Illuminert manuskript

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Illuminerte manuskripter er i den strengeste definisjon kun manuskripter med gull og sølv, som denne miniatyren av Majestas Domini (Den majestetiske Jesus) fra Aberdeen-bestiariene (folio 4v), ville bli betraktet som illuminert.
Dekorasjonen av en side fra en fransk tidebok, ca. 1400, inkluderer en minatyr, initialer og markdekorasjoner.

Illuminert manuskript er et manuskript hvor tekst er fulgt med forseggjort dekorasjon i form av initialer, marger (marginalia) og andre former for miniatyrillustrasjoner. I den strengeste definisjon referer begrepet kun til manuskripter dekorert med gull og sølv; men i både vanlig bruk og i moderne forskning benyttes begrepet til å referere til enhver dekorert eller illustrert manuskript i vestlig tradisjon. Sammenlignbare verker fra det fjerne østen og fra Mesoamerika er beskrevet som malte. Islamske manuskripter kan bli referert til som illuminerte, illustrerte eller malte, skjønt disse har i all vesentlighet de samme teknikker for framstilling som vestlige verker.

Illuminert betyr «å lyse opp, skinne på», fra latin, av in- og lumen «lys», dannet av latinske illuminatus, illuminasjon,[1][2] I tiden rundt slutten av 1300-tallet kunne også betegnelsen enlumyen, i betydningen skriftlig materiale dekorerte ved hånd med gull, sølv, eller skinnende farger, fra gammelfransk enluminer, igjen fra middelalderlatin enluminer.[2]

De eldste bevarte illuminerte manuskripter er fra perioden 400 til 600, framstilt i Det østgotiske kongerike og Østromerriket. Betydningen av illuminerte manuskripter ligger ikke bare i deres iboende kunstneriske og historiske verdi, men også i de bidro til at ikke lesekyndige til en viss grad fikk utbytte av disse verkene. De hadde en informative verdi i en tid da nye herskerklasser ikke lenger var lese- og skrivekyndig, i det minste ikke i det språket som ble benyttet i manuskripter. Hadde det ikke vært for klosterskriverne i senantikken, ville de meste av den greske og romerske litteraturen ha gått tapt i Europa. Dog ble disse tekstene bevart for ettertiden i henhold til den nytteverdi som en liten gruppe av kristne som var lese- og skrivekyndige. Illumineringen av manuskripter, som en måte å opphøye antikke dokumenter, ga ekstra verdi og støtte for disse tekstenes bevarelse.

Flertallet av bevarte manuskripter er fra middelalderen, skjønt mange er bevart fra renessansen, sammen med et meget begrenset antall fra senantikken. Flertallet av disse manuskriptene har religiøst innhold, men særlig fra 1200-tallet og framover ble et økende antall sekulære tekster illuminert. De fleste illuminerte manuskripter ble opprettet kodekser som hadde avløst eldre skriftruller. Et meget lite antall illuminerte manuskriptfragmenter har overlevd på papyrus, som har kortere varighet enn vellum eller pergament. De fleste manuskripter, illuminerte eller ikke, ble skrevet på pergament (mest vanlig var skinn fra kalv, sau eller geit), men de fleste manuskripter som var viktige nok til å bli illuminerte ble skrevet på pergament av beste kvalitet, kalt for vellum.[3]

Fra begynnelsen av senmiddelalderen begynte manuskripter å bli produsert på papir. Papir ble i økende grad vanlig mens pergament var langt mer kostbart. De første trykte bøkene ble tidvis framstilt med mellomrom til venstre som kunne utnyttes for detaljerte kapitteloverskrifter og miniatyrer, eller blitt gitt illuminerte initialer, eller dekorasjoner i margen, men innføringen av trykte bøker førte til en rask nedgang i illuminering. Tidlig på 1500-tallet ble det fortsatt framstilt illuminerte manuskripter, men i langt mindre antall, hovedsakelig kun for de meget rike. Manuskripter er blant de mest vanlige gjenstandene som har overlevd fra middelalderen. De er også de beste bevarte eksemplene på middelalderens trykkerikunst. [4]

Historie[rediger | rediger kilde]

Tyniec Sacramentarium fra 1000-tallet var skrevet med gull på purpurbakgrunn.

