Skilsmisse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Wiktionary-logo-en.png
Wiktionary har ordbokoppføringer om skilsmisse

Skilsmisse er en endelig oppløsing av et ekteskap. Skilsmisse skjer enten ved bevilling (fra statsforvalteren) eller ved dom. Først har man en periode som separert før man blir juridisk skilt. I dagligtale omtales personene som har vært igjennom en skilsmisse for «skilt».

Regler for å bli skilt[rediger | rediger kilde]

Skilsmisse ved bevilling[rediger | rediger kilde]

Vilkårene for oppløsning av ekteskap i Norge fremgår av ekteskapsloven kapittel 4.[1] Et ekteskap er frivillig. En ektefelle som «finner å ikke kunne fortsette samlivet», kan kreve separasjon, og deretter skilsmisse etter ett års separasjonstid, eller etter to års dokumentert samlivsbrudd uten formell separasjonsbevilling.[2]

Søknad om separasjon og skilsmisse sendes til statsforvalteren, som deretter avgjør om separasjon og skilsmisse skal gis, noe som i så fall skjer ved separasjonsbevilling og skilsmissebevilling.[3] Virkningene av skilsmisse inntrer den dagen skilsmissebevilling er gitt. Statsforvalteren sender da samtidig melding om skilsmissen til Skatteetaten, slik at sivilstatus endres i folkeregisteret.

Skilsmisse ved dom[rediger | rediger kilde]

Det er tingretten som avgjør ved dom om det skal gis skilsmisse der ektefellene er uenige om vilkårene for ekteskap er til stede, for eksempel at den ene var mindreårig eller der den ene var gift med en annen (bigami), og i de sakene der en har vært utsatt for overgrep og/eller alvorlig mishandling. Det er også retten som avgjør skilsmissespørsmålet der det er vergen som reiser søksmål.

Det er også mulig å kreve skilsmisse ved dom hvis man har vært utsatt for tvangsekteskap, uavhengig av hvem som har utøvd tvangen.[4]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Ifølge Gulatingsloven skulle ingen mann slå sin kone mens de var i gjestebud. Hvis han likevel gjorde dette, skulle han bøte henne de tre første gangene like stor bot som om han selv var blitt slått. Så kunne hun dra sin vei med ekteskapsgave og medgift. En mann kunne få skilsmisse bare ved å fortelle sin kone det, med vitner til stede. Ekteskapsgave og medgift tok hun selvsagt med seg. Rundt 1160 ble denne ordningen forbudt etter Canones Nidrosienses[5] som ble gjenfunnet i London så sent som på 1930-tallet.[6] Nå var skilsmisse bare mulig hvis ekteskapet var inngått mot kanonisk rett, som stilte krav om at begge parter hadde samtykket, og at ekteskapet var fysisk fullbyrdet.[7]

I flere utviklede land har skilsmissesraten økt tydelig i løpet av det tyvende århundre. Eksempler på land hvor skilsmisse er en dagligdags hendelse er USA, Sør-Korea og medlemmer i EU, med unntak av Malta (hvor alle sivile ekteskap varer livet ut, fordi skilsmisse er forbudt, noe som også er tilfellet på Filippinene). I USA, Canada, Storbritannia og noen andre samvelde-nasjoner, har denne trenden i skilsmisse dukket opp i senere halvdel av det tyvende århundre. Japan har fortsatt merkbart få skilsmisser, men de har økt de siste årene. I tillegg har det blitt mer aksept for familier med én forelder, noe som har ført til at flere kvinner velger å ha barn utenfor ekteskap. Før jødene utvandret fra Judea til diaspora, bestemte deres Høye råd, Synedrion i Jerusalem at en jødisk skilsmisse var gyldig bare hvis den ble innvilget av Høyesterådet i en menighet beliggende ved to elver – begrunnelsen var at elver ikke skiftet navn like ofte som byer. I det jødiske muséet i Praha befinner det seg et slikt gammelt skilsmissedokument, for Praha ligger der elvene Moldau og Botic, flyter sammen.[8] Emnet skilsmisse som sosialt fenomen er et viktig forskningsemne i sosiologi.

Ekteskapsrådgivning[rediger | rediger kilde]

Skilsmisse kan i mange tilfelle være en uønsket løsning i en vanskelig livssituasjon. Ekteskapsrådgivning kan i slike turbulente omstendigheter gjøre vondt verre, selv om mange skilte partnere spesielt med felles barn ofte beklager utfallet. Mellommenneskelige konflikter er normalt i alle relasjoner, men forstørres over tid dersom de ikke håndteres fortløpende. I tillegg til familievernkontor finnes råd også i bøker.[9][10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ekteskapsloven kapittel 4
  2. ^ Ekteskapsloven § 20, § 21 og § 22
  3. ^ Statsforvalterens temaside om separasjon og skilsmisse
  4. ^ Ekteskapsloven § 23
  5. ^ http://www.tidsskrift.dk/visning.jsp?markup=&print=no&id=77478
  6. ^ http://www.katolsk.no/biografi/eystein.htm
  7. ^ Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 203), forlaget Pax, Oslo 2008, ISBN 978-82-530-3147-7
  8. ^ Elisabeth Wessel: Praha, den gylne by (s. 166-67), forlaget Sypress, Oslo 2005,ISBN82-91224-35-8
  9. ^ Christensen, A. & Jacobson, N. S. (2000): Reconcilable differences. New York: Guilford Press.
  10. ^ Tucker-Ladd, C. (1997): Psychological Self-Help. Online: Online selvhjelp

Litteratur[rediger | rediger kilde]