov’s legendary 1985 anti-war film, can forget the horrors at its climax. The entire movie is memorable: a nightmare manifested into reality, or rather, history reemerging into the present as the nightmare that it always was.» 
  38. ^ Kolstø 1999, s. 216
  39. ^ Geographica: atlas og kunnskapsverk om jorda, folk og land. Köln: Könemann. 2000. ISBN 3829024835. 
  40. ^ Sveen, Asle (1994). Verdenshistorie etter 1850. Oslo: Cappelen. ISBN 8202144027. 
  41. ^ FFI 1997, s. 10
  42. ^ a b c FFI 1997, s. 11-12
  43. ^ Båsland, Harald (1992). Ut i Europa: O-fag i grunnskolen. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200216403. 
  44. ^ a b c Kolstø 1999, s. 221
  45. ^ FFI 1997, s. 13
  46. ^ FFI 2000, s. 47
  47. ^ FFI 2000, s. 42
  48. ^ Leitzinger 1996, s. 10
  49. ^ FFI 1997, s. 13-14
  50. ^ FFI 2000, s. 47-48
  51. ^ FFI 1997, s. 24-25
  52. ^ «Hviterussland - Europas sorte får» (PDF). 03.03.2003. [død lenke]
  53. ^ FFI 1997, s. 21-22
  54. ^ FFI 1997, s. 23
  55. ^ Welle (www.dw.com), Deutsche. «Belarus diverts Ryanair plane to arrest activist journalist | DW | 23.05.2021». DW.COM (engelsk). Besøkt 5. juni 2022. 
  56. ^ a b «Who is Europe’s ‘last dictator’ Alexander Lukashenko?». The Independent (engelsk). 28. februar 2022. Besøkt 3. juni 2022. 
  57. ^ «Demonstrasjoner etter presidentvalget i Hviterussland: – Folk tror ikke på valgresultatet». www.vg.no. 10. august 2020. Besøkt 5. juni 2022. 
  58. ^ «Hva er det som skjer i Hviterussland? Fem punkter som forklarer dramaet.». www.aftenposten.no. 23. august 2020. Besøkt 5. juni 2022. «Søndag var anslagsvis mellom 150.000 og 250.000 mennesker samlet til enorme, fredelige demonstrasjoner i den hviterussiske hovedstaden. Demonstrasjonene har vedvart i to uker, og folkekravet er at president Aleksandr Lukasjenko går av.» 
  59. ^ «What does the jailing of Maria Kolesnikova mean for Belarus?». The Independent (engelsk). 6. september 2021. Besøkt 5. juni 2022. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]