Kunsthistorikere klassifiserer illuminerte manuskripter i deres historiske epoker og typer, inkludert til senantikken, insulære karolingiske, ottonianske, romanske, gotiske og renessansens manuskripter. Det er få eksempler fra senere perioder. Den typen bok som oftest ble gjennomgående og rikt illuminert, tidvis kjent som en «utstillingsbok», kunne variere i ulike perioder. I de første tusen år var disse hovedsakelig evangeliebøker, som eksempelvis Lindisfarne-evangeliene og Kellsboken. Den romerske perioden fikk mange store og fullstendige illuminerte bibler. En slik bibel i Sverige, Codex Gigas var så stor at den krevde to, kanskje tre bibliotekarer til å løfte den. Den befinner seg i Kungliga biblioteket i Stockholm.[5][6]

Mange Psalterium (bønnebøker) var også rikt illuminert i både denne og i den gotiske perioden. Enkeltkort eller plakater av vellum, lær eller papir ble spredt vidt med korte fortellinger eller legender om livene til helgener, høviske riddere, eller mytologiske figurer, selv kriminelle, sosiale eller mirakuløse opptredener; populære hendelser ble fritt benyttet av fortellerne og omreisende skuespillere som understøtte av deres skuespill. Tidebøker var meget vanlige personlige andaktsbøker for rike verdslige personer, og de var ofte rikt og forseggjort illuminert i den gotiske perioden.[7][8] Andre bøker, både liturgisk og ikke, fortsatte å bli illuminert i alle perioder. Den bysantinske verden fortsatte også å framstille manuskripter i dets egen stil, versjoner som ble spredt til andre ortodokse og østlige kristne. Gjenbruk av pergament ved å skrape av overflaten og benytte dem på nytte var en vanlig praksis, sporene som ofte var etterlatt av den opprinnelige teksten er kjent som palimpsest.[9]

Den muslimske verden og i særdeleshet på Den iberiske halvøy, med deres litterære tradisjon uforstyrret av middelalderen, var medvirkende i å videreformidle antikkens klassiske greske verker til de voksende intellektuelle sirkler og universitetet i vestlige Europa gjennom hele 1100-tallet da bøker ble produsert der i stort antall og på papir på første gang i Europa. Med disse var det avhandlinger om vitenskapene, særlig astrologi og medisin hvor illuminasjon var rikelige og med nøyaktige representasjoner av teksten.

Den gotiske perioden, som generelt hadde en økning i produksjonen av disse vakre bøkene, hadde også flere sekulære verker som krøniker og skjønnlitterære verker illuminert. Rike mennesker begynte å bygge opp personlige bibliotek: Filip II av Burgund (1342-1404) hadde antagelig det største personlige bibliotek i sin tid, og beregnet til å ha inneholdt rundt 600 illuminerte manuskripter, mens et antall av hans venner og slektninger hadde flere dusin.[10][11]

Opp mot 1100-tallet ble de fleste manuskripter produsert i klostrene for å utvide bibliotekene eller etter å ha mottatt en bestilling fra en rik patron. Store klostre hadde ofte adskilte områder i egne skrivestuer, scriptorium, for munker som var spesialiserte i å framstille manuskripter. Innenfor veggene av scriptorium var det individuelle arealer hvor en munk kunne sitte og arbeide på et manuskript uten å bli forstyrret. Om det ikke var plass i scriptorium kun «adskilte små rom ble utpekt for bokkopiering, de var på en slik måte at hver skriver hadde for seg selv et vindu åpen til klostergangen».[12] Adskillelsen av disse munkene fra resten av klosteret indikerer hvilken posisjon disse munkene hadde innenfor deres samfunn.

Ved 1300-tallet hadde klostrene med scriptorium bortimot helt blitt kommersielle, særlig i Paris, Roma, og i Nederlandene.[13] Mens prosessen å framstille illuminerte manuskripter ikke hadde endret seg, var endringen for klostrene til kommersiell framstilling radikalt. Behovet for manuskripter økte i en slik grad at klosterbibliotekene ikke kunne møte dem med egne krefter, og klostrene begynte å ansette sekulære skrivere og illustratører.[14] Disse bodde ikke i klosteret, men i nærheten, og ved visse anledninger var de kledd i munkekappe ved ankomst til klostret. Mange som produserte illuminerte manuskripter var ofte velkjente og æret i samtid, og flere av deres identiteter har overlevd til ettertiden.[15]

Den generelle prosessen var at manuskriptet ble sendt til rubrication (fra latinske rubrico, «å farge rød»)[16] som fargela titlene, overskriftene, initialene ved hvert kapittel og seksjoner (i rødt eller andre farger), og deretter – om boken skulle bli illustrert – til illuminatoren.[12] I tilfellet med de manuskripter som skulle selges kommersielt, hadde teksten «uten tvil blitt diskutert innledningsvis mellom patronen og skriveren (eller skriverens agent), men ved den tiden det skriftlige materialet var blitt sendt over til illuminatoren var det ikke lenger noe spillerom for innovasjon.»[17]

Bilder[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «illuminasjon», Bokmålsordboka
  2. ^ a b «illuminate (v.)», Online Etymology Dictionary
  3. ^ Differences between Parchment, Vellum and Paper, National Archives
  4. ^ «About Medieval Manuscripts», Paulus Swaen
  5. ^ Codex Gigas, Kungliga biblioteket
  6. ^ «Codex Gigas (the Devil’s Bible) - the largest manuscript in the world», Ancient Origins
  7. ^ «Book of Hours», Les Enluminures
  8. ^ «The Hours of the Virgin», The Art of Illumination
  9. ^ «Palimpsest», Bokmålsordboka
  10. ^ Lacy, Norris J. et al. (2013): The New Arthurian Encyclopedia, Routledge
  11. ^ «The Flemish Chronicle of Philip the Fair», Quaternio
  12. ^ a b Putnam, George Haven (1962): Books and Their Makers During The Middle Ages. 1. New York: Hillary House.
  13. ^ De Hamel, Christopher (1986): A History of Illuminated Manuscript, s. 45
  14. ^ De Hamel, Christopher (1986): A History of Illuminated Manuscript, s. 57
  15. ^ De Hamel, Christopher (1986): A History of Illuminated Manuscript, s. 65
  16. ^ Butterfield, Ardis (2003): «Articulating the Author: Gower and the French Vernacular Codex» i: The Yearbook of English Studies. Medieval and Early Modern Miscellanies and Anthologies. Modern Humanities Research Association. 33, s. 80–96. doi:10.2307/3509018. ISSN 2222-4289. JSTOR 3509018
  17. ^ De Hamel, Christopher (1992): Medieval Craftsmen: Scribes and Illuminations. Buffalo: University of Toronto, s. 60.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bland, David (1958): A history of book illustration: the illuminated manuscript and the printed book, London: Faber & Faber.
  • Coleman, Joyce; Cruse, Mark; Smith, Kathryn A., red. (2013): The Social Life of Illumination: Manuscripts, Images, and Communities in the Late Middle Ages. Series: Medieval Texts and Cultures in Northern Europe, vol. 21. Turnhout: Brepols Publishing.
  • De Hamel, Christopher (1986): A History of Illuminated Manuscript, Phaidon.
  • De Hamel, Christopher (1992): Medieval Craftsmen: Scribes and Illuminations. Buffalo: University of Toronto.
  • Lazaris, Stavros (2010): «L’illustration des disciplines médicales dans l’Antiquité : hypothèses, enjeux, nouvelles interprétations» i: Bernabò, M., red: La Collezione di testi chirurgici di Niceta, Firenze, Biblioteca Medicea Laurenziana, Plut. 74.7. Tradizione medica classica a * Bisanzio, Roma, s. 99-109.
  • Lazaris, Stavros (2013): «L’image paradigmatique: des Schémas anatomiques d’Aristote au De materia medica de Dioscoride» i: Pallas, 93, s. 131-164.
  • Lazaris, Stavros (2010): «Art et science vétérinaire à Byzance: Formes et fonctions de l’image hippiatrique». Turnhout: Brepols, 3]
  • Wieck, Roger (1996): «Folia Fugitiva: The Pursuit of the Illuminated Manuscript Leaf» i: The Journal of the Walters Art Gallery, 54.
  • Rudy, K.M. (2016): Piety in Pieces: How Medieval Readers Customized their Manuscripts, Open Book Publishers.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Illuminated manuscripts – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons